"Det er mange som sliter i dag"

[AnonymBruker]

Men stemmer dette? Sliter vi mer i dag enn det folk gjorde før? Eller er det bare mer åpenhet rundt det?

Eller stemmer det i og med at vi blir så sammenlignet, satt diagnoser på og et stadig jag om å være perfekt?

Anonymkode: e7ea1...809

[AnonymBruker]

Jeg tror det har noe med arbeidslivet å gjøre. Før var det vanlig å klare seg på en inntekt og hvis den ene ektefellen hadde mye sykdom jobbet den andre. Det var ikke så synlig at man var syk da. 

Anonymkode: c288c...b0a

[AnonymBruker]

Folk sliter ikke mer i dag. Og så er det noen som ser ut til å tro at folk er veldig lite psykisk syke i u-land. Det de ikke ser ut til å skjønne er at i u-land har de ikke en velferdsstat som gjør at alle kan få helsehjelp uavhengig av inntekt. Det har ikke alltid vært sånn i Norge at man kunne få alle mulige utredninger og diagnoser sånn som i dag. Vitenskapen og forståelsen øker og det samme har velferdsstaten vår gjort. 

Anonymkode: e43d0...fbb

[AnonymBruker]

Synes dette er veldig interresant. Får følelsen av at det er mange ungdom som har angst eller depresjon, eller hvertfall sier at de har det uten å ha fått en diagnose 

Anonymkode: 33c8f...951

[SoWhat?]

Jeg tror folk har slitt med sitt og samfunnsmessig til alle tider på ett eller annet område opp igjennom historien. Noen tider ble bedre, som når krigen var over og folk gikk i lykkerus. Men så er det andre måter en sliter på etter gode perioder.

Det jeg selv mener er at det var bedre om folk var mer sammen. Internett er bra på mange måter, men alle sitter til slutt på hver sin tue( eller i hver sin hule) og blir introverte. Så internett har sine verre sider også, som gjør at det blir det voldsomt konkurransejag og overfladiske ting som utseendet og statussymboler.

Så sånn sett og med div innen internasjonal politikk tror jeg vil lever i en av de mest utfordrende tidene psykisk sett. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes dette er veldig interresant. Får følelsen av at det er mange ungdom som har angst eller depresjon, eller hvertfall sier at de har det uten å ha fått en diagnose 

Anonymkode: 33c8f...951

Jeg hører jo folk snakke, og det er mye fokus på ungdommen i dag. Men jeg har snakket med f.eks bestemor, og jeg vil heller være elev på skolen i dag enn da hun var ung. Den som hadde lese/skrivevansker kunne jo bli direkte mobbet av læreren den tiden. Dessuten var barn fra gårder gjerne mer verdsatt enn barn som ikke var fra gårder...

 

Anonymkode: e7ea1...809

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Synes dette er veldig interresant. Får følelsen av at det er mange ungdom som har angst eller depresjon, eller hvertfall sier at de har det uten å ha fått en diagnose 

Anonymkode: 33c8f...951

Men samfundet er annerledes i dag. Det er litt av et kroppspress de unge står ovenfor i dag. Selvfølgelig i tillegg til alt det andre presset om å være flink på skolen og i idrett.

Anonymkode: d82da...9dd

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men samfundet er annerledes i dag. Det er litt av et kroppspress de unge står ovenfor i dag. Selvfølgelig i tillegg til alt det andre presset om å være flink på skolen og i idrett.

Anonymkode: d82da...9dd

Ja, det er mye kroppspress for de som velger å eksponere seg for det. Jeg er selv ungdom og har tatt avstand fra Instagram, og leser generelt lite ting som omhandler kropp og utseende. Jeg forstår de som sier at, "men det er jo overalt, så det er umulig å ikke se det", men samtidig så mener jeg dette er et ganske tynt argument. Man har selv ansvar for hva man velger å lese på Internett. 

Anonymkode: 33c8f...951

[AnonymBruker]

Ungdom (endel) får jo dessverre sydd puter under armene av sikkert velmenende foreldre, og har jo ikke møtt noe som helst av motgang i livet før de nærmer seg voksen alder. Man ble mer robust fra ung alder før i tiden, så vil tørre å påstå at ungdom før var vesentlig tøffere psykisk enn nå. 

Anonymkode: f7566...4b0

[AnonymBruker]

Må man, så må man. 

Om man risikerer å sulte ihjel, klarer man å skaffe mat. 

Lediggang er roten til alt ondt. 

Så lenge man har tid til å tenke mye, så er det lett for at tankene går i negative spiraler. 

Min man blir tvunget til å holde seg aktiv og i jobb fordi sånn er faktisk verden, vel, så klarer man det. 

Man klarer det man virkelig må klare. 

Anonymkode: ea004...df0

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ungdom (endel) får jo dessverre sydd puter under armene av sikkert velmenende foreldre, og har jo ikke møtt noe som helst av motgang i livet før de nærmer seg voksen alder. Man ble mer robust fra ung alder før i tiden, så vil tørre å påstå at ungdom før var vesentlig tøffere psykisk enn nå. 

Anonymkode: f7566...4b0

Hvilken type motgang mener du barn og unge burde oppleve for å bli bedre rustet? Opplever man traumer og fæle ting så står man i større fare for å bli skikkelig psykisk syk eller traumatisert. 

Anonymkode: 33c8f...951

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må man, så må man. 

Om man risikerer å sulte ihjel, klarer man å skaffe mat. 

Lediggang er roten til alt ondt. 

Så lenge man har tid til å tenke mye, så er det lett for at tankene går i negative spiraler. 

Min man blir tvunget til å holde seg aktiv og i jobb fordi sånn er faktisk verden, vel, så klarer man det. 

Man klarer det man virkelig må klare. 

Anonymkode: ea004...df0

Uttalelsen tyder på at du heldigvis ikke har hatt alvorlig depresjon, da klarer man ikke nødvendigvis «det man virkelig må klare».

På vei til depresjonen har man gjerne ikke engang merket de negative tankespiralene, fordi man har stått i det selv om man har merket at man er konstant trøtt og utslitt,  men tenkt at dette går over. I mange tilfeller er nettopp det at man ikke har hatt tid til å tenke, årsaken til at man til slutt ender opp dypt deprimert og uten evne til å gjennomføre de mest trivielle ting.

Anonymkode: 3598b...060

[Villa2000]

Synes det blir litt lett å si at ungdommen i dag får sydd puter under armene.

Noen får nok det og jeg er rimelig sikker på at noen fikk det for 50 år siden også.

 

Jeg tror egentlig at samfunnet har endret seg ganske mye. Ungdom sliter nok i dag også men neppe med de samme tingene som man gjorde før.

Andre ting igjen er lettere. Er litt usikker på hva man sleit med for 50 år siden som ungdom må jeg innrømme, men det var vel kanskje mer relatert til at man måtte ut tidligere i arbeid og hadde mindre muligheter enn man hadde i dag.

For noen ungdommer i dag så ville det sikkert passet helt greit. Det er ikke alle som ser på 10 år med skolegang som "muligheter";)

 

Jeg tror også man skal være litt forsiktig med å lire ut av seg hvor godt ungdommen har det i dag med alle verdens muligheter. Hørte ei på radioen her forleden som la ut om at ungdommen i dag kunne bli hva man vil og gjøre hva man ville, og at det var kun en selv det sto på. Makan til tull!?

Personlig så synes jeg slikt som det bare er med å skape mer press. Man skrur liksom forventningene opp høyere og høyere uten å ta i betraktning at det kanskje ikke er like muligheter for alle.

 

Jeg mener selv at jeg er en realist. Jeg tror ikke at man har 100% kontroll over livet sitt, men at det finnes hendelser og faktorer som er med å styrer livet uten at en selv kan gjøre noe særlig med det. Noen ganger små inngripen og andre ganger større. Sånn er livet.

Det har jeg fortalt guttungen også som ikke har hatt noe lett liv i sin barndom. Man kan kun styre så og så mye. Resten går på flaks og tilfeldigheter. Det er ikke slik at man skal bli super passiv fordi man ikke kan kontrollere alt, men at man ikke må bli for overrasket om det er noe som tilfeldigvis ikke blir som forventet.

 

Dersom jeg hadde fått valget så ville jeg foretrukket å være tenåring når jeg var det og ikke i dag. Sosiale medier føler jeg har ødelagt mye pluss at samfunnet er blitt mye hardere.

[Odelia]

På 4.4.2018 den 20.10, SoWhat? skrev:

Jeg tror folk har slitt med sitt og samfunnsmessig til alle tider på ett eller annet område opp igjennom historien. Noen tider ble bedre, som når krigen var over og folk gikk i lykkerus. Men så er det andre måter en sliter på etter gode perioder.

Det jeg selv mener er at det var bedre om folk var mer sammen. Internett er bra på mange måter, men alle sitter til slutt på hver sin tue( eller i hver sin hule) og blir introverte. Så internett har sine verre sider også, som gjør at det blir det voldsomt konkurransejag og overfladiske ting som utseendet og statussymboler.

Så sånn sett og med div innen internasjonal politikk tror jeg vil lever i en av de mest utfordrende tidene psykisk sett. 

Jeg synes Internett er veldig veldig veldig bra. Jeg hadde blitt enda mere ensom om jeg ikke hadde hatt Internett. Sliter med en enorm angst og er elendig i det sosiale. I tillegg har jeg så mye ledig tid og jeg kjeder meg ihjel og uten Internett så hadde ikke livet mitt fungert. Mye tryggere å sitte i tua mi og hula mi enn å prate med andre. Jeg hater å være alene. Samtidig er jeg så sosialt klønete så jeg unngår andre pga. Generell angst og sosialangst. Ønsker det ikke hadde vært sånn.

[SoWhat?]

11 timer siden, Odelia skrev:

Jeg synes Internett er veldig veldig veldig bra. Jeg hadde blitt enda mere ensom om jeg ikke hadde hatt Internett. Sliter med en enorm angst og er elendig i det sosiale. I tillegg har jeg så mye ledig tid og jeg kjeder meg ihjel og uten Internett så hadde ikke livet mitt fungert. Mye tryggere å sitte i tua mi og hula mi enn å prate med andre. Jeg hater å være alene. Samtidig er jeg så sosialt klønete så jeg unngår andre pga. Generell angst og sosialangst. Ønsker det ikke hadde vært sånn.

Jeg ser den. For noen er det jo en måte å ha kontakt med andre på uten å måtte være fysisk sammen, så jeg skjønner at det er som du skriver for noen mennesker.

[Gjest Jegskulleønskeat]

Det er veldig mange som sliter idag ja, og jeg lurer også på hvorfor. Jeg personlig tror det er en økning i lettere psykisk lidelser (lett depresjon, lett angst), men det er ingen statistikk på at det er flere med PTSD, schizofreni og bipolar lidelse f.eks. 

[AnonymBruker]

On 4/4/2018 at 9:06 PM, AnonymBruker said:

Må man, så må man. 

Om man risikerer å sulte ihjel, klarer man å skaffe mat. 

Lediggang er roten til alt ondt. 

Så lenge man har tid til å tenke mye, så er det lett for at tankene går i negative spiraler. 

Min man blir tvunget til å holde seg aktiv og i jobb fordi sånn er faktisk verden, vel, så klarer man det. 

Man klarer det man virkelig må klare. 

Anonymkode: ea004...df0

Hvordan forklarer du den store andelen hjemløse i usa om det er så enkelt at "må man så må man"?

Anonymkode: f336e...f01

[AnonymBruker]

De fleste problemene var der før også. Men kanskje deler av samfunnet var bygget på en måte som gav litt flere muligheter? De som falt ut av skolen kunne reise til sjøs og komme seg inn i arbeidslivet på den måten. Det var kanskje (litt usikker nå altså) enklere å komme ut i lære enn det er i dag? Mulighetene var dermed kanskje litt mer varierte enn dagens regime med veldig mange års teoretisk skolegang?

De fleste (om ikke alle) steder fikk også de som ikke var like "oppvakte" en eller annen jobb. Snakker man med besteforeldrene sine så hadde de fleste moderat psykisk utviklingshemmede en eller annen enkel jobb av noe slag. Om det var visegutt eller kjøkkenhjelp eller noe annet, og om det var mer av sosiale hensyn enn noe annet, så hadde de en jobb.

Hva løsningen i dag skulle være har jeg ikke løsningen på, men jeg tror at på enkelte områder i tiden fra noen år etetr krigen og frem til i dag har vi strukturert oss bort fra noen muligheter.

Anonymkode: 32ac6...ce2

[PeeWee]

På 4.4.2018 den 20.03, AnonymBruker skrev:

Men stemmer dette? Sliter vi mer i dag enn det folk gjorde før? Eller er det bare mer åpenhet rundt det?

Eller stemmer det i og med at vi blir så sammenlignet, satt diagnoser på og et stadig jag om å være perfekt?

Anonymkode: e7ea1...809

Jeg tror heller det var en periode å femsti, sekstil og starten av syttitallet hvor det var færre enn vanlig som hadde sosiale problem. Årsaken er nok kort og godt at den økonomiske veksten i den perioden var så rask, at nesten alle ville få det merkbart bedre enn sine foreldre. Noe som igjen skapte en veldig optimisme for fremtiden. En optimisme som idag takket være innvandring og frihandel er borte. 

[AnonymBruker]

Et av problemene i dagens samfunn er at teknologien og sosiale media gjør det mulig for oss å dele ekstreme mengder informasjon om oss selv hele tiden. Det ligger også litt i de sosiale kravene og normene at vi gjør det - og at vi deler de positive tingene ved oss selv, eller negative i den forstand, for å oppnå oppmerksomhet, status, makt, positiv bedømmelse, osv. Det er et menneskelig behov nå om dagen, at flest mulig får med seg hva vi gjør, hvordan vi gjør det, når vi gjør det, hvor vi er, hva vi skal og hva vi fikk ut av det. Vi er rett og slett status-jagere og fokuserer svært mye på hvordan vi blir "sett", ikke hvordan vi blir forstått. Det er jo tross alt enveiskommunikasjon som regel, det å legge ut statuser og bilder og oppdateringer uten noen reelle svar, men bare "likes" eller ingen "likes".

Vi følger drømmer vi ikke har, og vi velger bort drømmer vi egentlig har pga. den sosiale normen som foreligger. Og denne teknologiske atferden og usikkerheten er kanskje størst når vi er på vårt mest sårbare i livet - mellom 15 år og 25 år, de årene der vi skal utvikle oss mest som mennesker. Vi skal usanne oss, få oss et yrke, reise og oppleve verden, få kjærester, kanskje barn, et familieliv, eller vi skal velge å være singel og nyte livet med det, vi skal ha opplevelser, dra på konserter og eventer, og vi skal trene og være kroppslig opptatt og se bra ut i bikinien. Og det er nærmest krav om at vi skal dele alle disse utviklingene ved oss selv på sosiale media slik at folk kan se nøyaktig hvor "bra" vi gjør det.

Det PRESSET som vi legger på oss selv er enorm. Og det er vanskelig å la være, når vi kan scrolle ned èn side på instagrammen og det dukker opp titalls bilder av mennesker med perfekte kropper og perfekte liv, som har oppnådd en stor mengde milepæler før fylte 25 år. Vi fokuserer hele tiden på å hylle individualitet og særegenhet, men selv det er ikke særegent eller individuelt lenger fordi det deles opp og ned og hit og dit.... å være spesiell eller annerledes har nesten fått en "ekkel" smak i munnen nå, fordi vi ser for mye av det. Å komme over noen som er "normale" i dag kan nesten føles beroligende.

Vi lever i et samfunn der arbeidslivet krever at vi har mastergrader og relevant erfaring og kontakter med andre i industrien. Det er vanskelig å få jobb, fordi det har aldri vært like mange "flinke piker" og gutter som tar høyere utdanning. Konkurransen er enorm. 

Og selv om de som strever prøver å dele dette med oss i mediene sine. Fortelle åpent om depresjonen og angsten og ADHD-en, om traumene eller om den vonde hendelsen som skjedde de. Om dårlig selvtillit og et dårlig ekteskap. Om redselen for å mislykkes og kroppspresset de føler - ingenting er EGET lenger. Vi eier ingenting selv. De som lever rundt oss eier ALL informasjon om oss. Vi tror at åpenhet om problemer skaper forståelse, men det gjør jo ikke det. Vi forstår jo egentlig ikke hvordan det føles å være det andre mennesket når vi ikke gjør gjennom det selv... følelser er individuelt, hvordan vi prosesserer hendelser er individuelt.

Misforstå meg rett - jeg tror teknologien har gitt oss så uendelig mange livsnødvendige virkemidler vi ikke kunne vært foruten. Men vi er jo ikke et sosialt samfunn lenger i samme grad som før. Og det jaget, det presset vi legger på oss selv, det er svært ødeleggende. Vi er generasjon "perfekt", og ingenting er perfekt ved oss - vi bryter sammen når noen legger bittelitt press på oss. Vi er konstant sårbare og stresset har satt oss i en modus der vi konstant er "på", vi slapper aldri helt av. Vi legger oss på kvelden med en mengde bekymringer, og vi står opp på samme måte. Alt er en "big deal" nå om dagen.

Jeg vet ikke hvordan de hadde det for 40-50-60 år siden.. jeg var ikke tilstede under den tiden og kan ikke uttale meg om det og hvordan det føltes. Jeg har studert psykologi og psykologiens historie fokuserer særlig lite på de subjektive opplevelsene av følelsesliv før i tiden, men mer på konkrete teorier om intelligens og motivasjon og kognitiv utvikling av tidlige psykologer og vitenskapsmenn. Det som psykologien har lært meg dog, er at menneskets hjerne er stadig i utvikling. Og det som var normalt og vanlig da, trenger ikke være normalt og vanlig nå - hverken i det sosiale samspill og samfunnets normer, eller i de mest komplekse nevrologiske synapser og forbindelser i cortex.

Anonymkode: 40232...548