26 år og bo hjemme?

[Arkana]

Om han studerer eller ikke er vel urelevant. Når man er 26 bør man da abselutt klare seg selv' date=' student eller i arbeid. Det har vel aldri skadet for en voksen mann å faktisk opp føre seg som en voksen mann![/quote']

Samboeren min bodde hjemme til han var 26 og ferdig studert, han er da ikke mindre mann eller dårligere til å ta vare på seg selv av den grunn. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19, er jeg derfor "flinkere"? Broren min flyttet hjemmefra da han var 23. Folk er forskjellige. Og jeg mener faktisk at det å være student er en høyst gyldig grunn for å bo hjemme og har ingenting med evnen til å ta vare på seg selv å gjøre. Broren til samboeren min derimot er 30 år, han har vært i full jobb siden han var 20 og bor fremdeles hjemme, det er etter min mening å ikke kunne ta vare på seg selv, og kan overhodet ikke sammenlignes med studenter med dårlig råd.

[Gjest Madeline]

Jeg vet om en jente som er 27 og bor hjemme. Husker hvordan folk snakket om henne. Da det kom ut at hun var alvorlig psykisk syk og ikke kunne bo for seg selv fikk pipen en annen låt.

Tenk dere litt om før dere dømmer, det kan være mange grunner til at noen bor hjemme lengre enn andre.

Jeg var 23 da jeg flyttet hjemmefra.

Det blir selvfølgelig noe annet hvis en har spesielle problemer. Her var vel spørsmålet egentlig om det var greit at en "normal" 26 åring burde bo hjemme.

[Gjest Leola]

Min eldste sønn blir 19 iår og skal begynne å studere til høsten. Jeg oppfordrer ham til å velge universitetet her i byen slik at han skal slippe å ta opp studielån. Han skal starte (hvis han kommer inn) på et 5-årig studie og jeg kan gjerne la ham bo hjemme så lenge studiene pågår slik at han skal ha mulighet til å skape seg et skikkelig liv etter studiene (dvs. uten studielån).

Jeg har prentet inn i hodet hans at han må kjøpe seg leilighet så snart han får seg jobb, og ikke leie og betale ned huslånene for andre mennesker istedet.

Så om han bor hjemme til han er 24, så gjør ikke det noe.

[Gjest Anonymous]

Du skal la datteren din slippe lettere unna fordi faren er en slask? Logisk!

Vet ikke hvordan din logikk er , men står for den setningen ja.

Min datter skal selvfølgelig få med seg bagasje på veien hun også, men hun vil nok erfare, i motsetning til mange gutter, at enkelte ting MÅ hun gjøre selv. Hun kommer til å lære mye slik jeg har lært det: Etter at jeg flyttet ut og sto på egne bein. Så jeg er ikke bekymret for henne. Menn/gutter har en tendens til å la mamma eller samboer gjøre husarbeidet selv etter at de har forlatt redet.

(Faren til min datter er ingen slask, han er fantastisk i huset.Noe min mann ikke er :-( Hennes far sto på egne bein tidlig i livet i motsetning til min mann...)

[Fakse]

Min eldste sønn blir 19 iår og skal begynne å studere til høsten. Jeg oppfordrer ham til å velge universitetet her i byen slik at han skal slippe å ta opp studielån. Han skal starte (hvis han kommer inn) på et 5-årig studie og jeg kan gjerne la ham bo hjemme så lenge studiene pågår slik at han skal ha mulighet til å skape seg et skikkelig liv etter studiene (dvs. uten studielån).  

Jeg har prentet inn i hodet hans at han må kjøpe seg leilighet så snart han får seg jobb, og ikke leie og betale ned huslånene for andre mennesker istedet.

Så om han bor hjemme til han er 24, så gjør ikke det noe.

Jeg håper du likevel lar han føle at han er et voksent menneske som har ansvar i husholdningen. Om du ikke vil at han skal betale er det en sak, men du bør la han ta ansvar for husarbeide, matlaging og annet på lik linje med om han hadde vært din mann eller en samboer i et kollektiv. Dette er forhåpentligvis en selvfølge, men jeg ser så mange triste eksempler på "mammagutter" som sliter i samlivet fordi de ikke er vant med å ta sin del av ansvaret hjemme.

[Gjest Anonymous]

Når man er 26 år så vil jeg si det er på høy tid og absolutt helt på sin plass å flytte fra mamma.

[Gjest Leola]

Selvsagt må han bidra. Han har jobbet ved siden av skolen i snart et år og har har holdt seg med klær, frisør og selvsagt lommepenger selv.

Men jeg skal ærlig innrømme at han ikke er særlig flink til å bidra til husarbeid - ser nå at jeg må ta ham litt i nakken når det gjelder akkurat det - jeg liker ikke borskjemte unger som får alt i hendene. Min yngste sønn er mye flinkere akkurat der - men det er kanskje fordi han må jobbe for ukepengene sine - eldstemann jobber utenfor huset

Det er ikke lett, det der - men jeg synes faktisk at det betyr så mye at de skal slippe å stri med studielån når de starter å jobbe etter stuiene er ferdige. Det å få kjøpt seg en leilighet så tidlig som mulig er det viktigste i mine øyne - kjøpte selv leilighet da jeg var rett over 20 og det har gjort at jeg nå sitter meget bra i det økonomisk.

[Fakse]

Selvsagt må han bidra. Han har jobbet ved siden av skolen i snart et år og har har holdt seg med klær, frisør og selvsagt lommepenger selv.  

Men jeg skal ærlig innrømme at han ikke er særlig flink til å bidra til husarbeid - ser nå at jeg må ta ham litt i nakken når det gjelder akkurat det - jeg liker ikke borskjemte unger som får alt i hendene. Min yngste sønn er mye flinkere akkurat der - men det er kanskje fordi han må jobbe for ukepengene sine - eldstemann jobber utenfor huset    

Å holde seg selv med penger til klær, frisør og liknende er ikke å bidra når man faktisk er voksen. Det er en selvfølge og skulle bare mangle. Ingenting av det går jo til fellesskapet.

Om han ikke bidrar økonomisk med å kjøpe mat eller betale husleie bør han i alle fall bidra med husarbeide. Det er i alle fall mitt syn. Det er nok lett å gli inn i vaner der mor er for snill, men snillheten slår tilbake en dag, og man gjør barna en bjørnetjeneste.

[Gjest Leola]

Klart det bidrar til fellesskapet - det gjør at jeg ikke har brukt av mine penger på klær, sko, frisør, kino, ol. til ham siden han var 17 år. Jeg betalte heller ikke kostpenger til mine foreldre av ekstrajobben jeg hadde ved siden av skolen.

Men at barn skal bidra med husarbeid er jeg enig i.

[Gjest Gjesta]

Mine barn skal få bo gratis hjemme så lenge de studerer, men jaggu skal de få være med og dele på arbeidsmengden i heimen. Snømåking, husvasking, gressklipping og andre ting er noe de fint kan gjøre. Og om de vil ha "lommepenger" får de ta seg en ekstrajobb.

Men så lenge de studerer og gjør noe nyttig er huset mitt også deres heim.

[Ugla]

Kunne aldri falle meg inn å be de flytte hjemmefra!!

Mine flyttet på hybel da de var 15 og 16 år gamle, for å ta utdannelse. Det syntes jeg var mer enn "tidlig nok"! At de fortsatt kalte "hjemme" for sitt hjem, og kom hit i helger og ferier, så jeg på som helt naturlig, og veldig hyggelig!

I ferier og helger jobbet de, for å ha råd til sine hobbyer. Utdannelsen var vi foreldre med og "sponset".

En venn av de ble KASTET UT da han var 18, fordi han var "voksen" og skulle klare seg selv, uten fast jobb og noe særlig utdannelse (i tillegg var han tilbakestående), det syntes mine var helt "hårreisende". Deres kommentar glemmer jeg aldri: "Jammen er vi heldige som har en mor og en far som fortsatt hjelper og støtter oss".

DET var en god attest å få!!

At temaet ligger her under "barn OG FAMILIE" er vel naturlig? Her skrives jo om svigerforeldre, og "det ene med det andre" innen familie. Og de er jo også en del av familien, eller....

[Gjest Anonymous]

Til ugla -

kommer det ikke an på situasjonen? Jeg synes heller ikke det "må" være slik at man skal flytte ut når man har nådd en bestemt alder, men dersom "barnet" bor hjemme av bekvemmelighetsgrunner, ikke joober/evt ikke betaler noe som helst, ikke studerer fulltid e.l, tror jeg det sunneste for ale parter er at man flytter. Jeg er selv i slutten av tjueåra, og er selvsagt takknemlig for at jeg har fått bo hjemme i perioder hvor jeg har trengt det (ferier, dårlig råd og usikre planer o.l), men jeg er også glad, for min egen del, for at jeg ikke har blitt boende.

Jeg har flere venner som av ulike grunner har bodd hjemme lenge, og har inntrykk av at det for alle disse har vært vanskeligere å å få troa på at man står på egne bein, at man ikke er forpliktet til å være "ungen" til mamma eller pappa lengre, og det ser ut til å være vanskelig for dem å ta endelige avgjørelser i livene sine (vil studere eller jobbe et annet sted, men ikke flytte, feks). Jeg kjenner også en som bor hjemme uten å jobbe eller studere - tror ikke han tar i mot sosialstønad heller. Han lever i en alder av 26 på lommepenger fra foreldrene.

Det er forskjell på å støtte barna sine og å gjøre dem en bjørnetjeneste. Vi blir seint nok voksne i dagens samfunn, liksom.

Men jeg er enig i at det blir feil å "skulle" kaste ut barnet når det er 18 - da blir jo vedkommende trolig tvunget til å ta seg en jobb han ikke er faglært i, og kanskje gå glipp av muligheter til utdanning o.l. Bestefaren min flyttet sikkert hjemmefra da han var 15, men sånn er det jo ikke lengre (bortsett fra ved skolegang som du beskriver).

[Gjest Anonymous]

Mener dere jeg også bor hjemme, og burde omme meg ut? Jeg bor i en leilighet, som hnger på huset til foreldrene mine, tidlgere eid ut. Bor her med min sønn, og får bo her gratis til jeg er ferdig med studier, så jeg får spart nok til å ta opp lån til leilighet. Betaler selvfglig strøm. Synes dere det er på tide at jeg flytter, eller blir dette noe annet?

[Fakse]

Mener dere jeg også bor hjemme' date=' og burde omme meg ut? Jeg bor i en leilighet, som hnger på huset til foreldrene mine, tidlgere eid ut. Bor her med min sønn, og får bo her gratis til jeg er ferdig med studier, så jeg får spart nok til å ta opp lån til leilighet. Betaler selvfglig strøm. Synes dere det er på tide at jeg flytter, eller blir dette noe annet?[/quote']

Om du kjøper mat selv, gjør husarbeide selv og stort sett lever slik du ville ha gjort om du bodde for deg selv så mener jeg det er greit. Problemet er om man får formye "puter under armene", for da sliter man når man plutselig må stå på egne ben. Om du mottar støtte fordi du er alene med et barn mener jeg du burde ha betalt litt husleie til foreldrene dine, eller i alle fall bidra på andre måter. Men jeg skjønner godt at de ønsker å hjelpe når du er student og alene med et barn. Det viktigste er kanskje at du setter fullt ut pris på det de gjør, og ikke tar det som en selvfølge.

[Gjest Anonymous]

Å bo hjemme på pikerommet til man er 26 synes jeg er tåpelig uansett om man jobber eller studerer (jeg ser bort fra andre grunner nå). Alle må ta valg om man vil bruke tid på studier eller jobb. Dersom min ene sønn jobber og min andre studerer synes ikke jeg det er rettferdig at han som studerer skal få bo hjemme til han er 26, mens han som jobber fint må klare seg selv. Jeg håper å oppdra mine barn til å bli selvstendige voksne, uavhenging om de studerer eller ikke.

[Gjest Leola]

Jeg tror ærlig talt ikke at det er så stor forskjell om barna flytter når de er 20, 22 eller 24. Det som er stor forskjell i mine øyne er å starte voksenlivet med et digert studielån eller å kunne starte voksenlivet med å være istand til å kjøpe seg en leilighet istedet for å leie i årevis.

[Gjest Sissi]

Hmmm - tydelig forskjellige meninger ute å går :-) Jeg er HELT uenig med deg, Leola!

Jeg mener bestemt at det beste for barnet er å "måtte" stå på egne bein etter videregående, selv om det betyr at ungen får studielån. (og ja - jeg vet alt om tilbakebetaling av det - har et stort ett selv).

Jeg ser argumentasjonen din mht. at det kan være greit å kjøpe leilighet - men jeg mener likevel at det er viktigere at ungen blir selvstendig.

