For lat til å få barn?

[AnonymBruker]

Jeg er straks 30 år. Har aldri vært særlig opptatt av barn, langt under gjennomsnittet vil jeg tro, har null interesse for andres/venninners barn, og har aldri ønsket egne. Likevel melder tanken seg innimellom, om at det kanskje hadde vært koselig? Hvem vet. Spørsmålet mitt er rett og slett hvordan i alle dager dere klarer det. Jeg har 100% jobb, dagtid, med fleksitid og kort reisevei (gåavstand). Elsker jobben min. Ingen andre forpliktelser. Bor i en lettstelt leilighet, trener et par ganger i uka (maks), god økonomi. Og jeg er SÅ sliten (beklager hvis det provoserer, jeg er klar over at hverdagen min er utrolig enkel). Men når jeg kommer hjem fra jobb er jeg så sliten, må gjerne hvile eller sove en time eller to og lager deretter noe enkelt til middag. Ser med gru på hvordan i alle dager jeg skulle klart å levere/hente i barnehage, og være opptatt med barn og husarbeid hele dagen, hver dag. Ser for meg at all "fri" man får, er på jobb? 

Jeg har alltid vært bedagelig anlagt, er glad i å ligge på sofaen, se på tv, hvile og ha det stille. Vil man bli vant til å være uten dette? Jeg er helt imponert over f.eks. kolleger som er blide og fungerer godt på jobb, til tross for våkenetter og aldri fri. Mens jeg selv blir stresset av å ha sovet i bare 6,5 time...

Er ellers frisk som en fisk, alle prøver hos lege er fine, mangler ingenting. Er aldri syk. 

Er jeg bare lat? Hvordan var dere for dere før/etter barn? 

Anonymkode: b7dcc...b7e

[AnonymBruker]

Å få barn er mye mindre arbeid enn en ville tro. Det meste går av seg selv, og hvis en er to om det får en nok tid til hvile og leve sitt eget liv.

Anonymkode: dd428...93d

[AnonymBruker]

Høres ut som du hadde hatet å ha barn

Anonymkode: 2aa3f...79a

[Occulta]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er straks 30 år. Har aldri vært særlig opptatt av barn, langt under gjennomsnittet vil jeg tro, har null interesse for andres/venninners barn, og har aldri ønsket egne. Likevel melder tanken seg innimellom, om at det kanskje hadde vært koselig? Hvem vet. Spørsmålet mitt er rett og slett hvordan i alle dager dere klarer det. Jeg har 100% jobb, dagtid, med fleksitid og kort reisevei (gåavstand). Elsker jobben min. Ingen andre forpliktelser. Bor i en lettstelt leilighet, trener et par ganger i uka (maks), god økonomi. Og jeg er SÅ sliten (beklager hvis det provoserer, jeg er klar over at hverdagen min er utrolig enkel). Men når jeg kommer hjem fra jobb er jeg så sliten, må gjerne hvile eller sove en time eller to og lager deretter noe enkelt til middag. Ser med gru på hvordan i alle dager jeg skulle klart å levere/hente i barnehage, og være opptatt med barn og husarbeid hele dagen, hver dag. Ser for meg at all "fri" man får, er på jobb? 

Jeg har alltid vært bedagelig anlagt, er glad i å ligge på sofaen, se på tv, hvile og ha det stille. Vil man bli vant til å være uten dette? Jeg er helt imponert over f.eks. kolleger som er blide og fungerer godt på jobb, til tross for våkenetter og aldri fri. Mens jeg selv blir stresset av å ha sovet i bare 6,5 time...

Er ellers frisk som en fisk, alle prøver hos lege er fine, mangler ingenting. Er aldri syk. 

Er jeg bare lat? Hvordan var dere for dere før/etter barn? 

Anonymkode: b7dcc...b7e

Er helt lik! Lurer også på om jeg bare er for lat til å få barn. 6 timer søvn er for meg helt ideelt men jeg er så enormt avhengig av MASSE egentid. Og jeg får helt fullstendig fnatt av at ting er forventet av meg (ikke på jobb da). Tror ikke jeg er lagd for å bli mamma.

[akkuratnå]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å få barn er mye mindre arbeid enn en ville tro. Det meste går av seg selv, og hvis en er to om det får en nok tid til hvile og leve sitt eget liv.

Anonymkode: dd428...93d

Det er absolutt ingen universell sannhet. Her har vi en på 1 år og ei på 4, det er lite som går av seg selv. 4 åringen kler av og på selv selv, men ikke uten konstant påminnelse, ellers glemmer hun seg bort og begynner med noe annet. Hun stiller omtrent 400 spørsmål i halvtimen (sånn føles det i alle fall) og halvparten av disse krever ganske lange forklaringer og innviklede svar. "Mamma, hva er staten? Hva skjer med oss når vi dør? Hvorfor er det krig i verden?" Så skal hun ha mat, vaskes, pusse tenner, synges for, leses for, legges. Åh, å la oss ikke glemme all tiden som går med til lek. De fleste dager vil hun leke ute, og er ikke stor nok til å være ute alene. Så da er en av oss ute med henne, mens den andre er inne og lager middag. Så er det ut igjen fram til kveldsmat. Helger går ofte med til turer i skog og mark. Og dette er bare den ene.

Jeg sier ikke at det er like mye jobb for alle, men det vet man jo ikke før man er der selv. I tillegg kan man jo få barn med spesielle behov, som krever langt mer utfordringer.

Ting var riktig nok lettere da vi hadde bare en, men noe tid vil vi jo ha sammen hele familien, og selv om man ikke vil ha to, så må man jo fortsatt gjøre 50% (hvis alt er rettferdig fordelt) av den jobben. Det er helt greit å ikke ønske barn, uansett grunn. Om man rett og slett synes det er for mye jobb så er det helt ok. Men man burde ta en avgjørelse med åpent sinn, og ikke bare gå ut fra at alt blir lett. Det kan fort bli en trist situasjon for alle parter.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å få barn er mye mindre arbeid enn en ville tro. Det meste går av seg selv, og hvis en er to om det får en nok tid til hvile og leve sitt eget liv.

Anonymkode: dd428...93d

Synes du det TS skriver sklir rett inn i mammarollen? Jeg er jo forsåvidt enig med deg, jeg synes ikke det er så slitsomt å ha barn, men det er jo flere år siden jeg har våknet uthvilt og ettermiddagene er hektiske med trøtte småbarn og kjøring hit og dit. Hvis man absolutt ikke kan tenke seg en tilværelse uten å kunne ligge på sofaen etter jobb eller slappe av i helgen, ville jeg tenkt meg nøye om før jeg fikk barn. Mye handler jo om å sette egne behov til side.

Anonymkode: 95e8e...62b

[AnonymBruker]

Man må jo ikke sove lite fordi man får barn. I babytiden, ja. Men de færreste har mer en en-to kjappe oppvåkninger i løpet av natten når permisjonstiden er over. 

De våkner riktignok tidlig, så da må du legge deg feste tidligere. 

Og de sovner tidlig, så du får alenetid. Gruer meg til de blir større og er oppe lenger på kveldene....

Anonymkode: 3f2fe...49b

[AnonymBruker]

Ikke mye stress med barn hvis man selv er en rolig person. Men man bør jo ønske barn først og fremst. Helt greit å ille ville ha barn.

Anonymkode: 025ff...53a

[AnonymBruker]

Jeg er som deg eller var. Jeg elsker gutten min på fem. Kunne ikke vært forunten han. Men jeg har ikke hatt en uthvilt dag på fem år og føler jeg mister meg mer og mer for vær dag som går. Hjelper ikke med søvn eller barnefri. Så tenk deg nøye om. Bare du som ta det valget. 

