AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #1 Skrevet 16. april 2018 Jeg er på mitt 3. år av bachelor, men har sett meg nødt til å ta ett ekstra år på grunn av psykisk sykdom. Nå lurer jeg på om ikke det er nok, og er livredd for å stryke et fag for tredje (og eventuelt fjerde) gang og bli utvist i et år. Jeg har slitt psykisk mesteparten av livet mitt, og videre ensomhet på universitetet gjorde vondt verre. Jeg sliter med depresjon, angst, spiseforstyrrelse og selvmordstanker, og klarer knapt komme meg opp av sengen enkelte dager. Hvis jeg klarer å komme meg ut, er det kun til butikken og tilbake, og hvert minste lille avvik fra opprinnelig plan (defekt kortterminal, lang kø, mange bekjente (men ikke venner) osv) kan resultere i et angstanfall. Jeg har ingen å støtte meg til, men oppsøkte psykolog for en tid siden, hvilket ikke hjalp. Jeg sliter som sagt med å fullføre utdanningen på grunn av helseplagene. Jeg fikk gode karakterer på barne- og ungdomsskolen, samt videregående, men det var primært fordi jeg ikke trengte å jobbe for dem. Nå er det blitt vanskeligere, og jeg har like lite, om ikke mindre, krefter til å studere. Mangelen på ferdigheter på andre områder (kunstnerisk, sosialt, fysisk) gjør det vanskelig å finne alternativer til utdanningen, selv om det er noe jeg har prøvd lenge. Studieveileder har ikke vært mye til hjelp heller, og annen studieretning er uaktuelt. Det vil nok ikke bli stort lettere for meg. Dessuten tror jeg ekstra år på universitetet vil ødelegge sjansene mine i fremtiden, fordi forventningene øker i tritt med alderen. Jeg kunne sikkert ha godt av å ta et års fri fra utdanningen, i håp om å lindre de psykiske smertene og jobbe med meg selv. Likevel tror jeg det kan by på utfordringer, da jeg kommer til å ligge dårligere an enn mine medmennesker og potensielle konkurrenter, og jeg vil kanskje med det ha vanskeligere for å få en jobb. Dessuten vet jeg ikke hva jeg skulle fylt dagene med, kjedsomhet og alenetid er absolutt ikke noe jeg trenger mer av. Som skrevet over vil forventningene til ferdighetene og erfaringene jeg har øke med alderen. Allerede som 21-åring merker jeg at mange forventer erfaring seksuelt, romantisk, sosialt (venner jeg aldri har hatt og sosialt samvær jeg aldri har tatt del i), hva det gjelder arbeid osv. Jeg har erfart at jo mer jeg gjør, desto bedre presterer jeg ellers. Ikke fordi jeg har mer tid, men fordi jeg har mer selvtillit og tilfredshet knyttet til ønsket om å være mest mulig normal. Dessverre er det vanskelig med manglende ferdigheter, som nevnt over, og spesielt angst for den normaliteten jeg ikke tar del i. Tro meg, jeg har prøvd å komme meg på åpne arrangementer og ta initiativ, dessverre uten hell. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd alt. Mitt eneste håp er å ødelegge meg selv så mye at jeg dør om kort tid. Anonymkode: b982f...a77
Villkvinne Skrevet 16. april 2018 #2 Skrevet 16. april 2018 Først og fremst så tror jeg at du ikke skal bry deg om hvor langt eller hva andre jevnaldrende på din alder gjør eller tenker. Jeg står sånn sett i samme posisjon, jeg har ingenting annet enn en bachelor å vise til og jeg er fylt 30. Om jeg begynner å angre så vet jeg hvilken vei det går med meg, jeg ender opp der hvor sola ikke skinner og det er et tiltak å gå ut av huset. Men samtidig, å komme seg ut av noe sånt tar laang tid, det viktigste er at man kommer seg ut av det, ikke hvor lang tid det tar. Og det å presse seg har liten eller motsatt effekt. Prøv å kjenne på at det er ok at ting er vanskelig, for så å dytte tanken bort. Det er ikke sikkert du klarer det med det første, men jo mer du sier at noe er ok jo lettere er det å tro på det. Hvor mange jenter finnes det ikke som er blitt gravide før de har avsluttet vgs eller før de har fått seg jobb eller utdanning? Om de klarer seg så hvorfor skal ikke du? Det står respekt av alle som har klart 2 av 3 år! Og det å faktisk overleve når man har det tøft forteller bare hvor sterk man egentlig er som har står i mot og som ikke gir opp.
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #3 Skrevet 16. april 2018 Har vel vært (og er fortsatt) i en nokså liknende situasjon. Det beste rådet jeg kan gi er å la forventningene gå mot null slik at du slipper å være stresset over alt du ikke får gjort i livet. På den måten så kan ting bare gå oppover. Jeg sier ikke at du skal gi opp, men tilpasse dine mål til din livssituasjon. Jeg måtte selv ta et ekstra år på bacheloren og har for lengst akseptert at det var nødvendig, og at det heller bare får "være" om det vil påvirke jobbsituasjon i fremtiden, selv om jeg er ganske sikker på at det ikke vil være så viktig allikevel. Anonymkode: 42810...70f
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #4 Skrevet 16. april 2018 Takk for kommentarene! Selv hvor greie tips dere kommer med vet jeg ikke helt hvordan det skal gjøres. Det er vanskelig ikke å sammenlikne meg med jevnaldrende, fordi de er potensielle konkurrenter og kanskje til og med potensielle arbeidsgivere. Jeg forventer null, og blir kanskje positivt overrasket over hva fremtiden bringer, men jeg ønsker ikke å ha så lave forventninger. Det gjør meg bare enda mer deprimert av å vite at jeg duger såpass lite at jeg ikke kan forvente stort. Det er ikke det ene året ekstra som bekymrer meg, det er muligheten for at jeg må ta bachelorgraden på fem år (+ kanskje et år hvor jeg er utvist). Jeg er redd for at en potensiell arbeidsgiver kommer til å se på det lille jeg har på sosiale medier og CV, og tenke at jeg ikke er noe å satse på. Jeg er redd for å måtte bruke all fritiden min på å sitte alene foran TV-en og se dårlige programmer fordi jeg ikke har bedre ting å gjøre. Mye kan skje til jeg er ferdig, men jeg har lite håp om en bedre fremtid. Anonymkode: b982f...a77
Villkvinne Skrevet 16. april 2018 #5 Skrevet 16. april 2018 For all del, når arbeidsgiver spør om hvorfor det tok så lang tid å utdanne seg så kan du lyve og si at du har reist mye eller fokusert på noe random som tar tid og folk ikke spør så mye om. Hva man bruker tiden sin på og hvor lang tid man bruker på en utdanning er ikke noe folk pleier å interessere seg så veldig mye for. Jeg måtte redusere min heltidsstilling for å komme meg igjennom, og selv om jeg hadde jobb så jeg på andre rundt meg at de ikke hadde noen problemer. Men når alt kommer til alt så har alle et problem eller to, og det er så mye tøffere å stå frem og si at man har gjort noen valg og så stå for det. Det er derfor man kaller det picture perfect og retusjert i hue og rævva Bare fordi du ikke ser det nå, så betyr ikke det at du ikke har andre kvaliteter enn dine medstudenter.
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #6 Skrevet 16. april 2018 Men når du sliter så mye, tror du at du vil klare å jobbe da? Anonymkode: 4ef07...675
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #7 Skrevet 16. april 2018 Jeg brukte 4 år på min bachelor, Måtte ta opp flere eksamener de to neste semestrene etter innlevert bacheloroppgave. Har aldri fått noe spørsmål om hvorfor det tok lengre tid, så det skal du ikke bekymre deg for. Det du må gjøre er å kontakte lege å forklare situasjonen. Det sier seg selv at du ikke kan fortsette som nå dersom du går å håper på å skade deg slik at du dør tidlig.... Anonymkode: 3c2ac...1b5
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #8 Skrevet 16. april 2018 Jeg har vært i kontakt med lege. Det var hun som henviste meg til psykolog sist. Som tidligere nevnt erfarer jeg at jeg er på det «friskeste» når jeg tilnærmer meg det normale. Altså blir jeg bedre i perioder med mye aktivitet, da for eksempel i form av jobbing. På samme måte blir jeg drenert for krefter når jeg ikke gjør stort eller har muligheten til å gjøre noe særlig. Jeg blir dessuten bare enda mer deprimert av ikke å gjøre noe. Studieveileder sa også at jeg kunne avlegge eksamen etter en bachelorgrad. Om jeg lyver på meg noen grunner til kort CV eller hull i den [CV-en] har jeg likevel problemet med muligens ingen grad i det hele tatt. Hvis det skjer har jeg ingenting. Det er kanskje slik at jeg uroer for mye. Mange får jobb, det bare virker lettere for «perfekte» med sosialt nettverk og lang CV. Likevel virker det som om alle har ett eller annet som får dem opp og frem, jeg har ingenting. Anonymkode: b982f...a77
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #9 Skrevet 16. april 2018 Du er faktisk bare 21 år, og dette presset du er under pålegger du deg selv. Hvorfor plage seg selv så mye? Pakk ryggsekken å dra på interrail i et år. Verden går ikke under om du er litt sent ute. Hilsen forsinket student på 40 år. Anonymkode: d7b94...051
