Gå til innhold

Kan man fortrenge/glemme et overgrep?


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

(Må bare beklage hvis feil kategori, viste ikke helt hvor dette passer inn)

Jeg lurer på om man kan fortrenge/glemme overgrep? For noen uker siden var første gang jeg turte å si det høyt til psykologen min, at jeg lurer på om dette kan ha skjedd meg. 

Store deler av barndommen min er fortrengt pga forskjellige grunner, men jeg har aldri trodd/tenkt at jeg har blitt utsatt for et seksuelt overgrep. Før dette siste året. Jeg er nå 23 år og jeg begynner plutselig gråte om jeg tenker på det, og jeg vet ikke hvorfor. For en god stund siden, satt jeg å så en serie hvor det ble snakket om et seksuelt overgrep av et barn og jeg knakk sammen helt plutselig. Fikk et av di verre panikkangstanfallene jeg har hatt. Som sagt husker jeg lite av barndommen min da den var preget av mye frykt og det er grunnen til at jeg har fortrengt mye. 

Jeg vet jo selvfølgelig ikke om det er mulig at noe slikt kan ha skjedd meg, og lurer derfor på om noen andre har vært i ala lik situasjon? Evt om noen kan svare om det er faktisk mulg å fortrenge noe slikt? Og hvordan jeg kan gå frem for å prøve å huske?

 

Anonymkode: 3c46b...087

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Ja, det er fullt mulig å fortrenge det. Psykologen din kan hjelpe deg med å prøve å huske. Det er eventuelt mulig å prøve hypnose, men du må for all del diskutere alt slikt med psykologen før du begynner å begi deg ut på slike ting. 

Anonymkode: e1f19...30a

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Det er ikke mulig å fortrenge en traumatisk opplevelse, fordi minnet er lagret i underbevisstheten. Jeg prøvde det, men nå 4 (!) År etterpå klarer jeg ikke å ha sex uten å få panikkanfall. Jeg skal derfor nå begynne med EMDR-terapi hos psykolog, som går ut på at du gjennopplever traumet på nytt i trygge omgivelser, sånn at minnet blir lagret som et "vanlig" minne, istedenfor et traume.

Anonymkode: 3914b...622

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke mulig å fortrenge en traumatisk opplevelse, fordi minnet er lagret i underbevisstheten. Jeg prøvde det, men nå 4 (!) År etterpå klarer jeg ikke å ha sex uten å få panikkanfall. Jeg skal derfor nå begynne med EMDR-terapi hos psykolog, som går ut på at du gjennopplever traumet på nytt i trygge omgivelser, sånn at minnet blir lagret som et "vanlig" minne, istedenfor et traume.

Anonymkode: 3914b...622

Det er mulig jo.Som du sier selv så kan det ligge i underbevistheten din. Selv fortrengte jeg overgrep som foregikk over mange år i rundt 10 år,før det brått dukket opp i form av flashbacks

Anonymkode: 1ffd2...783

AnonymBruker
Skrevet

jeg har hatt en veldig vanskelig oppvekst. 

og det jeg husker best er de fæle minnene.. husker når jeg ble slått. dratt i, dytta i, kjefta ut, de gangene jeg var sulten og ikke fikk mat osv...

foreldrene mine  har vært skilt siden jeg var liten. pappa som var slem, har ikke noe med han og gjøre lengre.

har fortalt alt til mamma og har alltid at et godt forhold til henne. fortalte om et dårlig minne hos pappa i sammenheng med når jeg gikk på turn. da var jeg 3  år gammel sa mamma.

så jeg husker altså ting helt tilbake fra jeg var 3år. 

min psykolog sier at det er vanskelig, spessielt for et lite barn og fortrenge noe så traumatisk. det går selvfølgelig, men er lite sannsynlig.   

lykke til!

 

Anonymkode: bb378...360

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

min psykolog sier at det er vanskelig, spessielt for et lite barn og fortrenge noe så traumatisk. det går selvfølgelig, men er lite sannsynlig. 