Dessuten skjønner jeg ikke helt de barna som ønsker å bo hos mor og far så lenge som mulig. Da jeg var ferdig med videregående var det en selvfølge for meg selv at jeg flyttet, selv om jeg i teorien kunne bodd hjemme iallfall deler av studietiden. Det har noe med å stå på egne ben, måtte ta ansvar for tidsbruk, økonomi og alt annet. Skjønne at teip er noe som må kjøpes det og, ikke bare noe som "er" i huset

Jeg tror ikke jeg kommer til å godta at min sønn bor hjemme til langt oppi 20-årene, selv om det betyr at han kan kjøpe leilighet raskere. Jeg tror heller ikke det er lykken for alle, jo mer du eier jo mer bundet blir du, og det kan være greit å iallfall ha perioder i livet hvor man ikke trenger å tenke på huslån og lignende forpliktelser.

Sissi :brunette:

[Hilde]

Jeg er omtrent så gammel som "barna" dere snakker om. I min omgangskrets så finnes det både de som flyttet ut som 16åringer, og som har klart seg selv siden det, og de som akkurat har flyttet ut. Jeg kan med hånden på hjertet si at de som flyttet ut tidlig har klart seg best. Ja, de har mest studielån, ja, de har minst egenkapital, men de har en helt annen forståelse av penger, og hva man må gjøre for å tjene de. De "sene" har kanskje bedre økonomi på papiret, men null sans for økonomistyring, og i tillegg en utrolig tafatt holdning til at man i disse dager må knive seg til en god jobb.

Selvsagt er det kjipt å ha studielån, men det er faktisk ikke normalt å slippe unna det om man vil studere, og det syns jeg faktisk både blivende studenter og foreldre bør venne seg til.

Er man ferdig på videregående og enten jobber eller studerer så bør man bidra til husholdet, og jeg snakker da IKKE om å kjøpe sine egne klær og betale frisørtimer selv. (Sånt begynte jeg med da jeg var 14, da fikk jeg min første jobb.) Man bør enten betale husleie, eller bidra når de faste regningene kommer. Min bror blir altså kastet ut hvert øyeblikk, selv om han betaler 2000 i mnd for å bo hjemme. Hvorfor han blir kastet ut? Jo, fordi han har godt av å finne ut hvordan det er å komme hjem til en hybel uten ferdig middag, og han bør lære seg hvordan en vaskemaskin fungerer. Og han er ikke dummere enn at han skjønner tegninga, som han sier "jeg nyter det så lenge det varer!". Han skjønner altså at han får mye rett i fanget..

[Arkana]

Jeg er omtrent så gammel som "barna" dere snakker om. I min omgangskrets så finnes det både de som flyttet ut som 16åringer, og som har klart seg selv siden det, og de som akkurat har flyttet ut. Jeg kan med hånden på hjertet si at de som flyttet ut tidlig har klart seg best. Ja, de har mest studielån, ja, de har minst egenkapital, men de har en helt annen forståelse av penger, og hva man må gjøre for å tjene de. De "sene" har kanskje bedre økonomi på papiret, men null sans for økonomistyring, og i tillegg en utrolig tafatt holdning til at man i disse dager må knive seg til en god jobb.

Min erfaring er helt annerledes fra din. I min omgangskrets er det også en blanding av de som flyttet hjemmefra tidlig og de som flyttet hjemmefra sent. Helt ærlig kan man ikke se noen forskjell på dem, hverken når det gjelder selvstendighet eller økonomisk styring. Samboeren min som altså bodde hjemme til han var 26 har faktisk mye bedre økonomisk sans enn jeg som flyttet hjemmefra da jeg var 19. Det samme gjelder broren min som flyttet hjemmefra da han var 23. Det er mye mye mer enn hvor lenge man bodde hjemme som avgjør hvor godt man klarer seg selv.

[Hilde]

Selvsagt er det mye annet som også spiller inn, og det er jo også helt klart forskjell på "hvordan" man bor hjemme. Om man bidrar til felleskapet, tar sin del av vedlikeholdet og arbeidet det er å holde et hushold i gang, så er det en ting. De jeg snakker om har stort sett fått sydd puter under armene, ved at de ikke har bidratt med noe som helst økonomisk, og mammaene har i tillegg ordnet rene klær og middag på bordet.

Og det med økonomisk sans er jo også individuelt. Allikevel er min erfaring slik jeg beskrev, og i min bekjentskapskrets er den som har klart seg bra og bodd lenge hjemme unntaket som bekrefter regelen.