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #10 Skrevet 16. april 2018 Jeg har tenkt tanken, men jeg har verken noen å dra med eller penger. Jeg er også redd for at ingenting endrer seg når jeg kommer tilbake, og at jeg føler jeg bare har kastet bort penger og tid. Anonymkode: b982f...a77
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #11 Skrevet 16. april 2018 Masse interrailere som reiser alene og blir kjent med andre underveis. En slik reise styrker selvtilliten. Jeg har levd en stund, jeg har hatt bunnresultater og toppresultater. Jeg har gjort ingenting, og jeg har gått "elite-studie", og jobbet med de beste innen sitt felt. Jeg har vært populær og helt alene, singel og i forhold. Til slutt er det viktigste å ha det godt med seg selv. I arbeidslivet er det alltid rom for folk man kan stole på og som yter sitt beste. Du trenger å komme ut av den mentaliteten der andre er potensielle konkurrenter om den siste brødsmulen, for å bli en dyktig medarbeider, og forholde deg til deg selv, og andre, med ansvar og omsorg. <3 Anonymkode: d7b94...051
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #12 Skrevet 16. april 2018 1 hour ago, AnonymBruker said: Jeg har vært i kontakt med lege. Det var hun som henviste meg til psykolog sist. Som tidligere nevnt erfarer jeg at jeg er på det «friskeste» når jeg tilnærmer meg det normale. Altså blir jeg bedre i perioder med mye aktivitet, da for eksempel i form av jobbing. På samme måte blir jeg drenert for krefter når jeg ikke gjør stort eller har muligheten til å gjøre noe særlig. Jeg blir dessuten bare enda mer deprimert av ikke å gjøre noe. Studieveileder sa også at jeg kunne avlegge eksamen etter en bachelorgrad. Om jeg lyver på meg noen grunner til kort CV eller hull i den [CV-en] har jeg likevel problemet med muligens ingen grad i det hele tatt. Hvis det skjer har jeg ingenting. Det er kanskje slik at jeg uroer for mye. Mange får jobb, det bare virker lettere for «perfekte» med sosialt nettverk og lang CV. Likevel virker det som om alle har ett eller annet som får dem opp og frem, jeg har ingenting. Anonymkode: b982f...a77 Man kan få god hjelp og fortsatt opprettholde tilnærmet normal aktivitet. Om du får en arena, f.eks DPS, hvor du får hjelp til å sortere tanker så kan det hende du vil få økt fokus og økte evne til å prestere på studiet. At du ikke fikk spesielt stort utbytte av en psykolog, betyr ikke at det vil være det samme med alle. Du risikerer havne langt dypere enn du er nå, om du ikke tar tak i problemet. Anonymkode: 3c2ac...1b5
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #13 Skrevet 16. april 2018 Først vil jeg sende deg en klem og si at dette skal gå bra! Jeg også slet en god del psykisk hele veien fra videregående og gjennom 20 årene. Jeg hadde gode karakterer på ungdomskolen og vgs, uten å egentlig måtte jobbe så hardt. Men jeg hadde null tro på meg selv, alle andre rundt meg var vellykket (i mine øyne) og jeg kom meg liksom ingen vei. Uansett hvilket yrke jeg vurderte kom tanken om at jeg ikke ville mestre det eller være god nok. Så skjedde det en hendelse i livet mitt som skadet meg fysisk. Jeg ble mye sengeliggende med smerter og måtte bruke krykker for å komme meg på do. Det som alltid hadde gitt meg så mye glede, nemlig å være i fysisk aktivitet ble nærmest umulig, og dagene ble veldig vonde. Plutselig var det som en dør åpnet seg, og jeg innså at alt jeg hadde brutt meg selv ned med psykisk tidligere ikke spilte noen rolle lenger, og ikke minst, det var ikke reelle tanker, jeg var ikke noe dårligere menneske enn noen andre! Og jeg innså hvor mye livet egentlig kunne by på bare jeg jobbet for å få bort vonde tanker omkring meg selv! Jeg lovde meg selv at viss jeg ble frisk nok igjen til å kunne fungere som vanlig skulle jeg aldri la livet mitt stoppes av slikt! Hver kveld før jeg legger meg henter jeg fram to positive hendelser fra dagen, og merkelig nok, det finnes alltid noe. Jeg vet ikke om dette kan hjelpe deg noe, ts, men jeg håper du får det bedre etter hvert! Anonymkode: adef6...3c5
AnonymBruker Skrevet 16. april 2018 #14 Skrevet 16. april 2018 Takk for all hjelp! Jeg setter stor pris på det. Det smerter meg å høre en del av dere har vært/er gjennom det samme, selv om det er fint å vite man ikke er alene. Det hjelper dessverre lite på. Jeg sitter vel mest og håper på et mirakel, mens jeg selv ikke har krefter til å ta i et tak. Av og til gjør jeg noe for å bedre situasjonen, men det er aldri nok. Jeg kom på at jeg har august fri. Da kan jeg kanskje samle krefter til å dra rundt om alene. Det gir meg kanskje ikke mye, men i hvert fall en opplevelse. Anonymkode: b982f...a77
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå