AnonymBruker Skrevet 9. mai 2018 #1 Skrevet 9. mai 2018 Lærerhverdagen er full av oppturer og nedturer, glede, kjærlighet og frustrasjon. Er du lærer? Fortell om dine opplevelser her, da vel! Spørsmål og problemstillinger du har kommet borti, er også lov. Anonymkode: b165d...ed2
AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #2 Skrevet 10. mai 2018 Jeg er ferdigutdannet adjunkt om en uke! Har derfor lite å bidra med, men følger tråden så jeg kanskje kan lære noe her Anonymkode: fc5e1...215
AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #3 Skrevet 10. mai 2018 Jeg kan jo fortelle en av mine beste opplevelser som lærer. Jobber på vgs.. I førsteklasse måtte en gutt bytte til min klasse, fordi han ikke fungerte i den han gikk i først. Han var veldig urolig, samtidig som han tålte irettesetting dårlig. Skoleresultatene var også så som så. Det jeg så, var en gutt som egentlig var snill, og som absolutt hadde evner til å klare seg på skolen, men som hadde av en eller annen grunn hadde påtatt seg rollen som en bølle. Det ble et prosjekt for meg å overbevise han om at jeg så alt de fine i ham, og at jeg ikke hadde tenkt å la ham "lykkes" med å få meg til å mislike han. Det tok tid, men situasjonen ble virkelig bedre og bedre, og den gutten som gikk ut i tredjeklasse, med nesten komplett vitnemål, var en helt annen en han som begynte. Her om dagen møtte jeg ham tilfeldigvis. Da fortalte han at han nå jobber som assistent på en skole, mens han tar opp noen fag. Til høsten skal han begynne å studere.... på lærerhøgskolen. Jeg er så GLAD for at det kan gå bra selv for de jeg er best bekymret for... Anonymkode: b165d...ed2 8
AnonymBruker Skrevet 12. mai 2018 #5 Skrevet 12. mai 2018 Ok, for å få litt mer liv her: Hvilken elev husker du best, og hvorfor? Anonymkode: b165d...ed2
AnonymBruker Skrevet 12. mai 2018 #6 Skrevet 12. mai 2018 Husker veldig godt en femteklassing jeg hadde store vansker med. Han hadde et veldig ustabilt temperament og kunne gå fra lam til løve på sekundet. Jeg vet ikke hvor mange avviksmeldinger jeg skrev om kasting av ting, spark, slag osv. Det var helt for jævlig å gå inn i det klasserommet og kjenne på hvor uforsvarlig det var og hvor engstelig jeg selv var (gutten var stor, så fysisk var jeg bare overlegen når det kom til teknikk). Heldigvis var han ikke voldelig mot medelever. Utageringen var i all hovedsak begrenset til ting og voksne som prøvde å gripe inn. Det var mange måneder med mange møter, og alle som kom inn i saken kjente på samme følelsen om at dette var en gutt som utfordret dem og deres profesjonalitet. Jeg hadde to valg: Enten kunne jeg gi opp og be om å få andre arbeidsoppgaver (verneombudet var tidlig inne på å tilby å jobbe for det) eller jeg kunne fortsette å gå inn i det klasserommet og møte ham på en positiv måte. Jeg valgte det siste. Til tider var det kjempetøft, og jeg hadde flere dager jeg satt i bilen på parkeringsplassen på morgenen og måtte mote meg opp til å gå på jobb. Selv om gutten hadde gode stunder, så var han alltid avvisende, så det var få muligheter til å bygge en god relasjon. Jeg var derfor nødt til å bruke de stundene jeg fikk. Husker spesielt en dag der han gikk fra å rasere garderoben og inspektørens kontor på morgenen til å komme og ville fortelle vitser til meg i langfri. Var absurd å sitte og le og snakke sammen kort tid før jeg skulle skrive avviksmeldingen ... Slik gikk månedene. Det var tilnærmet null fremgang og alle var fortvilet over hva vi skulle gjøre. Helt til en uke midt i februar. Da var det plutselig en dag han fikk til å snakke med meg mens han var sint, og han fikk til å lytte på hva jeg sa. Plutselig kunne han snakke med meg om følelser og han gikk ikke lengre i "svart". Over natten kunne vi gå ut og snakke sammen i stedet for at han kastet bøker og stoler tvers over klasserommet. Jeg aner ikke hva som "klikket på plass". Han hadde fortsatt store vansker som han etter hvert fikk hjelp med. Men den forskjellen det var fra den ene dagen til den andre. Han åpnet seg for meg og jeg fikk se en helt fantastisk gutt som ble en ressurs i klasserommet. På få uker gikk han fra å være en som nesten fikk meg til å slutte som lærer, til å bli en jeg minnes med et smil. Han hadde så mye godt inni seg som han aldri viste før den dagen i februar. Å jobbe med ham lærte meg mye om både elever, mennesker og meg selv. Jeg er så glad for at jeg ikke ga opp. Anonymkode: 88a02...934 6
