"Det er mange som sliter i dag"

[Gjest Balian d'Ibelin]

Med tanke på at folk i dag blir krenket og fornærmet for vær minste lille ting så er det kanskje ikke så rart at folk sliter. Det må jo være vanskelig og gå rundt å leve i en konstant tilværelse av å være krenket og fornærmet.

Endret 14. april 2018 av Balian d'Ibelin

[AnonymBruker]

On 4/4/2018 at 9:03 PM, AnonymBruker said:

Ungdom (endel) får jo dessverre sydd puter under armene av sikkert velmenende foreldre, og har jo ikke møtt noe som helst av motgang i livet før de nærmer seg voksen alder. Man ble mer robust fra ung alder før i tiden, så vil tørre å påstå at ungdom før var vesentlig tøffere psykisk enn nå. 

Anonymkode: f7566...4b0

On 4/5/2018 at 11:04 AM, AnonymBruker said:

Hvilken type motgang mener du barn og unge burde oppleve for å bli bedre rustet? Opplever man traumer og fæle ting så står man i større fare for å bli skikkelig psykisk syk eller traumatisert. 

Anonymkode: 33c8f...951

Det er et stort spekter mellom det å få sydd puter under armene, og det å oppleve traumer og fæle ting.

Noen ganger får jeg inntrykket av at mange unge og spesielt "the millennials", ikke tåler stort før de opplever seg traumatisert eller i det minste krenket. Samtidig vet jeg at de lever i et tid med hurtige forandringer og økende fragmentering av samfunnet, og utsettes for en mediepåvirkning og -mengde som mangler sidestykke i historien; så jeg er bekymret for dem også.

Jeg vet virkelig ikke om folk sliter mer nå enn før. Folk har alltid slitt med noe, til alle tider. Det som i moderne tid har forandret seg raskt, fra en generasjon til neste,er hva de sliter med, noe som i verste fall skaper splittelser mellom generasjonene når folk ikke forstår hverandres liv og virkelighet.

Anonymkode: 90ca0...0f4

[Xmasclovn]

Lettere å kaste inn håndkle og gi opp når man har velferdsstaten. Ser ikke bort ifra at denne også blir utnyttet.

Samfunnet har blitt mer kalt og kynisk- alt handler om meg meg meg.

Likestilling skal skje på alle nivå- fører til tidsklemma, press og stress som for mange blir vanskelig å takle.

Enormt fokus på selvrealisering- man skal ha hundreogfem fritidsaktiviteter, styreverv osv, for barn og voksne. Dette gir stort prestasjonspress.

Barna sendes til oppbevaring i bhg fra 8-17 fra de omtrent er født- gir senskader for psykisk helse.

Alt tidspress og jag tvinger folk til å servere hel/halvfabrikata som mat, noe som neppe er sundt for hverken psykisk eller fysisk helse.

Sånn raskt og «kort» oppsummert.

Endret 14. april 2018 av Xmasclovn
Trykkleif

[Gjest Jegskulleønskeat]

Mange gode poenger i denne tråden. Det hadde vært interresant å spørre de som sliter om hva de mener er grunnen til det og hva det kommer av. Det er som regel en grunn til alt. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er et stort spekter mellom det å få sydd puter under armene, og det å oppleve traumer og fæle ting.

Noen ganger får jeg inntrykket av at mange unge og spesielt "the millennials", ikke tåler stort før de opplever seg traumatisert eller i det minste krenket. Samtidig vet jeg at de lever i et tid med hurtige forandringer og økende fragmentering av samfunnet, og utsettes for en mediepåvirkning og -mengde som mangler sidestykke i historien; så jeg er bekymret for dem også.

Jeg vet virkelig ikke om folk sliter mer nå enn før. Folk har alltid slitt med noe, til alle tider. Det som i moderne tid har forandret seg raskt, fra en generasjon til neste,er hva de sliter med, noe som i verste fall skaper splittelser mellom generasjonene når folk ikke forstår hverandres liv og virkelighet.

Anonymkode: 90ca0...0f4

Kan være så enkelt at man var flinkere å være der for hverandre før i tiden. Man risikerte ikke bli sittende hjemme alene uten venner og familie, man hadde alltid en jobb eller sted å gå til. Idag blir man lett dyttet ut av arbeidslivet og sosiale sirkler

Skal også sies at dersom milenials er dårlige på å takle motgang, så er det fordi foreldrene deres ikke har lært dem hvordan. Å takle motgang er en evne som må læres i stor grad. 

Anonymkode: f336e...f01

[AnonymBruker]

Folk slet absolutt mer før. Mange var fattigere enn vi er nå. Bestemora mi opplevde 2.verdenskrig, og har enda traumer. Å snakke med henne om det har virkelig gitt meg perspektiv på ting. Tenk på alle de som måtte oppleve det..

Jeg tenker at får msn litt perspektiv på ting så vil man tåle ting i livet litt bedre. I tillegg til å ta litt tak og ansvar og være tøff. (Nei jeg snakker ikke om de som virkelig sliter. )

 

Anonymkode: 41b11...969

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvordan de hadde det for 40-50-60 år siden.. jeg var ikke tilstede under den tiden og kan ikke uttale meg om det og hvordan det føltes. Jeg har studert psykologi og psykologiens historie fokuserer særlig lite på de subjektive opplevelsene av følelsesliv før i tiden, men mer på konkrete teorier om intelligens og motivasjon og kognitiv utvikling av tidlige psykologer og vitenskapsmenn. Det som psykologien har lært meg dog, er at menneskets hjerne er stadig i utvikling. Og det som var normalt og vanlig da, trenger ikke være normalt og vanlig nå - hverken i det sosiale samspill og samfunnets normer, eller i de mest komplekse nevrologiske synapser og forbindelser i cortex.

Anonymkode: 40232...548

Jeg var 15 for 40 år siden. Gammel dame nå   Og vi hadde antageligvis det samme sosiale presset om å se fin ut, å ha de riktige merkene i klær og sko. Men, du var likevel akseptert og inkludert selv om du ikke bare hadde Støle jeans med lynsøm på baklommene. Samfunnet var stort sett fremdeles i sterk oppgang. Det var jobber til alle og greie lønnsøkninger (selv om pappan min var fagforeningsleder og havnet i riksavisene i forbindelse med en foreningskonflikt med arbeidsgiver). 

Vi hadde musikk som foreldrene våre bare ikke klarte å tåle, vi hadde drømmer og håp. Ønsker og fremtidsplaner om hva vi skulle gjøre,vi brukte ikke tiden til å grave frem de problemene som kunne oppstå. Ville du bli noe så måtte du jobbe på skolen og søke deg videre. Kom du ikke inn så måtte du prøve igjen, - istedet for å bekymre på oss mangesår fordi vi hadde regnet på poengsum og sammenliknet det med snittet hos dem som kom inn i fjor. Mesteparten av det vi ikke visste var ikke noe problem for oss. Vi ble oppdratt i en tid hvor moderne foreldre ikke fortalte oss hva vi ikke kunne bli, men at ville vi bli det ene eller det andre, så måtte vi jobbe og prøve. Og gikk det ikke så måtte vi prøve på nytt.

Vi hadde speiderkniver, og det hendte vi skar oss  Plaster var forbuksvare. Vi trynet på sykkel, vi datt ned fra høye trær, vi knakk armer eller bein, vi måtte oppleve at vi ikke kunne få alt vi ønsket oss hele tiden, men at vi hadde det veldig fint alikevel. 

Vi opplevde nederlag, fant metoder for å håndtere følelsen, prøvde på nytt og vi lærte av det.

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan være så enkelt at man var flinkere å være der for hverandre før i tiden. Man risikerte ikke bli sittende hjemme alene uten venner og familie, man hadde alltid en jobb eller sted å gå til. Idag blir man lett dyttet ut av arbeidslivet og sosiale sirkler

Skal også sies at dersom milenials er dårlige på å takle motgang, så er det fordi foreldrene deres ikke har lært dem hvordan. Å takle motgang er en evne som må læres i stor grad. 

Anonymkode: f336e...f01

Mobbing var ikke ukjent, men det ble bare kalt noe annet. Jenter var ikke snillere med hverandre før enn de er i dag.  Noen risikerte nok å bli sittende hjemme alene uten både venner og familie, men kanskje det var færre? Jeg vet ikke, men jeg vet at det var noen.

Å takle nederlag og motgang, å lære at det er en del av livet, å kjenne at det betyr ikke at du er mindre verd som det mennesket du er. Den læringen har kanskje forsvunnet i curlingforeldrenes tid? Er det slik at dagens foreldre ikke tillater sine barn å gjøre feil? Å prøve, bomme, lære og oppleve at de fremdeles har samme verdi for menneskene som er glade i dem? At verden på nettet er en fiktiv tilværelse? At bak FB fasaden til foreldregenerasjonen så er menneskene like utslitte, det er støv i krokene, de spiser kjøpepizza av og til, de krangler og diskuterer. Det bildet som presenteres på nettet er ikke virkeligheten.

Anonymkode: 32ac6...ce2

[PeeWee]

4 timer siden, Xmasclovn skrev:

Lettere å kaste inn håndkle og gi opp når man har velferdsstaten

Så hvorfor er det minst like mange som sliter i land uten velferdsstat da?

[Xmasclovn]

1 time siden, PeeWee skrev:

Så hvorfor er det minst like mange som sliter i land uten velferdsstat da?

Det er nettopp det de ikke gjør.

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Xmasclovn skrev:

Det er nettopp det de ikke gjør.

Den må du forklare nærmere.

Hva er det du mener nå? Mener du at i land uten sikkerhetsnettet som velferdsstaten utgjør, der sliter folk mindre?

Anonymkode: 32ac6...ce2

[Gjest Jegskulleønskeat]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den må du forklare nærmere.

Hva er det du mener nå? Mener du at i land uten sikkerhetsnettet som velferdsstaten utgjør, der sliter folk mindre?

Anonymkode: 32ac6...ce2

Jeg personlig mener å ha hørt at på statistikken for depresjon og selvmord så er Norge et av landene hvor dette ligger høyest. Samtidig kan dette ha noe med at det nok er mange mørketall i andre land hvor velferdsstaten ikke er like god, hvor psykiatrien også ikke har kapasitet til å kartlegge, utrede og behandle psykisk sykdom. 

[PeeWee]

1 time siden, Xmasclovn skrev:

Det er nettopp det de ikke gjør.

Så i hvilke land er det ingen sliter? I Sør Korea har man jo noen av verdens høyeste selvmordsrater fordi eldre som ikke hadde råd til å spare til pensjon. I Singapore er 11 prosent fattige i den forstand at de sliter med å få mat på bordet hver dag. Hvilke er disse velferdsstatsløse landene hvor ingen sliter?

[AnonymBruker]

Jeg tror at med dagens internett, face, insta osv hvor alt skal være et glansbilde så øker presset på yngre folk veldig. Det er hele tiden et press på å se fin ut, gå på den riktige dietten, ha de riktige klærne både til seg selv og barna, trene den nyeste treningstypen osv. 

Nå må man ha skole, og gjerne master for å i det hele tatt få seg en jobb. Selv som butikkmedarbeider og på søppelfyllingene kreves det nå fagbrev. Og mange av dem blir danket ut av folk med bachelor eller master, i noe helt annet som ikke fikk den jobben de er utdannet til. Og sånn fortsetter det. De som ikke fikk til skolen, de sliter virkelig. 

Jeg tror vi sliter på en annen måte, enn før. Det går på selvtilliten løs og man ender i en vond spiral når man føler seg mislykket. 

