Sorg over noen som er i live.

[Lord Friendzone]

__

Endret 8. april 2020 av Lord Friendzone

[AnonymBruker]

På 16.5.2018 den 22.17, Millimani skrev:

Har selv opplevd dette. Jeg var fortvila og sint i to år før jeg klarte å godta det. Jeg fikk ingen avslutning på det, bare en brå slutt. Jeg fikk en delvis forklaring på hvorfor det ble sånn, men det var vanskelig å godta. Etter to år og nærmest "profesjonell hjelp" ble jeg kvitt mye av smerten jeg ble påført ved hennes avvisning. Det var rett og slett ei dame som ga meg gode råd. Jeg sletta min tidligere venninne og hennes datter fra Facebook og tok bort muligheten for at de kan sende meldinger til meg. Har aldri angra ett sekund. Jeg innså at jeg var et avslutta kapittel i hennes liv, og klarte å tenke det samme om henne. At hun er ute av livet mitt. Er jeg på kjøpesenteret rett i nærheten så hender det at jeg tar meg selv i å se etter henne. Ikke for å snakke med henne, men for å unngå henne. For alt jeg vet kan det være hun gjør det samme med meg. 

Dette kunne jeg nesten skrevet selv, og en liten del av meg sørger fremdeles. Jeg ble dumpet, hardt og brutalt, av en venninne. En telefon med utskjelling der hovedbudskapet var at jeg selv burde skjønne hva jeg hadde gjort (jeg vet fremdeles ikke) og mange års vennskap var over. Jeg har også slettet og blokkert, men navnet hennes dukker fremdeles opp pga felles bekjente. Og det svir fremdeles litt, selv om jeg for lengst har gått videre.

Anonymkode: 4516a...74f

[Psykoselig]

Jeg sørger hver eneste dag over en person. En person som ikke kan være i livet mitt. Ett av de mest fantastiske menneskene jeg har møtt i hele mitt liv  og jeg kan få ikke ha han. Hverken som kjæreste eller som venn. Har savnet han i snart ett år. Tenker på han hver bidige dag. Det gjør vondt. 

[Millimani]

On 5/19/2018 at 8:34 PM, AnonymBruker said:

Dette kunne jeg nesten skrevet selv, og en liten del av meg sørger fremdeles. Jeg ble dumpet, hardt og brutalt, av en venninne. En telefon med utskjelling der hovedbudskapet var at jeg selv burde skjønne hva jeg hadde gjort (jeg vet fremdeles ikke) og mange års vennskap var over. Jeg har også slettet og blokkert, men navnet hennes dukker fremdeles opp pga felles bekjente. Og det svir fremdeles litt, selv om jeg for lengst har gått videre.

Anonymkode: 4516a...74f

Hvordan kan navnet hennes dukke opp pga felles bekjente når du har blokkert henne? Da mener du kanskje utenom Facebook? Håper du klarer å bli kvitt all sorgen din. Men jeg kjenner til at det kan svi lenge ja...slik jeg skriver i innlegget du siterer meg i

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker det er et tegn på egoisme å tenke at sorgen ved å bli kuttet ut er verre enn om vedkommende dør. Når et menneske dør mister de ALT. Når de slår opp, eller avbryter et vennskap, så lever de videre og kan finne lykken andre steder. Når man elsker eller er glad i noen så unner man vel det? Selv om det er smertefullt å se de velge deg bort. Jeg tenker at hvis man heller prøver å endre fokus kan smerten bli mer tålelig. Tenk på hva man hadde, hva man har følt og at den andre lever videre i beste velgående. 

Smerten er stor og annerledes. Men det er likevel fremtid der, for begge parter, muligheter til det gode, det er det ikke for den andre parten ved dødsfall. Et brudd er jo en større avvisning enn død er. Og avvisning er noe av det mest smertefulle et menneske kan oppleve. Men avvisning er også spesielt smertefullt når man føler at "jeg er ikke god nok", "jeg er ikke verdt noe", dette kan man gjøre noe med. Dette er selvsentrert. Klarer man å komme over avvisningen tror jeg man kan innfinne seg med at den andre lever et godt liv uten en. 

Jeg tror også en del som mister andre til død sitter igjen med mange spørsmål og uoppklarte ting. Jeg tenker at å miste til selvmord er kanskje den verste sorgen, vedkommende er død, samtidig som de forlater deg, og du sitter igjen med alle spørsmålene OG skyld. 

La deg selv sørge, men kanskje fjern påminnelsene (SoMe).

[AnonymBruker]

4 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg tenker det er et tegn på egoisme å tenke at sorgen ved å bli kuttet ut er verre enn om vedkommende dør. Når et menneske dør mister de ALT. Når de slår opp, eller avbryter et vennskap, så lever de videre og kan finne lykken andre steder. Når man elsker eller er glad i noen så unner man vel det? Selv om det er smertefullt å se de velge deg bort. Jeg tenker at hvis man heller prøver å endre fokus kan smerten bli mer tålelig. Tenk på hva man hadde, hva man har følt og at den andre lever videre i beste velgående. 

Smerten er stor og annerledes. Men det er likevel fremtid der, for begge parter, muligheter til det gode, det er det ikke for den andre parten ved dødsfall. Et brudd er jo en større avvisning enn død er. Og avvisning er noe av det mest smertefulle et menneske kan oppleve. Men avvisning er også spesielt smertefullt når man føler at "jeg er ikke god nok", "jeg er ikke verdt noe", dette kan man gjøre noe med. Dette er selvsentrert. Klarer man å komme over avvisningen tror jeg man kan innfinne seg med at den andre lever et godt liv uten en. 

