For lat til å få barn?

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å få barn er mye mindre arbeid enn en ville tro. Det meste går av seg selv, og hvis en er to om det får en nok tid til hvile og leve sitt eget liv.

Anonymkode: dd428...93d

Det er jeg ikke enig i. Vi har tre barn, en ettåring og to på barneskolen, og det er MYE arbeid. Lekser, fritidsaktiviteter, foreldremøter, følge opp venner, helt utrolig mye husarbeid, løpe etter ettåring +++. Det går ikke av seg selv nei, her er det all hands on deck fram til i alle fall minstemann er lagt. Egentlig alle tre. Egentid er det muligens tid til etter klokka halv ni om kvelden (men da er vi vanligvis utslitt). Det er nesten sånn at jeg begynner å se på husarbeid UTEN masende barn rundt meg som egentid. 

Anonymkode: 60225...0d3

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken planet er du fra?! Tror vi har fått besøk av noe utenomjordisk her 

Anonymkode: b9841...ebc

Faktisk helt enig i at det ikke er mye stress med barn. Men jeg valgte kun 1 barn og det barnet sov fra 21 07 fra det var få uker. Vi ble en symbiose og derfor ikke slitsomt eller stressfaktor

Anonymkode: 025ff...53a

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å få barn er mye mindre arbeid enn en ville tro. Det meste går av seg selv, og hvis en er to om det får en nok tid til hvile og leve sitt eget liv.

Anonymkode: dd428...93d

Det er store forskjeller. Å få barn var veldig mye mer jobb enn jeg hadde trodd.

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var helt lik som deg TS, og er i grunn ikke noe annerledes nå. 
Men den slitenheten man kjenner på før man får barn er ikke egentlig så ille som man tror. Med det mener jeg bare at man tror man er mer sliten enn man egentlig er, fordi man har mulighet og tid til å late seg, slappe av og faktisk kjenne på det. 

Når man får barn blir det litt annerledes, man kjenner det fortsatt men må jo stå opp med babyen, mate, kose, bysse, dra i barnehagen når barnet blir større, osv. Og så viser det seg at man har energien til det allikevel og man var ikke så sliten at det var umulig å gjennomføre.

Anonymkode: 279c4...8d8

Var ikke meningen å sitere deg...

- - - - - - - - 

Jeg var som deg ang. interesse for barn. Valgte dog å få barn likevel (i et stabilt, langvarig forhold og vi er fortsatt sammen og bor sammen). Den kjærligheten jeg føler for barnet mitt er ubeskrivelig stor, og jeg elsker å være sammen med barnet på gode halvannet år. Hverdagen er dog forferdelig travel. Jeg er kjempesliten hele tiden. Det er ingen rom til å hente seg inn. Jeg får ikke trent lenger. Det er alltid masse husarbeid. Jeg føler nesten aldri at jeg strekker til på jobb, og jeg går mye rundt med dårlig samvittighet for at barnet må være i barnehagen. Jeg har gått ned til 80% stilling, og merker det også på økonomien selv om vi klarer oss fint.

Jeg angrer ikke på barnet mitt, og jeg føler meg kjempeheldig som har det, men det er forferdelig slitsomt i hverdagen.

Anonymkode: 458ce...6fb

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mitt barn står gjerne opp Kl 05.00, og det er jaggu ikke så fælt når man først blir vandt til det. Før ville det vært helt utenkelig.

Anonymkode: 2ce27...d00

Må bare si at dette absolutt ikke gjelder for meg. Etter snart 3 år med barn er det fortsatt helt forferdelig å stå opp kl 05-06. Jeg legger meg også tidlig, og det gjør det bedre, men tror det bare er et veldig unaturlig tidspunkt for min kropp å stå opp på. 07 går helt fint. Ja, man kan legge seg tidligere (eller man må jo det egentlig, for ikke å knekke sammen), men dette går jo drastisk ut over egentid, når man helst bør være sovende innen kl 21, for å fungere neste dag. I slike perioder føler jeg at både jeg og mannen har fått ganske redusert livskvalitet.  

Anonymkode: b9841...ebc

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er store forskjeller. Å få barn var veldig mye mer jobb enn jeg hadde trodd.

Var ikke meningen å sitere deg...

- - - - - - - - 

Jeg var som deg ang. interesse for barn. Valgte dog å få barn likevel (i et stabilt, langvarig forhold og vi er fortsatt sammen og bor sammen). Den kjærligheten jeg føler for barnet mitt er ubeskrivelig stor, og jeg elsker å være sammen med barnet på gode halvannet år. Hverdagen er dog forferdelig travel. Jeg er kjempesliten hele tiden. Det er ingen rom til å hente seg inn. Jeg får ikke trent lenger. Det er alltid masse husarbeid. Jeg føler nesten aldri at jeg strekker til på jobb, og jeg går mye rundt med dårlig samvittighet for at barnet må være i barnehagen. Jeg har gått ned til 80% stilling, og merker det også på økonomien selv om vi klarer oss fint.

Jeg angrer ikke på barnet mitt, og jeg føler meg kjempeheldig som har det, men det er forferdelig slitsomt i hverdagen.

Anonymkode: 458ce...6fb

Skriver under på denne! Elsker barnet mitt over alt på jord og ville aldri vært det foruten (som de fleste andre foreldre heldigvis), men jeg sitter fast i en hverdag hvor jeg aldri får hentet meg inn. Det konstante husarbeidet går bare i en endeløs sirkel. Jeg krangler mye mer med mannen min enn før, fordi vi ofte er så utrolig slitne og har så lite å gå på. Og vi har bare ett barn, og jeg jobber deltid  Folk er forskjellige med andre ord, og både jeg og mannen er nok som TS, rimelig bedagelig anlagt. Det som er bra, er at vi har selvinnsikt, og skal bare ha ett barn! Synes det er en kjempefin løsning. Vi får oppleve å være foreldre, men slipper årevis med småbarnsslit. Jeg har ennå ikke vendt meg til det i alle fall, og ønsker det ærlig talt heller ikke. Elsker late dager 

Anonymkode: b9841...ebc

[Måbarefåsiat...]

Vet du, før jeg fikk barn, hadde jeg jammen meg ikke noe problem med å få tiden til å gå. Hobbyer, trening etc. Men da barnet kom, skled alt på plass likevel. Vi samsov og jeg hadde ikke en våkenatt. Ungen var blid og fornøyd og selv om vi brukte tid på å være foreldre, fikk vi sett nok på tv og lest nok bøker likevel.

Det bunner nok i om man har lyst på barn eller ikke. Har man det, går alt seg til. Ja, så er man sliten og lei i perioder, det varierer.
Hvert utviklingstrinn og hver alder bringer med seg nye gleder, utfordringer og bekymringer. For meg er det verdt det, jeg har ikke mistet meg selv. Hvis jeg trenger en middagslur, så tar jeg det. Men så er vi to som deler på det også.

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser for meg at all "fri" man får, er på jobb? 

Det virker som du er langt mer klarsynt angående dette å få barn enn mange andre damer på rundt 30  Synes du reflekterer godt. Det er biologien som holder på å ta innersvingen på deg. Det er sånn det begynner. En liten tanke bakerst i hodet om at "det hadde jo vært litt koselig, da". Og så sier jo "alle" at "du blir jo vant til det" og "alt blir annerledes når du blir mor". Det verste er at de biologiske prosessene gjør jo at plutselig høres disse tvilsomhetene helt logiske ut  Man snur det døve øret til når man hører noe annet. Jeg har barn, og synes det er ufattelig utmattende og slitsomt til tider. Jeg hadde heldigvis et sterkt og langvarig ønske om barn før jeg fikk det, og vet at jeg ikke ville vært det foruten. Er man mer tvilende i utganspunktet, som deg, tror jeg man bør være forsiktig. Det er absolutt ikke for alle. Synes det er flott at andre velger annerledes enn meg og de fleste andre. 

Anonymkode: b9841...ebc

[AnonymBruker]

Jeg syns det følger enormt mye kjedelig arbeid med barn, mye mer enn jeg kunne forestilt meg!

Det høres ikke ut som om du har så lyst på barn, HI, og det er helt ok. Flere burde tenkt som deg før de fikk barn.

Anonymkode: 449d1...dee

[AnonymBruker]

TS, du minner sååå om meg! Og jeg har fått to barn! Og det har vært heeelt fantastisk! Er fortsatt litt lat og ofte veldig sliten og trøtt, men barna får frem det beste i meg! Har selvsagt en fantastisk ektemann med noe mer futt i!

Livet vil aldri bli det samme, og det er jeg glad for! Angrer ikke ett sekund!

Anonymkode: a4a40...e78

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Faktisk helt enig i at det ikke er mye stress med barn. Men jeg valgte kun 1 barn og det barnet sov fra 21 07 fra det var få uker. Vi ble en symbiose og derfor ikke slitsomt eller stressfaktor

Anonymkode: 025ff...53a

Men dette med søvn er jo bare et lite aspekt, og du var uvanlig heldig. Hadde selv en sånn baby forresten, og syntes det var utrolig slitsomt mye av tiden like vel. Hva med trass, tenner, barnesykdommer, vaksiner, mat som flyr veggimellom, konstant klesvask, brystvorter som faller av osv.? 

Anonymkode: b9841...ebc

[Tvist]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men dette med søvn er jo bare et lite aspekt, og du var uvanlig heldig. Hadde selv en sånn baby forresten, og syntes det var utrolig slitsomt mye av tiden like vel. Hva med trass, tenner, barnesykdommer, vaksiner, mat som flyr veggimellom, konstant klesvask, brystvorter som faller av osv.? 

Anonymkode: b9841...ebc

Håper ikke brystvortene faller av...

[AnonymBruker]

På 4.5.2018 den 12.16, Tvist skrev:

Håper ikke brystvortene faller av...

Believe me. They do. I hvert fall slintrer av betent brystvortevev fra de åpne sårene du en gang kalte brystvorter. 

Anonymkode: b9841...ebc

[AnonymBruker]

På 3.5.2018 den 18.42, AnonymBruker skrev:

 

Er jeg bare lat? Hvordan var dere for dere før/etter barn? 

Anonymkode: b7dcc...b7e

Test deg selv ved å jobbe/tilbringe tid med barn. Kan gi deg en grei pekepinn.

Anonymkode: 9c306...ddd

[AnonymBruker]

Jeg har mye av de samme tankene som deg, Ts, men jeg heller mest mot at jeg vil ha barn. Jeg er forresten også snart 30. Jeg ser for meg at det kan være deilig å være barnløs i 30, 40 og kanskje til og med 50-årene, men så tror jeg det stopper litt der. Man blir etterhvert ferdig med selvrealisering og å oppnå ting man har hatt som mål. Man begynner å bli gammel, selv om man kanskje bare har levd halve livet. Til slutt innser man at de nærmeste og det å ha en familie er viktigste. Hvis man da angrer på å ikke ha fått barn, så er det for sent. 

Jeg tror nok også man setter mye mer pris på alenetid og avslapping når man får barn, i tillegg til at man blir en racer på å planlegge og organisere. Jeg vet med meg selv at jeg ikke setter pris på avslapping nå, fordi det er så vanlig. Ikke er jeg særlig effektiv når jeg har allverdens med tid heller. 

Anonymkode: 3294e...ba0

[Gjest Optimo]

På 3.5.2018 den 18.42, AnonymBruker skrev:

Jeg er straks 30 år. Har aldri vært særlig opptatt av barn, langt under gjennomsnittet vil jeg tro, har null interesse for andres/venninners barn, og har aldri ønsket egne. Likevel melder tanken seg innimellom, om at det kanskje hadde vært koselig? Hvem vet. Spørsmålet mitt er rett og slett hvordan i alle dager dere klarer det. Jeg har 100% jobb, dagtid, med fleksitid og kort reisevei (gåavstand). Elsker jobben min. Ingen andre forpliktelser. Bor i en lettstelt leilighet, trener et par ganger i uka (maks), god økonomi. Og jeg er SÅ sliten (beklager hvis det provoserer, jeg er klar over at hverdagen min er utrolig enkel). Men når jeg kommer hjem fra jobb er jeg så sliten, må gjerne hvile eller sove en time eller to og lager deretter noe enkelt til middag. Ser med gru på hvordan i alle dager jeg skulle klart å levere/hente i barnehage, og være opptatt med barn og husarbeid hele dagen, hver dag. Ser for meg at all "fri" man får, er på jobb? 

Jeg har alltid vært bedagelig anlagt, er glad i å ligge på sofaen, se på tv, hvile og ha det stille. Vil man bli vant til å være uten dette? Jeg er helt imponert over f.eks. kolleger som er blide og fungerer godt på jobb, til tross for våkenetter og aldri fri. Mens jeg selv blir stresset av å ha sovet i bare 6,5 time...

Er ellers frisk som en fisk, alle prøver hos lege er fine, mangler ingenting. Er aldri syk. 

Er jeg bare lat? Hvordan var dere for dere før/etter barn? 

Anonymkode: b7dcc...b7e

Ikke få barn. Ikke hvis du vil fortsette å leve sånn som du beskriver her, hvertfall. 

[AnonymBruker]

Alene 50/50 med 2 barn og er utslitt. Hvis alenemødre her som er alene på fulltid blir fornærmet får de bli det. Minste på 4 år er ekstremt klengete og jeg må låse døra for å gå på do ifred. Tar 30 sekunder før hun og søstra krangler, om hvem som sitter på feil plass. Hun spør også mye om ting, hvorfor er ting sånn og sånn. Største barnet mitt er selvstendig og flink men også usikker på mange måter. 

Jeg ble mamma som 20 åring da, og har aldri "levd livet" med reising og ditt og datt. Har barnløse venner som farter rundt hele sommeren, men jeg har ikke råd eller tid rett og slett. I tillegg er det alltid en risiko å bli alene med barnet/a. Jeg er 29 år.

Elsker barna mine høyt og inderlig, men verdsetter min tid alene også. Kan sove lenge, gå tur/trene og møte venninner til pils en mandag. 

Anonymkode: c5985...339

[AnonymBruker]

Hadde alle bare kjent seg selv like godt og vært like ærlige mot seg selv som Ts ville det nok vært færre utbrente folk generelt og færre småbarnsmødre spesielt. 

Med mindre lynet slår ned i deg og du plutselig ønsker barn og mesteparten av tvilen borte (som med meg, da var jeg 40), synes jeg ikke du skal satse på det. Helt legitimt å velge det livet en føler passer en best, har stor respekt for at du ikke bare følger strømmen.

Anonymkode: 12038...88a

[AnonymBruker]

Barn har aldri vært i mine livsplaner eller mål. Barn var alltid noe jeg IKKE skulle ha, jeg som deg TS forholdt meg ikke til andres barn.

Jeg tok abort som 17-åring, aldri angret! Da jeg var ca 28 ble jeg uventet gravid. Følte jeg ikke kunne ta abort, alt lå fysisk til rette: Hadde fast god jobb, kjæreste (vel, riktig nok meget tidlig i forholdet), eide leilighet osv. Så da ble det visst barn på meg likevel.

Barnet i seg selv har jeg hatt det veldig bra med. Det verste har hele tiden vært barnets far. Det er der det er vanskeligheter. Vi har omtrent klippekort i tingretten.

Barnet går på skolen, det er veldig forskjellig hvor mye det er å gjøre med oppfølging. Barnet forteller ivrig i vei og har ingen problemer: verken med fag eller det sosiale. Vi trives veldig bra sammen. Og ja, privatliv er det heller så som så med. Dodøra har ikke vært stengt siden jeg hadde samboer. Jeg er bundet til huset enn så lenge. Men det er forbigående. Plutselig en dag er barnet selvstendig. Jeg er lat ja. Tar skippertak med husarbeid, men lager middag omtrent hver dag.

Ja, jeg var sliten før barn, og jeg er sliten med barn. Man er sliten uansett, men med barn er jeg sliten på en helt annen måte. Det er inspirerende med barn i hus. De ser ting på en helt annen måte, det er spennede å følge utviklingen. SKulle ønske jeg klarte å leve i nuet på samme måte som barnet, det er kanskje ikke mulig. Men så gøy det er så hvor stor glede små ting kan gi et barn.

Jeg blir ett bedre menneske av å ha barnet mitt. Men det blir med det ene  

Anonymkode: d4354...fae

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Test deg selv ved å jobbe/tilbringe tid med barn. Kan gi deg en grei pekepinn.

Anonymkode: 9c306...ddd

Dette er jeg ikke enig i. Jeg "liker ikke" barn i utgangspunktet, altså leke med de, tilbringe tid med mine venners barn, etc. Men mitt eget barn, oh boy oh boy, jeg får ikke nok! Elsker å være med henne, leke, lage mat, kose, og bare ha det artig sammen! Så det er STOR forskjell på "mine" og "dine" barn!

Anonymkode: a4a40...e78

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mye av de samme tankene som deg, Ts, men jeg heller mest mot at jeg vil ha barn. Jeg er forresten også snart 30. Jeg ser for meg at det kan være deilig å være barnløs i 30, 40 og kanskje til og med 50-årene, men så tror jeg det stopper litt der. Man blir etterhvert ferdig med selvrealisering og å oppnå ting man har hatt som mål. Man begynner å bli gammel, selv om man kanskje bare har levd halve livet. Til slutt innser man at de nærmeste og det å ha en familie er viktigste. Hvis man da angrer på å ikke ha fått barn, så er det for sent. 

Jeg tror nok også man setter mye mer pris på alenetid og avslapping når man får barn, i tillegg til at man blir en racer på å planlegge og organisere. Jeg vet med meg selv at jeg ikke setter pris på avslapping nå, fordi det er så vanlig. Ikke er jeg særlig effektiv når jeg har allverdens med tid heller. 

Anonymkode: 3294e...ba0

Så du tenker det er logisk å få barn nå, selv om du i utgangspunktet ikke har så lyst på, for at du en gang i fremtiden, etter ca tre tiår, kanskje kan komme til å savne barn og heller ville fokusere på nære ting? Dette høres ut som eggstokk-logikk for meg 

Spøk til side, så mener jeg at barn fortjener å være mye mer ønsket enn dette. Tenker at det er mye verre (først og fremst for barnet) om du skulle komme til å angre på at du fikk barn, enn om du angrer på at du aldri fikk barn i utgangspunktet. For alt du vet kan jo denne teorien om familieprioritering etter 60+ slå helt feil? Hva om du får et barn med spesielle behov eller alvorlig sykdom? 

Sier at du ikke har bedre grunner altså! Kan godt være du har det og at det ikke kom fram i innlegget ditt. Men du sammenligner deg med TS, og i innlegget hennes virker det ikke som om hun har så lyst i utgangspunktet.

Anonymkode: b9841...ebc