Mor/datter-relasjon, hva skjedde?

[AnonymBruker]

Fysiske behov dekket. Seng å sove i, rene klær, mat. Mor veldig glad i barnet, gav omsorg og kjærlighet. Barnet blir større og føler seg ikke elsket eller knyttet til noen, men heller ikke noe savn etter dette. Det bare er sånn. Barnet blir enda større, etter hvert ungdom. Kjenner mer og mer på savnet og lengslen etter å bli sett, hørt og føle seg elsket av en morsfigur, men ikke sin egen. Forholdet mellom mor og datter er på mange måter bra. Har ingen minner om å føle seg forlatt eller neglisjert av mor (eller far).

Som voksen sliter personen med relasjoner, vanskelig for å knytte seg til andre. Savnet etter å bli sett, tatt vare på og elsket som et lite barn sitter igjen. Noen ganger er det ikke merkbart, andre ganger kommer det ordentlig til overflaten. Ikke like mye lengsel nå som i tenårings- og tidlig tjueårene, men det er allikevel der.

Anonymkode: 9dcd2...858

[AnonymBruker]

Noe galt med barnet da tenker jeg, noen er bare født med et tomrom i seg uansett hva omverdenen gjør.

Anonymkode: b6efa...dcf

[AnonymBruker]

Deprimert?

Anonymkode: f7eed...b0d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Deprimert?

Anonymkode: f7eed...b0d

Nei, ikke deprimert.

Anonymkode: 9dcd2...858

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noe galt med barnet da tenker jeg, noen er bare født med et tomrom i seg uansett hva omverdenen gjør.

Anonymkode: b6efa...dcf

Er det virkelig mulig?

Anonymkode: 9dcd2...858

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det virkelig mulig?

Anonymkode: 9dcd2...858

Ja, det mener jeg. Hadde en venninne som har det som deg, hun begynte i terapi osv. Endte opp med en slags personlighetsforstyrrelse, husker ikke hvilken, vi mistet kontakten d jeg fikk barn.

Anonymkode: b6efa...dcf

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn, bare at jeg tror moren min var ganske kald mot meg. Snakka vel mest til meg, aldri med meg. Fikk alt jeg trengte rent materialistisk. Føles som jeg har en emosjonell forstyrrelse. Sliter med relasjoner, selvfølelse og genrelt livet.

Anonymkode: 48df8...139

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det mener jeg. Hadde en venninne som har det som deg, hun begynte i terapi osv. Endte opp med en slags personlighetsforstyrrelse, husker ikke hvilken, vi mistet kontakten d jeg fikk barn.

Anonymkode: b6efa...dcf

Hadde hun en fin barndom uten noe som egentlig kunne forklare hvorfor hun endte opp med slike problemer?

Kan det være unnvikende personlighetsforstyrrelse hun fikk?

Anonymkode: 9dcd2...858

[AnonymBruker]

Jeg vet i hvert fall om to jeg kjenner som sliter med det samme. Ene har unnvikende personlighetsforstyrrelse, andre har emosjonell personlighetsforstyrrelse. Tror det er barnet det er noe "galt" med her, og at vedkommende da burde oppsøke hjelp for å få et svar på ting og kanskje mer hjelp for å takle følelsene det gir.

Anonymkode: d6f38...289

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet i hvert fall om to jeg kjenner som sliter med det samme. Ene har unnvikende personlighetsforstyrrelse, andre har emosjonell personlighetsforstyrrelse. Tror det er barnet det er noe "galt" med her, og at vedkommende da burde oppsøke hjelp for å få et svar på ting og kanskje mer hjelp for å takle følelsene det gir.

Anonymkode: d6f38...289

Takk for svar. I de tilfellene du vet om, vet du noe om hva morens tanker og følelser om dette er?

Anonymkode: 9dcd2...858

[AnonymBruker]

Det trengs mer enn klær, mat og en seng å sove i for å ha det godt. Det å ha en forelder som lytter, ser, forstår og er interressert i barnet sitt er minst like viktig. 

Noen foreldre bærer en fortid som ikke er bearbeidet også...., da kan det være vanskelig når man selv får barn.

Anonymkode: 188e8...20e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde hun en fin barndom uten noe som egentlig kunne forklare hvorfor hun endte opp med slike problemer?

Kan det være unnvikende personlighetsforstyrrelse hun fikk?

Anonymkode: 9dcd2...858

Ja, hun hadde det kjempebra. Foreldrene hennes er fantastiske, hvis jeg først skulle hatt skikkelige foreldre så hadde jeg gjerne takket ja til de.  Broren og søstera er helt andre typer enn hva hun er, men hun har alltid hatt det slik, ingenting som har skjedd (som hun kan huske iallfall) som har gjort at hun er slik, hun er bare født slik. Hun hadde en tante som var lik henne i oppførsel men hun døde da vi var relativt unge så hun fikk aldri pratet skikkelig med henne om dette.

Jeg tør ikke å si hvilken personlighetsforstyrrelse det var, var litt i den happy selvsentrerte babybobla i den tiden. 

Anonymkode: b6efa...dcf

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hun hadde det kjempebra. Foreldrene hennes er fantastiske, hvis jeg først skulle hatt skikkelige foreldre så hadde jeg gjerne takket ja til de.  Broren og søstera er helt andre typer enn hva hun er, men hun har alltid hatt det slik, ingenting som har skjedd (som hun kan huske iallfall) som har gjort at hun er slik, hun er bare født slik. Hun hadde en tante som var lik henne i oppførsel men hun døde da vi var relativt unge så hun fikk aldri pratet skikkelig med henne om dette.

Jeg tør ikke å si hvilken personlighetsforstyrrelse det var, var litt i den happy selvsentrerte babybobla i den tiden. 

Anonymkode: b6efa...dcf

For alle andre virka vi som en perfekt A4 familie og! Moren min pleide å slå, men utad hadde vi fine matchende klær, pene biler etc. Det at søsknene er forskjellige er for selv om man er oppdratt i samme hjem reagerer man forskjellig på oppdragelsen.

Anonymkode: 7b519...a51

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fysiske behov dekket. Seng å sove i, rene klær, mat. Mor veldig glad i barnet, gav omsorg og kjærlighet. Barnet blir større og føler seg ikke elsket eller knyttet til noen, men heller ikke noe savn etter dette. Det bare er sånn. Barnet blir enda større, etter hvert ungdom. Kjenner mer og mer på savnet og lengslen etter å bli sett, hørt og føle seg elsket av en morsfigur, men ikke sin egen. Forholdet mellom mor og datter er på mange måter bra. Har ingen minner om å føle seg forlatt eller neglisjert av mor (eller far).

Som voksen sliter personen med relasjoner, vanskelig for å knytte seg til andre. Savnet etter å bli sett, tatt vare på og elsket som et lite barn sitter igjen. Noen ganger er det ikke merkbart, andre ganger kommer det ordentlig til overflaten. Ikke like mye lengsel nå som i tenårings- og tidlig tjueårene, men det er allikevel der.

Anonymkode: 9dcd2...858

Hvordan er du sikker på at mor var så bra? Er du selv moren og ser ikke egne feil? Er du søsken? Er du selv barnet og kanskje ikke husker alt riktig?

Anonymkode: 7b519...a51

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er du sikker på at mor var så bra? Er du selv moren og ser ikke egne feil? Er du søsken? Er du selv barnet og kanskje ikke husker alt riktig?

Anonymkode: 7b519...a51

Jeg er barnet som prøver å se situasjonen utenfra og basere meg på ting jeg vet og ting jeg er blitt fortalt om oppveksten min. Ingen andre reagerte på familieforholdene da jeg var barn og ingen andre har uttrykt noe annet i etterkant. Jeg har ikke søsken og kan dermed ikke sammenligne. Er i dag 36 år.

