Gå til innhold

16 år, ingen å snakke med


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Hei. Er 16 år (jente) og har en del problemer som jeg sliter med. Venner har jeg ikke og familien er det uaktuelt å snakke med, så dette er siste utvei. De siste tre årene har livet rett og slett vært helt jævlig og det har blitt værre det siste året. Jeg sitter som oftest hjemme hver dag, utenom de dagene jeg jobber (som jeg setter utrolig stor pris på), men jeg er fremdeles alene stort sett hele tiden. Enkelte dager greier jeg å legge de vonde tankene til siden og har det greit, mens andre dager tenker jeg at jeg vil dø i morgen og ender med å skade meg elv. Dagene i etterkant av kuttingen er en evig kamp mot meg selv for å ikke fortsette, for det blir jo tydelige arr av det! Enkelte dager kan jeg være helt på gråten fra jeg står opp til jeg legger meg, og dette er utrolig slitsomt. Føler ikke jeg har noe hos psykolog o.l å gjøre, for problemene mine bunner jo mest sannsynlig i at jeg ikke har venninner. De jeg her hatt har utnyttet meg så tydelig til jeg selv kuttet dem ut, for det gav meg ingenting å alltid måtte betale for dem osv.. Dette har jo resultert i at jeg tenker at alle vil meg det verste, så jeg sliter med å være med andre/nye mennesker. 

Må legge til at enkelte dager med uutoholdelig tristhet har endt med at jeg mister kontroll. Har ofte vurdert å ringe hjelpetelefonen for å ikke finne på noe virkelig dumt.. Har ikke gjort det, for det har jeg ikke turt:( Noen som har erfaring med det? Tørr ikke i fall jeg møter noen i andre enden som ikke bryr seg, for da er sjansen enda større for at noe dumt skjer..

Karakterene på skolen er som oftest 5-6, så det er ikke skolen som er problemet. Sliter en del med vekten, er 160 cm (omtrent) og veier 51+-, noe jeg vet selv ikke er mye, men har nå trent i et par år kun for å klare å komme meg ned under 50-tallet... Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne posten, men det føles greit å lufte på tankene mine i blant. Takk på forhånd:hjerte:

Anonymkode: facf1...764

Videoannonse
Annonse
Skrevet
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sliter en del med vekten, er 160 cm (omtrent) og veier 51+-, noe jeg vet selv ikke er mye, men har nå trent i et par år kun for å klare å komme meg ned under 50-tallet... 

Anonymkode: facf1...764

Du sliter ikke med vekten når du er 160 cm og bare veier 51 kg. Du er tynn

  • Liker 6
AnonymBruker
Skrevet

Jeg kan virkelig anbefale hjelpetelefoner. En gang ringte jeg inn, og jeg klarte ikke si noe. Så i ti minutter bare gråt jeg mens en annen hørte på. Det hjalp faktisk, fordi da følte jeg meg ikke så alene. 

Det gjør vondt å lese at du har det slik. Sender deg en klem <3

Anonymkode: e4ed6...24f

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet

Du kan ringe alarmtelefon for barn og unge - tlf: 116 111 - om du trenger noen i dag eller i helgen. Du kan kontakte helsesøster på skolen eller en sosiallærer. Det kan være lurt. 

Klem❤️ 

Anonymkode: 15789...e0a

  • Liker 5
AnonymBruker
Skrevet

Hvorfor utnytter de andre deg ? Hvordan er du som person ? Usikker ? Dårlig selvtillit ? Inneslutta? Isåfall så kan du jobbe med å endre disse tingene med terapi eller psykolog. Det vil hjelpe sånn at folk legger mer merke til deg. 

Anonymkode: 1b6a0...678

Skrevet

Kjære deg, du er bare 16 år. Du har hele livet foran deg. Jeg vet ting kan være jævlig nå, men det behøver ikke å forbli sånn. 

Jeg ville likevel snakket med noen. Selv om det hadde hjulpet å ha venner, tror jeg ikke det er den eneste grunnen til at du sliter? Helsesøster på skolen din kan nok hjelpe deg et stykke på vei. Og sammen finner dere ut om du kunne hatt godt av å snakke med en psykolog. Det er ikke skummelt, flaut eller farlig. De er der for å hjelpe oss :)

Også må du bare sende meg en PM om du ønsker det:) 

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor utnytter de andre deg ? Hvordan er du som person ? Usikker ? Dårlig selvtillit ? Inneslutta? Isåfall så kan du jobbe med å endre disse tingene med terapi eller psykolog. Det vil hjelpe sånn at folk legger mer merke til deg. 

