AnonymBruker Skrevet 25. april 2018 #1 Skrevet 25. april 2018 Snakket med moren min om studier til høsten og hun var frekk mot meg som vanlig uten å ha peiling på hva hun snakker om så dømmer hun veldig lett. Er så mye jeg ikke kan fortelle henne fordi hun ser så lett på ting og tror at det er være student er så enkelt. Har slitt flere ganger psykisk med både skole og jobb og prøvd å forklare uten å få noe forståelse for det. Når jeg forteller at jeg vil prøve på nytt med studier til høsten har hun mistet troen helt og er allerede innstilt på at jeg bare skal gå ett semester denne gangen også. Ifjor sluttet jeg etter ett semester da jeg bodde langt vekk og mistrivdes med studiet mitt. Fortalte om situasjonen da også men dette går ikke inn og hun er bare ekkel og forstår ingenting. Kan vel si at hun er mer «vellykket» enn meg når det gjelder jobb og hun har vært i samme jobben i over 30 år nå, blir snart pensjonist også. Hun har ikke gått studier på høgskoler og har ikke en veldig godt betalt jobb heller. Når jeg tenker på det synes jeg jeg det er synd å ha en mor som har så lave tanker om sin datter og bare er negativ fordi man sliter med ting. Hun er ikke min biologiske mor så vi har ingen tilknytning til hverandre heller. Men er henne jeg er oppvokst med. Virker som hun glemmer dette ofte. Setter seg forventninger om ting og tror at bare fordi hun klarer ting så skal jeg automatisk gjøre det også. Hun tenker bare at jeg gir lett opp og ikke gidder. Sånn er det ikke. Men nytter ikke fortelle til en som ikke skjønner, det har jeg gitt opp. Savner å ha foreldre som viser mer forståelse og støtte i ting når det er vanskelig. Føler meg mye alene opp i alt fordi jeg klarer ikke å få tillit til foreldrene mine pga de oppfører seg sånn mot meg. Har som sagt lyst å prøve på nytt med studier og få det til denne gangen. Mest for min egen del egentlig for vil jo få orden på livet mitt. Jeg er ikke opptatt av at de skal like valgene jeg tar og hva jeg gjør med livet mitt siden de bare er negative fordi jeg tenker annerledes veier og ikke er like A4 og rutinemenneske som dem. Jeg er også en veldig reflektert person, men dette vet de ikke for går jo ikke ann å føre en saklig samtale med de uten at de skal stå på sitt og tro at de får rett på alt de sier. Jeg er ganske sikker på at de undervurderer mye om meg og at jeg vet mye mer om ting enn de tror. Sporet av her men måtte bare få ut litt frustrasjon, har ingen å snakke med dette om. Føler på en måte at det er meg mot verden. Er det andre enn meg som har det sånn? Anonymkode: 41234...929
Knirke Skrevet 25. april 2018 #2 Skrevet 25. april 2018 Jeg tror at alle jenter/kvinner til en viss grad er ekstra "hårsåre" når det kommer til hva deres egen mor sier og mener. Jeg får ihvertfall automatisk piggene ut når min mor kritiserer meg, og blir ordentlig lei meg, mens andre folk kan si akkurat det samme uten at jeg tar meg nær av det. For å gjøre det hele verre virker det som om hun er mye mindre kritisk til min bror, og alt han tar i blir til gull i hennes øyne. Jeg har tatt en utdanning som hun ikke skjønner noe av, og derfor skulle hun helst sett at jeg hadde jobbet i stat eller kommune, med noe som hun kjenner til og kan forholde seg til. Mitt yrkesvalg er liksom et evig mysterium for henne, og arbeidstidene (og stedene) er alt annet enn A4.. Jeg har påbegynt flere studier oppigjennom, og noen av dem er omtrent fullført på trass fordi jeg ikke ville være en sånn som "gir opp". I ettertid ser jeg at jeg burde gitt opp lenge før istedenfor å fullføre studier som jeg ikke lengre har interesse for, og som i tillegg ikke har ledet til konkrete jobber. Mitt siste studie begynte jeg på etter fylte 30, og det ble hardt å fullføre fordi jeg hadde brukt opp kvoten hos Lånekassen. Det var tøft, men jeg bare vet at jeg ikke hadde holdt ut et liv med noen av de lavtlønna møkkajobbene jeg har vært innom, eller en drit kjedelig A4 jobb bak et skrivebord i kommunen. Så min mamma får det ikke som hun skulle ønske, nei... Jeg aner ikke engang hva hun svarer hvis venninnene hennes spør om hva jeg driver med, for hun har virkelig ikke snøring. Man kan ikke velge sin familie, men du KAN velge hvilke andre folk du omgås med, som gir støtte og oppmuntring istedenfor kritikk.
AnonymBruker Skrevet 25. april 2018 #3 Skrevet 25. april 2018 Problemer er jo at det hun sier til deg gjør det mindre sannsynlig at du lykkes. Dette er ikke oppbyggende. Jeg vil anbefale deg å snakke med noen andre om karriererelaterte temaer. Du har forsøkt å fortelle om situasjonen, men hun har åpenbart allerede gjort seg opp en mening som hun ikke vil endre på. Da er det bedre at du fjerner deg litt fra det og unngår å snakke om slike ting med moren din. Det er bedre for deg og det er bedre for forholdet deres. Optimalt er det ikke, men sånn er familierelasjoner i blant. Anonymkode: 77d95...612 1
AnonymBruker Skrevet 26. april 2018 #4 Skrevet 26. april 2018 Jeg har en mor som din. Min løsning er at jeg sluttet å ha forhåpninger til henne. Jeg håper jo hver gang at hun skal bli glad og støtte meg, men så skjer ikke. Derfor forteller jeg henne aldri om de tingene som betyr noe for meg, fordi hun dreper gleden jeg har over det. Når vi snakkes er det om ufarlige ting som jeg ikke tar så tungt om hun er kritisk til. Jeg har forsåvidt ingen andre å søke støtte hos, heller, men å være alene om noe er bedre enn å bare få negativ tilbakemelding. Anonymkode: b232e...a3f 1
AnonymBruker Skrevet 26. april 2018 #5 Skrevet 26. april 2018 Vanskelig å si om din mor er urimelig her, eller om det er du som lider av prinsessesyndrom, og derfor ikke har noe stayer evne. Ser så mange unge nå, som gir opp ved minste motstand, og gir seg med en gang de ikke liker noe. Din mor hadde kanskje ikke evner eller mulighet til å studere, og hun har sikkert ikke bare kost seg på samme jobb i alle år. En jobb som heller ikke er godt betalt, sier du. Fra hennes side sitter du kanskje med alle muligheter i hendene, men velger å kaste dem bort. Fordi det ikke passer deg. Hun er voksen, og vet at man ofte må gjøre det man ikke liker, og som ikke passer deg, slik egentlig. Jeg tviler litt på at det er at du har gitt opp en gang som gjør henne skeptisk, det er nok mer helheten, og hun er mye mulig mer oppgitt enn skeptisk, for det er frustrerende å se på at en man bryr seg om ikke tar tak i seg selv og livet sitt. Jeg har selv en sønn som sliter psykisk. Det merkelige er at han klarer det som han synes er gøy. Det får han til. Men alt er ikke lett og gøy i livet! Å stå gjennom det som er vanskelig og ikke gøy er nødvendig! Når han gir opp blir han sur på oss fordi vi sier at han må ta tak i seg selv, og jobbe seg fremover, for det er slik livet er. Opp og nedturer, og man MÅ jobbe seg gjennom nedturene. Man kan ikke velge på øverste hylle hele tiden, og man kan ikke bare gjøre det som er gøy! Livet er mest hverdager, og plikter, og så er det noe kjekt innimellom. Mange unge synes ikke å være rustet for det! Sliter du psykisk, så må du jobbe med det. Ikke bare slå fast at slik er det, og derfor er alt så vanskelig for deg. At alt du ikke vil og ønsker er FOR krevende, og det skal alle forstå. Jeg sliter selv med PTSD, men det har aldri stoppet meg fra å jobbe på for å oppnå det jeg vil og må i livet. Det er en ekstra utfordring jeg har, ikke en grunn til å gi opp! Man er i stor grad den man velger å være. Istedenfor å bli sur på din mor, og lulle deg selv inn i selv medlidenhet bør du finne frem mot og vilje i deg selv til å tenke "Ok, hun er skeptisk, og kanskje har hun noen grunner til å være det, men jeg skal vise henne! Vise MEG at jeg klarer det!" Mot og vilje henter man i liten grad hos andre, for det må man finne i seg selv først og fremst! Anonymkode: ae2be...d41 4
AnonymBruker Skrevet 26. april 2018 #6 Skrevet 26. april 2018 1 time siden, AnonymBruker skrev: Vanskelig å si om din mor er urimelig her, eller om det er du som lider av prinsessesyndrom, og derfor ikke har noe stayer evne. Ser så mange unge nå, som gir opp ved minste motstand, og gir seg med en gang de ikke liker noe. Din mor hadde kanskje ikke evner eller mulighet til å studere, og hun har sikkert ikke bare kost seg på samme jobb i alle år. En jobb som heller ikke er godt betalt, sier du. Fra hennes side sitter du kanskje med alle muligheter i hendene, men velger å kaste dem bort. Fordi det ikke passer deg. Hun er voksen, og vet at man ofte må gjøre det man ikke liker, og som ikke passer deg, slik egentlig. Jeg tviler litt på at det er at du har gitt opp en gang som gjør henne skeptisk, det er nok mer helheten, og hun er mye mulig mer oppgitt enn skeptisk, for det er frustrerende å se på at en man bryr seg om ikke tar tak i seg selv og livet sitt. Jeg har selv en sønn som sliter psykisk. Det merkelige er at han klarer det som han synes er gøy. Det får han til. Men alt er ikke lett og gøy i livet! Å stå gjennom det som er vanskelig og ikke gøy er nødvendig! Når han gir opp blir han sur på oss fordi vi sier at han må ta tak i seg selv, og jobbe seg fremover, for det er slik livet er. Opp og nedturer, og man MÅ jobbe seg gjennom nedturene. Man kan ikke velge på øverste hylle hele tiden, og man kan ikke bare gjøre det som er gøy! Livet er mest hverdager, og plikter, og så er det noe kjekt innimellom. Mange unge synes ikke å være rustet for det! Sliter du psykisk, så må du jobbe med det. Ikke bare slå fast at slik er det, og derfor er alt så vanskelig for deg. At alt du ikke vil og ønsker er FOR krevende, og det skal alle forstå. Jeg sliter selv med PTSD, men det har aldri stoppet meg fra å jobbe på for å oppnå det jeg vil og må i livet. Det er en ekstra utfordring jeg har, ikke en grunn til å gi opp! Man er i stor grad den man velger å være. Istedenfor å bli sur på din mor, og lulle deg selv inn i selv medlidenhet bør du finne frem mot og vilje i deg selv til å tenke "Ok, hun er skeptisk, og kanskje har hun noen grunner til å være det, men jeg skal vise henne! Vise MEG at jeg klarer det!" Mot og vilje henter man i liten grad hos andre, for det må man finne i seg selv først og fremst! Anonymkode: ae2be...d41 Dette her var unødvendig og nedlatende synes jeg. Du har tydeligvis ikke lest hele innlegget mitt så skjønner at du ikke forstår noe her. Jeg er langt ifra en som lider av «prinsessesyndrom» som du kaller det. Anonymkode: 41234...929 1
AnonymBruker Skrevet 26. april 2018 #7 Skrevet 26. april 2018 Hei! Jeg kan begynne med å si litt om min situasjon - Jeg har studert hele 5 ganger og sluttet 4 av de gangene pga. angst. Jeg er nå på mitt 5 forsøk og det går ganske greit (så langt). Dette er til tross for at foreldrene mine og andre familie sa at jeg burde heller tenke på å finne en god jobb. Du må IKKE gi opp og gå for det DU vil. Det er du som vil sitte igjen med den følelsen av å angre på noe du ikke har gjort, spesielt noe du ikke fikk gjøre fordi moren din tvilte på deg. Denne moren din virker til å være lite forståelsesfult og jeg hadde ikke brydd meg engang om hva hun mener om deg og din psyke. Selvfølgelig trenger du støtte, men hvis ikke du får det fra henne så må du se andre steder. Det finnes f-eks. angstringer hvor lokale folk møter opp for å diskutere sine problemer og støtte hverandre. Bor du fortsatt hjemme? Anonymkode: e12d9...427
AnonymBruker Skrevet 26. april 2018 #8 Skrevet 26. april 2018 6 minutter siden, AnonymBruker skrev: Dette her var unødvendig og nedlatende synes jeg. Du har tydeligvis ikke lest hele innlegget mitt så skjønner at du ikke forstår noe her. Jeg er langt ifra en som lider av «prinsessesyndrom» som du kaller det. Anonymkode: 41234...929 Det var ikke ment å være nedlatende, men det er ikke mulig å lese ut fra det du beskriver hvem som er urimelig. Det kan godt være at din mor har rett, fra sitt ståsted. Det kan også være at du har rett i at hun burde være mer støttende. Umulig å si ut fra det du forteller. Du forteller imidlertid at du har tatt et valg før, som sikkert førte til bekymring for dine foreldre. Du forteller også at du sliter psykisk, og en ting ved det er å ofte føle seg alene om ting og misforstått. Det er psyken som fører til det, fordi man er ekstra sår på ting, ikke nødvendigvis at folk er unødvendig harde. Mødre er ikke alltid enige med sine barn, og barn er ikke alltid enige med sine foreldre. Det er slik det skal være! Man bør likevel forsøke å ha en viss respekt for hverandre, men det er ikke annerledes mellom foreldre og voksne barn enn det er mellom andre voksne : Respekt er ikke noe man får, det er noe man fortjener. Når barna er blitt store kan man ikke lenger dikke og dalle med dem, men man forventer at de oppfører seg og tar ansvar. Tar overveide valg, og fullfører ting. Man kan ikke kreve eller forvente at barn tar de samme valgene som vi ville ha gjort, men man kan forvente at de står for sine valg. Bor det mye i deg som dine foreldre ikke har oppdaget, så vis dem, heller enn å tenke at de ikke ser og forstår. Handling er det som gjelder, ikke latent potensiale. Alle har latent potensiale, men gjør man ikke noe med det har det ingenting å si! Jeg gikk en helt annen vei i livet enn mine foreldre håpet og ønsket, og hadde mange konflikter rundt det, men med årene har jeg vist dem at det var rett for meg, og de har nå stor respekt for hva jeg har fått til. Kun du vet hva som bor i deg, og kun du vet hvilket potensiale du har. Og kun du kan gjøre dette potensiale om til noe faktisk, som andre respekterer. Da må du stå opp for deg selv og vise at du kan og vil. Uansett hva andre sier. Foreldres støtte er en eventuell bonus, som MANGE ikke får automatisk. De fleste foreldre respekterer derimot valg man gjør, når man viser at man kan og klarer det man ønsker. Så gå på, og vis dem det! Ikke forvent at de skal tro på noe som ikke eksisterer ennå, når du tidligere har vist at du ga deg. Å gi seg er et nederlag man kan heve seg over, men kun dersom man reiser seg igjen og tar et bedre valg man så står for. Anonymkode: ae2be...d41 3
AnonymBruker Skrevet 26. april 2018 #9 Skrevet 26. april 2018 Anonyme bruker over meg sier mye fornuftig. Ta til deg det hun skriver! Anonymkode: a92e4...eac 2
AnonymBruker Skrevet 27. april 2018 #10 Skrevet 27. april 2018 På 25.4.2018 den 17.29, AnonymBruker skrev: Snakket med moren min om studier til høsten og hun var frekk mot meg som vanlig uten å ha peiling på hva hun snakker om så dømmer hun veldig lett. Er så mye jeg ikke kan fortelle henne fordi hun ser så lett på ting og tror at det er være student er så enkelt. Har slitt flere ganger psykisk med både skole og jobb og prøvd å forklare uten å få noe forståelse for det. Når jeg forteller at jeg vil prøve på nytt med studier til høsten har hun mistet troen helt og er allerede innstilt på at jeg bare skal gå ett semester denne gangen også. Ifjor sluttet jeg etter ett semester da jeg bodde langt vekk og mistrivdes med studiet mitt. Fortalte om situasjonen da også men dette går ikke inn og hun er bare ekkel og forstår ingenting. Kan vel si at hun er mer «vellykket» enn meg når det gjelder jobb og hun har vært i samme jobben i over 30 år nå, blir snart pensjonist også. Hun har ikke gått studier på høgskoler og har ikke en veldig godt betalt jobb heller. Når jeg tenker på det synes jeg jeg det er synd å ha en mor som har så lave tanker om sin datter og