Ung ufør? Uføretrygd?

[AnonymBruker]

Jeg er et ungt voksen menneske, og uheldigvis er jeg endt i situasjonen at det nå diskuteres at jeg burde bli ung ufør.
De fleste ville sikkert blitt entusiastisk og glad for muligheten til en enklere hverdag med økonomisk sikring, har lest litt om det etter at det har blitt snakk om det, og helt ærlig, jeg fikk angst med tanken på dette. Det beroliget meg ikke å lese om det heler, og ga meg mer angst. 

For min del føles det som jeg vil miste ansvar for meg selv om jeg godtar å bli økonomisk ufør, men igjen, det vil være økonomisk sikrende. 
Jeg frykter at dette vil føre til at jeg mister ansvar for mitt eget liv, og at jeg aldri vil komme ut av det og inn i arbeid om dette skjer. Helt ærlig tror jeg ikke jeg forstår konseptet fullstendig, og bilde av uføre er ofte dekket med skam og lattergjøring, så vel at man blir satt på spisen som en kriminel snylter, som uheldigvis er mer vannlig en det burde. 


Jeg har ingen ønske om å være ufør, og jeg er litt redd at det vil føre til at jeg blir så ute av det, at jeg muligens ender der jeg engang var, i selvmordsbaner. Det er uheldigvis en reel frykt for min del, da jeg sverget å ta mitt eget liv om jeg ikke gagnet noen med mitt liv, noe jeg føler med dette er en realitet om jeg får en ekstrem depressiv periode. 
 

Om noen kan forklare uføretrygd for meg, eller fortelle hvordan det påvirket dem å komme i den situasjonen selv så tror jeg kanskje det hadde hjulpet meg å takle situasjonen bedre, og håper noen er villig til å hjelpe. Også om du vet hvordan man kommer seg i arbeid om man blir helt frisk igjen. 
 

Er redd for denne endringen, men logisk ser jeg at det kan hjelpe meg fremover.
Jeg er bekymret for dette, og det føles som et nederlag når jeg jobber så hardt for endringer. 

Jeg er redd for fremtiden min.  
Vurderer å ta en samtale med rådigverene jeg har, men frykter jeg ikke er i stand til å sette ord på panikken jeg får med tanken på dette. 
Det føles en smule håpløst, så derfor håper jeg noen kan hjelpe. 
 

 

Takk, og håper folk er respektful i svar. 
Er mulig andre har lignende følelser i enn lignende situasjon, så ikke bare for min del.  

Anonymkode: 50e70...626

[AnonymBruker]

Det betyr at du får en fast sum hver mnd som du kan bruke, du må ikke gjøre noe som helst. Du kan ha en jobb vedsiden av.. du kan ha helge jobber, du kan være ringe hjelp, om du har en jobb så kan si til andre at du jobber deltid. Ingen trenger vite hvor mye eller noe.. du kan sosialisere deg litt på jobb.. Om du klarer å jobbe.

Blir tullete og være så oppriktig. Jeg kan på hånden på hjerte si det var jævli godt og få ufør som situasjonen min var. Idag jobber jeg vedsiden av, og vurderer en skole gang med og ta noen fag omgangen. Du gjør som du vil.. du er altså ute av systemet hos nav.

Anonymkode: 25955...0ad

[AnonymBruker]

Heisann.

Jeg er selv ung ufør, jeg fikk det innvilget i 2015. Før det gikk jeg på AAP i noen år. 
Jeg har vært kronisk syk fra jeg var barn, og ting har bare blitt verre og verre med alderen. Allerede på ungdomsskolen hadde jeg for mye fravær til å få karakterer (har F på vitnemålet i de flest dag, altså "fritatt for vurdering grunnet gyldig fravær"). På videregående gikk det like dårlig, men der må man jo slutte da man er avhengig av karakterer i større grad.

Jeg har vært i mange forskjellige tiltak, både utdannelsesrelatert, men også praktisk.
I tillegg har jeg kommet med uendelige forslag til nav: Jeg ønsket å ta PT-utdanning, dette kunne gjøres på helgebasis og jeg hadde fått bekreftelse fra treningssenter på at de ville tilby meg en fleksibel stilling jeg kanskje kunne klart på det tidspunktet. Fikk nei. Foreslo hundeinstruktør (også helgebasert utdanning), og viste til et hundesenter der jeg kjente de som drev som kunne tilby meg fleksibelt arbeid, fikk nei. Videre foreslo jeg å starte eget firma innenfor noe jeg er flink til, men fikk nei til det også.

Så var det flere tiltak, hvor jeg som i alle andre tiltak, fikk med meg brev ganske raskt om at de anbefalte ufør da jeg ikke fungerte i arbeidet. Tok så en utredning hos ARK (arbeids og kompetansesenter, om jeg husker riktig, det hører til NAV), der de konkluderte med at 100% ufør var eneste mulighet. Legen stilte seg bak dette.

Så, etter litt venting, fikk jeg innvilget 100% ung ufør. Etter et år startet jeg firma, som jeg har i dag. Økonomisk er det en stor trygghet, og jeg er mye mindre stresset enn før (fordel, da min sykdom forverres av stress - ikke psykisk lidelse forresten). Jeg har firmaet mitt, og klarer som regel å tjene det jeg har lov til i løpet av et år slik at jeg får spedd på da jeg trenger litt ekstra penger for å klare å beholde bilen (som jeg er avhengig av pga helsen). 

Jeg var veldig redd for fordommer og slike ting, men jeg har vært åpen til alle og enhver om at jeg er ufør (så for meg spekulasjoner og baksnakking hvis ikke), og jeg har bare blitt møtt med positive tilbakemeldinger med unntak av svigerfar. Jeg får mye skryt av alle kundene mine for at jeg faktisk står på og jobber, enten jeg er på sykehus eller hjemme, og de fleste som vet hele historien mener det er NAV som har dritt på draget med å "ikke gi meg en reell sjanse". 

Jeg er ikke synlig syk, men klart, naboer og venner får jo med seg at jeg er en del på sykehus og slikt som sikkert demper det verste stigmaet ifht. de som f. eks. er ufør pga psykiske lidelser (nå har jeg det i tillegg da, og er åpen om det, men det er altså angst jeg lider av og det er vanlig å ha sammen med sykdommen som er grunnlaget for ufør + at det forverrer hverandre). Jeg har også vært åpen om den delen til folk, og har inntrykk av at folk forstår meg og ønsker meg det beste.

Jeg syns det er mye mindre skummelt enn jeg hadde tenkt. Fikk en liten knekk akkurat da det ble innvilget og følte liksom at "nå har jeg tapt", men i dag er jeg veldig glad for at det ble slik. Drømmen er å bli bedre med riktig medisin over tid, og forhåpentligvis kunne jobbe 100% i mitt eget firma, eller iallefall nok til å avslutte ufør på sikt, men foreløpig har det ikke gått så bra. Jeg har uansett ikke mistet håpet.

I gode perioder har jeg hatt verv som f. eks. styreleder i borettslag, frivillig gjennom Røde Kors og jeg har passet barn/dyr, hjulpet gamle med innkjøp eller husvask. Livet er altså ikke over fordi om man er ufør, men man har friheten til å ta seg en timeout når man virkelig trenger det.

Jeg vet ikke om det var til hjelp, men jeg håper det. Bare spør om det er noe du lurer på :-) 

Anonymkode: a2f09...594

[AnonymBruker]

Husk at dersom du blir frisk kan du sette uføretrygden på vent i opptil ti år selvom du jobber fulltid. 

Anonymkode: bdf40...a61

[Skadeskutt]

Jeg er i litt samme situasjon som deg. Har gått på AAP i snart ett år og venter på svar fra NAV angående å få AAP ut fra ung ufør-sats. Fikk først avslag på grunn av feil informasjon fra helsevesenet. Nå har de fått inn en ordentlig spesialisterklæring hvor det ikke er noen tvil om funksjonsnivået mitt og framtidsutsiktene. 

Da jeg først leste erklæringen ble jeg lettet. Tenkte at nå slapp jeg å "kjempe" mot Nav og bekymre meg like mye for økonomisk ruin. Så kom det som et slag i trynet. Alle ordene om funksjonsnivå, prognoser for framtiden og dem høye sannsynligheten for at jeg blir helt eller delvis ufør resten av livet. 

Føltes som om jeg fikk en livsdom på en måte. Som om jeg ble stemplet som "ødelagt for alltid". Det var hardt å svelge, men igjen så er det jo dette med økonomisk trygghet. Det vil være til stor hjelp å slippe å være redd for å ikke få betalt regninger, ha nok til mat osv. Så jeg prøver å tenke at det er positivt og at selv om jeg får AAP etter ung ufør og nok går over til vanlig ung ufør etter hvert, så betyr det ikke at jeg aldri kan jobbe igjen. Målet mitt er jo at jeg på lang sikt skal komme meg i alle fall delvis ut i jobb igjen. Prøver å ikke tenke over det negative stemplet mange uføre får. Vi kan jo ikke noe for det? 

Var ikke så mye til hjelp dette ser jeg, annet enn at du kanskje ser at det er flere som ikke akkurat hopper i taket over å bli ung ufør. Det er jo ikke noen drømmesituasjon, selv om det delvis kan være en lettelse. 

[AnonymBruker]

Jeg syns det var helt forjævlig. Jeg gråt og gråt den dagen jeg fikk innvilget uføresøknaden. Man føler seg lagt i en boks av syke mennesker som glemmes bort og som hele tiden spyttes på av resten av samfunnet.
Jeg ville heller valgt å gå lengre på AAP om jeg kunne, for å bli avklart som ufør var et slag i trynet.
og det er ikke sånn at man kan jobbe som man vil osv som den første i tråden her svarer deg, på meg lagde de et helvetes pes bare fordi jeg hadde blogg jeg skrev på noen ganger i måneden. Ingen inntekter derfra eller noe , men fordi de spaner og følger med deg og tror du er friskere enn det du er. Om du så begynner å ta en jobb om du faktisk er eller blir frisk nok til det, så roser de deg ikke for å prøve og lar deg prøve å se om det er noe du kan klare over lang tid, men kutter deg i uføregrad og uføresum med en gang

Anonymkode: 7708c...52b

[Skadeskutt]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det var helt forjævlig. Jeg gråt og gråt den dagen jeg fikk innvilget uføresøknaden. Man føler seg lagt i en boks av syke mennesker som glemmes bort og som hele tiden spyttes på av resten av samfunnet.
Jeg ville heller valgt å gå lengre på AAP om jeg kunne, for å bli avklart som ufør var et slag i trynet.
og det er ikke sånn at man kan jobbe som man vil osv som den første i tråden her svarer deg, på meg lagde de et helvetes pes bare fordi jeg hadde blogg jeg skrev på noen ganger i måneden. Ingen inntekter derfra eller noe , men fordi de spaner og følger med deg og tror du er friskere enn det du er. Om du så begynner å ta en jobb om du faktisk er eller blir frisk nok til det, så roser de deg ikke for å prøve og lar deg prøve å se om det er noe du kan klare over lang tid, men kutter deg i uføregrad og uføresum med en gang

Anonymkode: 7708c...52b

Fryktelig dumt hvis dette er slik det stort sett fungerer. I verste fall gjør det folk sykere? At man ikke tørr å prøve seg og bare "gir opp". Jeg har liksom fått høre at selv om jeg blir ufør så kan jeg alltids prøve meg og hvis det fungerer så kan man få hjelp til å få et mer tilpasset opplegg. 

Høres veldig skummelt og demotiverende ut det du beskriver. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

 bilde av uføre er ofte dekket med skam og lattergjøring, så vel at man blir satt på spisen som en kriminel snylter, som uheldigvis er mer vannlig en det burde. 

Anonymkode: 50e70...626

Hvorfor har du det bilde, har du noen kilder på dette. Ser at du bruker politikerformuleringen "vanligere enn det burde" som er ganske intetsigende og vagt, vet ikke hvorfor du gjorde det, men tror ikke dette er vanlig for uføretrygd nei, er meget strenge villkår for å få det innvilget. Svindel forekommer selvsagt i noe grad men da er det mer enkle ting som at en sier en er alenemor, når partneren er i huset for å få mer penger, jobbe svart ved siden av dagpenger etc, jobbe svart generelt, sikkert noe på aap siden dokumentasjonskravene for sykdom er mye lavere for aap enn for varig uføretrygd.

Uansett, ufør betyr bare at du ikke klarerer å forsørge deg selv, og at staten derfor gjør det for deg. Hverken mer eller mindre. Noen får kanskje en ego-knekk av det, og sikkert mange som vil se ned på deg, men, hvis folk ser ned på deg pga at du ikke klarerer å forsørge deg selv og du vet selv at du ikke er en svindler eller noe, så er vel heller feilen hos dem og manglende evne til å forstå din situasjon, og ikke noe du bør bry deg om.

Blir som homofile som drar til kirka for aksept, eh, joa, du kan gjerne dra til kirka og si du er homse, og håpe på forståelse, men om kirka ikke liker homser bør en kanskje droppe kirka og finne andre folk å henge med som aksepterer deg for det du er og din situasjon. Alle vil ikke forstå eller komme overens med alle

PS. Selv om du får ufør, er det helt fritt frem og søke så mange jobber du vil og jobbe så mye du vil. eneste er at du vil få litt mindre hjelp av NAV til å komme deg ut i jobb, men, om du ikke har fått det med deg enda, NAV kan uansett hjelpe lite hva gjelder å få folk ut i jobb, vil du få deg jobb er det du selv som må gjøre innsatsen, og den muligheten har du både før og etter du får ufør, når du velge å "gi opp" er opp til deg egentlig.

PS2: Om du vil føle deg mer nyttig og ikke duger i arbeidslivet , finnes det mange frivillige organisasjoner hvor du kan bidra til samfunnet utenfor arbeidslivet også, så det kan du vurdere om helse duger til det

Lykke til

Anonymkode: ae5b3...a51

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det var helt forjævlig. Jeg gråt og gråt den dagen jeg fikk innvilget uføresøknaden. Man føler seg lagt i en boks av syke mennesker som glemmes bort og som hele tiden spyttes på av resten av samfunnet.
Jeg ville heller valgt å gå lengre på AAP om jeg kunne, for å bli avklart som ufør var et slag i trynet.
og det er ikke sånn at man kan jobbe som man vil osv som den første i tråden her svarer deg, på meg lagde de et helvetes pes bare fordi jeg hadde blogg jeg skrev på noen ganger i måneden. Ingen inntekter derfra eller noe , men fordi de spaner og følger med deg og tror du er friskere enn det du er. Om du så begynner å ta en jobb om du faktisk er eller blir frisk nok til det, så roser de deg ikke for å prøve og lar deg prøve å se om det er noe du kan klare over lang tid, men kutter deg i uføregrad og uføresum med en gang

Anonymkode: 7708c...52b

Selvfølgelig kuttes stønaden hvis du jobber! På samme måte som arbeidsledighetstrygd kuttes hvis du jobber litt. Det skulle da bare mangle, vi snakker om stønader som ytes til de som ikke kan jobbe/ har jobb.  

Det er for øvrig IKKE noe å skamme seg over eller føle seg "som en dritt" om man er avhengig av stønad fra det offentlige. Og selv om en er ufør nå så kan det jo hende at situasjonen endrer seg, man må ikke være ufør for livet.  

ps: En blogg du ikke tjener noe på er en hobby, og selvfølgelig kan du ha det uten å bli trukket for det (Du kan trene, jobbe som frivillig, pusse opp huset ditt eller hva som helst du vil så lenge du ikke tjener penger på det.

 

Anonymkode: d60f6...ad7

[AnonymBruker]

6 timer siden, Skadeskutt skrev:

Fryktelig dumt hvis dette er slik det stort sett fungerer. I verste fall gjør det folk sykere? At man ikke tørr å prøve seg og bare "gir opp". Jeg har liksom fått høre at selv om jeg blir ufør så kan jeg alltids prøve meg og hvis det fungerer så kan man få hjelp til å få et mer tilpasset opplegg. 

Høres veldig skummelt og demotiverende ut det du beskriver. 

Så ille er det ikke. Jeg har som nevnt i mitt innlegg gjort mye. Jeg er ung og ikke like syk hele tiden, og det er stor forskjell på å jobbe 8-16 hver dag og f. eks. drive med andre ting på si. Jeg har eget firma, jeg har hatt styreverv, jeg har vært frivillig og jeg fikk også tilbud om en deltidsstilling som jeg nok kunne klart hvis det ikke hadde vært for dårlig timing akkurat da. 

Mitt vedtak sier at jeg kan tjene 37.000 kr uten at uføretrygden blir berørt, men graden er jo inntakt. Tjener jeg mer enn 333.000 kr et år så må jeg tilbakebetale hele uføren (men da er jeg jo også isåfall blitt arbeidsfør tenker jeg... så det er jo rimelig). 

Jeg opplevd at begrensningene var mye større på AAP, les gjerne innlegget mitt over.

