Panikkangst

[AnonymBruker]

Kvinne i midten av 30-årene her. Har iløpet av det siste halvåret hatt to runder med panikkanfall. Aldri opplevd dette før.

Første gang var for litt over et halvt år siden. Kjørte bil på vei til jobb. Ikke stressa, ikke spesiell følsom. Det var som lyn fra klar himmel. Plutselig får jeg problemer med å puste, blir livredd, hjertebank.. Over på to minutt.

Så idag. Sitter og nyter søndagskaffe på kjøkkenet. Rolig og uthvilt. Barna er ute og leker. Plutselig kjenner jeg prikking i hele kroppen, vansker med å puste og svimmel.

Er det vanlig at anfallene utarter seg så forskjellig? 

Hva gjør jeg med dette, og hvorfor begynner dette å plage meg nå? 

Anonymkode: dba84...263

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er ei ung kvinne i 20-årene som strever med dette selv. Jeg vet ikke hva som vil være til hjelp for deg. Det kommer veldig an på hvordan du ser på det og takler det også. Jeg kan forsøke å nevne noe: 

1. Å fortelle seg selv at panikkanfallet IKKE er farlig. Selv om det i verste fall oppleves som om du er i ferd med å dø. Ikke farlig. Det går over. Dette forteller jeg meg selv om jeg er alene. Bruk sansene dine og kjenn på ting rundt deg. Fokuser på pusten din - det er den som ofte gjør anfallet overveldende. Pust inn og ut på 5 sek, i firkant eller liknende. 

2. Det er nettopp det som er kjennetegnet ved panikkanfall - det kan komme som lyn ut av klar blå himmel. Om du noen sinne merker forvarsler, så ta dem på alvor. Spis og sov nok. Lag rutiner slik at stress unngås. Stress over tid kan være en årsak eller trigger til anfall. 

3. Om du går rundt og er redd for når neste anfall kommer (helt normalt), så vil det gå ut over livskvaliteten din. Det tar energi. Om dette er tilfelle, så er det kanskje lurt å huke tak i en lege/psykolog som kan hjelpe deg med å håndtere det. Å gå til legen og nevne det uansett skader ikke, men det er bare hvis du ønsker det. 

Mange kan leve med angsten sin uten hjelp, fordi en etter hvert klarer å ha teknikker på hvordan å roe seg ned. Andre trenger hjelp fordi det påvirker hverdagen i så stor grad. Gjør det som du har behov for nå. 

Husk: ikke farlig :-) lykke til!

Anonymkode: e9a94...123

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ja, jeg er heldigvis klar over at det er ufarlig. Klarer å leve med det. Er bare vanskelig å forstå hvorfor dette skjer nå. Hva som gjør det. Kan det utvikle seg til noe mer komplisert, det er den største bekymringen min.. Hva om jeg får det på jobb, er også en del av bekymringen min...

Et nytt anfall idag, kun to dager mellom anfallene.. Litt mer kaotiske tilstander idag, da jeg hadde kranglet med mannen. Varte ikke lenge, maks 1 min. 

Bør jeg kontakte fastlege?

Anonymkode: dba84...263

[AnonymBruker]

Du sier du er bekymret for nye anfall, og på grunn av det ville jeg tatt kontakt med fastlegen. Fastleger er ofte kunnskapsrike når det kommer til angst og panikk, det er en av de enkleste angstlidelsene å behande. Så du kan f.eks. gå jevnlig til fastlege, som en slags behandling.

Det er forresten normalt for alle å få panikk og angst innimellom, eller i perioder i livet. Om du generelt sett er mye stresset i perioden du er i nå så er det ikke rart at du har opplevd dette. Fikk det selv etter langvarig stress. Og nå vet jeg at om jeg ikke hadde gått i kjelleren og blitt redd for å få angst, så hadde jeg mest sannsynlig ikke fått det. Så det er bra om du søker hjelp med en gang, slik at du kan bli trygg på at dette ikke vil bli en langvarig lidelse for deg. 

Anonymkode: 6287d...a74

[AnonymBruker]

På 30.4.2018 den 9.27, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg er ei ung kvinne i 20-årene som strever med dette selv. Jeg vet ikke hva som vil være til hjelp for deg. Det kommer veldig an på hvordan du ser på det og takler det også. Jeg kan forsøke å nevne noe: 

1. Å fortelle seg selv at panikkanfallet IKKE er farlig. Selv om det i verste fall oppleves som om du er i ferd med å dø. Ikke farlig. Det går over. Dette forteller jeg meg selv om jeg er alene. Bruk sansene dine og kjenn på ting rundt deg. Fokuser på pusten din - det er den som ofte gjør anfallet overveldende. Pust inn og ut på 5 sek, i firkant eller liknende. 

2. Det er nettopp det som er kjennetegnet ved panikkanfall - det kan komme som lyn ut av klar blå himmel. Om du noen sinne merker forvarsler, så ta dem på alvor. Spis og sov nok. Lag rutiner slik at stress unngås. Stress over tid kan være en årsak eller trigger til anfall. 

3. Om du går rundt og er redd for når neste anfall kommer (helt normalt), så vil det gå ut over livskvaliteten din. Det tar energi. Om dette er tilfelle, så er det kanskje lurt å huke tak i en lege/psykolog som kan hjelpe deg med å håndtere det. Å gå til legen og nevne det uansett skader ikke, men det er bare hvis du ønsker det. 

Mange kan leve med angsten sin uten hjelp, fordi en etter hvert klarer å ha teknikker på hvordan å roe seg ned. Andre trenger hjelp fordi det påvirker hverdagen i så stor grad. Gjør det som du har behov for nå. 

Husk: ikke farlig :-) lykke til!

Anonymkode: e9a94...123

Veldig bra tips. Har selv panikkanfall, men klarer å håndtere dem ganske bra nå. Som du sier er rutiner for eksempel viktig, særlig lite søvn, stress og dårlige matrutiner/lavt blodsukker ser ut til å gjøre at anfallene kommer hyppigere for min del. I starten var jeg livredd for neste anfall, og det påvirket hverdagen min en god del, men etterhvert lærer man seg selv å kjenne og jeg vet bedre når jeg må trekke meg unna. For min del funker det å bare koble av litt. Jeg legger meg gjerne i senga, puster godt inn og ut i dype åndedrag, evt. setter på en lett underholdning i bakgrunnen og lar det gå over, før jeg fortsetter med mitt. Har også noen yogaøvelser som hjelper, for eksempel "barnet" eller der jeg ligger på rygg med albuene trukket mot hverandre under ryggen. Da føler jeg at jeg får åpnet brystkassen mer, og det føles ikke så stramt ut og ekkelt ut å puste. Jeg har fortsatt angsten og får panikkangst innimellom, men jeg har klart meg ganske fint uten hjelp. Har riktignok en god dialog med fastlegen, men har ikke behøvd å oppsøke psykolog selv om det var ganske ille i perioder. 

Panikkangst kan komme av mange ulike årsaker, og de kan utarte seg forskjellig og noen ganger kan man kjenne at et panikkanfall er på vei, mens andre ganger kommer det ut av det blå. TS, jeg tror du burde kjenne på om du klarer å takle dette på egenhånd eller om du vil oppsøke f.eks. lege. I alle fall for min del hjalp det bare å ha fastlegen i bakhånd som kunne gi meg råd og veiledning og eventuelt henvisning videre dersom det skulle være behov. For meg er det bare en liten trygghet i det at fastlegen er klar over problematikken, selv om at jeg enda ikke har hatt behov for å oppsøke psykolog. Har dog hatt en del hjelp fra online ressurser som forklarer mekanismene bak angstanfallet og diverse teknikker man kan øve på hjemme. Det viktigste er jo at man er klar over at det er et panikkanfall, selv om det føles ut som man skal dø. Det hjelper også å åpne seg litt opp for noen, enten fastlege eller en venn. Ofte kan det være stress, eller opphopning av følelser eller lignende, og det kan være godt å lette litt på trykket med noen andre, dersom du føler at du har mye stress/uro i kroppen og at dette kan være en faktor som ligger bak.

Anonymkode: 0b2ac...470

[AnonymBruker]

På 29.4.2018 den 23.48, AnonymBruker skrev:

Kvinne i midten av 30-årene her. Har iløpet av det siste halvåret hatt to runder med panikkanfall. Aldri opplevd dette før.

Første gang var for litt over et halvt år siden. Kjørte bil på vei til jobb. Ikke stressa, ikke spesiell følsom. Det var som lyn fra klar himmel. Plutselig får jeg problemer med å puste, blir livredd, hjertebank.. Over på to minutt.

Så idag. Sitter og nyter søndagskaffe på kjøkkenet. Rolig og uthvilt. Barna er ute og leker. Plutselig kjenner jeg prikking i hele kroppen, vansker med å puste og svimmel.

Er det vanlig at anfallene utarter seg så forskjellig? 

Hva gjør jeg med dette, og hvorfor begynner dette å plage meg nå? 

Anonymkode: dba84...263

Hei, 

Jeg har selv panikkangst. Eller jeg hadde det ganske intenst i en periode, og nå får jeg det kun en sjelden gang.
Jeg ser at folk her skriver: "Du bør vurdere selv om du kan håndtere dette selv" og at andre også skriver om ulike teknikker for å få bukt med anfallene. Det er fint at de skriver, men det er ofte lurt å gjøre noe med selve hovedårsaken til at angsten kommer i det hele tatt. Jeg syntes derfor at det hadde vært lurt av deg å oppsøke psykolog. 

Jeg gikk til psykolog selv og fant ut at det var en ganske kompleks årsak til angstanfallene mine. For min del var det nok en blanding av at jeg var vandt til å fortrenge ulike følelser i tillegg til at jeg hadde opplevd ekstremt mye stress over lang tid. Disse to faktorene sammen var det som trigget angstanfallene mine. Ved at jeg oppsøkte psykolog og lærte meg å akseptere og håndtere ulike følelser i stedet for å distrahere meg fra dem eller bare dure på videre, i tillegg til å se på anfallene på en helt annen måte. førte dette til at jeg nærmest sluttet å få anfall og jeg utviklet meg også på andre områder.

Som noen også nevner over her er det lurt å passe på å få nok søvn, ta pauser der man slapper av (gjerne meditasjon) og holde blodsukkeret jevnt. 

Håper det går over for deg

Anonymkode: 8c5ee...12a

[AnonymBruker]

Takk for gode råd. Jeg har over en lengre periode hatt enormt med arbeidspress. I tillegg er jeg mye alene med barna i ukedagene, da mannen reiser mye gjennom jobben sin. Prøver å fortelle ham at det er slitsomt, men møter liten forståelse. Oppå dette har jeg opplevd flere dødsfall i nær familie siste halvår.

Jeg må også nevne at jeg i flere år har slitt med depresjon, men er frisk nå. Gikk på antidepressiva i fire år ca, men har nylig sluttet. Jeg har derfor en god dialog med min fastlege omkring min psykiske helse, men panikkanfallene er han altså ikke kjent med. Da jeg har en historikk ift depresjon, tenker jeg kanskje det er naturlig at jeg oppsøker ham omkring dette.

 

TS

Anonymkode: dba84...263

[AnonymBruker]

Huff, har hatt mange panikkanfall, og det er like forferdelig hver gang. Jeg skjønte ikke at det var panikkanfall den aller første jeg hadde det. Det bare kjentes ut som om jeg skulle bli sinnsyk og dø. Jeg satt i bilen etter jobb og det varte en hel time, helt ute av stand til å ringe etter hjelp. Desidert det verste jeg har vært med på:\ Har hatt i ettertid også, men ikke så lange + at jeg har jo visst hva det var. Så jeg sitter egentlig bare å gjentar til meg selv at det ikke er farlig og det går over, frem til det faktisk går over.

Hos meg var anfallene utløst av ekstremt høy arbeidsbelastning over svært lang tid, i tillegg til mye belastning fra familie, venner som sliter osv., og siden har jeg slitt med angst og anfall:\ Så det har vel ligget sånn halv-latent hos meg kanskje. I alle fall, søk hjelp TS, mye bedre enn å brenne inne med det alene.

Anonymkode: 13719...76a