Vil gå fra mann pga bonusbarn

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har dessverre viklet meg inn i en situasjon jeg ikke ønsker å være i. Jeg ble forelsket i en snill mann som hadde to barn fra før på 10 og 14 år som er hos oss og moren 50/50. Vi flyttet sammen etter å ha vært sammen en kort stund. Jeg ble planlagt gravid etter 8 mnd og det var mann og barna hans glad for. Jeg var også glad, men usikker på om det var det rette. Babyen kom og han er verdens beste lille søtnos. Dessverre har det forandret situasjonen i huset når jeg nå må være mer hjemme som mamma i permisjon og jeg har dermed lite frihet. Dette mistrives jeg med. Mannen min (vi er ikke gift) skjemmer ungene siden ut mer enn før, men det er nok naturlig nå som de må dele på oppmerksomheten. Tingen er den at jeg kan ikke fordra å være i et forhold med bonusbarn. Vi får aldri tid for oss selv, selv når barna hans er hos moren kommer de innom og ringer faren. Vi kan aldri planlegge noe mer enn en uke om gangen, og noen ganger går heller ikke det da moren er ustabil pga psykisk sykdom. Jeg kjenner at hele situasjonen plager meg mer og mer - hans eldste hører ikke på meg selv om jeg prøver å være en voksen og ta tak i ting. Hun er ufordragelig og tror at alt er gratis i livet. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle takle denne situasjonen så dårlig, og mange vil si at jeg får skylde meg selv fordi jeg visste hva jeg bega meg ut på da jeg visste at han hadde barn fra før. Ingen kan forberede deg på det. Nå har jeg kommet til det stykket at jeg ønsker å flytte ut. Jeg har økonomi til det, men synes det er svært trist at jeg ikke skal være sammen med mannen min lenger, men barna hans og alle restriksjoner og vansker gjør at jeg ikke ser noen annen utveg. Jeg vil selvfølgelig at gutten min skal få vokse opp med faren sin og treffe søsknene sine. Mitt spørsmål er egentlig det - er det andre som har tatt dette valget å fått det bedre? Jeg har fast jobb, barnehageplass, hobbyer og et nettverk ellers så jeg tenker at selv om det blir en stor overgang så har jeg ihvertfall noe av mitt "eget liv". Er det noe jeg må forberede meg på? Jeg er innstilt på at vi deler på å ha gutten vår 50/50. Det blir fælt å være borte fra han så lenge om gangen, men slik det har vært det siste året er hver dag fæl så jeg begynner å bli vant med det... Tips og gode råd tas i mot med takk! 

Anonymkode: c8fd4...5ea

[Biloba]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle takle denne situasjonen så dårlig, og mange vil si at jeg får skylde meg selv fordi jeg visste hva jeg bega meg ut på da jeg visste at han hadde barn fra før. Ingen kan forberede deg på det.  

Anonymkode: c8fd4...5ea

Hadde dere brukt litt mer enn 8 mnd på å starte barneproduksjonen hadde du hatt mer tid til å oppdage f.eks at du ikke trives med barna hans. Eller at mannen ikke var så viktig for deg, siden du kan kvitte deg med ham så kjapt, ikke fordi han er en dårlig partner, men fordi han åpner døra for barna sine også utenom avtalefestet samværstid.

[AnonymBruker]

Vel, mannen har barn og det må du respektere og akseptere. 

Klarer du ikke å se realitetene slik de er så får du bare flytte.

Anonymkode: 879b3...9d8

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som at du er glad i samboeren din.. Så det er nok bare å flytte, sånn at han kan treffe en som er der for han og barna hans.

Anonymkode: 2dca3...30f

[Gjest Newroz]

Hvis ting var bedre før du gikk ut i permisjon kan det kanskje hende at det blir bra igjen når du starter i jobb, og at babyen blir litt eldre? Jenta på 14 er i tenårene og hun kommer til å roe seg med tiden. Hun er bare inne i den vanskelige fasen, som du sikkert husker tilbake til at du også kanskje var i da du var 14. 

Jeg antar at du har snakket med mannen din om dette som plager deg, og at dere har forsøkt å endre på situasjonen? Hvis ikke er det selvsagt første steg. Det er ikke sikkert at situasjonen dere er i er så låst som den virker som akkurat nå - du må kanskje bare få hjelp til å se hva slags endringer dere kan gjøre? 

Sett deg ned med mannen og ha en idemyldring på alt det dere kan gjøre for at nåværende situasjon skal bli bedre, og finn ut hva dere kan gjennomføre. Kan dere bli flinkere til å reise bort fra huset sammen? Alliere dere med besteforeldre, så de kan ha barna om moren blir syk så det blir lettere å planlegge? Dele kalender med mor og barn, så de ser at dere eventuelt er borte og må fikse selv og ikke tar kontakt med dere hvis barna plutselig ikke kan være hos mor, osv. Dette er noe dere sikkert kan få hjelp til hos familevernkontoret eller av en parterapeut også. Det kan hende at små endringer vil gjøre store utslag  

Endret 13. mai 2018 av Newroz

[Sillyline]

Velkommen til livet med barn. Når ditt barn blir like gammel, vil du nok merke lignende oppførsel der også. Du har jo allerede hoppet uti med begge beina, så hvorfor i alle dager backe ut nå? Jeg synes det høres flott ut at barna kommer innom faren sin, da føler de seg jo velkommen hos dere Det er nok heller ikke usannsynlig at du har noen hormoner på villspor nå, det er ganske vanlig både under graviditet og med små barn i hus. Mitt tips er å snakke med mannen, kanskje barna også. Så bite tennene sammen og holde ut til den verste tåken har lagt seg.

[AnonymBruker]

Høres ut som en del hormoner ja. Jeg ville ikke tatt en stor avgjørelse å forlatt mannen jeg elsker fordi barna er uregjerlige. De kan absolutt ta hensyn til deg nå med baby.. i denne perioden trenger du nok ro. Det er forståelig. Sett deg ned å ta en skikkelig prat med mannen.

Jeg hadde ikke likt selv at barna til min mann rant ned døren konstant. Vi planlegger også uke for uke. Den uka vi har fri er faktisk hellig for oss. Ikke fordi vi ikke er glad i barna, men det er mye strev og vi trenger egentid. Er det noe veldig spesielt så sier vi såklart ja. Kanskje det hadde vært en ordning du kunne holdt ut i? 

Anonymkode: bc901...e98

[AnonymBruker]

Å planlegge ett barn etter 8 mnd er så dumt som det får blitt. Dere kjenner ikke hverandre på hverken godt eller vondt etter så kort forhold.

Jeh ble positivt overrasket da du skrev at du ønsket at barnet skulle vokse opp hos far. La barnet bo hos far, så får det møtt sine andre søsken ofte. Da kan du betale bidrag til far.

Det skulle vært forbudt å formere seg mår man er så korttenkt som det dere er.

Anonymkode: 9acf9...020

[AnonymBruker]

Du klager over at dere aldri får være alene. Vel, du har valgt en mann med barn. De hører like mye til i felleskapet som din sønn! For far er det ikke viktigere å være med sønnen deres, enn de barna han har fra før. Han skulle nok helst vært med alle barna samtidig. Husk at han er ikke mer glad i deres felles barn, enn de 2 andre! At eksen hans er ustabil, må du bare akseptere. Han har 2 barn fra før, som han har ansvar for, uansett om de egentlig skal bo 50/50. Å ha delt omsorg, betyr ikke at du ikke skal ha noe med dine egne barn å gjøre selv om de er hos andre partneren. Man har ansvar for some barm 24/7. Sånn er det. Jeg er selv stemor, og har hatt stebarna boende fast hos meg. Det er bare å akseptere situasjonen. Og som flere her sier; å planlegge et barn etter 8 mnd, i forelskelsesrusen, er galskap - man leker ikke med barna man har fra før!! 

Anonymkode: 7a890...514

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Hei,

Jeg har dessverre viklet meg inn i en situasjon jeg ikke ønsker å være i. Jeg ble forelsket i en snill mann som hadde to barn fra før på 10 og 14 år som er hos oss og moren 50/50. Vi flyttet sammen etter å ha vært sammen en kort stund. Jeg ble planlagt gravid etter 8 mnd og det var mann og barna hans glad for. Jeg var også glad, men usikker på om det var det rette. Babyen kom og han er verdens beste lille søtnos. Dessverre har det forandret situasjonen i huset når jeg nå må være mer hjemme som mamma i permisjon og jeg har dermed lite frihet. Dette mistrives jeg med. Mannen min (vi er ikke gift) skjemmer ungene siden ut mer enn før, men det er nok naturlig nå som de må dele på oppmerksomheten. Tingen er den at jeg kan ikke fordra å være i et forhold med bonusbarn. Vi får aldri tid for oss selv, selv når barna hans er hos moren kommer de innom og ringer faren. Vi kan aldri planlegge noe mer enn en uke om gangen, og noen ganger går heller ikke det da moren er ustabil pga psykisk sykdom. Jeg kjenner at hele situasjonen plager meg mer og mer - hans eldste hører ikke på meg selv om jeg prøver å være en voksen og ta tak i ting. Hun er ufordragelig og tror at alt er gratis i livet. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle takle denne situasjonen så dårlig, og mange vil si at jeg får skylde meg selv fordi jeg visste hva jeg bega meg ut på da jeg visste at han hadde barn fra før. Ingen kan forberede deg på det. Nå har jeg kommet til det stykket at jeg ønsker å flytte ut. Jeg har økonomi til det, men synes det er svært trist at jeg ikke skal være sammen med mannen min lenger, men barna hans og alle restriksjoner og vansker gjør at jeg ikke ser noen annen utveg. Jeg vil selvfølgelig at gutten min skal få vokse opp med faren sin og treffe søsknene sine. Mitt spørsmål er egentlig det - er det andre som har tatt dette valget å fått det bedre? Jeg har fast jobb, barnehageplass, hobbyer og et nettverk ellers så jeg tenker at selv om det blir en stor overgang så har jeg ihvertfall noe av mitt "eget liv". Er det noe jeg må forberede meg på? Jeg er innstilt på at vi deler på å ha gutten vår 50/50. Det blir fælt å være borte fra han så lenge om gangen, men slik det har vært det siste året er hver dag fæl så jeg begynner å bli vant med det... Tips og gode råd tas i mot med takk! 