Anonymkode: 3e66b...447

[SesameStreet]

Jeg pleide å jobbe 12-14 timer hver dag før jeg fikk barn. Jeg begynte på jobb klokken 07.00. Pendlet halvannen time med kollektivt. Jeg er ikke en veldig rolig person fordi ofte etter å ha avsluttet på jobb rundt 19.00 så kunne vi gå ut for å spise middag på en restaurant i byen, gå en tur i skogen eller gå en tur på teater/kino/bowling. Nå var jeg plutselig veldig låst til leiligheten, men det handler også om at jeg plutselig ble alene med et barn. Du kan ikke gå ut å jakte på noen for å snakke med dem, være sammen med dem og ha det hyggelig med dem. Noe som resulterte i at jeg ble deprimert. Konklusjonen min er egentlig at jeg syns livet med barnet er ekstremt kjedelig og at jeg trenger mer enn det! Nå begynner barnet mitt å komme i en alder der det kan gjøre litt selv og jeg jubler av glede. Jeg har nå begynt å ta på meg litt forskjellige oppgaver og jeg elsker det, men også hater det fordi jeg får mye angst for jeg spør meg selv om jeg faktisk klarer å mestre sånne oppgaver fortsatt! Nerver. 

Konklusjon: Jeg syns livet med barn er ekstremt rolig og ikke noe fristende. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst på flere! 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er straks 30 år. Har aldri vært særlig opptatt av barn, langt under gjennomsnittet vil jeg tro, har null interesse for andres/venninners barn, og har aldri ønsket egne. Likevel melder tanken seg innimellom, om at det kanskje hadde vært koselig? Hvem vet. Spørsmålet mitt er rett og slett hvordan i alle dager dere klarer det. Jeg har 100% jobb, dagtid, med fleksitid og kort reisevei (gåavstand). Elsker jobben min. Ingen andre forpliktelser. Bor i en lettstelt leilighet, trener et par ganger i uka (maks), god økonomi. Og jeg er SÅ sliten (beklager hvis det provoserer, jeg er klar over at hverdagen min er utrolig enkel). Men når jeg kommer hjem fra jobb er jeg så sliten, må gjerne hvile eller sove en time eller to og lager deretter noe enkelt til middag. Ser med gru på hvordan i alle dager jeg skulle klart å levere/hente i barnehage, og være opptatt med barn og husarbeid hele dagen, hver dag. Ser for meg at all "fri" man får, er på jobb? 

Jeg har alltid vært bedagelig anlagt, er glad i å ligge på sofaen, se på tv, hvile og ha det stille. Vil man bli vant til å være uten dette? Jeg er helt imponert over f.eks. kolleger som er blide og fungerer godt på jobb, til tross for våkenetter og aldri fri. Mens jeg selv blir stresset av å ha sovet i bare 6,5 time...

Er ellers frisk som en fisk, alle prøver hos lege er fine, mangler ingenting. Er aldri syk. 

Er jeg bare lat? Hvordan var dere for dere før/etter barn? 

Anonymkode: b7dcc...b7e

Tror ikke det vil bli så lett for deg å få barn. Høres heller ikke ut som det er noe du ønsker. Har du ikke tid, omsorg og kjærlighet og gi til et lite barn, så bør du heller la være. Barn tar skade av å vokse opp med mødre som ikke ønsker dem, ikke orker, ikke har overskudd og tolmodighet. Barn merker om det er en byrde for sine nærmeste. Høres dessverre ut som det kan komme til å bli slik om du får barn.

Anonymkode: d6a3f...a70

[Gjest Kritt]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å få barn er mye mindre arbeid enn en ville tro. Det meste går av seg selv, og hvis en er to om det får en nok tid til hvile og leve sitt eget liv.

Anonymkode: dd428...93d

Virkelig? Slik har ikke jeg opplevd det, det har hele tiden vært MYE mer krevende enn jeg trodde, og etter at vi fikk to ble det helt texas med sjalusi og krav om oppmerksomhet.  Egne behov til side hele tiden. Men likevel - gledene er langt større  

[Minlillelykke]

Vi har to små, relativt tette. Og utifta det du skriver hadde jeg ikke sjanset på barn. Vi koser oss for det meste med barna, men slitsomt, ja, absolutt. Andremann er veldig grei med soving, men 3 åringen våkner hyppig hver natt, han gjort det siden han ble født. Jeg gleder meg til å begynne på jobb etter endt permisjon, for å kunne være meg igjen. Voksen tid, og ikke høre på skrik hele dage, ikke babyen, men treåringen er i verste grensetestingen. Er helt utslitt i hodet når kvelden kommer. Om du ikke har ett veldig sterkt ønske er mitt beste tips å droppe barn.

[Gjest Ingrid78]

Jeg er både egoistisk og lat. Og jeg skulle ikke ha barn. Jeg likte ikke, og liker fremdeles ikke barn jevnt over. Jeg liker mine egne selvfølgelig, og noen få ellers. Men sånn jevnt over nei. Jeg ventet til jeg var i midten av 30-årene. Da slo det ned i meg som et lyn at jeg ønsket egne barn. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg var utrolig skeptisk til hvordan det skulle bli. Jeg var redd for at jeg kom til å savne friheten, både økonomisk og ellers. Nå er eldste 5 og yngste 2. Jeg er så sliten til tider at jeg knapt orker stå oppreist. Men til tross for langt mindre penger enn før, så føler jeg at jeg har bedre råd. Og jeg prioriterer automatisk ungene framfor meg. Den gleden når de får noe overgår alt. Selvfølgelig savner jeg til tider det å kunne bare gjøre ting fritt som jeg vil. Men jeg ville aldri i verden bytta det ut med ungene og det ansvaret de er. Og når jeg er på det mest slitne og nesten bare vil gi opp, så er det ingenting som funker bedre enn en klem fra en av de små. Og småbarnstida varer jo faktisk ikke evig heller. De blir fort større og store. Merker bare hvor mye lettere det er med femåringen enn toåringen. Husk at selv om du nærmer deg 30, så trenger du ikke hoppe i det på dagen. Du kan tenke på det og føle på det. Når det gjelder sofakos og daffing, så har jeg vel aldri tilbrakt så mye tid på sofaen som etter jeg fikk barn. Når man blir fastlåst til huset hver kveld etter leggetid for dem, så er det sofaen som er høydepunktet.

[AnonymBruker]

Jeg er også lat. Hedonistisk, egoistisk og tjener ingen. Har et barn og skal aldri ha flere. Jeg har det helt fint uten barnet og det bor ikke hos meg. I motsetning til kjente karrierekvinner slik som Ingrid Bergmann noen nevnte i en annen tråd, har jeg ingen sterke ambisjoner som rettferdiggjør følelsene av å synes det er et ork med eget barn og hvor deilig det er å bare kunne være meg.

Jeg elsker å jobbe og om barnet bodde hos meg, ville jeg likt å være på jobb enda mer. Jeg blir stresset av tanken på å ha barnet her, hvordan gjør vi det med barnehage, hva skal vi finne på på fritiden, at vi får dårligere råd, det blir trangt og klaustrofobisk. Den dagen barnet kommer til oss er ikke uunngåelig, men jeg nyter det å bare være meg/oss så lenge jeg kan. Jada, jeg er slem og fæl og stakkars barn. Har hørt det før, og jeg trenger ingen påminnelse for jeg er ikke dement.  

Dessuten trenger jeg mye søvn - minst 7 timer. Uten blir jeg veldig gretten, så selv om du føler deg omringet av folk/kvinner som sover 2 timer hvert døgn i 2 år, skal du vite at du ikke er alene om å ha søvn som en viktig faktor for livskvalitet.

Anonymkode: 3913e...91f

[AnonymBruker]

Jeg var som deg før, men jeg har alltid ønsket meg barn. Jeg var kjempe sliten etter jobb, sov gjerne på sofaen mår jeg var kommet hjem, og hatet når klokka ringte 06.30 på morgenen og lå gjerne i senga til kl 12.00 i helgene.