bare er negativ fordi man sliter med ting. Hun er ikke min biologiske mor så vi har ingen tilknytning til hverandre heller. Men er henne jeg er oppvokst med. Virker som hun glemmer dette ofte. Setter seg forventninger om ting og tror at bare fordi hun klarer ting så skal jeg automatisk gjøre det også. Hun tenker bare at jeg gir lett opp og ikke gidder. Sånn er det ikke. Men nytter ikke fortelle til en som ikke skjønner, det har jeg gitt opp. Savner å ha foreldre som viser mer forståelse og støtte i ting når det er vanskelig. Føler meg mye alene opp i alt fordi jeg klarer ikke å få tillit til foreldrene mine pga de oppfører seg sånn mot meg. Har som sagt lyst å prøve på nytt med studier og få det til denne gangen. Mest for min egen del egentlig for vil jo få orden på livet mitt. Jeg er ikke opptatt av at de skal like valgene jeg tar og hva jeg gjør med livet mitt siden de bare er negative fordi jeg tenker annerledes veier og ikke er like A4 og rutinemenneske som dem. Jeg er også en veldig reflektert person, men dette vet de ikke for går jo ikke ann å føre en saklig samtale med de uten at de skal stå på sitt og tro at de får rett på alt de sier. Jeg er ganske sikker på at de undervurderer mye om meg og at jeg vet mye mer om ting enn de tror. Sporet av her men måtte bare få ut litt frustrasjon, har ingen å snakke med dette om. Føler på en måte at det er meg mot verden. Er det andre enn meg som har det sånn? Anonymkode: 41234...929 Hun er ikke din mor... Anonymkode: 2bdbc...1c2
AnonymBruker Skrevet 27. april 2018 #11 Skrevet 27. april 2018 På 26.4.2018 den 7.55, AnonymBruker skrev: Vanskelig å si om din mor er urimelig her, eller om det er du som lider av prinsessesyndrom, og derfor ikke har noe stayer evne. Ser så mange unge nå, som gir opp ved minste motstand, og gir seg med en gang de ikke liker noe. Din mor hadde kanskje ikke evner eller mulighet til å studere, og hun har sikkert ikke bare kost seg på samme jobb i alle år. En jobb som heller ikke er godt betalt, sier du. Fra hennes side sitter du kanskje med alle muligheter i hendene, men velger å kaste dem bort. Fordi det ikke passer deg. Hun er voksen, og vet at man ofte må gjøre det man ikke liker, og som ikke passer deg, slik egentlig. Jeg tviler litt på at det er at du har gitt opp en gang som gjør henne skeptisk, det er nok mer helheten, og hun er mye mulig mer oppgitt enn skeptisk, for det er frustrerende å se på at en man bryr seg om ikke tar tak i seg selv og livet sitt. Jeg har selv en sønn som sliter psykisk. Det merkelige er at han klarer det som han synes er gøy. Det får han til. Men alt er ikke lett og gøy i livet! Å stå gjennom det som er vanskelig og ikke gøy er nødvendig! Når han gir opp blir han sur på oss fordi vi sier at han må ta tak i seg selv, og jobbe seg fremover, for det er slik livet er. Opp og nedturer, og man MÅ jobbe seg gjennom nedturene. Man kan ikke velge på øverste hylle hele tiden, og man kan ikke bare gjøre det som er gøy! Livet er mest hverdager, og plikter, og så er det noe kjekt innimellom. Mange unge synes ikke å være rustet for det! Sliter du psykisk, så må du jobbe med det. Ikke bare slå fast at slik er det, og derfor er alt så vanskelig for deg. At alt du ikke vil og ønsker er FOR krevende, og det skal alle forstå. Jeg sliter selv med PTSD, men det har aldri stoppet meg fra å jobbe på for å oppnå det jeg vil og må i livet. Det er en ekstra utfordring jeg har, ikke en grunn til å gi opp! Man er i stor grad den man velger å være. Istedenfor å bli sur på din mor, og lulle deg selv inn i selv medlidenhet bør du finne frem mot og vilje i deg selv til å tenke "Ok, hun er skeptisk, og kanskje har hun noen grunner til å være