Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg ønsker gjerne å vite hvordan du forholder deg og takler vanskelige/irriterende kolleger og personer du må forholde deg til. Klarer du å late som ingenting og jatte med, være positiv og svelge kamelene?

Alle har vel en sånn på jobb, som elsker sin egen stemme, som er høy på seg selv, og vil ha det på sin måte. Altså en kollega med like arbeidsoppgaver, men som oppfører seg som de eier rommet. Jeg tenker på gjensidige kolleger (ikke sjefer). Hvis denne personen går deg litt på nervene, hvordan lar du dette prege dagen din? Er du likegyldig, eller lar du dette irritere deg både på jobb og hjemme?

Anonymkode: 9a1ea...22d

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg slipper ikke personen innpå meg. Klar med meg selv om at jeg bare har et personlig forhold med vedkommende. Snakker ikke om annet enn fag. Jeg legger ikke ut om ting utenom, og svarer bare begrenset uten oppfølgingsspørsmål på ting vedkommende sier. Slik at jeg ikke er med på å pleie egoet. 

Skrevet

Ja. Har noen kollegaer som er dritirriterende. Når jeg jobber med disse merker jeg at jeg blir veldig sliten av å være på jobb. Blir sliten av å gå rundt og irritere meg mens jeg må fokusere på å beholde fasaden som noenlunde hyggelig og imøtekommende. Føler meg også litt som et dårlig menneske fordi jeg føler meg så irritert. Det er nemlig ikke snakk om at disse menneskene gjør noe galt. De har bare en måte å være på som gjør at jeg blir irritert. Det kan være bagatellmessige ting som at de sitter og puster sånn at det piper/plystrer i nesen, til at de er veldig lite initiativtakende eller at det virker som om de later som om de ikke får med seg ting som skjer på arbeidsplassen som krever at man må gjøre noe- slik at andre må gjøre jobben. Også sier de etterpå, sånn overrasket; oi, fikk ikke med meg.. Eller det kan være at de prater veldig mye om uinteressante tema, gjerne maler om de samme greiene om og om igjen sånn at man vet hva de kommer til å si i neste setning. Så langt det lar seg gjøre prøver jeg å sørge for at jeg får litt avstand fra disse personene, men når vi er på jobb i lønnet arbeid blir man nødt til å forholde seg til personer som man opplever som utfordrende og å gjøre det beste ut av det. Å gjøre seg veldig opptatt med ting er en strategi som delvis funker.  

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
14 timer siden, Morpheus skrev:

Jeg slipper ikke personen innpå meg. Klar med meg selv om at jeg bare har et personlig forhold med vedkommende. Snakker ikke om annet enn fag. Jeg legger ikke ut om ting utenom, og svarer bare begrenset uten oppfølgingsspørsmål på ting vedkommende sier. Slik at jeg ikke er med på å pleie egoet. 

 

13 timer siden, tøydokka skrev:

Ja. Har noen kollegaer som er dritirriterende. Når jeg jobber med disse merker jeg at jeg blir veldig sliten av å være på jobb. Blir sliten av å gå rundt og irritere meg mens jeg må fokusere på å beholde fasaden som noenlunde hyggelig og imøtekommende. Føler meg også litt som et dårlig menneske fordi jeg føler meg så irritert. Det er nemlig ikke snakk om at disse menneskene gjør noe galt. De har bare en måte å være på som gjør at jeg blir irritert. Det kan være bagatellmessige ting som at de sitter og puster sånn at det piper/plystrer i nesen, til at de er veldig lite initiativtakende eller at det virker som om de later som om de ikke får med seg ting som skjer på arbeidsplassen som krever at man må gjøre noe- slik at andre må gjøre jobben. Også sier de etterpå, sånn overrasket; oi, fikk ikke med meg.. Eller det kan være at de prater veldig mye om uinteressante tema, gjerne maler om de samme greiene om og om igjen sånn at man vet hva de kommer til å si i neste setning. Så langt det lar seg gjøre prøver jeg å sørge for at jeg får litt avstand fra disse personene, men når vi er på jobb i lønnet arbeid blir man nødt til å forholde seg til personer som man opplever som utfordrende og å gjøre det beste ut av det. Å gjøre seg veldig opptatt med ting er en strategi som delvis funker.  

Takker for svar :) Reagerer du på at dine andre kollegaer (som du liker) kommer overens med denne irriterende personen? .. og lar du irritasjonen gnage langt ut på dagen, etter du har kommet hjem osv? Eller klarer du å glemme personen med en gang du kommer hjem fra jobb?

Anonymkode: 9a1ea...22d

AnonymBruker
Skrevet
13 timer siden, tøydokka skrev:

Ja. Har noen kollegaer som er dritirriterende. Når jeg jobber med disse merker jeg at jeg blir veldig sliten av å være på jobb. Blir sliten av å gå rundt og irritere meg mens jeg må fokusere på å beholde fasaden som noenlunde hyggelig og imøtekommende. Føler meg også litt som et dårlig menneske fordi jeg føler meg så irritert. Det er nemlig ikke snakk om at disse menneskene gjør noe galt. De har bare en måte å være på som gjør at jeg blir irritert. Det kan være bagatellmessige ting som at de sitter og puster sånn at det piper/plystrer i nesen, til at de er veldig lite initiativtakende eller at det virker som om de later som om de ikke får med seg ting som skjer på arbeidsplassen som krever at man må gjøre noe- slik at andre må gjøre jobben. Også sier de etterpå, sånn overrasket; oi, fikk ikke med meg.. Eller det kan være at de prater veldig mye om uinteressante tema, gjerne maler om de samme greiene om og om igjen sånn at man vet hva de kommer til å si i neste setning. Så langt det lar seg gjøre prøver jeg å sørge for at jeg får litt avstand fra disse personene, men når vi er på jobb i lønnet arbeid blir man nødt til å forholde seg til personer som man opplever som utfordrende og å gjøre det beste ut av det. Å gjøre seg veldig opptatt med ting er en strategi som delvis funker.  

Jeg skjønner hva du mener der. Flere ganger jeg reagerer på en kollega som sluntrer unna.. også føler jeg det er bare jeg som legger merke til det. Men det skjer mottsatt også. En som tar helt styringen, og får det på sin måte (innenfor sjefens rammer), og ingen orker å ta kampen selvom de kommer med sine meninger. Likevel blir overkjøringen bare akseptert av samtlige, også virker det som om det bare er meg som plages over at det er en som holder på sånn. Men som du sier, de gjør forsåvidt ikke noe galt. Dem som roper høyest og tar kampen får jo frem meningene sine. Spisse albuer lønner seg, men når man har samme arbeidsoppgaver føler jeg at man kan jekke seg litt ned og heller samarbeide mer :P

Anonymkode: 9a1ea...22d

AnonymBruker
Skrevet

Har en kollega som har noen politiske syn hun må fronte veldig ofte. Hun bringer det opp helt ut av det blå, og er opptatt av å markere ståsted. Hun har også helt malplassert skutt inn i samtale hvordan hun har bedrevet (politisk motivert) veldedig arbeid. Er nok en slags usikkerhet, og behov for å markere at hun er moralsk overlegen og et godt menneske. 

Jeg synes tydelig politisk profilering er en uting i jobbsammenheng. Som regel vil du ha ulike mennesker med ulike verdier som må fungere sammen, så det er en ball jeg synes man skal legge dø (eller ikke ta frem overhodet). Når man er førstemann ute med noe setter man jo også tydelig an en tone som gjør at det ikke blir ok for folk å si noe annet.

Jeg gir henne NULL respons når hun kommer med noe, og det er godt mulig jeg er "mistenkelig stille", men det får så være.

Og nei, irritasjonen gnager ikke utover dagen, eller etter jobb. Jeg har andre ting å tenke på, og jobboppgaver å ta meg til. 

Anonymkode: 40c2e...c30

AnonymBruker
Skrevet

Min tidligere nærmeste kollega var en slik person. Hun sluntret mye unna og prioriterte kun de arbeidsoppgavene hun syntes var interessante, slik at det var jeg som satt igjen med drittoppgavene. I tillegg var hun svært kontrollerende og skulle vite alt om hva jeg drev med, mens hun selv holdt tilbake informasjon. Hun brukte også mye hersketeknikker og drev et slags psykisk spill. Med de utenfor avdelingen var hun kjempehyggelig og sjarmerende og ble godt likt av alle, mens hun baksnakket samtlige når vi var på tomannshånd. For min del gikk dette til slutt utover både humøret og selvtilliten, og selv om jeg ikke tenkte nevneverdig mye på det i fritiden preget det nok meg som person denne perioden. Selv om jeg anser meg selv som en nokså sterk person, som vanligvis ikke lar meg tråkke på eller irritere av andre, var det noe med det å føle seg som den eneste som så det jeg så. Jeg lurte ofte på om jeg var sprø, eller om det var noe galt med meg som ikke greide å like henne når alle andre tydeligvis gjorde det. Jeg var imidlertid ikke den eneste som så disse sidene ved henne, da et par andre kolleger også fikk merke dette etterhvert. Er i alle fall utrolig glad for at jeg ikke lenger må forholde meg til denne personen, da det var helt grusomt å prøve å være profesjonell og hyggelig med en person som kunne få meg til å skjelve av sinne.

Anonymkode: f7fdb...2e0

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...