Men etter jeg fikk barn har jeg fått ny energi. Selvsagt har jeg dager jeg bare vil sove på sofaen etter jobb eller ligge til Kl 12.00, men det er sjeldent. Nå har jeg ikke tid til å være så trøtt og sliten som jeg var og jeg er nok mer ute og gjør mer enn før, noe som også selvsagt gir mer energi enn å bare ligge på sofaen. Alt er en vanesak. Mitt barn står gjerne opp Kl 05.00, og det er jaggu ikke så fælt når man først blir vandt til det. Før ville det vært helt utenkelig.

Baby og småbarnsperioden gir vanligvis mindre søvn enn man er vandt til, men man får rutiner deretter også. Siden mitt barn gjerne står opp Kl 05.00 kan jeg ikke lengre legge meg Kl 23.00 på kvelden, så da legger jeg meg kanskje Kl 21.00. Men jeg klarer fint å være lengre oppe innimellom hvis det er noe jeg vil være våken for og samtidig stå opp Kl 05.00. Samboer og jeg står også opp med barnet annenhver dag, noe som også hjelper litt psykisk når du vet at du kan sove en time ekstra neste dag.

 

Anonymkode: 2ce27...d00

[AnonymBruker]

Jeg var helt lik som deg TS, og er i grunn ikke noe annerledes nå. 
Men den slitenheten man kjenner på før man får barn er ikke egentlig så ille som man tror. Med det mener jeg bare at man tror man er mer sliten enn man egentlig er, fordi man har mulighet og tid til å late seg, slappe av og faktisk kjenne på det. 

Når man får barn blir det litt annerledes, man kjenner det fortsatt men må jo stå opp med babyen, mate, kose, bysse, dra i barnehagen når barnet blir større, osv. Og så viser det seg at man har energien til det allikevel og man var ikke så sliten at det var umulig å gjennomføre.

Anonymkode: 279c4...8d8

[AnonymBruker]

Det er helt greit å velge bort barn. Det er ikke noe mer egoistisk enn det å få barn. Man kan ha ett flott liv uten barn. Men skulle du nå få deg ett barn, så vet du aldri hvordan du vil reagere. Er rart med det at når man virkelig må, så er det utrolig hvor man henter krefter fra. Og det kan være at dette barnet blir så altoppslukendes, som det ofte blir for mange, at denne situasjoenen også vil gi deg energi. Og sørg for at mannen din, pappan til barnet , er praktisk og velfungerende, det vil lette mye på børen de første årene. Og velger du bare ett, så er det mye mindre jobb, enn med to eller fler.

Jeg har selv ett barn, ble dessverre alene, skrekkelig slitsomt å bare være en, her er det ingen som er inne og lager middag, mens jeg er ute og leker med barnet, alt som skal gjøres tar skrekkelig lang tid også fordi jeg blir avbrutt 15 ganger i minuttet av ett eller annet behov eller bare fordi barnet prater så innmari mye hele tiden. Men ville ikke valgt dette livet bort. 

Anonymkode: 131e2...80d

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å få barn er mye mindre arbeid enn en ville tro. Det meste går av seg selv, og hvis en er to om det får en nok tid til hvile og leve sitt eget liv.

Anonymkode: dd428...93d

Hvilken planet er du fra?! Tror vi har fått besøk av noe utenomjordisk her 

Anonymkode: b9841...ebc

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å få barn er mye mindre arbeid enn en ville tro. Det meste går av seg selv, og hvis en er to om det får en nok tid til hvile og leve sitt eget liv.

Anonymkode: dd428...93d

Sjelden har jeg vært mer uenig. Jammen er vi mennesker forskjellige. 

Jeg er litt som deg, ts, og jeg syntes det var skikkelig slitsomt å ha barn. Mye mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Jeg angrer selvsagt ikke på barna (2 stk), de er alt for meg. Men sliten? Ja, enormt! Og storbarns-tida ble ikke den hvilen jeg hadde sett for meg heller. Mange utfordringer. Man er mamma og pappa livet ut, på godt og vondt.

Anonymkode: de5c2...94e