Hvorfor

[AnonymBruker]

Jeg føler meg litt småteit som skriver dette, men jeg er frustrert og lurer på hvilke synspunkt folk har. 

Jeg har tre andre søskener på rundt samme alder som meg. Jeg er den som har "utrettet mest" av oss med tanken på utdanning og reise. Likevel er jeg den som blir behandlet dårligst av moren min. Hun har en veldig nedlatende holdning til meg, og har aldri vært enig i noen av valgene jeg har gjort i livet. Under mitt første og eneste svangerskap, forventet hun mer av meg enn hun forventet av de andre. Under hver familiemiddag måtte jeg rydde opp alene, og hun vitser alltid med familien på bekostning av meg.

Jeg bodde hjemme den siste tiden som høygravid, grunnet forhold som ga meg lite valg. Som høygravid fikk jeg alene ansvaret for å sette opp alt av julepynt, hvis ikke ble det ingen jul. Samtidig var det forventet at jeg skulle rydde og vaske bort julen, til tross for at jeg hadde èn uke gammel baby. Dette er veldig typisk behandling fra moren min sin side. Hun begrunnet med at vi som BARN aldri hjalp henne med julepynten, men likevel fikk jeg all ansvaret alene. At vi som barn ikke hjalp til, synes jeg hun må ta på sin kappe. 

Hun råder meg aldri til hva jeg kan gjøre, men kommanderer heller. Alt jeg gjør for henne, tar hun som en selvfølge. Det er aldri et "takk" å få, men heller at "det var det minste du kunne gjøre". Bruker jeg to timer på å lage middag samtidig som jeg har et nyfødt barn som ønsker oppmerksomhet, er takken hennes at jeg må ta all oppvasken alene. Hun kan og etterlate meg oppvask før hun drar på jobb i en uke, men kan samtidig kjefte på meg fordi jeg lot oppvasken stå å tørke på benken i 30 min. 

Som barn kjeftet hun svært høyt på oss, så høyt at venninnene mine vegret seg for å besøke meg. I dag er hun mer rolig i stemmen, men manipulerer veldig til å gi meg dårlig samvittighet. Jeg kan aldri huske en eneste gang i livet hvor hun har sagt unnskyld for noe. Hun har aldri sagt at hun er stolt over hva jeg har utrettet, men kritiserer mer for det hun ikke liker. Hun kan klage om arbeidskollegaer på jobb eller familiemedlemmer, men så fort jeg gir uttrykk for irritasjon mener hun jeg "syter". 

Hun stiller alltid opp dersom folk trenger henne, men jeg har inntrykket av at hun føler folk tar henne for gitt. Hun kan være veldig hyggelig mot noen, men vil senere ha noe å klage på. Kjæresten min er verdens beste far og kjæreste, og han prøver så godt han kan for å tilpasse seg hennes krav. Likevel kan hun klage på at han snakker litt for høyt, eller at han har lagt noe på feil plass osv. 

Faren min er veldig rolig og snill. Problemet er bare at han føyer seg etter alt hun sier, og forsvarer meg aldri. Jeg har slitt med depresjon to ganger og vært til samtale med såkalt "psykiatrisk sykepleier", men synes ikke det var til noe hjelp. Jeg flyttet ut så fort muligheten var der, men må likevel forholde meg til henne til en viss grad. Det er så ille, at jeg hele tiden planlegger inni hodet mitt hva jeg kan si. Det har gått så langt at jeg leter etter en jobb langt unna, slik at jeg slipper å forholde meg til henne. Men det gnager fortsatt i hodet mitt, hvorfor hun behandler meg som hun gjør. 

Noen her som kan ha en anelse på hvorfor hun oppfører seg slik?

Anonymkode: 66d08...365