Anonymkode: c8fd4...5ea

Ikke for å være frekk, men hva hadde du egentlig forestilt deg? 

Anonymkode: dd894...182

[AnonymBruker]

Uff, for en kjip situasjon Ts! Jeg skjønner godt at du ikke har det bra. Jeg var sammen med en mann før med to unger på samme alder som dine, jeg taklet ikke "bonus"barn opplegget, med hans eks på kjøpet som kom uanmeldt på besøk hele tiden, eksens familie og alt med. Ble så komplisert. Jeg slo opp og er sykt glad for det i dag. 

Livet er for kort til å dvele. Det er ingen skam i å slå opp selv om man har barn sammen:) lykke til videre

Anonymkode: dbf4d...e78

[Occulta]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som en del hormoner ja. Jeg ville ikke tatt en stor avgjørelse å forlatt mannen jeg elsker fordi barna er uregjerlige. De kan absolutt ta hensyn til deg nå med baby.. i denne perioden trenger du nok ro. Det er forståelig. Sett deg ned å ta en skikkelig prat med mannen.

Jeg hadde ikke likt selv at barna til min mann rant ned døren konstant. Vi planlegger også uke for uke. Den uka vi har fri er faktisk hellig for oss. Ikke fordi vi ikke er glad i barna, men det er mye strev og vi trenger egentid. Er det noe veldig spesielt så sier vi såklart ja. Kanskje det hadde vært en ordning du kunne holdt ut i? 

Anonymkode: bc901...e98

Er det virkelig greit å si til sin tenåringsdatter at «du får ikke komme til oss i fri-ukene våre, for da vil vi ha helt fri fra deg... du får kun komme hit om det er noe heeeelt spesielt». 

Om foreldrene bor så nærme hverandre at ungene kan komme å gå som de vil, så kan man ikke si til sine egne barn at «sorry, men i dag har jeg egentlig fri fra deg... så du får gå til mor» 

Endret 14. mai 2018 av Occulta

[AnonymBruker]

8 timer siden, Sillyline skrev:

Velkommen til livet med barn. Når ditt barn blir like gammel, vil du nok merke lignende oppførsel der også. Du har jo allerede hoppet uti med begge beina, så hvorfor i alle dager backe ut nå? Jeg synes det høres flott ut at barna kommer innom faren sin, da føler de seg jo velkommen hos dere Det er nok heller ikke usannsynlig at du har noen hormoner på villspor nå, det er ganske vanlig både under graviditet og med små barn i hus. Mitt tips er å snakke med mannen, kanskje barna også. Så bite tennene sammen og holde ut til den verste tåken har lagt seg.

Hvorfor er det slik at selv om bonusbarna er uoppdragne, så blir egene barn det?   Stemødre blir de beste mødrene, fordi de går oppi oppdragelser som er helt på trynet.. Mener jeg.. Det er rart hva en kan lære av andre

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke for å være frekk, men hva hadde du egentlig forestilt deg? 

Anonymkode: dd894...182

Hun hadde sett for seg samboer med barn som er der annenhver uke... 

Anonymkode: 3d40f...3e4

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som en del hormoner ja. Jeg ville ikke tatt en stor avgjørelse å forlatt mannen jeg elsker fordi barna er uregjerlige. De kan absolutt ta hensyn til deg nå med baby.. i denne perioden trenger du nok ro. Det er forståelig. Sett deg ned å ta en skikkelig prat med mannen.

Jeg hadde ikke likt selv at barna til min mann rant ned døren konstant. Vi planlegger også uke for uke. Den uka vi har fri er faktisk hellig for oss. Ikke fordi vi ikke er glad i barna, men det er mye strev og vi trenger egentid. Er det noe veldig spesielt så sier vi såklart ja. Kanskje det hadde vært en ordning du kunne holdt ut i? 

Anonymkode: bc901...e98

Helt enig, det er jo nettopp det at når vi har fri uke (mannen min er veldig glad i ungene sine, men han vil også at de skal være hos moren sin når hun skal ha dem og blir oppgitt når de kommer innom oss hele tiden) så planlegger vi ting for oss selv sammen som er viktig for oss. 

Anonymkode: c8fd4...5ea

[Outlander]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Høres ut som en del hormoner ja. Jeg ville ikke tatt en stor avgjørelse å forlatt mannen jeg elsker fordi barna er uregjerlige. De kan absolutt ta hensyn til deg nå med baby.. i denne perioden trenger du nok ro. Det er forståelig. Sett deg ned å ta en skikkelig prat med mannen.

Jeg hadde ikke likt selv at barna til min mann rant ned døren konstant. Vi planlegger også uke for uke. Den uka vi har fri er faktisk hellig for oss. Ikke fordi vi ikke er glad i barna, men det er mye strev og vi trenger egentid. Er det noe veldig spesielt så sier vi såklart ja. Kanskje det hadde vært en ordning du kunne holdt ut i? 

Anonymkode: bc901...e98

Her er hvorfor mannfolk med barn fra før burde ALDRI blitt sammen med kjerringer som deg. Han har ikke barnefri!!!! De burde få lov og banke ned døren til faren sin akkurat når de vil. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, for en kjip situasjon Ts! Jeg skjønner godt at du ikke har det bra. Jeg var sammen med en mann før med to unger på samme alder som dine, jeg taklet ikke "bonus"barn opplegget, med hans eks på kjøpet som kom uanmeldt på besøk hele tiden, eksens familie og alt med. Ble så komplisert. Jeg slo opp og er sykt glad for det i dag. 

Livet er for kort til å dvele. Det er ingen skam i å slå opp selv om man har barn sammen:) lykke til videre

Anonymkode: dbf4d...e78

Takk for støtten, nei, det er faktisk ingen skam i å synes at en situasjon er uutholdelig. Jeg er fryktelig glad i mannen min, men vi får aldri fri sammen lenger pga morens økende dårlige psyke og barna som da trenger oss mer. Stakkars unger, men jeg må ta hensyn til meg selv kjenner jeg. 

Anonymkode: c8fd4...5ea

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Occulta skrev:

Er det virkelig greit å si til si tenåringsdatter at «du får ikke komme til oss i fri-ukene våre, for da vil vi har helt fri fra deg... du får kun komme hot om det er noe heeeelt spesielt». 

Om foreldrene bor så nærme hverandre at ungene kan komme å hå som de vil, så kan man ikke si til sine egne barn at «sorry, men i dag har jeg egentlig fri fra deg... så du får gå til mor» 

Vel, det er ikke viktige ting hun kommer innom for og det er igrunnen far som blir mer oppgitt enn meg når hun gjør det, så det smitter på meg.

Anonymkode: c8fd4...5ea

[AnonymBruker]

9 timer siden, Biloba skrev:

Hadde dere brukt litt mer enn 8 mnd på å starte barneproduksjonen hadde du hatt mer tid til å oppdage f.eks at du ikke trives med barna hans. Eller at mannen ikke var så viktig for deg, siden du kan kvitte deg med ham så kjapt, ikke fordi han er en dårlig partner, men fordi han åpner døra for barna sine også utenom avtalefestet samværstid.

 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vel, det er ikke viktige ting hun kommer innom for og det er igrunnen far som blir mer oppgitt enn meg når hun gjør det, så det smitter på meg.

Anonymkode: c8fd4...5ea

Typisk å få sånne svar biologiske mødre som er fraskilt. Jeg spurte om råd, ikke etter å bli angrepet. 

Anonymkode: c8fd4...5ea

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, mannen har barn og det må du respektere og akseptere. 

Klarer du ikke å se realitetene slik de er så får du bare flytte.

Anonymkode: 879b3...9d8

Som jeg sa i innlegget mitt så er det jo nettopp det jeg skal. Jeg spurte etter råd om livet etter ;-) 

Anonymkode: c8fd4...5ea

[AnonymBruker]

Fred? Hva er fred? Vi har totalt 4 og tenker at fred får vi litt mer av når barna flytter ut. Huset skal stå på hodet i sikkert 10 år til. 

Jeg ville ikke tatt valget nå i permisjonen. Jeg trengte 2 år fra problemet ble stort med forrige samboer før jeg gikk. 

Anonymkode: 3319f...428