Anonymkode: d97a5...aad

[PeeWee]

10 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg personlig mener å ha hørt at på statistikken for depresjon og selvmord så er Norge et av landene hvor dette ligger høyest.

Når man ser at land som Guatemala, Egypt, Venezuela, Hellas, Iran og Pakistan utmerker seg med lave selvmordstrater, så kan man virkelig sette spørsmålstegn hvorvidt lite selvmord nødvendigvis betyr at landet er godt å leve i? Det at Norge har mye selvmord er forøvrig en myte. Vi ligger midt på treet når man rangerer alle landene i verden. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at med dagens internett, face, insta osv hvor alt skal være et glansbilde så øker presset på yngre folk veldig. Det er hele tiden et press på å se fin ut, gå på den riktige dietten, ha de riktige klærne både til seg selv og barna, trene den nyeste treningstypen osv. 

Nå må man ha skole, og gjerne master for å i det hele tatt få seg en jobb. Selv som butikkmedarbeider og på søppelfyllingene kreves det nå fagbrev. Og mange av dem blir danket ut av folk med bachelor eller master, i noe helt annet som ikke fikk den jobben de er utdannet til. Og sånn fortsetter det. De som ikke fikk til skolen, de sliter virkelig. 

Jeg tror vi sliter på en annen måte, enn før. Det går på selvtilliten løs og man ender i en vond spiral når man føler seg mislykket. 

Anonymkode: d97a5...aad

Ja, det handler nok mye om at folk prøver å "passe inn", vise at de får til ting og lett kan bli perfeksjonistiske. 

[AnonymBruker]

Jeg har en venn fra øst-Europa som kom til Norge for noen år siden, som arbeidsinnvandrer. Vi har diskutert dette med psykisk helse i Norge. Han kunne ikke skjønne hvorfor folk ble syke i Norge, her var det jo vanlig å ha eget hus og bil bl a. I hans land bor di gjerne i generasjonsboliger og har lave lønninger. Samtidig er di aldri alene der hvor han kommer fra. Måltider spises sammen, grisen i hagen slaktes i fellesskap med naboer, har du problemer med bilen kommer det fire naboer og hjelper til med største selvfølge. Kvinnene lager mat sammen og passer barn. Du har alltid noen rundt deg. I Norge er vi i verdenstoppen når det gjelder oppussing (mangler kilde, bare hørt) og vi tilbringer mye tid alene i vår flotte bolig. Skulle jeg trenge hjelp med feks bilen er det faktisk bare min øst-europeiske venn jeg vet med sikkerhet hadde stilt opp. 

Jeg tror vi suser inn i en veldig usunn boble bestående av materielle goder og sosiale medier, ensomhet og isolering. Varehandelen går ned, varekjøp gjøres i større grad på Internett. Vi har tinder, Adams matkasse og Netflix. Det blir dessverre stadig færre grunner til å forlate boligen vår. 

Når det er sagt, vil jeg bare påpeke at landet min venn kommer fra også har utfordringer i fleng. Men den varmen, inkluderingen og godheten jeg møtte da jeg fikk være med min venn på ferie til hjemlandet, den følelsen kan jeg faktisk ikke huske å ha hatt i Norge. 

Anonymkode: d0fd1...71a

[ajarRun]

På 4.4.2018 den 20.03, AnonymBruker skrev:

Men stemmer dette? Sliter vi mer i dag enn det folk gjorde før? Eller er det bare mer åpenhet rundt det?

Eller stemmer det i og med at vi blir så sammenlignet, satt diagnoser på og et stadig jag om å være perfekt?

Anonymkode: e7ea1...809

Stemmer det at mange sliter i dag? Selvsagt stemmer det. 

Er det værre enn før? Selvsagt ikke. Ta min bestefar, han hadde en leke når han var barn, frukt var en sjelden luksus. Vi var pissfattige når jeg var ung, men jeg hadde frukt, god mat og hundrevis av leker. 

Psykisk sykdom er fortsatt belastende for de som er ressurssvake. Jeg har hatt flere psykiske problemer men de har i liten grad påvirket livet mitt, jeg har fått hjelp og ingen utenfor min indre sfære vet om det. Jeg tjener like mye som de jeg gikk på videregående med (de jeg assosierte meg med, mye mer enn gjennomsnittet). 

Dog har lavere stigma og åpenhet ført til at ressurssvake mennesker bruker sine diagnoser som en krykke og for å få oppmerksomhet. I tillegg til offentlige gaver. Men jeg har ingen illusjon om at det er vanskeligere å leve med psykiske problemer i dag enn før. 

Diagnoser er ikke noe problem. Vi vet i dag at de fleste vil ha psykiske problemer i løpet av livet, akkurat som fysiske problemer. Bevisstheten fører til at man kan få hjelp og at konsekvensene reduseres. 

Jeg synes at enkelte medisiner burde være lettere tilgjengelig. Som ritalin og concerta, det er trygge medisiner som kan hjelpe mange. Problemet er de som er lavt utdannete og ressurssvake og som ikke evner å vurdere farene og fordelene med medisiner. Jeg ville aldri tatt SSRI for eksempel, bivirkningene er for store og langvarige. 

Jeg tror kanskje skillet mellom de som kan og de som ikke kan er større i dag. Alle mine venner fra videregående hadde foreldre med høyere utdanning. Alle har flyttet og tjener mer enn gjennomsnittet. Mange andre i klassene våre er fortsatt i hjembygda og tjener småpenger. Noen er uføre. 

Verdien av ressurssterke foreldre og en omgangskrets som er ressurssterk kan ikke undervurderes. På grunn av dette opprettholdes klasseskillene og for spesielt innvandrere tror jeg at det har en ekstremt negativ påvirkning. 

Jeg tror ikke presset for å lykkes er større nå. Fallhøyden er mindre og selv de som ikke klarer å jobbe lever bra. Hvordan var det som psykisk syk og arbeidsledig for 60 år siden?

[Xmasclovn]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Den må du forklare nærmere.

Hva er det du mener nå? Mener du at i land uten sikkerhetsnettet som velferdsstaten utgjør, der sliter folk mindre?

Anonymkode: 32ac6...ce2

Jeg mener at statistisk sett ligger Norge høyt hva gjelder selvmord og psykisk sykdom. Sammenlignet med både velferdsland og andre ikke like heldige land. Det er interessant med tanke på den velferden og helsetilbudet man har her til lands fra man blir født. At mennesker i mindre utviklede land sliter mindre er da underlig. Om de skulle slite like mye/mer er det jo ikke så rart da levekårene på alle mulige måter er verre enn i Norge.

[Xmasclovn]

1 time siden, PeeWee skrev:

Så i hvilke land er det ingen sliter? I Sør Korea har man jo noen av verdens høyeste selvmordsrater fordi eldre som ikke hadde råd til å spare til pensjon. I Singapore er 11 prosent fattige i den forstand at de sliter med å få mat på bordet hver dag. Hvilke er disse velferdsstatsløse landene hvor ingen sliter?

Selvsagt sliter mennesker i alle land. Spørsmålet er hvorfor folk sliter så mye i et velutviklet velferdssamfunn som Norge.

Statistisk sett ligger Norge høyt hva gjelder selvmord og psykisk sykdom. Det er interessant med tanke på den velferden og helsetilbudet man har her til lands fra man blir født. At mennesker i mindre utviklede land sliter mindre enn her blir da underlig. Om de skulle slite like mye/mer er det jo ikke så rart da levekårene på alle mulige måter er verre enn i Norge.

[AnonymBruker]

9 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Mange gode poenger i denne tråden. Det hadde vært interresant å spørre de som sliter om hva de mener er grunnen til det og hva det kommer av. Det er som regel en grunn til alt. 

Det er jo bare å kikke rundt på kg. Den store depresjonstråden feks, kanskje du får et innblikk der av hva de deler. 

Anonymkode: 85b56...0bd