Hvor i alle dager har denne psykologen utdannelsen sin fra? Hva med oss som har dissosiative lidelser? Jeg har opplevd så traumatiske ting i barndommen at hjernen ikke klarte å fordøye det, og jeg har derfor utviklet forskjellige "deler". Den voksne meg husker ingenting av overgrepene. Jeg var 19 år før jeg skjønte at jeg var blitt utsatt for en rekke overgrep i barndommen. 

Anonymkode: f92b4...161

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Var 28 når jeg fikk klarhet i hva som skjedde med meg. Dog har det jo alltid vært der når man ser tilbake. Men var først da minnene ble klare. Husket ingenting av de 10 første årene av mitt liv. Trodde det var veldig vanlig.

Anonymkode: 8e586...a0b

Skrevet

Det er faktisk mange som fortrenger alvorlige traumer. Som en professor i psykiatri forklarte meg en gang. For barnet blir det for vanskelig å forholde seg til det som skjer, så det på en måte deler barnet opp hendelsene og på den måten greier å glemme. Greier ikke å gjenfortelle, men at det går an , det gjør det.

Har selv fortrengt i mange år (men kroppen husket) og da jeg ble trygg nok, så begynte det å komme flashback. Egentlig så var det bra,for først da kunne jeg begynne å bearbeide traumene.

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
Akkurat nå, emilie123 skrev:

Det er faktisk mange som fortrenger alvorlige traumer. Som en professor i psykiatri forklarte meg en gang. For barnet blir det for vanskelig å forholde seg til det som skjer, så det på en måte deler barnet opp hendelsene og på den måten greier å glemme. Greier ikke å gjenfortelle, men at det går an , det gjør det.

Har selv fortrengt i mange år (men kroppen husket) og da jeg ble trygg nok, så begynte det å komme flashback. Egentlig så var det bra,for først da kunne jeg begynne å bearbeide traumene.

Er det jeg også tror skjedde meg. Var først mår jeg var et sted i livet der jeg hadde overskudd og var mentalt sterk nok at minnene kom tilbake. Dog var jeg depresiv, selvskader mm som ung. Og det kom nok av at kroppen husker det hjernen fortrenger. 

Men er godt voksen nå og livet er faktisk fantastisk. Og derfor jeg setter så utrolig pris på et helt normalt kjedelig a4 liv er nok alt som skjedde. Men få vann i munn hos tannlegen går enda ikke. 

Anonymkode: 8e586...a0b

Skrevet

Ja, det går an. Terapeuten min forteller om pasienter som ikke vet at de har blirt voldtatt eller misbrukt som plutselig kommer på det. Det er helt legitimt. Ikke uvanlig. 

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har hatt en veldig traumatisk barndom etter de fleste standarder, men har ikke glemt noe av det. Noe viskes jo ut med tiden, sånn er det med gamle minner, mens andre består, både gode og dårlige. Jeg vil si at det er de gode tingene, de gode øyeblikkene som virkelig sitter dypt i meg. Det er dem jeg har klart å ta vare på og som jeg føler sier noe vesentlig om meg og for meg. Barndommen min har gjort skade på hele mitt liv, i den forstand at jeg ikke har fungert normalt noensinne, men nettopp dette har jeg lært meg å leve med, og det var magisk nok akkurat det som skulle til for å fungere normalt. 

Mange tror at jeg "sliter med minner", men dette er et fenomen jeg aldri har følt noe slektskap til. Tidvis har denne feiloppfatningen ført til at jeg har blitt misforstått fullstendig. Flere psykologer jeg gikk til behandlet meg som en besatt, som om jeg hadde skjulte ting i meg som måtte trekkes ut med langsomme tak. Det gjorde bare vondt verre og fremmedfølelsen har aldri vært så enorm som da jeg gikk til behandling hos disse menneskene.

For sannheten er fortsatt at det er de gode tingene jeg husker. De late sommerdagene. De sjeldne opplevelsene av fred. De sjeldne opplevelsene av et godt og trygt vennskap. Ja, de var sjeldne, men de kommer til å gløde i hjertet mitt til den dagen jeg dør. 

Anonymkode: b1782...aaa

AnonymBruker
Skrevet
7 hours ago, AnonymBruker said:

(Må bare beklage hvis feil kategori, viste ikke helt hvor dette passer inn)

Jeg lurer på om man kan fortrenge/glemme overgrep? For noen uker siden var første gang jeg turte å si det høyt til psykologen min, at jeg lurer på om dette kan ha skjedd meg. 

Store deler av barndommen min er fortrengt pga forskjellige grunner, men jeg har aldri trodd/tenkt at jeg har blitt utsatt for et seksuelt overgrep. Før dette siste året. Jeg er nå 23 år og jeg begynner plutselig gråte om jeg tenker på det, og jeg vet ikke hvorfor. For en god stund siden, satt jeg å så en serie hvor det ble snakket om et seksuelt overgrep av et barn og jeg knakk sammen helt plutselig. Fikk et av di verre panikkangstanfallene jeg har hatt. Som sagt husker jeg lite av barndommen min da den var preget av mye frykt og det er grunnen til at jeg har fortrengt mye. 

Jeg vet jo selvfølgelig ikke om det er mulig at noe slikt kan ha skjedd meg, og lurer derfor på om noen andre har vært i ala lik situasjon? Evt om noen kan svare om det er faktisk mulg å fortrenge noe slikt? Og hvordan jeg kan gå frem for å prøve å huske?

 

Anonymkode: 3c46b...087

Så klart går det an å fortrenge det...

Ei nabojente og hennes venninne ble misbrukt i flere år av nabojentas pappa. Min søster opplevde sannsynligvis fra hun var 9 til hun var 13 år, slik hun husker det etter at hun turte å snakke om det. Da hadde det gått syv år siden overgrepene tok slutt. Nabojenta ble misbrukt i gudene vet hvor mange år... Vanskelig å si, men det var fra hun var så liten at hun ikke husker det selv. Da vi ble kjent med henne var hun to år gammel, og allerede da visste hun hva det ville si å ha samleie. Ikke akkurat normalt at en toåring vet det... Pappaen hennes døde brått da hun var 11 år. Mens alle andre rundt gikk fullstendig lamma i sjokk virka hun bare letta og glad, og sørga ikke noe særlig. Hun prøvde å si fra da ting begynte å roe seg etter begravelsen, men ble ikke trodd så etter hvert sa hun at hun bare tulla. Og det var det de voksne også trodde i mange år. Hun var 11 år, mista pappaen sin på mest uforklarlig vis, ønsket oppmerksomhet. Syv år senere skjedde noe som gjorde at begge jentene klarte å snakke. Begge to hadde da fått psykolog-hjelp i lengre tid, uten at det temaet kom på bane. I dag er begge to i godt voksen alder, etablert med hver sine kjærester og lever sine normale liv. Slik jeg ser det har de psykiske problemene forsvunnet, men jeg aner jo ikke hvordan de har det inni seg.

Anonymkode: 57097...a21

Skrevet (endret)

Man skal ikke fortrenge noe. Da kommer det bare sterkere fram.

Men uansett hvor vondt det man har opplevd er, hvorfor skal man forsøke å få fram vonde minner? Mange vil si at det er en bedre strategi å forholde seg til fortiden som den er, og tenke framover. Akseptere at flashbacks kan dukke opp, men forstå at det bare er tanker og at det er greit at de kommer. Ikke rømme fra tankene sine, heller ikke dvele ved de, men akseptere de. Da vil de med tiden bli svakere og mindre betydningsfulle.

Man kan aldri leve livet sitt om igjen eller forandre fortiden.

Dette heter metakognitiv terapi og er av mange betraktet som den beste behandlingen for vonde tanker og minner

Endret av isw

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...