Har du hatt fødselsdepresjon?

[AnonymBruker]

Og hvordan skjønte du at du hadde det? Gikk det lang tid, og ble det alvorlig? 

Anonymkode: 0b57d...b62

[Million]

Nei, jeg har ikke hatt det, heldigvis, men bestevenninnen min hadde det. Hun fortalte det ikke før flere år senere, fordi hun skammet seg sånn. Fødselsdepresjonen arter seg jo gjerne sånn at man blir helt "flat" følelsesmessig når det kommer til følelser og tilknytning til det nye barnet. Dette er naturligvis skambelagt, for "alle andre" prater jo så mye om de store og varme følelsene man øyeblikkelig skal få for sitt nyfødte barn. De som da ikke opplever dette, føler jo at alt er galt, og blir skamfulle og redde, i tillegg til at de sliter med denne depresjonen.

Min venninne fortalte at det tok over et halvt år før hun begynte å utvikle ordentlige følelser for barnet sitt, og ca 8 mnd før hun følte at hun var på vei ut av depresjonen. Forklaringen fikk hun av lege flere år senere, hva det hadde vært hun gikk gjennom. Hun fikk senere to barn til, men opplevde heldigvis ikke fødselsdepresjon på nytt med dem, kun den førstefødte.

 

[Rararara]

Ja jeg hadde det. Det er den verste perioden i mitt liv. Jeg skjønte det ikke selv da jeg var midt oppe i det menns ettertid skjønner jeg at jeg burde snakket med noen. Flaks at vi kon oss gjennom det..

[Wilow]

Jeg hadde fødselsdepresjon med det første barnet. Merket det veldig fort, jeg gråt hele tiden, angret på at jeg hadde fått barn, hatet og gruet meg til å gjøre alt som hadde med babyen å gjøre, ønsket bare å få være i fred. Men samtidig var jeg veldig glad i babyen. 

Men dette utarter seg så forskjellig fra person til person. I de værste tilfellene kan man få tanker og ønsker om å skade selg selv eller babyen. Mitt beste råd er å snakke med noen om det dersom du har følt deg nedfor i lengre enn 1-2 uker, jo tidligere jo bedre! Snakk med barnefar, helsesøster, lege. Helsesøster er flink til å ta tak i sånne ting og gi den hjelpen som trengs. Slike tanker og følelser skal man ikke sitte med alene! 

En annen ting som er viktig å si, er at dette er veldig vanlig. Så mange som 15-20% får en eller annen form for fødselsdepresjon.

Og, det går over! Helt sikkert! Det føles ikke sånn når man sitter midt oppe i det, men det blir bedre. Skaff hjelp! Etter 7,8,9 måneder begynte jeg å føle virkelig glede over å være mamma, og det er helt fantastisk når babytiden ikke ble slik som man hadde tenkt. 

Det finnes en gruppe på Facebook som heter "Fødselsdepresjon - for oss som har/har hatt det". En fin gruppe hvor man kan dele tanker og erfaringer og få masse støtte fra andre mødre som har følt på og vært gjennom det samme.

 

Send meg gjerne en melding dersom du ønsker å snakke om det. Ønsker deg masse lykke til, uansett om du har en fødselsdepresjon eller "bare" barseltårer. Det går over, helt sikkert! 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det med første barnet. Forsto ikke at det var det det var, følte meg bare som verdens verste mamma. Jeg var glad i barnet i magen, men selv om jeg logisk sett visste at det var sammen barnet jeg hadde etter fødsel, så sørget jeg over barnet jeg hadde "mistet", og følelsesmessig var det ikke samme barn. 

Helt ulogisk, og jeg var klar over det, men slik var følelsene. Jeg gjorde alt rett, og forsøkte å skjule det, men det tok lang tid før jeg følte at barnet var mitt. Det var mer som en tilfeldig unge jeg bare måtte ta vare på. 

Andre burde kanskje forstått, for jeg var ung, og reagerte allerede på sykehuset. Da de la ham ved meg ville jeg bare at de skulle ta ham bort igjen, og jeg ville ikke amme eller bade ham. 

Siden jeg var så ung, og fødselen var svært tøff og lang, så synes jeg proffe på feltet burde ha reagert. Jeg bar det alene i flere måneder, til en tante som hadde opplevd fødselsdepresjon gjennomskuet det. Det var en lettelse å innrømme hvordan det lå an, og det er kanskje en av grunnene til at det omsider gikk over. 

Anonymkode: 0ae83...88c