Hvordan er foreldrelivet? HELT ÆRLIG

[AnonymBruker]

Til alle småbarnsforeldre: Vil noen svare på hvordan dere synes det er å være foreldre? Angrer dere en sjelden gang iblant? Angrer dere ofte/sjelden? Hvorfor fikk dere barn? Hvordan? Var det planlagt/ikke planlagt? Følte dere at dere var presset fra kjæreste/familie/samfunn/venner? Følte dere at dere presset den dere var/er sammen med til å få barn? Er det noe dere hater ved dette livet? Hva gjør det verdt det? 

Anonymkode: 8ce78...b41

[AnonymBruker]

Jeg elsker å være forelder. Overraskende igrunn siden jeg virkelig ikke satt så mye pris på barn før jeg fikk det selv. At det går ann å bli så glad i noe som er så slitsomt er helt vilt. Men de klemmene <3 Og den gleden jeg føler når barna er lykkelige og når de utforsker verden. Barnehender og barnelatter <3 Jeg ville ikke byttet det mot noenting selv om det går utover søvn, utseende og egentid.

Vi fikk barn når vi gjorde fordi den biologiske klokken tikket i fra oss og vi ville ikke være barnløse. Forholdet vårt er bedre og sterkere og tryggere enn noengang. Detn beste avgjørelsen vi noensinne har tatt.

 

Anonymkode: a00e2...b75

[Wonders]

Kommer ann på når du spør. 

[GammelKaktus]

Fikk barn fordi jeg ville ha barn og elsker å være mamma. Kunne ikke hatt det bedre. 🤗

[Gjest GiftMann38]

Familielivet er fantastisk og tidvis svært travelt.

[AnonymBruker]

Jeg angrer (heldigvis) aldri- selv i de tøffeste og mest krevende periodene kjenner jeg på en enorm kjærlighet for barna mine, og jeg ville aldri ha vært dem foruten.

Barna våre var svært etterlengtet og planlagt, med førstemann måtte vi prøve i neste to år før vi endelig fikk positiv test. Følte overhode ikke noe press eller forventninger fra noen rundt om å få barn, vi hadde bare begge to veldig lyst til å få oppleve det.

Det jeg faktisk ikke var helt forberedt på, er HVOR mye jobb det faktisk er å ha barn..! Mine er snart 4 og snart 6, og fortsatt føler jeg det mer eller mindre som om jeg er på jobb (eller kanskje snarere «på vakt») både før og etter min faktiske jobb, hver eneste dag. Med det mener jeg at, når jeg er sammen med barna i deres våkentid, er det særdeles lite tid og muligheter til å bare slappe av og drive med mine egne ting. Man må ordne ting for barna, gjøre husarbeid, lage mat, megle i søskenkrangel, bade barna, legge dem osv osv. Alltid noe!

Men etter hvert som de begynner på skolen og begynner å henge mer med venner osv får jeg nok tidsnok egentiden tilbake, og kommer garantert til å savne den tiden vi har nå  

Anonymkode: d470a...05d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til alle småbarnsforeldre: Vil noen svare på hvordan dere synes det er å være foreldre? Angrer dere en sjelden gang iblant? Angrer dere ofte/sjelden? Hvorfor fikk dere barn? Hvordan? Var det planlagt/ikke planlagt? Følte dere at dere var presset fra kjæreste/familie/samfunn/venner? Følte dere at dere presset den dere var/er sammen med til å få barn? Er det noe dere hater ved dette livet? Hva gjør det verdt det? 

Anonymkode: 8ce78...b41

Jeg synes det er megastress. Elsker ungene mine, men gleder meg vilt til de klarer mer på egenhånd. Synes det er tungt både fysisk og psykisk. Man er aldri alene. Hvis man tar seg «alenetid» tenker man bare på ungene uansett. Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, og ville ikke vært dem foruten. Men tungt - det er det. 

Anonymkode: a3167...2a7

[Wonders]

Jeg hører mye på foreldrerådet på podcast, og Thea Klingenberg er dønn ærlig. Jeg er mye enig i hennes skildringer...

http://theaklingenberg.no/foreldreradet/

 

Godt å høre mye fra ekspertene her. Vi gjør mye riktig. Men jeg kjenner jeg har mistet mye av mestringsfølelsen som jeg opplevde uten barn.  Å naile noe på jobb og å se resultater tvert, er noe helt annet enn å oppfostre ett lite menneske. Nå ser jeg ikke resultater før om ca 10 år... 

Endret 17. april 2018 av Wonders

[AnonymBruker]

Fantastisk, slitsomt, gøy, og ikke minst krevende. Livet er ikke sort/hvitt, og det er heller ikke livet med barn. Når minsten komm hjem med blomster til meg eller springer mot meg når jeg henter i barnehagen er det fantastisk å være mamma. 

Når barnet legger seg ned og hyler på butikken er det ikke like fantastisk.. men å bli mor var det mest følelsesladde og fantastiske jeg har opplevd, og jeg ville aldri vært det foruten

Anonymkode: 831ed...ee6

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg barn og følte ikke press. Jeg angrer ikke på barna, fordi jeg elsker dem. Men jeg trives ikke i foreldrerollen. Syns det er stress og mas.

Anonymkode: e9478...ddb

[AnonymBruker]

Angrer aldri, og synes virkelig jeg er privilegert og veldig heldig. Har alltid ønsket meg barn.

Dvs; barnet er jo kun 4 år- vil tro det er endel år igjen med potensielle utfordringer  

Psykisk og fysisk har det til tider vært steintøft. Jeg har virkelig kjent mange ganger at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare mer- men det skal sies at jeg har en slags «funksjonsnedsettelse» ifbm stoffskifteproblematikk som gjør at jeg synes det er utfordrende å kombinere fulltidsjobb med barn(og da spesielt i perioder hvor det er minimalt med søvn). 

Graviditet og babytid krever ekstremt mye av meg psykisk og fysisk, men likevel vil jeg virkelig ha ett barn til og bruker mye tid/energi/penger for å forsøke å realisere det gjennom IVF. 

Finnes ingenting som er viktigere enn barnet mitt. 

Anonymkode: 7d5a0...ca6

[ekkoet]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Angrer dere en sjelden gang iblant? Angrer dere ofte/sjelden?

Har aldri angret. 

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor fikk dere barn? Hvordan? Var det planlagt/ikke planlagt?

Vi er veldig A4. Vi var i slutten av 20-årene, hadde jobber, rekkehus i barnevennlig nabolag osv. Det var bare riktig og vi var enige. Gikk av prevensjon og etter 2mnd var vi på vei.
Samme da vi skulle ha nr 2, ble enige om at dette var en grei aldersforskjell og at vi ville prøve igjen.

Konen ville i utgangspunktet ha flere, ikke jeg. Vi stoppet på 2 og i dag er hun glad for det. Samtidig skjønner jeg godt de som ønsker/har 3.

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følte dere at dere var presset fra kjæreste/familie/samfunn/venner? Følte dere at dere presset den dere var/er sammen med til å få barn?

Man ser jo at folk rundt seg kommer i den situasjonen, men følte oss ikke presset. Det var både folk som var før oss og folk som nå 10 år senere ikke har satt i gang. Det var mer hvor vi var i livet - vi hadde fått mange år sammen bare oss to tenkte at det er riktig alder å være foreldre i. Overskudd, energi, økonomi osv. Alt spiller jo inn, det finnes fordeler både med å være tidlig og sein.

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Er det noe dere hater ved dette livet? Hva gjør det verdt det? 

Anonymkode: 8ce78...b41

Det er ingenting vi hater, men det er jo klart mye greiere om man bare kunne tenke på seg selv. Ser gjerne på de som fremdeles er 2inntekter uten barn, de lever et helt annet liv enn oss, ferier, konserter, restauranter osv. Tiden til meg&oss er nesten fraværende sammenlignet. Det er mange "bakdeler" med å ha barn om man leter. Tid&penger er vel de 2 store i tillegg til mange mindre konflikter og bekymringer som oppstår etterhvert. (det kan være klær, leggetid, venner, planer etc.)

Det er likevel verdt det. Vanskelig å forklare det med annet enn at man er glad i disse over alt annet på jord og kunne aldri tenkt seg livet uten.

[AnonymBruker]

Synes det er OK. Holder med en. 

Anonymkode: eb970...98b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til alle småbarnsforeldre: Vil noen svare på hvordan dere synes det er å være foreldre? Angrer dere en sjelden gang iblant? Angrer dere ofte/sjelden? Hvorfor fikk dere barn? Hvordan? Var det planlagt/ikke planlagt? Følte dere at dere var presset fra kjæreste/familie/samfunn/venner? Følte dere at dere presset den dere var/er sammen med til å få barn? Er det noe dere hater ved dette livet? Hva gjør det verdt det? 

Anonymkode: 8ce78...b41

Det er blytungt og utmattende. Det er søvnmangel, matmangel, tidsklemme, sosialt press, MASSE stress og store bekymringer. Det er bleier, økedøgn, sykedager, trassalder, våkenetter og det tar all livsgnist, energi og egentid. Det er også SÅ ubeskrivelig masse kjærlighet, glede og stolthet. Det er en kjærlighet større enn noe annet, og det er ikke mulig å forestille seg at det går an å elske et menneske så høyt som man elsker sine barn. Det er gjensidig, og det er en enorm stolthet å se dem vokse opp til å bli små mennesker. 

Jeg angrer ikke, men når man står der under 20 kilo skittentøy, ikke har dusjet på en uke og har rabiate unger som løper rundt og hyler at mamma er dum og at de hater oss - da hender det jeg spør mannen min hvorfor vi utsatte oss selv for dette her. Er det verdt det? Hadde vi det ikke bedre før når vi satt i sofaen med fin musikk og et glass vin, bare oss to? Når huset var ryddet, vi brukte flere timer på nydelig mat, når vi fikk trent og pleiet oss selv? Men så roer det seg, barna kryper opp i fanget og vil kose - da er alt verdt det. 

Anonymkode: 130de...2f5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg elsker å være forelder. Overraskende igrunn siden jeg virkelig ikke satt så mye pris på barn før jeg fikk det selv. At det går ann å bli så glad i noe som er så slitsomt er helt vilt. Men de klemmene <3 Og den gleden jeg føler når barna er lykkelige og når de utforsker verden. Barnehender og barnelatter <3 Jeg ville ikke byttet det mot noenting selv om det går utover søvn, utseende og egentid.

Vi fikk barn når vi gjorde fordi den biologiske klokken tikket i fra oss og vi ville ikke være barnløse. Forholdet vårt er bedre og sterkere og tryggere enn noengang. Detn beste avgjørelsen vi noensinne har tatt.

 

Anonymkode: a00e2...b75

Kan du si litt om hvordan det går ut over utseende? Selve graviditeten og endringer i kroppen, eller mer det at man aldri får nok søvn, er konstant sliten osv? Viktig å føle seg vel med seg selv også . Utrolig at mange orker å få flere barn, da det høres ut som veldig mye styr, lite søvn og lite egentid...

Men kanskej dere sm velger barn, at det er deres livsprsjekt, mens andre sm velger g ikke få barn, ahr andre livstprosjekter der de vli utvikle egne evner /talenter f.eks? Mens dere som vil ha barn og ikke kunne levd uten, er skapt til å være mamma, ha folk rundt dere hele tiden, dere trenger den følelsen?

 

Anonymkode: 75fb5...4c3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan du si litt om hvordan det går ut over utseende? Selve graviditeten og endringer i kroppen, eller mer det at man aldri får nok søvn, er konstant sliten osv? Viktig å føle seg vel med seg selv også . Utrolig at mange orker å få flere barn, da det høres ut som veldig mye styr, lite søvn og lite egentid...

Men kanskej dere sm velger barn, at det er deres livsprsjekt, mens andre sm velger g ikke få barn, ahr andre livstprosjekter der de vli utvikle egne evner /talenter f.eks? Mens dere som vil ha barn og ikke kunne levd uten, er skapt til å være mamma, ha folk rundt dere hele tiden, dere trenger den følelsen?

 

Anonymkode: 75fb5...4c3

Søvnmangel og manglende tid til egenpleie gjør noe med utseende. Men det er greit.

Men det siste avsnittet ditt er ganske dømmende synes jeg. Det er fullt mulig å ha både unger og talent å livsprosjekt. Vi mødre og fedre er ikke en homogen gruppe som ikke har noe behov for selvrealisering. Hvorfor velge?

Selv har jeg henda fulle med de små monstra mine som fyller meg med helt vanvittig glede og kjærlighet, samtidig som jeg har en karriere og egne prosjekter. 

Mamma ble jeg først når jeg fikk barn, men jeg er ikke "bare" en mamma. 

Anonymkode: a00e2...b75

[AnonymBruker]

Angra litt de første ukene med både nr 1 og 2, da var jeg overveldet. Ellers har jeg aldri angra. Det er ekstremt ekstremt travelt. I noen år er det så travelt at man som barneløs ikke kan se det for seg, og det kan IKKE sammenlignes med noen annen livssituasjon. Men det ER verdt det! Den gleden man får inn i mellom hver dag og den enorme kjærligheten man får er helt unik og det finnes ikke noe bedre. 

Men ikke alle har det slik, ikke kjenner denne enorme lykken  (inn i mellom hylig, skriking, bæsjing, trass, klesvask osv) av å ha barn heller. Men jeg syntes synd på dem som ikke får oppleve dette, for det er absoludt det største i hele verden. 

Anonymkode: c2353...ca5

[AnonymBruker]

Vi fikk barn fordi vi virkelig ønsket barn og være en større familie enn bare oss to. Var absolutt ikke presset.

Jeg er veldig glad i å være mamma, elsker barna mine mer enn noe annet her i verden. Skulle nesten ikke tro det går an å være så glad i noen, det er helt rart. Selv når man får høre hvor teit man er. 

Når barna var babyer og opp til 4 år, så synes jeg det var veldig tøft. Særlig søvnmangelen. Men jeg ville ikke ha byttet det bort for det. Men det var helt klart tøft. 

Nå som de er blitt store så er det mindre jobb på mange måter, men mer på andre måter. Man må følge med på andre ting, som nettbruk, spilling, lekser, aktiviteter, festing, venner, kjærester. Ikke følge med som i spionere altså. Men må vite litt hva som foregår. 

Helt ærlig, så er det fantastisk å være mamma! 

Anonymkode: 9812e...f84

[AnonymBruker]

3 timer siden, Wonders skrev:

Kommer ann på når du spør. 

Hvem er Ann? 

Anonymkode: 2c839...abe

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til alle småbarnsforeldre: Vil noen svare på hvordan dere synes det er å være foreldre? Angrer dere en sjelden gang iblant? Angrer dere ofte/sjelden? Hvorfor fikk dere barn? Hvordan? Var det planlagt/ikke planlagt? Følte dere at dere var presset fra kjæreste/familie/samfunn/venner? Følte dere at dere presset den dere var/er sammen med til å få barn? Er det noe dere hater ved dette livet? Hva gjør det verdt det? 

Anonymkode: 8ce78...b41

Er mye bedre enn ryktet!

Vi har 4 barn og venter Nr 5 😄 

Mannen jobber og jeg er hjemme med barna. Perfekt løsning! 🤩😍😍😍

Anonymkode: a88f2...b16