Anonymkode: a2f09...594

[AnonymBruker]

På 7.5.2018 den 2.27, AnonymBruker skrev:

Jeg er et ungt voksen menneske, og uheldigvis er jeg endt i situasjonen at det nå diskuteres at jeg burde bli ung ufør.
De fleste ville sikkert blitt entusiastisk og glad for muligheten til en enklere hverdag med økonomisk sikring, har lest litt om det etter at det har blitt snakk om det, og helt ærlig, jeg fikk angst med tanken på dette. Det beroliget meg ikke å lese om det heler, og ga meg mer angst. 

For min del føles det som jeg vil miste ansvar for meg selv om jeg godtar å bli økonomisk ufør, men igjen, det vil være økonomisk sikrende. 
Jeg frykter at dette vil føre til at jeg mister ansvar for mitt eget liv, og at jeg aldri vil komme ut av det og inn i arbeid om dette skjer. Helt ærlig tror jeg ikke jeg forstår konseptet fullstendig, og bilde av uføre er ofte dekket med skam og lattergjøring, så vel at man blir satt på spisen som en kriminel snylter, som uheldigvis er mer vannlig en det burde. 


Jeg har ingen ønske om å være ufør, og jeg er litt redd at det vil føre til at jeg blir så ute av det, at jeg muligens ender der jeg engang var, i selvmordsbaner. Det er uheldigvis en reel frykt for min del, da jeg sverget å ta mitt eget liv om jeg ikke gagnet noen med mitt liv, noe jeg føler med dette er en realitet om jeg får en ekstrem depressiv periode. 
 

Om noen kan forklare uføretrygd for meg, eller fortelle hvordan det påvirket dem å komme i den situasjonen selv så tror jeg kanskje det hadde hjulpet meg å takle situasjonen bedre, og håper noen er villig til å hjelpe. Også om du vet hvordan man kommer seg i arbeid om man blir helt frisk igjen. 
 

Er redd for denne endringen, men logisk ser jeg at det kan hjelpe meg fremover.
Jeg er bekymret for dette, og det føles som et nederlag når jeg jobber så hardt for endringer. 

Jeg er redd for fremtiden min.  
Vurderer å ta en samtale med rådigverene jeg har, men frykter jeg ikke er i stand til å sette ord på panikken jeg får med tanken på dette. 
Det føles en smule håpløst, så derfor håper jeg noen kan hjelpe. 
 

 

Takk, og håper folk er respektful i svar. 
Er mulig andre har lignende følelser i enn lignende situasjon, så ikke bare for min del.  

Anonymkode: 50e70...626

Ung uføre  er ingen egen ytelse.Man blir uføretrygdet og kan få ung uføre som et særtilegg(dette kan man også få på AAP).Dette særtillegget henger høyt og avgjøres av mange faktorer så det er ikke så at fordi man er ung så får man det automatisk.

Vilkårene for å få innvilget rettighet som ung ufør er at:

• du var under 26 år da du ble alvorlig og varig syk
• sykdommen er klart dokumentert av lege/spesialist
• du søker om uføretrygd før fylte 36 år hvis du har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år

Men disse punktene er er veilende vilkår.

Anonymkode: dfe9f...5bf

[AnonymBruker]

På 8.5.2018 den 16.58, AnonymBruker skrev:

Ung uføre  er ingen egen ytelse.Man blir uføretrygdet og kan få ung uføre som et særtilegg(dette kan man også få på AAP).Dette særtillegget henger høyt og avgjøres av mange faktorer så det er ikke så at fordi man er ung så får man det automatisk.

Vilkårene for å få innvilget rettighet som ung ufør er at:

• du var under 26 år da du ble alvorlig og varig syk
• sykdommen er klart dokumentert av lege/spesialist
• du søker om uføretrygd før fylte 36 år hvis du har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år

Men disse punktene er er veilende vilkår.

Anonymkode: dfe9f...5bf

Hva mener du med veiledende? At de alle trenger ikke å være oppfylt?

Anonymkode: 4c91d...75e

[Skadeskutt]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med veiledende? At de alle trenger ikke å være oppfylt?

Anonymkode: 4c91d...75e

Jo alle må være oppfylt og det må være godt dokumentert. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med veiledende? At de alle trenger ikke å være oppfylt?

Anonymkode: 4c91d...75e

Det jeg mener er at alle må være oppfylt,men det er nav som avgjør om de mener du har krav på det.Ut ifra alvorlighetsgraden på sykdommen. Det er ikke sånn at alle som fikk sykdom før fylte 26 og har vært 50% jobb eller mindre får ung uføre

 

Anonymkode: dfe9f...5bf