Jeg tror også en del som mister andre til død sitter igjen med mange spørsmål og uoppklarte ting. Jeg tenker at å miste til selvmord er kanskje den verste sorgen, vedkommende er død, samtidig som de forlater deg, og du sitter igjen med alle spørsmålene OG skyld. 

La deg selv sørge, men kanskje fjern påminnelsene (SoMe).

Kloke ord, selv om jeg er litt uenig med deg innimellom. Vet ikke om en kan kalle det egoisme, men det er klart at å sitte alene i sorgen etter å ha mistet noen som betydde mye er tøft. En tenker daglig på hva personen gjør og hvordan han har det. Og foreløpig er jeg ikke der at jeg klarer å ønske han alt godt, selv om jeg fremdeles er glad i han. Egentlig håper jeg at han selv får oppleve så kald og hjerterå avvisning, som han har bedrevet mot meg, slik at han vil forstå hvor jævlig det er, og aldri gjør det mit noen igjen!

Det du sier om selvmord, er jeg enig med deg i. Eller når noen dør plutselig. Klart at sorgen når noen dør er grusom. Og jeg har mistet mennesker i begge de tilfellene. Men forskjellen er, når en ser vekk fra sorg, savn og ev skyld, at du kan ikke prøve mer. Det er satt et punktum. Håpet er ute og en kan ikke gjøre mer for ev få orden på relasjonen. 

Når en mister en venn, en som velger deg vekk ved å ghoste eller driver med varm/kald taktikken i perioder, må en på sikt innfinne seg med at han lever veldig bra uten meg. Men jeg er uenig i at de følelsene som kommer i kjølvannet av en avvisning er selvsentrerte. Det er en konsekvens av å bli behandlet på en ugrei måte, det er opplevelsen av å ikke være verdt noe i denne personens øyne, som kan kjennes som å bli tråkket på. 

Takk for omtanke og gode innspill. Det setter jeg pris på. Akkurat nå i julen er det ekstra tungt (spesielt siden vedkommende nettopp har tatt kontakt, for så å avvise igjen på grusomste vis). Så nå føler jeg meg bare helt tom, nummen og gledesløs.

Anonymkode: 48f32...ef8

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kloke ord, selv om jeg er litt uenig med deg innimellom. Vet ikke om en kan kalle det egoisme, men det er klart at å sitte alene i sorgen etter å ha mistet noen som betydde mye er tøft. En tenker daglig på hva personen gjør og hvordan han har det. Og foreløpig er jeg ikke der at jeg klarer å ønske han alt godt, selv om jeg fremdeles er glad i han. Egentlig håper jeg at han selv får oppleve så kald og hjerterå avvisning, som han har bedrevet mot meg, slik at han vil forstå hvor jævlig det er, og aldri gjør det mit noen igjen!

Det du sier om selvmord, er jeg enig med deg i. Eller når noen dør plutselig. Klart at sorgen når noen dør er grusom. Og jeg har mistet mennesker i begge de tilfellene. Men forskjellen er, når en ser vekk fra sorg, savn og ev skyld, at du kan ikke prøve mer. Det er satt et punktum. Håpet er ute og en kan ikke gjøre mer for ev få orden på relasjonen. 

Når en mister en venn, en som velger deg vekk ved å ghoste eller driver med varm/kald taktikken i perioder, må en på sikt innfinne seg med at han lever veldig bra uten meg. Men jeg er uenig i at de følelsene som kommer i kjølvannet av en avvisning er selvsentrerte. Det er en konsekvens av å bli behandlet på en ugrei måte, det er opplevelsen av å ikke være verdt noe i denne personens øyne, som kan kjennes som å bli tråkket på. 

Takk for omtanke og gode innspill. Det setter jeg pris på. Akkurat nå i julen er det ekstra tungt (spesielt siden vedkommende nettopp har tatt kontakt, for så å avvise igjen på grusomste vis). Så nå føler jeg meg bare helt tom, nummen og gledesløs.

Anonymkode: 48f32...ef8

Er ikke det å ikke klare å ønske noen alt godt egoisme? Dine følelser er jo viktigere enn hans. 

For all del: egoisme er naturlig, vanlig og i mange tilfeller sunt. Smerten av avvisning handler vel på en måte om skader på "selvet", avvisningen er et angrep på selvet, og jeg synes få ord passer bedre enn at det er selvsentrert. Men det er vi alle. Avvisning hadde ikke vært vondt om ikke vi var sentrum i vårt eget univers. Jeg tenker at det å reagere og få vondt når noen tråkker på deg er viktig selvoppholdelsesdrift. Smerte er signaler til kroppen og sinnet. Slik at man skal lære av det. 

Jeg tror opplevelsen av å ikke være verdt noe i en annens øyne er mindre smertefull om man er sikker på at man er verdt noe i egne øyne. Det er det avvisning ofte kan gjøre med oss, vi begynner å tvile på vår verdi. 

Det du beskriver høres også ut som at du ikke greier å sette grenser. Vedkommende kommer luskende tilbake og du håper så mye at det skal bli bra nå at du ikke klarer å forvente mer, som vi ofte gjør, vi vil så inderlig at det skal funke denne gangen, så da skjer det samme som så mange ganger før: vedkommende avviser igjen. Hva kan du lære av det? Er du ikke verdt mer? 

Det høres ut som du har det tungt nå. Ta vare på deg selv. Tillat deg å føle det du føler, og gjør gode ting for deg selv. Du er mer enn denne ENE relasjonen. God jul! Håper du får en okei dag i morgen!