AnonymBruker Skrevet 12. mai 2018 #7 Skrevet 12. mai 2018 4 timer siden, AnonymBruker skrev: Husker veldig godt en femteklassing jeg hadde store vansker med. Han hadde et veldig ustabilt temperament og kunne gå fra lam til løve på sekundet. Jeg vet ikke hvor mange avviksmeldinger jeg skrev om kasting av ting, spark, slag osv. Det var helt for jævlig å gå inn i det klasserommet og kjenne på hvor uforsvarlig det var og hvor engstelig jeg selv var (gutten var stor, så fysisk var jeg bare overlegen når det kom til teknikk). Heldigvis var han ikke voldelig mot medelever. Utageringen var i all hovedsak begrenset til ting og voksne som prøvde å gripe inn. Det var mange måneder med mange møter, og alle som kom inn i saken kjente på samme følelsen om at dette var en gutt som utfordret dem og deres profesjonalitet. Jeg hadde to valg: Enten kunne jeg gi opp og be om å få andre arbeidsoppgaver (verneombudet var tidlig inne på å tilby å jobbe for det) eller jeg kunne fortsette å gå inn i det klasserommet og møte ham på en positiv måte. Jeg valgte det siste. Til tider var det kjempetøft, og jeg hadde flere dager jeg satt i bilen på parkeringsplassen på morgenen og måtte mote meg opp til å gå på jobb. Selv om gutten hadde gode stunder, så var han alltid avvisende, så det var få muligheter til å bygge en god relasjon. Jeg var derfor nødt til å bruke de stundene jeg fikk. Husker spesielt en dag der han gikk fra å rasere garderoben og inspektørens kontor på morgenen til å komme og ville fortelle vitser til meg i langfri. Var absurd å sitte og le og snakke sammen kort tid før jeg skulle skrive avviksmeldingen ... Slik gikk månedene. Det var tilnærmet null fremgang og alle var fortvilet over hva vi skulle gjøre. Helt til en uke midt i februar. Da var det plutselig en dag han fikk til å snakke med meg mens han var sint, og han fikk til å lytte på hva jeg sa. Plutselig kunne han snakke med meg om følelser og han gikk ikke lengre i "svart". Over natten kunne vi gå ut og snakke sammen i stedet for at han kastet bøker og stoler tvers over klasserommet. Jeg aner ikke hva som "klikket på plass". Han hadde fortsatt store vansker som han etter hvert fikk hjelp med. Men den forskjellen det var fra den ene dagen til den andre. Han åpnet seg for meg og jeg fikk se en helt fantastisk gutt som ble en ressurs i klasserommet. På få uker gikk han fra å være en som nesten fikk meg til å slutte som lærer, til å bli en jeg minnes med et smil. Han hadde så mye godt inni seg som han aldri viste før den dagen i februar. Å jobbe med ham lærte meg mye om både elever, mennesker og meg selv. Jeg er så glad for at jeg ikke ga opp. Anonymkode: 88a02...934 For en fin historie! Vet du hvordan det går med ham nå? Rart hvordan de som tøyer tålmodigheten mest, ofte er de som får en ekstra stor plass i lærerhjertet Anonymkode: b165d...ed2 1
AnonymBruker Skrevet 14. mai 2018 #8 Skrevet 14. mai 2018 Hvordan har lærerne blant oss hatt det på jobb i dag? - Største opptur? - Største nedtur? For meg: Største opptur: Flere elever kom til meg på kontoret for å spørre om hjelp til en prøve de skal ha i morgen. SÅ glad for at de tar initiativ, og viser at de (endelig) tar skole på alvor. Og jeg tror jeg klarte å lære dem noe! Største nedtur: Eksamensnerver Anonymkode: b165d...ed2
AnonymBruker Skrevet 16. mai 2018 #9 Skrevet 16. mai 2018 I går fikk jeg blomster av elevene mine, helt ut av det blå Anonymkode: b165d...ed2 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå