Jeg har innsett noe med angst..

[AnonymBruker]

At den vil følge deg uansett hva du gjør i livet. Jeg har prøvd å kjempe den bort, og den kan bli borte, eller mildere. Men den kommer ofte hardt tilbake fra tid til annen. Jeg har alltid trodd at det er ytre faktorer som er skylden, som at det er oppvekst eller jobben som er skylden. Men den er inni meg. Den kan kanskje være genetisk, eller det kan faktisk være ting jeg blir påvirket av. Jeg kunne bare tenkt meg å være litt mer glad for ting, glede meg til ting og ikke føle at det knyter seg i magen min! 

Et eksempel er en jobb jeg hadde for noen år siden. Den hadde jeg i 3 år. Var i servicebransjen så jeg måtte omgås folk, være hyggelig hele tiden. Men ettersom keg lærte gikk alt strålende. Så fikk jeg det jeg trodde var så rosenrødt, men den er ikke borte. Jeg hadde bare en illusjon om at "hvis jeg heller jobbet med det" så hadde jeg vært et perfekt menneske. Den er her enda, og jeg har nesten begynt å tenke på å gå tilbake til det jeg hadde. Men jeg vil ikke! Veien til karrieren min var ikke så rosenrød som man lett tror. 

Er det noen flere her med angst, som har lignende erfaringer? 

Anonymkode: bfec5...8a3

[GulSitron]

Ja, men hos meg kommer angstanfallene snikende når jeg er ekstremt sliten. F.eks etter overtidsuke. Går rett i kjelleren og har en runde med hyperventilering og hylgråt på badet i 20min. 

Så blir det bedre igjen etter et par tre dager med nok hvile, nok mat osv.

så har jeg hatt en samboer som også har påvirket angsten min og som nok også var årsak til mange av anfallene fordi jeg hele tiden måtte strebe for å være den han ønsket jeg skulle være.

[AnonymBruker]

Jeg tenker på angsten som en partner, som jeg verken kan ignorere eller underkaste meg. Som en partner må jeg derfor inngå kompromisser med den. Jeg har derfor akseptert at noen ting er vanskelig for meg, og at da må jeg finne løsninger som likevel gjør de vanskelige tingene mulig. Ved å ta hensyn til angsten, og likevel finne måter jeg kan gjøre ting på, har vi klart å leve bra sammen. 

Det er få som vet at jeg har angst, fordi jeg inngår disse kompromissene. 

Anonymkode: bd7ae...915

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker på angsten som en partner, som jeg verken kan ignorere eller underkaste meg. Som en partner må jeg derfor inngå kompromisser med den. Jeg har derfor akseptert at noen ting er vanskelig for meg, og at da må jeg finne løsninger som likevel gjør de vanskelige tingene mulig. Ved å ta hensyn til angsten, og likevel finne måter jeg kan gjøre ting på, har vi klart å leve bra sammen. 

Det er få som vet at jeg har angst, fordi jeg inngår disse kompromissene. 

Anonymkode: bd7ae...915

Høres ut som en god plan. Kan du utdype enda litt til??

Anonymkode: 66d49...2e7

[Gjest justcurious]

Hva slags angst har du, er det sosial angst eller panikkangst? Sosial angst er vanskelig å bli kvitt, nesten umulig om man er hardt rammet av det, jeg har hatt det siden ungdomsskolen og det har blitt verre og verre med årene. Føler vel egentlig at det er en kronisk lidelse. Noe jeg har innsett i det siste er at angsten ofte blir mye mindre - noen ganger helt fraværende om humøret er på topp. For da blir selvtilliten automatisk bedre også, når jeg føler meg bra. Så det henger mye sammen med depresjoner og lav selvfølelse her. Sistnevnte er jo ganske logisk da. 

Panikkangst har jeg ikke mye erfaring med. Har hatt angstanfall noen få ganger, 2-3 ganger, den ene gangen ble det så ille at jeg hyperventilerte, men det er heldigvis ikke noe jeg sliter med til vanlig. 

[Gjest making.a.mess]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker på angsten som en partner, som jeg verken kan ignorere eller underkaste meg. Som en partner må jeg derfor inngå kompromisser med den. Jeg har derfor akseptert at noen ting er vanskelig for meg, og at da må jeg finne løsninger som likevel gjør de vanskelige tingene mulig. Ved å ta hensyn til angsten, og likevel finne måter jeg kan gjøre ting på, har vi klart å leve bra sammen. 

Det er få som vet at jeg har angst, fordi jeg inngår disse kompromissene. 

Anonymkode: bd7ae...915

Det hørtes ut som en bra plan. Jeg hadde lenge en plan at om jeg fornekter angsten, aldri bruker ordet eller sier aldri nei til ting fordi angsten vil gjøre det vanskelig for meg så slipper jeg unna. Men den planen virker ikke. Det hjelper ansolutt å ikke skjerme seg fullstendig, men å stå ansikt til ansikt med de verste tingene så man står der til spott og spe forran alle det gjør ikke selvfølelsen noe bra og er heller ikke nyttig. 

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker også på angsten som en slags "venn" som jeg vet kommer tilbake. Når det begynner tar det ofte noen minutter,så kan jeg si "å, er det bare deg igjen" !  Den prøver seg via nye omveier, f.eks hvis jeg har vondt her eller der, grubler over noe , er ekstra sliten o.l.  Men til syvende og sist er det "bare" den gamle gode angsten. For meg har dette tatt brodden av den.  Er ikke så redd for den lenger. Den får bare komme,. Det går over. Igjen.

Anonymkode: 5542d...4f3

[AnonymBruker]

Hos meg så føles angsten ut som et monster som prøver å stjele meg og mitt liv. Prøver å ta ifra meg alt jeg har og vil ha. Prøver å stenge meg inne i hjemmet og tvinge meg til å isolere meg. Føles ut som at angsten kommer med trusler (krisetanker, symptomer) og når jeg da er ute og får angst, så er det truslene som kommer til live. Angsten truer med f.eks "Det er sol ute, du kommer til å svette som en gris og alle vil stirre på deg og se hvor ekkel du er" også går jeg ut og får hjertebank og blir svett... også ser jeg at folk ser i min retning også får jeg angst. Truslene var da ekte og neste gang lar jeg angsten vinne og jeg holder meg hjemme. 

Anonymkode: 9af89...1c3