det, men jeg skal vise henne! Vise MEG at jeg klarer det!" Mot og vilje henter man i liten grad hos andre, for det må man finne i seg selv først og fremst! Anonymkode: ae2be...d41 Det er rett som du skriver at man må jobbe for og med ting. Men noen lærer dette tidlig, andre sent, og noen har andre utfordringer som krever mye av tiden og kreftene man ellers kunne brukt på studier. At man innser dette, er ikke det samme som at man gir opp og sier at slik er det bare. Etter mitt syn er det heller et steg på veien til å akseptere at man har ikke gjort det så bra hittil, av x antall grunner, men at man ikke kommer noen vei med å piske seg med selvforakt for alt man ikke har klart - hittil. Din sønn som sliter psykisk er helt sikkert også klar over at ikke alt er lett og gøy, og at han må jobbe for det han vil oppnå. Men kanskje trenger han litt mer tid på å trene opp stayer-evnen som du snakker om? Kanskje er han på vei? Det er ikke alltid man ser utenpå, heller ikke som mor, at noen er i gang med en slik prosess. For meg høres det ut som et godt tegn, ikke noe merkelig, at han "klarer alt som er gøy", som du skriver. Han er i gang! Og med oppmuntring og støtte har jeg tro på at han vil lære seg å klare det som ikke er gøy og lett også. Du sier han må ta tak i seg selv - ja, det må han. Sier du det i en oppmuntrende og støttende tone, eller bruker du ord som prinsessesyndrom og stayer-evne? Jeg har tro på sønnen din, og jeg har tro på TS. Til TS: Ikke mist troen på deg selv. Din mor er ikke deg og har ikke gått i dine sko. Prøv å lukke ørene litt og hev deg over negative kommentarer. Det er KJEMPEBRA at du vil prøve på nytt. Lykke til! Anonymkode: 31d9f...99d
AnonymBruker Skrevet 28. april 2018 #12 Skrevet 28. april 2018 På 26.4.2018 den 10.27, AnonymBruker skrev: Det var ikke ment å være nedlatende, men det er ikke mulig å lese ut fra det du beskriver hvem som er urimelig. Det kan godt være at din mor har rett, fra sitt ståsted. Det kan også være at du har rett i at hun burde være mer støttende. Umulig å si ut fra det du forteller. Du forteller imidlertid at du har tatt et valg før, som sikkert førte til bekymring for dine foreldre. Du forteller også at du sliter psykisk, og en ting ved det er å ofte føle seg alene om ting og misforstått. Det er psyken som fører til det, fordi man er ekstra sår på ting, ikke nødvendigvis at folk er unødvendig harde. Mødre er ikke alltid enige med sine barn, og barn er ikke alltid enige med sine foreldre. Det er slik det skal være! Man bør likevel forsøke å ha en viss respekt for hverandre, men det er ikke annerledes mellom foreldre og voksne barn enn det er mellom andre voksne : Respekt er ikke noe man får, det er noe man fortjener. Når barna er blitt store kan man ikke lenger dikke og dalle med dem, men man forventer at de oppfører seg og tar ansvar. Tar overveide valg, og fullfører ting. Man kan ikke kreve eller forvente at barn tar de samme valgene som vi ville ha gjort, men man kan forvente at de står for sine valg. Bor det mye i deg som dine foreldre ikke har oppdaget, så vis dem, heller enn å tenke at de ikke ser og forstår. Handling er det som gjelder, ikke latent potensiale. Alle har latent potensiale, men gjør man ikke noe med det har det ingenting å si! Jeg gikk en helt annen vei i livet enn mine foreldre håpet og ønsket, og hadde mange konflikter rundt det, men med årene har jeg vist dem at det var rett for meg, og de har nå stor respekt for hva jeg har fått til. Kun du vet hva som bor i deg, og kun du vet hvilket potensiale du har. Og kun du kan gjøre dette potensiale om til noe faktisk, som andre respekterer. Da må du stå opp for deg selv og vise at du kan og