Anonymkode: 1b6a0...678

Var før veldig livlig og gikk på svømming som ga meg mange venner. Etterhvert ble fokuset på mat og kropp veldig viktig på trening (trenerne poengterte ofte slik «svøm dette så kan du spise middag med god samvittighet etterpå» og dette var ikke noe enkelt for meg å høre). Ble veldig usikker på meg selv, noe jeg er fremdeles. Tror folk oppfatter meg som livlig fremdeles, ettersom at jeg prøver å være mitt beste hele tiden. Vennene forsvant, så nå vet jeg ikke lenger hvorfor ingen er interessert i noe annet enn at jeg skal hjelpe dem med skolearbeid eller penger til den neste festen de skal på med vennene sine..

Anonymkode: facf1...764

AnonymBruker
Skrevet

Ts over her forresten^^^. Tusen takk for gode svar! Dette var godt å høre:hjerte: 

Anonymkode: facf1...764

AnonymBruker
Skrevet
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Var før veldig livlig og gikk på svømming som ga meg mange venner. Etterhvert ble fokuset på mat og kropp veldig viktig på trening (trenerne poengterte ofte slik «svøm dette så kan du spise middag med god samvittighet etterpå» og dette var ikke noe enkelt for meg å høre). Ble veldig usikker på meg selv, noe jeg er fremdeles. Tror folk oppfatter meg som livlig fremdeles, ettersom at jeg prøver å være mitt beste hele tiden. Vennene forsvant, så nå vet jeg ikke lenger hvorfor ingen er interessert i noe annet enn at jeg skal hjelpe dem med skolearbeid eller penger til den neste festen de skal på med vennene sine..

Anonymkode: facf1...764

Det høres ikke greit ut... dette er jo mobbing. Kanskje du kunne byttet skole og startet på nytt ? 

Anonymkode: 1b6a0...678

AnonymBruker
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ikke greit ut... dette er jo mobbing. Kanskje du kunne byttet skole og startet på nytt ? 

Anonymkode: 1b6a0...678

Går på vgs, og her jeg bor er det ikke mange å velge mellom.. Har valgt den skolen der de «vanlige» ungdommene går, og ikke den andre der narkotika og festmiljøene er i svært høy fokus.. 

Anonymkode: facf1...764

AnonymBruker
Skrevet

Gå til fastlegen din og fortell hvordan du har det. Hun kan sende henvisning videre til psykolog som du kan snakke med. Du er ikke alene om å ha det sånn. Ensomhet og negative tanker om seg selv er tungt å stå i alene. Jeg håper du finner noen å betro deg til, og at du får hjelp med alt det vonde.

Klem til deg!

Anonymkode: 782cd...475

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ikke greit ut... dette er jo mobbing. Kanskje du kunne byttet skole og startet på nytt ? 

Anonymkode: 1b6a0...678

Jeg må bare legge til at jeg hadde en veldig vanskelig oppvekst. Og jeg kan bare si det at; det blir bedre! Jeg kan sende deg en pm om du vil! 

Anonymkode: 1b6a0...678

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Kjære deg! Kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg er 19 år, snart 20, og slet også da jeg var på din alder med en del lignende ting. Blant annet ensomhet og mat/vekt. Du fremstår intelligent og moden for alderen gjennom måten du skriver på. Jeg får også inntrykk av at du har mange andre gode kvaliteter enn intelligens - du virker også som en veldig grei og trivelig jente.

Du skriver at du enkelte dager sliter med en uutholdelig tristhet som har endt med at du mister kontrollen. Dette tenker jeg i seg selv er uttrykk for at du trenger hjelp, så det ikke utvikler seg.

Jeg dro til fastlegen min da jeg var 14, og forklarte hvordan jeg hadde det. Jeg ble henvist til BUP. Det er veldig variert hvor fornøyd man er med hjelpen man får, så det skal jeg ikke gå inn på her. Men det er verdt en sjanse. Og husk, før du vet orde av det er du ferdig med videregående og flytter for å studere. Du kan velge så å si hva du vil med karakterene du har. Jeg studerer nå et prestisjestudium på andre kanten av landet, og kjenner at jeg trengte å komme vekk og oppleve nye omgivelser. Ble mobbet en del på barne- og ungdomsskolen, samt utestengt på vgs, så det å oppleve at jeg får til noe er veldig godt.

Anonymkode: 38710...d9a

AnonymBruker
Skrevet
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var før veldig livlig og gikk på svømming som ga meg mange venner. Etterhvert ble fokuset på mat og kropp veldig viktig på trening (trenerne poengterte ofte slik «svøm dette så kan du spise middag med god samvittighet etterpå» og dette var ikke noe enkelt for meg å høre). Ble veldig usikker på meg selv, noe jeg er fremdeles. Tror folk oppfatter meg som livlig fremdeles, ettersom at jeg prøver å være mitt beste hele tiden. Vennene forsvant, så nå vet jeg ikke lenger hvorfor ingen er interessert i noe annet enn at jeg skal hjelpe dem med skolearbeid eller penger til den neste festen de skal på med vennene sine..

Anonymkode: facf1...764

Vet du, Ts, jeg foreslår at du finner deg din egen arena. Tenk bredt. For som du sier: du (som alle andre) trenger en omgangskrets.  Start der, så kan venner være et mer langsiktig mål.

I forhold til arena. Om du er religiøs (eller bare nysgjerrig) kan en religiøs ungdomsgruppe være tingen. De fleste har dem og de fleste ønsker deg velkommen. Sjekk om det er fredagssamling på bedehuset, treninger med krik eller noe som helst som ligner. Og tør å gå. Om du mistrives trenger du ikke gå igjen.

Prøv røde kors. Eller begyn på karate. Meld deg på teatergruppe eller kor eller ta opp igjen svømming i en helt annen klubb. Kanskje kunne politikk være noe for deg? I så fall kan du sjekke ut ungdomspartiene. Men gå modig ut og sosialiser utenfor skolen. Jeg har troa, Ts. Det har ordnet seg for de fleste som har vært der du er. Og det er flere enn du nok tror, altså. 😊

Anonymkode: e15d8...6d5

AnonymBruker
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg! Kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg er 19 år, snart 20, og slet også da jeg var på din alder med en del lignende ting. Blant annet ensomhet og mat/vekt. Du fremstår intelligent og moden for alderen gjennom måten du skriver på. Jeg får også inntrykk av at du har mange andre gode kvaliteter enn intelligens - du virker også som en veldig grei og trivelig jente.

Du skriver at du enkelte dager sliter med en uutholdelig tristhet som har endt med at du mister kontrollen. Dette tenker jeg i seg selv er uttrykk for at du trenger hjelp, så det ikke utvikler seg.

Jeg dro til fastlegen min da jeg var 14, og forklarte hvordan jeg hadde det. Jeg ble henvist til BUP. Det er veldig variert hvor fornøyd man er med hjelpen man får, så det skal jeg ikke gå inn på her. Men det er verdt en sjanse. Og husk, før du vet orde av det er du ferdig med videregående og flytter for å studere. Du kan velge så å si hva du vil med karakterene du har. Jeg studerer nå et prestisjestudium på andre kanten av landet, og kjenner at jeg trengte å komme vekk og oppleve nye omgivelser. Ble mobbet en del på barne- og ungdomsskolen, samt utestengt på vgs, så det å oppleve at jeg får til noe er veldig godt.

Anonymkode: 38710...d9a

Tusen takk for godt og utfylt svar! Er enig i at det kan være lurt å skaffe hjelp, ettersom at disse «ukontrollerte» hendelsene blir verre for hver gang de skjer. Jeg synes selv det er vanskelig å snakke til legen jeg har nå (han kjenner godt til både foreldrene mine og besteforeldrene mine, så å dra til legen føler jeg er som å be om at rykter spres). Vet jo at han har taushetsplikt, men det føles fremdeles ubehagelig.. Fungerer det å dra til psykolog hvis man i utgangspunktet sliter med å snakke høyt om egne problemer?

Anonymkode: facf1...764

AnonymBruker
Skrevet
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du, Ts, jeg foreslår at du finner deg din egen arena. Tenk bredt. For som du sier: du (som alle andre) trenger en omgangskrets.  Start der, så kan venner være et mer langsiktig mål.

I forhold til arena. Om du er religiøs (eller bare nysgjerrig) kan en religiøs ungdomsgruppe være tingen. De fleste har dem og de fleste ønsker deg velkommen. Sjekk om det er fredagssamling på bedehuset, treninger med krik eller noe som helst som ligner. Og tør å gå. Om du mistrives trenger du ikke gå igjen.

Prøv røde kors. Eller begyn på karate. Meld deg på teatergruppe eller kor eller ta opp igjen svømming i en helt annen klubb. Kanskje kunne politikk være noe for deg? I så fall kan du sjekke ut ungdomspartiene. Men gå modig ut og sosialiser utenfor skolen. Jeg har troa, Ts. Det har ordnet seg for de fleste som har vært der du er. Og det er flere enn du nok tror, altså. 😊

Anonymkode: e15d8...6d5

Ts her. Røde kors har jeg ikke tenkt på! Kanskje en god mulighet siden jeg er svært glad i å hjelpe til der det trengs:blomst: Skal sjekke om det er muligheter for de under 18 år, takk!

Anonymkode: facf1...764

AnonymBruker
Skrevet

Aller først må du kontakte lege og få psykolog. Det finnes støttegrupper der man møtes og snakker om akkurat slikt som dette med andre i samme situasjon sammen med en veileder. 

Bare det at du valgte å skrive alt ned her er et stort steg i riktig vei til å få hjelp og få det bedre med deg selv. Så tøfft gjort av deg! ❤

:hug:

Anonymkode: a8e2a...7c0

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Hei! Først og fremst synes jeg du skal bestille en legetime og snakke med en lege om de følelsene og tankene du bærer på, så kan du få henvisning til psykolog. Jeg har vært der selv og var skikkelig nervøs før timen, men jeg ble tatt seriøst og fikk hjelp, og jeg tror det hadde vært veldig godt for deg å fått snakket med noen. Og husk at vgs er en utrolig kort periode av livet, og med de karakterene du har kan du gjøre så og si hva du vil etterpå, så hold ut! 

Nå vet jeg ikke om du bor på et lite sted eller et større, men kanskje det finnes et ungdomsparti eller noen organisasjoner du kan melde deg inn i og bli kjent med andre ungdommer enn de du går i klasse med? Lykke til TS, sender deg en klem ❤️

Anonymkode: 10431...ca8

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for godt og utfylt svar! Er enig i at det kan være lurt å skaffe hjelp, ettersom at disse «ukontrollerte» hendelsene blir verre for hver gang de skjer. Jeg synes selv det er vanskelig å snakke til legen jeg har nå (han kjenner godt til både foreldrene mine og besteforeldrene mine, så å dra til legen føler jeg er som å be om at rykter spres). Vet jo at han har taushetsplikt, men det føles fremdeles ubehagelig.. Fungerer det å dra til psykolog hvis man i utgangspunktet sliter med å snakke høyt om egne problemer?

Anonymkode: facf1...764

Du kan fritt bytte fastlege. Sjekk legelisten.no for å finne leger med ledig plass nær deg. 

Legen kommer selvsagt ikke til å si noe du forteller under legetimene til familien din eller andre. Med mindre han får inntrykk av at du kommer til å ta livet ditt i nær fremtid, men da kontakter han foreldrene dine kun for å si det - ikke noe annet dere har snakket om. Dette fordi det er fare for liv og helse.

En psykolog har jo i oppgave å få pasienten til å snakke ut om sine problemer. Noen pasienter har vanskeligere for dette enn andre, men en god psykolog er tålmodig og har forståelse for dette. Da blir det noe dere jobber med.

Anonymkode: 38710...d9a

  • Liker 1
Skrevet
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Røde kors har jeg ikke tenkt på! Kanskje en god mulighet siden jeg er svært glad i å hjelpe til der det trengs:blomst: Skal sjekke om det er muligheter for de under 18 år, takk!

Anonymkode: facf1...764

Søk på ungdommens røde kors i området der du bor. Vet de setter veldig pris på nye medlemmer og med tiden får du være med på helgevakter og da blir du skikkelig godt kjent med de andre. 

Gjest
Dette emnet er låst for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...