Mor/datter-relasjon, hva skjedde?

[AnonymBruker]

På 2.5.2018 den 2.33, AnonymBruker skrev:

Har du hatt et normalt liv ellers? Føler du deg elsket og trygg rundt en eventuell samboer eller kjæreste? Føler du et tomrom og savn der også eller andre familiemedlemmer? Er savnet kun knyttet til moren din?

Anonymkode: 7b519...a51

Har liten erfaring med gjensidige relasjoner til andre i voksen alder. Av kjæresteforhold er det ikke mye å snakke om. Seksuell intimitet er lettere enn emosjonell intimitet, men det har vært og er lite av begge deler, spesielt det siste. Jeg hadde blant annet et forhold da jeg var i slutten av tyveårene. Vi var sammen i to år, men der han knyttet seg til meg, knyttet ikke jeg meg til han på samme måte. Dette forstod jeg ikke underveis.

Savnet er litt generelt; en udefinerbar tomhet og lengsel, og mer konkret; som et lite barn som savner å bli sett, hørt og tatt vare på av en mor.

Venner har jeg hatt lite av opp igjennom, men det må nevnes at ett spesielt vennskap i voksen alder har fått meg til å for første gang kjenne på følelsen av å være litt knyttet til et annet menneske i en gjensidig emosjonell relasjon. Det interessante er også at i takt med at vennskapet vokste, jo mindre merket jeg det konkrete savnet jeg nevner, selv om det aldri helt forsvant. Dette viser at det ikke er helt umulig for meg å føle tilknytning til andre, det er bare veldig, veldig vanskelig og foreløpig er det et engangstilfelle. Det viser også at den jeg retter savnet mot (en mor) ikke nødvendigvis trenger å være den eller det jeg egentlig savner.

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan skje om barnet føler seg oversett de 2 første årene i livet sitt.

Anonymkode: 02e5b...8b4

Jeg vet dessverre lite om mine to første år.

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også hatt problemer med selvtillit, det å ta plass og tro på meg selv.

Som baby måtte jeg gråte meg i søvn. Jeg er så voksen, at når jeg var baby var det bra å la baby ligge å gråte fordi det styrket lungene.  

Og jeg har klare minner fra jeg var liten (3 -4 år) og fikk sitte på fanget til moren min. Noe som kan henge sammen med at det ikke skjedde så ofte? 

Gjorde jeg noe galt fikk jeg beskjed om å skamme meg osv. Være sint var ikke lov, og det var viktigere hvordan jeg fremstod/oppførte meg enn hvordan jeg hadde det. 

Liten interesse for å snakke om ting jeg var opptatt av. Så når jeg i voksen alder ble "hørt" og det jeg sa ble tatt på alvor , så ble jeg alltid forbauset. 

Anonymkode: 12691...76f

Takk for at du deler.

Anonymkode: 9dcd2...858

[annebanane]

Gitt at du ikke har en annerledes personlighet generelt, så tenker jeg umiddelbart på Erikson sine 8 faser i sosial utvikling. Det kunne vært interessant å studere litt. Se på positive og negative utviklingsutfall, betydningsfulle relasjoner i de ulike aldrene, og hvilke utviklingsoppgaver en har. Kunne kanskje (?) gitt noen tegn på hvor det ble noen "eventuelle mangler".

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Moonwalker skrev:

Gitt at du ikke har en annerledes personlighet generelt, så tenker jeg umiddelbart på Erikson sine 8 faser i sosial utvikling. Det kunne vært interessant å studere litt. Se på positive og negative utviklingsutfall, betydningsfulle relasjoner i de ulike aldrene, og hvilke utviklingsoppgaver en har. Kunne kanskje (?) gitt noen tegn på hvor det ble noen "eventuelle mangler".

Jeg har aldri hørt om dette før, men det virker interessant, så dette skal jeg lese mer om. Takk!

Anonymkode: 9dcd2...858

[Ild]

I ditt første innlegg ts, skriver du at moren var glad i barnet og viste det kjærlighet. 

Kan du si litt mer om det? Mulig det er fordi du beskriver det fra utsiden, at det høres distansert ut, eller er det noe annet? Og hvordan vet barna at foreldrene elsker dem? Jeg håper inderlig at min datter vet at jeg elsker henne, men hun er så ulik meg at jeg har store problemer med å forstå henne. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ild skrev:

I ditt første innlegg ts, skriver du at moren var glad i barnet og viste det kjærlighet. 

Kan du si litt mer om det? Mulig det er fordi du beskriver det fra utsiden, at det høres distansert ut, eller er det noe annet? Og hvordan vet barna at foreldrene elsker dem? Jeg håper inderlig at min datter vet at jeg elsker henne, men hun er så ulik meg at jeg har store problemer med å forstå henne. 

Jeg kan ikke huske å ha følt meg elsket, så jeg vet ikke hvordan barna kan vite at foreldrene elsker dem. (Jeg er også helt ulik min mor.) Men basert på hva jeg har blitt fortalt, og basert på at jeg ikke har noe grunn til å tro noe annet, så tror jeg at det var mye kjærlighet fra mor til barn. Jeg har aldri blitt fortalt noe annet enn at de var glade i meg. Det har nok mye med meg å gjøre også, at jeg kanskje ikke var så mottakelig? Det at jeg ikke kan huske å ha følt meg elsket betyr ikke at jeg fra start av har minner om å føle meg uelsket heller, hvis du skjønner?

Det er mulig det høres distansert ut fordi jeg til å begynne med prøvde å beskrive dette så objektivt som mulig, og for å få det til å høres ut som om jeg beskrev noen andres situasjon da jeg var mest komfortabel med å gjøre det slik i HI.

Anonymkode: 9dcd2...858

[Ild]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke huske å ha følt meg elsket, så jeg vet ikke hvordan barna kan vite at foreldrene elsker dem. (Jeg er også helt ulik min mor.) Men basert på hva jeg har blitt fortalt, og basert på at jeg ikke har noe grunn til å tro noe annet, så tror jeg at det var mye kjærlighet fra mor til barn. Jeg har aldri blitt fortalt noe annet enn at de var glade i meg. Det har nok mye med meg å gjøre også, at jeg kanskje ikke var så mottakelig? Det at jeg ikke kan huske å ha følt meg elsket betyr ikke at jeg fra start av har minner om å føle meg uelsket heller, hvis du skjønner?

Det er mulig det høres distansert ut fordi jeg til å begynne med prøvde å beskrive dette så objektivt som mulig, og for å få det til å høres ut som om jeg beskrev noen andres situasjon da jeg var mest komfortabel med å gjøre det slik i HI.

Anonymkode: 9dcd2...858

Jeg synes det er rart hvis du aldri har følt deg elsket og sett, ingen glimt, ingen minner som er dine egne (og ikke hva andre har fortalt deg). Gjelder det hele barndommen din? 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også hatt problemer med selvtillit, det å ta plass og tro på meg selv.

Som baby måtte jeg gråte meg i søvn. Jeg er så voksen, at når jeg var baby var det bra å la baby ligge å gråte fordi det styrket lungene.  

Og jeg har klare minner fra jeg var liten (3 -4 år) og fikk sitte på fanget til moren min. Noe som kan henge sammen med at det ikke skjedde så ofte? 

Gjorde jeg noe galt fikk jeg beskjed om å skamme meg osv. Være sint var ikke lov, og det var viktigere hvordan jeg fremstod/oppførte meg enn hvordan jeg hadde det. 

Liten interesse for å snakke om ting jeg var opptatt av. Så når jeg i voksen alder ble "hørt" og det jeg sa ble tatt på alvor , så ble jeg alltid forbauset. 

Anonymkode: 12691...76f

Det var dessverre ganske vanlig oppdragelse på 40 og 50- tallet det her. 

Anonymkode: 0e798...ab5

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har liten erfaring med gjensidige relasjoner til andre i voksen alder. Av kjæresteforhold er det ikke mye å snakke om. Seksuell intimitet er lettere enn emosjonell intimitet, men det har vært og er lite av begge deler, spesielt det siste. Jeg hadde blant annet et forhold da jeg var i slutten av tyveårene. Vi var sammen i to år, men der han knyttet seg til meg, knyttet ikke jeg meg til han på samme måte. Dette forstod jeg ikke underveis.

Savnet er litt generelt; en udefinerbar tomhet og lengsel, og mer konkret; som et lite barn som savner å bli sett, hørt og tatt vare på av en mor.

Venner har jeg hatt lite av opp igjennom, men det må nevnes at ett spesielt vennskap i voksen alder har fått meg til å for første gang kjenne på følelsen av å være litt knyttet til et annet menneske i en gjensidig emosjonell relasjon. Det interessante er også at i takt med at vennskapet vokste, jo mindre merket jeg det konkrete savnet jeg nevner, selv om det aldri helt forsvant. Dette viser at det ikke er helt umulig for meg å føle tilknytning til andre, det er bare veldig, veldig vanskelig og foreløpig er det et engangstilfelle. Det viser også at den jeg retter savnet mot (en mor) ikke nødvendigvis trenger å være den eller det jeg egentlig savner.

Jeg vet dessverre lite om mine to første år.

Takk for at du deler.

Anonymkode: 9dcd2...858

Hvis du tenker utover deg selv og din mor, har du opplevd utfrysing eller mobbing når du gikk på skolen? 

Anonymkode: 0e798...ab5

[AnonymBruker]

Lever sine foreldre. Har du kontakt med de? Jeg kjenner noen som ikke har det tilknytningen og som sliter med det å føle seg elsket. Men de har hatt en ok oppvekst . Men det ligger ofte i personligheten.  De finner kanskje en . Som en bestevenn eller noe. Og der blir de. 

Anonymkode: b14ce...852

[AnonymBruker]

Men var mor den eneste viktige relasjonen barnet(du) hadde som barn? Ingen far, søsken, besteforeldre, andre?

Anonymkode: 5674b...ff9