Magdalina Skrevet 8. april 2018 #1 Skrevet 8. april 2018 Jeg er utslitt, det kjenner jeg. Har hatt mye på privaten de siste 2 år. Kort versjonen er at jeg mistet min far for 2 år siden, min mor havnet på sykehjem rett etterpå, 1 år senere gikk jeg og min samboer fra hverandre pga gjenntatt utroskap/løgner fra hans side. Nå sitter jeg her med min 4 år gamle datter, uten noe særlig familie å støtte meg på, en jobb som leder med 20+ ansatte og ansvaret for alt for min mor. Før påske måtte jeg gjemme meg på do på jobb for jeg hyperventilerte og klarte ikke slutte å grine, har konstant klump i magen og må virkelig jobbe ilp dagen for at den bare skal holde seg der og ikke «vokse» opp i halsen og komme ut...da klarer jeg jo ikke ta meg sammen. Jeg skjønner jo selv hvor jeg er på vei. Nå er jeg bare sliten hele tiden, vil bare sove, og kjenner jeg er tom. Får dårlig samvittighet overfor min datter at mitt dårlige humør går utover henne, samtidig som tanken på å sykemld meg bare føles som helt krise. Men så tenker jeg jo også at hun og meg selv er det viktigste i livet vårt, og jeg må ha vett til å bremse før den «virkelige» smellen kommer. Noen som har erfaringer å komme med? Klarer jeg komme gjennom dette uten sykemld uten å «dette over kanten» ?
Gjest Konditorfrue Skrevet 8. april 2018 #2 Skrevet 8. april 2018 Høres ut som du trenger en sykemelding, ville kontaktet lege.viktig at du får hentet deg inn nå 💗
AnonymBruker Skrevet 8. april 2018 #3 Skrevet 8. april 2018 Jeg synes du skal ta deg en pause nå. Snakk med legen og få en sykemelding. Når du tøyer grensene for langt risikerer du å bli mere enn utbrent, man blir rett og slett psykisk syk da og veien tilbake til jobb kan ta år. Du har hatt to tøffe år, det er det ikke tvil om. Nå er det deg og barnet som trenger tid og ro. Jobb klarer seg selv. Anonymkode: 9e05e...3f6 1
AnonymBruker Skrevet 8. april 2018 #4 Skrevet 8. april 2018 Sykemeld deg! Det er enormt viktig å bremse denne utviklingen. Jobb betyr ingenting i det store bildet. Anonymkode: 2dd5e...7b6 1
AnonymBruker Skrevet 8. april 2018 #5 Skrevet 8. april 2018 Jeg vaker selv i grenseland mellom utslitt og utbrent, men har nå satt bremsene på, og håper at jeg skal unngå å falle ned i utbrent. Jeg er en person som har det med å brenne lyset i begge ender, og har opplevd å bli utbrent tidligere. Da var det som at alt stoppet opp, og alt ble uvesentlig. Jeg ville bare sove, og bare det å hente posten eller betale regninger ble umulig. Alt ble skjøvet på. I morgen! Men dagen etter var det like uoverkommelig. Som utbrent slutter man på mange måter å fungere. Man orker ingenting, og selv om man vet at problemene bare vokser når man ikke gjør det man må gjøre, så klarer man det likevel ikke. Dit vil jeg ikke igjen, så derfor har jeg nå satt på bremser, for å unngå det. Jeg har slakket på mine krav til meg selv, og passer på å få nok søvn og pauser i hverdagen. Jeg prioriterer bort det som ikke haster, og er snillere mot meg selv. Sier "så flink du var som klarte å få det unna" istedenfor "det er så mye du ikke har fått gjort, som haster, skjerp deg". Jeg er glad nå for erfaringen jeg har hatt med å være utbrent før, for ellers hadde det gått galt nå. Jeg vet at dersom jeg ikke roer ned, så vil alt det som skal gjøres gå helt i stå, så det er mye mye bedre at jeg holder det på et nivå der jeg roer ned nå, heller enn at alt stopper opp. Kroppen vår gir oss beskjeder det virkelig er viktig å høre på, før det er for sent. Sett på bremser! Gi deg selv pauser og ro før det er for sent! Å være utbrent er langt verre enn å være ufattelig sliten! Dit vil du ikke, så brems ned nå! Anonymkode: 5b83c...8ca 1
Magdalina Skrevet 8. april 2018 Forfatter #6 Skrevet 8. april 2018 Jeg vet jo at dere alle har rett, og hadde det vært jeg som skulle gi noen råd hadde jeg sagt det samme. Det føles bare som ett stoooort nederlag å innse at jeg ikke fikser «det»! Å gå til legen å få den sykemld sitter langt inne, tror nok jeg tenker litt sånn at alle andre klarer en hektisk hverdag, så hvorfor ikke jeg? Samtidig så føler jeg at jeg har ett ansvar for min lille skjønne datter for å ta vare på meg selv sånn at jeg kan være den moren jeg ønsker for henne. Men gruer meg til å gå til legen, hva skal jeg si? Noen som har erfaring med hvordan leger håndterer sånt? Er redd han skal si noe sånn som : Få nok søvn så går det nok bra ect🙄
AnonymBruker Skrevet 8. april 2018 #7 Skrevet 8. april 2018 1 minutt siden, Magdalina skrev: Jeg vet jo at dere alle har rett, og hadde det vært jeg som skulle gi noen råd hadde jeg sagt det samme. Det føles bare som ett stoooort nederlag å innse at jeg ikke fikser «det»! Å gå til legen å få den sykemld sitter langt inne, tror nok jeg tenker litt sånn at alle andre klarer en hektisk hverdag, så hvorfor ikke jeg? Samtidig så føler jeg at jeg har ett ansvar for min lille skjønne datter for å ta vare på meg selv sånn at jeg kan være den moren jeg ønsker for henne. Men gruer meg til å gå til legen, hva skal jeg si? Noen som har erfaring med hvordan leger håndterer sånt? Er redd han skal si noe sånn som : Få nok søvn så går det nok bra ect🙄 Du har ikke en hektisk hverdag, du har hatt nokså store omveltninger i livet. Det er ikke grunnlag i seg selv for sykemelding, men når du har begynt med fysiske tegn som hyperventilering så er dette tegn på begynnende angst/at kroppen sier tydelig ifra. Du er jo ikke utbrent enda slik det kan virke - for du klarer jo gjøremål. Men i din situasjon så hadde jeg forklart situasjonen for legen, og først bedt om full sykemelding en kortere periode og samtidig henvisning til psykolog. Men - det er viktig at du ikke er for lenge sykemeldt, det er viktig å ha noe å gå til. Derfor bør du ta sikte på å trappe opp en periode også mens du går i terapi. Ikke til fullt med en gang - men over tid. Det er klart at trening og søvn +kosthold er viktig for deg - spesielt nå, men det høres ut som du trenger en form for pause. Samtidig er det viktig å innse at det er normalt å føle seg utslitt av noe sånt, og det er ingenting «sykelig» med det. Poenget er ikke at man skal føle at man skal takle alt perfekt, men lære seg å ta en dag av gangen. Anonymkode: 582b1...a9d
AnonymBruker Skrevet 8. april 2018 #8 Skrevet 8. april 2018 Glemte å legge til at jeg selv har gått med den klumpen i magen og daglige angstanfall uten å bli utbrent. Det var ufattelig slitsomt og ikke å anbefale, men deltakelse i hverdagslivet er også viktig for helsen. Så jeg slet med gjennom det, og oppsøkte hjelp. Anonymkode: 582b1...a9d
AnonymBruker Skrevet 8. april 2018 #9 Skrevet 8. april 2018 Si det du har skrevet her, så skjønner nok legen det, men bruk tiden godt, for hverdagen kommer snart tilbake og da må du håndtere den igjen på et eller annet bedre vis. Anonymkode: 2ee2a...243
Eneri Skrevet 8. april 2018 #10 Skrevet 8. april 2018 Det er ikke å ha en normal hektisk hverdag det du har:det er faktisk uvanlig å ha forelder på sykehjem samtidig som man er småbarnsmor. Det er mer vanlig at egne barn er voksne før man ender med å måtte ha omsorg for sine foreldre. Kan andre ta over endel praktiske ting vedr din mor? Har du feks søsken som kan ta noe papirarbeid/økonomistyring vedr din mor? Kan hun få støttekontakt? Søk om henvisning til psykolog når du er hos lege, eller i det minste prat med noen du hviar et fortrolig forhold til. Du kan også vurdere noe a la coaching for å få hjelp til å sortere/prioritere så du letter presset for deg selv. Syns du skal sykemelde deg først fullt etpar uker, så jobbe redusert. Da er det viktig at du virkelig HAR avlasting på jobb så ikke ting hoper seg opp. Sorter hverdagen din og slakk på kravene. Gjør ting som gir deg glede. Av og til er det mulig å kombinere :eksempel her er å dra på enkel søndagstur med niste til en barnehage med spennende lekeapparater. Avtal å møt venninne m barn i passende alder der. Skravle og drikk kaffe mens ungene leker. Jeg tror det er viktig at du lytter til kroppen din nå, du har vært under stort press lenge.
AnonymBruker Skrevet 8. april 2018 #11 Skrevet 8. april 2018 6 timer siden, Magdalina skrev: Jeg er utslitt, det kjenner jeg. Har hatt mye på privaten de siste 2 år. Kort versjonen er at jeg mistet min far for 2 år siden, min mor havnet på sykehjem rett etterpå, 1 år senere gikk jeg og min samboer fra hverandre pga gjenntatt utroskap/løgner fra hans side. Nå sitter jeg her med min 4 år gamle datter, uten noe særlig familie å støtte meg på, en jobb som leder med 20+ ansatte og ansvaret for alt for min mor. Før påske måtte jeg gjemme meg på do på jobb for jeg hyperventilerte og klarte ikke slutte å grine, har konstant klump i magen og må virkelig jobbe ilp dagen for at den bare skal holde seg der og ikke «vokse» opp i halsen og komme ut...da klarer jeg jo ikke ta meg sammen. Jeg skjønner jo selv hvor jeg er på vei. Nå er jeg bare sliten hele tiden, vil bare sove, og kjenner jeg er tom. Får dårlig samvittighet overfor min datter at mitt dårlige humør går utover henne, samtidig som tanken på å sykemld meg bare føles som helt krise. Men så tenker jeg jo også at hun og meg selv er det viktigste i livet vårt, og jeg må ha vett til å bremse før den «virkelige» smellen kommer. Noen som har erfaringer å komme med? Klarer jeg komme gjennom dette uten sykemld uten å «dette over kanten» ? Utbrenthet og utslitthet er to forskjellige ting, som ikke er avhengig av hverandre. Anonymkode: 5aa38...24f
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå