Bekreftelsesbehov - langt innlegg

[AnonymBruker]

Hei, dette blir et langt og sikkert rotetete innlegg. Men jeg er desperat etter andres syn/mening eller noe.

 

Først av alt, dette høres sikkert litt sykt ut.. Men jeg vokste opp med faren min, mor var tilstede når det passet henne. Faren min er en vanskelig mann, snakker lite og er innesluttet. I barndommen opplevde jeg tilnærmet aldri å få bekreftelse på at jeg gjorde noe bra, eller at noen var glad i meg. Jeg som barn, var litt rebelsk og utagerte for at noen skulle se meg.

I voksen alder har jeg innsett at det faktisk har påvirket meg. 

Alle mine forhold har vært tilnærmet som barndommen min. Mennene bryr seg tilsynelatende lite, og jeg gjør "opprør" for å få oppmerksomhet. Det kan være alt fra å faktisk være utro på byen i fylla, til å sende lettkledde snaps til andre menn, til å være perfekt kjæreste hjemme osv. Altså, jeg gjør absolutt alt for å få oppmerksomhet. 

Jeg tok mitt forrige-forrige forhold ganske langt, vi skulle gifte oss og hadde vært sammen i 8 år. Men så fikk jeg kalde føtter, eller følte at noe ikke stemte og avsluttet det bare på dagen nesten. 

Siden han, så har jeg hatt en kjæreste. Han var kald, egoistisk og veldig selvsentrert. Han bodde i en annen by og tok seg aldri tid til å møte meg. Det varte noen mnd før jeg kuttet han ut.

Nå holder jeg på med en ny mann, og ved første øyekast virker han anderledes. Men nå begynner jeg å bli litt kjent med han og jeg tror faktisk det er samme "type mann" som tidligere.

Problemet er at jeg ikke klarer å være ærlig om mine behov for mennene. Jeg sier at jeg ikke er jenta som liker blomster, gaver eller romantikk. Men egentlig så liker jeg jo det. Jeg er ganske selvstendig, og likevel så uselvstendig. Jeg VIL ha en som forteller at jeg er pen, en som viser verden at han bryr seg og som vil vise meg at han bryr seg. Jeg vil ha en som kommer til redning når noe går til helvette, jeg vil ha en som vil hjelpe.

Nå skal det også sies at jeg kanskje har et snev av forpliktelsesangst. Jeg kveles og får helt angst når en mann viser meg "for mye" oppmerksomhet for tidlig. Jeg avslutter det med en gang da.

Det aller sykeste er vel at jeg har møtt han jeg driver på meg nå, og han jeg var sammen med i noen mnd på tinder. De er de eneste eg har møtt på tinder, selv om jeg har snakket med kanskje 4-5 stykker. Og hvordan i helvette klarer eg å luke ut de ordentlige guttene når det eneste jeg har å gå etter er utseende??!

Av alle de tusen mennene på tinder, så har altså jeg matcha med de to som er prikk lik det jeg prøver å unngå.

Og det hele ender med at jeg blir desperat etter oppmerksomhet. Jeg er hekta på at noen viser meg oppmerksomhet. Det er forferdelig å si, men hvis en av de jeg har holdt på med har oppført seg som dritt og jeg tilfeldigvis er ute på byen, så kan jeg faktisk finne på å flørte, danse og sitte på fanget med menn som viser meg oppmerksomhet. Jeg leter og leter etter en slags bekreftelse eller noe, og det virker ikke som at jeg finner den. 

Jeg har vært singel en stund også forresten, og jeg har dratt menn på byen som fluer. Det hender aldri at jeg tar de med meg hjem, jeg er ikke ute etter sex. Men jeg søker rett og slett oppmerksomhet på byen. 

Jeg er også ganske pen, så menn viser meg støtt og stadig oppmerksomhet. Jeg får bekreftelse hver eneste dag på at jeg er pen. Både menn og kvinner kan kommentere det på daglig basis, og jeg har 1000 av følgere på insta. 

Poenget er, jeg får mye oppmerksomhet til daglig for utseendet mitt. Men det er likevel ikke nok. Jeg har tatt en mastergrad ved NTNU, så jeg har OK smart også. Det er fortsatt ikke nok. 

Jeg leter så jævlig etter bekreftelse, men det blir aldri nok. Hvem er det egentlig jeg leter etter bekreftelse fra? Jeg har faktisk tenkt på at jeg kanskje leter etter bekreftelse fra faren min, men det er jo helt sykt? 

Jeg er også ganske trygg på meg selv, og jeg har god selvtillit. Jeg føler meg pen, og jeg har en bra kropp. Så hvorfor trenger jeg bekreftelse??

Hvorfor finner jeg bare menn i samme "sjanger"?

Hvorfor klarer ikke jeg å innrømme hva jeg vil ha i et forhold? Hva gjør jeg?

Føler ikke helt at en psykolog eller noe kan hjelpe, men vurderer en coach. Noen som har erfaringer? 

Anonymkode: 70b1c...6ec

[Sphere]

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok lagt all dating på hylla inntil jeg hadde ordnet opp i eget sinn. Tror en psykolog ville kunnet rydde langt bedre enn en coach. For her sårer du langt flere enn bare deg selv. 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, dette blir et langt og sikkert rotetete innlegg. Men jeg er desperat etter andres syn/mening eller noe.

 

Først av alt, dette høres sikkert litt sykt ut.. Men jeg vokste opp med faren min, mor var tilstede når det passet henne. Faren min er en vanskelig mann, snakker lite og er innesluttet. I barndommen opplevde jeg tilnærmet aldri å få bekreftelse på at jeg gjorde noe bra, eller at noen var glad i meg. Jeg som barn, var litt rebelsk og utagerte for at noen skulle se meg.

I voksen alder har jeg innsett at det faktisk har påvirket meg. 

Alle mine forhold har vært tilnærmet som barndommen min. Mennene bryr seg tilsynelatende lite, og jeg gjør "opprør" for å få oppmerksomhet. Det kan være alt fra å faktisk være utro på byen i fylla, til å sende lettkledde snaps til andre menn, til å være perfekt kjæreste hjemme osv. Altså, jeg gjør absolutt alt for å få oppmerksomhet. 

Jeg tok mitt forrige-forrige forhold ganske langt, vi skulle gifte oss og hadde vært sammen i 8 år. Men så fikk jeg kalde føtter, eller følte at noe ikke stemte og avsluttet det bare på dagen nesten. 

Siden han, så har jeg hatt en kjæreste. Han var kald, egoistisk og veldig selvsentrert. Han bodde i en annen by og tok seg aldri tid til å møte meg. Det varte noen mnd før jeg kuttet han ut.

Nå holder jeg på med en ny mann, og ved første øyekast virker han anderledes. Men nå begynner jeg å bli litt kjent med han og jeg tror faktisk det er samme "type mann" som tidligere.

Problemet er at jeg ikke klarer å være ærlig om mine behov for mennene. Jeg sier at jeg ikke er jenta som liker blomster, gaver eller romantikk. Men egentlig så liker jeg jo det. Jeg er ganske selvstendig, og likevel så uselvstendig. Jeg VIL ha en som forteller at jeg er pen, en som viser verden at han bryr seg og som vil vise meg at han bryr seg. Jeg vil ha en som kommer til redning når noe går til helvette, jeg vil ha en som vil hjelpe.

Nå skal det også sies at jeg kanskje har et snev av forpliktelsesangst. Jeg kveles og får helt angst når en mann viser meg "for mye" oppmerksomhet for tidlig. Jeg avslutter det med en gang da.

Det aller sykeste er vel at jeg har møtt han jeg driver på meg nå, og han jeg var sammen med i noen mnd på tinder. De er de eneste eg har møtt på tinder, selv om jeg har snakket med kanskje 4-5 stykker. Og hvordan i helvette klarer eg å luke ut de ordentlige guttene når det eneste jeg har å gå etter er utseende??!

Av alle de tusen mennene på tinder, så har altså jeg matcha med de to som er prikk lik det jeg prøver å unngå.

Og det hele ender med at jeg blir desperat etter oppmerksomhet. Jeg er hekta på at noen viser meg oppmerksomhet. Det er forferdelig å si, men hvis en av de jeg har holdt på med har oppført seg som dritt og jeg tilfeldigvis er ute på byen, så kan jeg faktisk finne på å flørte, danse og sitte på fanget med menn som viser meg oppmerksomhet. Jeg leter og leter etter en slags bekreftelse eller noe, og det virker ikke som at jeg finner den. 

Jeg har vært singel en stund også forresten, og jeg har dratt menn på byen som fluer. Det hender aldri at jeg tar de med meg hjem, jeg er ikke ute etter sex. Men jeg søker rett og slett oppmerksomhet på byen. 

Jeg er også ganske pen, så menn viser meg støtt og stadig oppmerksomhet. Jeg får bekreftelse hver eneste dag på at jeg er pen. Både menn og kvinner kan kommentere det på daglig basis, og jeg har 1000 av følgere på insta. 

Poenget er, jeg får mye oppmerksomhet til daglig for utseendet mitt. Men det er likevel ikke nok. Jeg har tatt en mastergrad ved NTNU, så jeg har OK smart også. Det er fortsatt ikke nok. 

Jeg leter så jævlig etter bekreftelse, men det blir aldri nok. Hvem er det egentlig jeg leter etter bekreftelse fra? Jeg har faktisk tenkt på at jeg kanskje leter etter bekreftelse fra faren min, men det er jo helt sykt? 

Jeg er også ganske trygg på meg selv, og jeg har god selvtillit. Jeg føler meg pen, og jeg har en bra kropp. Så hvorfor trenger jeg bekreftelse??

Hvorfor finner jeg bare menn i samme "sjanger"?

Hvorfor klarer ikke jeg å innrømme hva jeg vil ha i et forhold? Hva gjør jeg?

Føler ikke helt at en psykolog eller noe kan hjelpe, men vurderer en coach. Noen som har erfaringer? 

Anonymkode: 70b1c...6ec

her trenger du nok mer enn en coach ja. Ville tatt meg en tur til fastlegen og bedt om henvisning til psykolog og ventet med dating til du finner ut av deg selv. Og det kan nok ta litt tid. 

Anonymkode: dcc73...285

[AnonymBruker]

Du har bare ikke møtt den rette enda. 

Anonymkode: aa88d...391

[AnonymBruker]

Hvis du føler at sammenhengen til barndommen din er riktig, og disse relasjonsproblemene dine er såpass vanskelig og du vil jobbe med det - gå til psykolog. 

Jeg har hatt en jævlig barndom og er rett og slett relasjonsskada, jeg gikk til psykolog i lang tid og bearbeidet alle traumer fra tidligere relasjoner og er nå i et fast, stabilt og trygt forhold. Samtidig som jeg fortsatt er den jeg er, men jeg har innsikt og er bevisst på meg selv, tanker og følelser. Noe som gjør det mye lettere å ta tak i følelsene, og kanskje si dem høyt til partneren min, eller til psykologen. Og jobbe videre med det for å komme meg ut av dårlige mønstere. Noe du også burde gjøre, før dette ødelegger deg helt. 

 

Anonymkode: a5c1f...3b7