Evig singel, hjelp!

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er 29 år, og har vært singel hele livet (sann bortsett fra en sommerflørt da jeg var 18). Jeg merker at det blir mer og mer håpløst å komme meg ut av denne situasjonen, derfor denne posten: jeg ønsker å finne vei ut av det evige singellivet. Tips? Erfaringer? Fortell!

Første ting som kjennes håpløst ut er å finne damer å ta kontakt med, og det er egentlig veldig frustrerende, fordi det det finnes damer overalt, men jeg finner nesten aldri en situasjon hvor jeg trur (og opplevd) at dette går bra. Det kan være på konsert, i parken, på stranda, på byen. De få gangene jeg faktisk tør å ta kontakt, så blir det awkward stemming og avisning (ikke alltid direkte, jeg er flink til å oppfatte om jeg er påtrengende, og lar henne da være i fred).

Men jeg er ikke «flink» til å prate med damer (eller folk generelt), har vært veldig mye alene opp igjennom årene, og er derfor helt ute av trening. Hva skal jeg gjøre for å «få det til»? Hvem er det jeg kan ta kontakt med, uten å å få dårlig samvittighet over å trenge meg på? Føles ut som å være i en endeløs nedadgående spiral. Desto mindre kontakt jeg tar, desto større blir sannsynligheten for avvisning når jeg faktisk kontakt. Føles ut som den eneste muligheten for å reversere denne utviklingen er å gå all out på crash and burn, å betrakte hennes (manglende) interesse for meg som irrelevant, og etter nok avvisninger så kanskje jeg møter ei som er interessert i meg? 

Men jeg mener det er riktig at hun også skal oppleve det som hyggelig at jeg tar kontakt, jeg ønsker egentlig ikke å involvere henne i mitt kjipe. Dermed føler jeg meg skikkelig låst. Også så det er sagt: Å ta kontakt med damer som er i min situasjon er uaktuelt, fordi, ja, minus og minus blir definitivt ikke pluss etter min erfaring. 

Jeg prøver å være sosial på jobb og å være hyggelig mot folk, men pga at jeg synes det å være med folk er fryktelig vanskelig, og er redd for hva de vil gjøre meg om de «finner ut» at jeg er «defekt», gjør at feiger ut slik at settingen ikke skal komme helt ut av kontroll. Jeg tidligere blitt tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, skremt folk, anklaget for å være rusa osv pga av at jeg har forsøkt å være sosial. Selv om jeg har vært «på fri fot» i fem år nå, og flere av disse hendelsene er enda lenger tilbake i tid, sitter opplevelsene sterkt. Jeg vet hvordan avvikere ble behandlet; sperret inne på mentalsykehus, lagt i belteseng, medisinert og diagnotisert. Det har jeg selv opplevd. Men er det slik idag? Når jeg prater med andre forer underbevisstheten meg med tanker om at «alle» egentlig er enig med (akkurat de) psykiaterne, men jeg tør jo aldri å spørre noen, fordi, ja, det nok øker sannsynligheten for at de er enige med de som tvangsinnlagte meg. Så derfor spør jeg her istedet; hva mener du? Mener du at mennesker som mangler sosiale antenner har den samme rett til å bevege seg fritt ute i dette landet som alle andre? At vi også hører til ute i den virkelige verden og ikke skal sperres inne på en institusjon? 

Det at jeg trur at «alle» mener at jeg ikke har denne retten, gjør at jeg er i forsvarsposisjon, og først fremst ser andre som en trussel. Jeg ønsker ikke å være slik, jeg vil oppriktig trives med folk, men det klarer jeg ikke med mindre denne antagelsen er feil.

For at innlegget ikke bli så langt at ingen leser det, avslutter jeg med essensen: Hva mener du jeg som er «sosialt underutviklet» kan gjøre for å bryte ut av tilværelsen som evig singel?

Setter stor pris på alle svar!

 

Anonymkode: d47df...3a9

[AnonymBruker]

Kanskje dette innlegget heller skulle vært plassert under mental helse, men hvem bryr seg egentlig.

Anonymkode: d47df...3a9

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg er 29 år, og har vært singel hele livet (sann bortsett fra en sommerflørt da jeg var 18). Jeg merker at det blir mer og mer håpløst å komme meg ut av denne situasjonen, derfor denne posten: jeg ønsker å finne vei ut av det evige singellivet. Tips? Erfaringer? Fortell!

Første ting som kjennes håpløst ut er å finne damer å ta kontakt med, og det er egentlig veldig frustrerende, fordi det det finnes damer overalt, men jeg finner nesten aldri en situasjon hvor jeg trur (og opplevd) at dette går bra. Det kan være på konsert, i parken, på stranda, på byen. De få gangene jeg faktisk tør å ta kontakt, så blir det awkward stemming og avisning (ikke alltid direkte, jeg er flink til å oppfatte om jeg er påtrengende, og lar henne da være i fred).

Men jeg er ikke «flink» til å prate med damer (eller folk generelt), har vært veldig mye alene opp igjennom årene, og er derfor helt ute av trening. Hva skal jeg gjøre for å «få det til»? Hvem er det jeg kan ta kontakt med, uten å å få dårlig samvittighet over å trenge meg på? Føles ut som å være i en endeløs nedadgående spiral. Desto mindre kontakt jeg tar, desto større blir sannsynligheten for avvisning når jeg faktisk kontakt. Føles ut som den eneste muligheten for å reversere denne utviklingen er å gå all out på crash and burn, å betrakte hennes (manglende) interesse for meg som irrelevant, og etter nok avvisninger så kanskje jeg møter ei som er interessert i meg? 

Men jeg mener det er riktig at hun også skal oppleve det som hyggelig at jeg tar kontakt, jeg ønsker egentlig ikke å involvere henne i mitt kjipe. Dermed føler jeg meg skikkelig låst. Også så det er sagt: Å ta kontakt med damer som er i min situasjon er uaktuelt, fordi, ja, minus og minus blir definitivt ikke pluss etter min erfaring. 

Jeg prøver å være sosial på jobb og å være hyggelig mot folk, men pga at jeg synes det å være med folk er fryktelig vanskelig, og er redd for hva de vil gjøre meg om de «finner ut» at jeg er «defekt», gjør at feiger ut slik at settingen ikke skal komme helt ut av kontroll. Jeg tidligere blitt tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, skremt folk, anklaget for å være rusa osv pga av at jeg har forsøkt å være sosial. Selv om jeg har vært «på fri fot» i fem år nå, og flere av disse hendelsene er enda lenger tilbake i tid, sitter opplevelsene sterkt. Jeg vet hvordan avvikere ble behandlet; sperret inne på mentalsykehus, lagt i belteseng, medisinert og diagnotisert. Det har jeg selv opplevd. Men er det slik idag? Når jeg prater med andre forer underbevisstheten meg med tanker om at «alle» egentlig er enig med (akkurat de) psykiaterne, men jeg tør jo aldri å spørre noen, fordi, ja, det nok øker sannsynligheten for at de er enige med de som tvangsinnlagte meg. Så derfor spør jeg her istedet; hva mener du? Mener du at mennesker som mangler sosiale antenner har den samme rett til å bevege seg fritt ute i dette landet som alle andre? At vi også hører til ute i den virkelige verden og ikke skal sperres inne på en institusjon? 

Det at jeg trur at «alle» mener at jeg ikke har denne retten, gjør at jeg er i forsvarsposisjon, og først fremst ser andre som en trussel. Jeg ønsker ikke å være slik, jeg vil oppriktig trives med folk, men det klarer jeg ikke med mindre denne antagelsen er feil.

For at innlegget ikke bli så langt at ingen leser det, avslutter jeg med essensen: Hva mener du jeg som er «sosialt underutviklet» kan gjøre for å bryte ut av tilværelsen som evig singel?

Setter stor pris på alle svar!

 

Anonymkode: d47df...3a9

Du trenger en wingman. En som kan backe deg opp. En bror, bror.

Anonymkode: f8e5e...aab

[AnonymBruker]

 

 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger en wingman. En som kan backe deg opp. En bror, bror.

Anonymkode: f8e5e...aab

Ja! Enig! Problemet er at jeg har ingen (nære) venner å spørre. Men hva har jeg å tape. Takk for råd.

 

Anonymkode: d47df...3a9

[AnonymBruker]

Bare ikke skrem de vekk med sex og sånt for tidlig. Du kommer langt med å være lyttende, givende, utstråle mye varme og empati. Og at man fokuserer på det positive i andre og ikke negative. Spør de ut på mat eller en kul aktivitet ? Hadde blitt med uansett, alltid gøy å gjøre noe med andre. 

Anonymkode: 3ff5e...db6

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare ikke skrem de vekk med sex og sånt for tidlig. Du kommer langt med å være lyttende, givende, utstråle mye varme og empati. Og at man fokuserer på det positive i andre og ikke negative. Spør de ut på mat eller en kul aktivitet ? Hadde blitt med uansett, alltid gøy å gjøre noe med andre. 

Anonymkode: 3ff5e...db6

Jeg jogger en del rundt Voldsløkka for meg selv. Trur du det er en sjanse for å bli kjent med noen der? Hvordan hadde du reagert å bli kontaktet mens du jogger? Og klarer å oppføre meg som du beskriver (etter noen forsøk). Tenker da å ta kontakt mens hun har en pause.

Anonymkode: d47df...3a9

[AnonymBruker]

Tviler det kunne fungert, men hva synes du om at en kvinne kunne oppsøkt deg her?  

Anonymkode: b5c29...4a7

[AnonymBruker]

Hva med en tinderdate? Kleint kan det bli men kanskje finner dere tonen! og selv om det evt skulle bli kleint så blir det kanskje mindre kleint på date nr 2😄 

Lykke til! 

Anonymkode: 1af5b...c1c

[AnonymBruker]

 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tviler det kunne fungert, men hva synes du om at en kvinne kunne oppsøkt deg her?  

Anonymkode: b5c29...4a7

Tviler på at det skjer. Min erfaring er at sjansen for kontakt, er enda mindre via nett/tinder/sukker enn ute i den virkelig verden. Men for all del, hyggelig det (om det ikke viser seg å være phishing av mann på 60+). Men skeptisk.

Anonymkode: d47df...3a9

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med en tinderdate? Kleint kan det bli men kanskje finner dere tonen! og selv om det evt skulle bli kleint så blir det kanskje mindre kleint på date nr 2😄 

Lykke til! 

Anonymkode: 1af5b...c1c

Takk! Men tinder er ikke en arena som funker for meg, har ingen dates på tidsrom over et år. Føler faktisk det er lettere å komme i kontakt med damer i virkeligheten enn på tinder. 

Anonymkode: d47df...3a9

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke prøve tinder om du ikke har gjort det enda? Selv om du kanskje ikke har tro på nettdating så kan du være heldig å treffe noen der. I verste fall får du erfaring og trening med å prate med damer og flørte. 

Anonymkode: c1da1...288

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tviler på at det skjer. Min erfaring er at sjansen for kontakt, er enda mindre via nett/tinder/sukker enn ute i den virkelig verden. Men for all del, hyggelig det (om det ikke viser seg å være phishing av mann på 60+). Men skeptisk.

Anonymkode: d47df...3a9

Jeg er en kvinne med elendige sosiale antenner selv... derfor jeg spør.

Anonymkode: b5c29...4a7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke prøve tinder om du ikke har gjort det enda? Selv om du kanskje ikke har tro på nettdating så kan du være heldig å treffe noen der. I verste fall får du erfaring og trening med å prate med damer og flørte. 

Anonymkode: c1da1...288

Har været på tinder et år nå, det har ikke ført til noen dates (selv om det har blitt to ordentlige samtaler). Tinder er for de vellykkede. Tar jeg kontakt i virkeligheten får jeg i hvert fall en respons, på Tinder blir jeg egentlig kun ignorert. 

Anonymkode: d47df...3a9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en kvinne med elendige sosiale antenner selv... derfor jeg spør.

Anonymkode: b5c29...4a7

Hei! Hyggelig at du spør, men hvis du er like «blåst» som meg, bør vi ikke ha kontakt. Det som hjelper er å ha kontakt med folk som faktisk får til dette «sosiale spillet». Det kan til tider kjennes veldig alene ut når ingen har peiling på hvordan man har det, føles som å ha et dobbeltliv, men jeg tenker det er riktig strategi, man blir faktisk mer fungerende av å henge med fungerende folk, og motsatt hvis de ikke fungerer. Det er min erfaring. Men kanskje du har en annen erfaring? 

 

Anonymkode: d47df...3a9

[AnonymBruker]

....
Antar det var et tåpelig forslag. Fikk bare følelsen at du var en hyggelig person. Normalt ungår jeg mennesker. 

Anonymkode: b5c29...4a7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hei! Hyggelig at du spør, men hvis du er like «blåst» som meg, bør vi ikke ha kontakt. Det som hjelper er å ha kontakt med folk som faktisk får til dette «sosiale spillet». Det kan til tider kjennes veldig alene ut når ingen har peiling på hvordan man har det, føles som å ha et dobbeltliv, men jeg tenker det er riktig strategi, man blir faktisk mer fungerende av å henge med fungerende folk, og motsatt hvis de ikke fungerer. Det er min erfaring. Men kanskje du har en annen erfaring? 

 

Anonymkode: d47df...3a9

Har aldri vært med noen som sliter før. Derfor jeg vurderte det. Normale menn fungerer ikke. 

Anonymkode: b5c29...4a7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri vært med noen som sliter før. Derfor jeg vurderte det. Normale menn fungerer ikke. 

Anonymkode: b5c29...4a7

Leit. Du har bare vært uheldig. Men herregud, hvorfor ikke egentlig? Merker at hjernen går helt i shutdown modus nå. Haha.

Anonymkode: d47df...3a9

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leit. Du har bare vært uheldig. Men herregud, hvorfor ikke egentlig? Merker at hjernen går helt i shutdown modus nå. Haha.

Anonymkode: d47df...3a9

...
Hva liker du? Film? Tv? Fotball? Anime? Bøker? 

Anonymkode: b5c29...4a7

[AnonymBruker]

Øk din sosiale status og dine dosiale ferdigheter med å skaffe deg venner først.

Anonymkode: 2b532...f45

[Leeloo]

Hva med et sjekkekurs (ikke type PUA der man bare lærer å være drittsekk, men der man faktisk øver på å være mer avslappet og ta kontakt med folk, helst med praksis der kursholder er med deg som wing man en kveld eller to)? Øvelse gjør mester, også på den sosiale fronten.  Jeg er enig med deg i at det er en selvforsterkende situasjon der det bare blir vanskeligere og vanskeligere å hoppe uti.

Jeg har selv gått fra supersjenert til å fungere greit sosialt, selv om jeg sliter litt når jeg er helt utenfor min komfortsone. For min del var det som fungerte best å lære meg at de fleste har nok med seg selv, om jeg driter meg ut så går ikke "resten av verden" (dvs. de få som faktisk fikk det med seg) rundt og tenker på det utover de få minuttene situasjonen varte. Å tåle å tape ansikt kan være veldig forløsende. Jeg vil nok alltid være introvert av natur, men å kunne overstyre det når det trengs er deilig.

For å være litt slem har jeg sett de merkeligste typer med dame, ganske normale damer til og med, så det burde jo være noen der ute for deg også. Singelturer kan jo også være noe? Det er flere som arrangerer slike, inkl. DNT. Da er det i hvert fall folk som er åpne for å treffe andre som er med, en bøyg mindre å komme over. Sukker har også av og til singeltreff slik at du får møtt folk ansikt til ansikt slik du foretrekker, og igjen er det jo en trygghet i at de som er der er åpne for å treffe noen.