Anonymkode: 9dcd2...858

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er barnet som prøver å se situasjonen utenfra og basere meg på ting jeg vet og ting jeg er blitt fortalt om oppveksten min. Ingen andre reagerte på familieforholdene da jeg var barn og ingen andre har uttrykt noe annet i etterkant. Jeg har ikke søsken og kan dermed ikke sammenligne. Er i dag 36 år.

Anonymkode: 9dcd2...858

Opplevde selv i en alder av 16 at det var meg det var noe galt med for hjemme var jo alt egentlig bra. Husket ikke de dårlige tingene før jeg begynte å åpne meg for venner og tidligere venner av familie. Samt noe familie vi hadde kontakt med som barn. Tok meg noen år å nøste opp i barndommen, men det er ikke meg det er noe galt med! Jeg har ikke en eneste diagnose, gikk til psykolog ofte i 3 år fordi jeg var så sikker. 

Anonymkode: 7b519...a51

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Opplevde selv i en alder av 16 at det var meg det var noe galt med for hjemme var jo alt egentlig bra. Husket ikke de dårlige tingene før jeg begynte å åpne meg for venner og tidligere venner av familie. Samt noe familie vi hadde kontakt med som barn. Tok meg noen år å nøste opp i barndommen, men det er ikke meg det er noe galt med! Jeg har ikke en eneste diagnose, gikk til psykolog ofte i 3 år fordi jeg var så sikker. 

Anonymkode: 7b519...a51

Dvs, barndommen min var utad veldig bra med riktige klær og den slags. Jeg hadde mye ting og uteleker. Faren min jobbet mye og moren min var hjemmeværende. 

Alt som egentlig har skjedd og foregått var ikke småtterier og det var ikke rart jeg ikke eide selvtillit.

Anonymkode: 7b519...a51

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fysiske behov dekket. Seng å sove i, rene klær, mat. Mor veldig glad i barnet, gav omsorg og kjærlighet. Barnet blir større og føler seg ikke elsket eller knyttet til noen, men heller ikke noe savn etter dette. Det bare er sånn. Barnet blir enda større, etter hvert ungdom. Kjenner mer og mer på savnet og lengslen etter å bli sett, hørt og føle seg elsket av en morsfigur, men ikke sin egen. Forholdet mellom mor og datter er på mange måter bra. Har ingen minner om å føle seg forlatt eller neglisjert av mor (eller far).

Som voksen sliter personen med relasjoner, vanskelig for å knytte seg til andre. Savnet etter å bli sett, tatt vare på og elsket som et lite barn sitter igjen. Noen ganger er det ikke merkbart, andre ganger kommer det ordentlig til overflaten. Ikke like mye lengsel nå som i tenårings- og tidlig tjueårene, men det er allikevel der.

Anonymkode: 9dcd2...858

Har du hatt et normalt liv ellers? Føler du deg elsket og trygg rundt en eventuell samboer eller kjæreste? Føler du et tomrom og savn der også eller andre familiemedlemmer? Er savnet kun knyttet til moren din?

Anonymkode: 7b519...a51

[AnonymBruker]

Det kan skje om barnet føler seg oversett de 2 første årene i livet sitt.

Anonymkode: 02e5b...8b4

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt problemer med selvtillit, det å ta plass og tro på meg selv.

Som baby måtte jeg gråte meg i søvn. Jeg er så voksen, at når jeg var baby var det bra å la baby ligge å gråte fordi det styrket lungene.  

Og jeg har klare minner fra jeg var liten (3 -4 år) og fikk sitte på fanget til moren min. Noe som kan henge sammen med at det ikke skjedde så ofte? 

Gjorde jeg noe galt fikk jeg beskjed om å skamme meg osv. Være sint var ikke lov, og det var viktigere hvordan jeg fremstod/oppførte meg enn hvordan jeg hadde det. 

Liten interesse for å snakke om ting jeg var opptatt av. Så når jeg i voksen alder ble "hørt" og det jeg sa ble tatt på alvor , så ble jeg alltid forbauset. 

Anonymkode: 12691...76f