vil. Uansett hva andre sier. Foreldres støtte er en eventuell bonus, som MANGE ikke får automatisk. De fleste foreldre respekterer derimot valg man gjør, når man viser at man kan og klarer det man ønsker. Så gå på, og vis dem det! Ikke forvent at de skal tro på noe som ikke eksisterer ennå, når du tidligere har vist at du ga deg. Å gi seg er et nederlag man kan heve seg over, men kun dersom man reiser seg igjen og tar et bedre valg man så står for. Anonymkode: ae2be...d41 Beklager, men dette blir for meg en litt for lettvint ansvarsfraskrivelse når det gjelder å støtte opp om sine egne barn. Som forelder plikter man faktisk å støtte sine voksne barn nesten uansett hva "poden" finner på som voksen (så lenge det ikke gjelder f. eks. kriminell løpebane eller lignende). Som forelder plikter du å støtte opp om det latente potensialet. Dersom du krever at det skal realiseres før "poden" fortjener din respekt er du på ville veier, og kan like gjerne ende opp med å skape større avstand når barna dine blir voksne nok og forstår greia. At du krever at sønnen din tilnærmet skal krangle seg til respekt for å få det fører neppe til noe godt, og det er slike ting som kan gjøre psykisk sykdom verre. Syntes også den type arroganse du som representant for din generasjon utviser heller ikke er utypisk, altså som en blant en av de generasjonene som har "stukket av med alle godene". Da du var ung, var det f. eks. på grunn av arbeidsmarkedet den gangen forholdsvis lett å få seg en jobb og en god karriere sett opp mot i dag. Din sønn, og hans jevnaldrende må i snitt jobbe mye hardere gjennom utdannelse og jobb for i det hele tatt greie å lande en jobb som betaler godt nok til å finansiere et normalt liv. Anonymkode: 4010a...142 1
AnonymBruker Skrevet 28. april 2018 #13 Skrevet 28. april 2018 36 minutter siden, AnonymBruker skrev: Beklager, men dette blir for meg en litt for lettvint ansvarsfraskrivelse når det gjelder å støtte opp om sine egne barn. Som forelder plikter man faktisk å støtte sine voksne barn nesten uansett hva "poden" finner på som voksen (så lenge det ikke gjelder f. eks. kriminell løpebane eller lignende). Som forelder plikter du å støtte opp om det latente potensialet. Dersom du krever at det skal realiseres før "poden" fortjener din respekt er du på ville veier, og kan like gjerne ende opp med å skape større avstand når barna dine blir voksne nok og forstår greia. At du krever at sønnen din tilnærmet skal krangle seg til respekt for å få det fører neppe til noe godt, og det er slike ting som kan gjøre psykisk sykdom verre. Syntes også den type arroganse du som representant for din generasjon utviser heller ikke er utypisk, altså som en blant en av de generasjonene som har "stukket av med alle godene". Da du var ung, var det f. eks. på grunn av arbeidsmarkedet den gangen forholdsvis lett å få seg en jobb og en god karriere sett opp mot i dag. Din sønn, og hans jevnaldrende må i snitt jobbe mye hardere gjennom utdannelse og jobb for i det hele tatt greie å lande en jobb som betaler godt nok til å finansiere et normalt liv. Anonymkode: 4010a...142 Jeg er helt enig med deg, kunne ikke sagt det bedre selv. Det du skriver i siste avsnitt er også et veldig bra poeng. Anonymkode: 31d9f...99d
AnonymBruker Skrevet 28. april 2018 #14 Skrevet 28. april 2018 Snakker du med deg selv, TS? Anonymkode: 032eb...475 1
AnonymBruker Skrevet 28. april 2018 #15 Skrevet 28. april 2018 6 minutter siden, AnonymBruker skrev: Snakker du med deg selv, TS? Anonymkode: 032eb...475 Eh, hvorfor skulle hun det? Du ser vel at det er mange forskjellige AB-koder her, eller? Anonymkode: 31d9f...99d
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå