Vil vekk

[AnonymBruker]

Vil bort. Lever bare så moren min skal slippe å miste en sønn. Alt er totalt meningsløst. Er alene 24 timer i døgnet. Eksisterer bare. Har vært hos psykolog og alt det tullet. Hjelper ikke. Får ikke til å etablere noe sosialt. Verken venner eller Kjæreste. Har vendt på hver stein for å finne et svar på noe. Hva om jeg virkelig vil dø? Ingen vet hva som foregår her uansett. Skal vi likesom klamre oss fast til livet, til vi er blitt gamle, for hvilken grunn? Jeg forstår ikke meningen med dette. Er snart 30. Å førti høres uutholdelig ut, umulig. Er et jævla spøkelse. Alt jeg kjenner er nederlag og avviselser. Hva i all verden er da vitsen å holde på når man føler seg helt totalt uvesentlig?

Anonymkode: 77b72...cd7

[AnonymBruker]

Jeg skjønner tankegangen din mtp. hva er vitsen med å leve når man ikke ser noe verdi i det.

Skulle ønske jeg kunne si/gjøre noe som ville hjelpe deg. 

Anonymkode: 0de42...4eb

[AnonymBruker]

Du er ikke aleine om å føle det slik.

Anonymkode: 225b8...4d0

[AnonymBruker]

Har det likedan og jeg er snart 50. Vært slik siden jeg var 12. Min løsning er å forsøke å finne de små gledene i hverdagen. 

Anonymkode: 475b2...061

[AnonymBruker]

Hva gjør deg glad? Hva liker du å gjøre? 

Ha fokus på de fine tingene i livet, og møt mennesker der du liker å være. 

Anonymkode: df3d7...8a6

[AnonymBruker]

Kjære ts,et godt råd er å snakke med psykolog. 💗 

Anonymkode: 689e1...d48

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Kanskje vi kunne blitt venner ? 

Anonymkode: b5316...48c

[TrekStar]

Jeg har mye venner. Gullfiskene er glad i meg.

Endret 17. august 2019 av TrekStar

[Trampo-Line]

eksisterer bare jeg også... hadde jeg ikke hatt min kjære pus ville det ikke gitt mening for meg å leve i det hele tatt

[AnonymBruker]

Ikke søk til mennesker først og fremst, søk til aktiviteter. Gjennom aktivitet bygger du deg selv og relasjoner.

Anonymkode: 5d022...7ca

[AnonymBruker]

Har vært der selv for mange år siden, og det er ærlig talt helt ræva! Livet mitt endret seg drastisk da jeg ble gravid, veldig uplanlagt. Idag er eldste konfirmert, minsten skal om noen år. Jeg har funnet en å være gla i, selv om jeg trodde det ALDRI ville skje meg. 

Jeg sa vel egentlig til meg selv at nå gidder jeg ikke ha det ræva mer. Jeg ville finne meg selv(veldig klisjé) å prøvde mye før jeg fant veien som var rett for meg. 

Det har ikke vært lett, men det har vært stort sett slik jeg ville ha livet. Det jeg prøver å si her er at det er lett å bare gi opp, en prøvelse å forandre, men en glede når man finner seg å sitt. Man må bare prøve å sjanse litt.. 

Håper du finner din rette vei snart, for vet av erfaring at det er ikke noe særlig å bare være. 

Anonymkode: dfbb5...a83

[AnonymBruker]

Føler med deg ts 😔 Utenom jobb er jeg helt alene. Føler bare jeg eksisterer, men ikke lever 😔

Anonymkode: 8baba...43b

[AnonymBruker]

Har det likt bortsett fra at jeg er dame...snakke på pm?

Anonymkode: f2f21...0d7

[nirvania]

Du kan gjerne sende meg en pm. Eller dere andre som føler dere alene og trenger noen å prate med. Hørt jeg er ganske god på sånne samtaler, også fordi jeg har det slik selv.

[Gjest ^_^]

Hei, jeg kjenner meg igjen i det du skriver og vil gjerne snakke med deg.

J26.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Har vært der selv bare i en miniatyr variant av slik du beskriver din situasjon. Ønsket ikke å ta livet mitt, hadde for mange drømmer å oppfylle men i perioder så tok depresjon overhand også her.  Og det kan nok være her at problemene dine ligger, i større eller mindre del. Du må finne deg noe interessant å okkupere tiden med for å bli interessant for andre også. Flåsete ja, men det er ett faktum også.

 

Det er mange veier å gå, man må sette i gang for at noe skal skje. Har du fått en diagnose? Ikke at det er noe jeg antyder, men det er jo litt viktig her i forhold til hvordan du kan løse dine problemer.

 

Samfunnet inneholder mange typer folk og livsstiler. Kanskje du ser etter normalen? Den malen passer ikke for alle. En gjeng med hippier bryr seg for eksempel ikke om en person er rar i motsetning til de som setter normalen for hva rar er. Altså de som er godt tilpasset og normal i samfunnet.

 

Hvis vi spoler frem i tid, så lever jeg ett såkalt normalt liv nå. Med hus i en a4 gate, unger, jobb, samboer og nettverk. Jeg hadde som du gitt opp og hadde selvtillit som var= 0. Jeg har alltid sett kjekk ut, men mitt problem med damer var at jeg oppførte meg som en desperat dame og var livredd for å bli avvist.

 

For å bli god på noe må det repiteres og drilles på xxx antall ganger. Dette gjelder det sosiale livet også. Du kan gå så ofte som bare f@n til psykolog. Men du blir ikke flinkere til å få deg livsferdigheter uten å utøve dem. Man må kjøre på.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 7e638...676

[AnonymBruker]

Sliter med slikt selv. Jeg tar en dag av gangen og har tvunget meg selv til å legge framtidsplaner. Slik at alt ikke bare virker svart og endeløst. Om noen uker får jeg noe i livet mitt som jeg håper skal gi meg et oppløst. Om to til tre år har jeg også noe jeg skal gjøre. Noe jeg jobber for allerede en til to ganger i uken. Og om fem år har jeg enda en plan. 

Før jeg bestemte meg for disse tingene hadde jeg absolutt ingenting. Da hadde jeg flere skikkelig dårlige dager enn jeg har nå. 

Jeg tvinger meg også til å gå tur/trene minst fem ganger i uken. Hvis jeg ikke jobber konstant med å følge alt dette så blir jeg bare liggende. Da blir alt så mye verre. 

Anonymkode: e0891...077