Psykolog, ond sirkel

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, men må få luftet noen ting som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med.

Går til psykolog. Har gjort det i mange år. Har gått til tre forskjellige psykologer inkl DPS. De to første "ga meg opp" inkl DPS. Den tredje er veldig opptatt av egne resultater. Alle pasientene h*ns skal bli friske -og det fort, under 6 måneder. Jeg har fått gå i terapi på nåde i et par år for mye hos h*n. H*n vil at jeg skal bli en del av den vanvittige statistikken over friske pasienter.

Men så er problemet. Jeg fungerer ikke i hverdagen, føler jeg. Tåler ingenting og hodet er som en smørje av vonde tanker, minner og forvrengt virkelighetsoppfatning. Går konstant rundt med tanker om ting det ikke er lov å skrive om her, og bare lar tiden flyte avgårde og prøver å glemme at jeg lever på en måte. Har hatt mange vonde opplevelser som voksen, men det er barndommen min som har ødelagt meg. Psykologen sier jeg kunne vært psykotisk etter det jeg har vært utsatt for. Så sånn sett bekrefter han meg.

Likevel føler jeg at psykologen presser meg til å være frisk. H*n snakker hele tiden om at h*ns opplegg gjør alle friske. At jeg bare skal slutte å tenke de tankene jeg tenker, så ordner alt seg. 
Problemet er at jeg har en personlighetsforstyrrelse (i tillegg til et par andre diagnoser) som gjør at jeg ikke vil skuffe h*n ved å si at jeg ikke føler meg noe bedre av terapien de siste par årene. Jeg føler meg på bristepunktet og tenker hele tiden at jeg ikke orker mer. Orker ingenting, vil bare ligge og grine. Men det klarer jeg ikke, for da tenker man bare enda mer på ting. Så jeg gjør ting for å distrahere meg selv. Men uansett hva jeg gjør så går jeg rundt med en stor klump i magen og er kvalm og svimmel.

Men dette klarer jeg ikke fortelle til psykologen. Jeg har merket at jeg, fordi jeg ikke vil skuffe h*n, har kommet i en ond sirkel der jeg føler h*n vil jeg skal bli bedre og jeg prøver å fokusere på det positive, i så stor grad at h*n tror jeg er bedre enn det jeg føler at jeg er. Jeg sitter jo bare å snakker om hva jeg er takknemlig for i livet, selv når h*n spør om hvordan det går. Jeg babler om at det gikk fint på morgenen fordi jeg prøvde å kose meg med en te jeg liker og nyte utsikten fra kjøkkenvinduet. Og da begynner h*n å snakke om at opplegget fungerer for meg. Jeg vil ikke slå det ned og si "nei", så jeg prøver å forklare med andre ord hvordan jeg har det uten å si "nei". Men det gjør at jeg ikke føler jeg får ting frem, som igjen gjør at jeg ikke føler jeg blir hørt/sett fordi h*n fokuserer på statistikken sin igjen og snakker om at jeg er en del av den. Jeg er jo nesten frisk som klarer å drikke te!

Går på medisiner som setter meg litt ut og sover fryktelig dårlig. Jeg er i fast deltidsjobb og prøver virkelig mitt beste for å ikke falle helt av lasset.

Klarer ikke helt sette ord på det jeg føler, men håper noen forstår. 
Aner ikke hva jeg skal gjøre, noen som kan gi meg noen gode råd? Det gjør så vondt, og jeg har begynt å tenke at den loopen jeg har med psykologen bare gjør meg verre. H*n vil bare at jeg skal snakke om de gode tingene i livet, og jeg er flink til å finne lyspunkt, men den gjennomgående følelsen min er at ting er beksvart. Føler aversjon mot å skulle snakke med psykologen igjen. Føler meg totalt overkjørt på en måte. Fanget i det at jeg skal leve opp til h*ns forventninger. Bare slutte å bry meg om tankene mine og bare bli frisk liksom.

Har siste året med AAP nå, vi har sendt søknad om delvis ufør tidligere i år, men den var feil utfylt og må sendes på nytt. Men er så redd for at det vil ødelegge for statistikken til psykologen at h*n ikke vil sende den på nytt riktig utfylt! At h*n vil se en eller annen "fremgang" siden vi søkte sist og tviholde på et halmstrå for at vi ikke skal sende inn på nytt. F.eks har jeg merket at det at jeg delvis klarer å gjennomføre hjemmeleksene jeg får fra h*n gjør at h*n snakker om statistikken sin igjen. "Så flott at du drakk te ved vinduet!". Jeg føler jeg blir straffet fordi jeg er flink pike, som er en del av diagnosene mine (ikke flink pike-syndromet, men unnvikende personlighetsforstyrrelse som er veldig selvutslettende). H*n ser ikke hvor vanskelig det er å gjennomføre, at det ikke betyr at jeg har det fantastisk. Selv om jeg godt kan forstå at man skal se de positive fremskrittene, så føler jeg det tar opp all h*ns oppmerksomhet. Og det er fint med positive ting, jeg skjønner at det er bra, men det betyr ikke at jeg er frisk og klarer 100% jobb uten å gi opp etter kort stund. En tekopp ved vinduet er ikke det samme som 7,5 timer i en jobb man må konsentrere seg om og faktisk klare å gjennomføre. Det finnes ingen jobber der man ikke må bruke hodet eller forholde seg til andre osv.
En del av hvorfor dette har begynt å skremme meg er at ettersom jeg jobber deltid får jeg ikke penger fra NAV etter AAP-en er ferdig i slutten av året, da er det de 10.000,-/mnd jeg har å leve for... Føler jeg ikke ser noe lys i enden av tunellen.

Jeg klarer ikke å gjøre meg sett og hørt, men aner ikke hvordan jeg skal snu på det.

Det er så mørkt!!
Håper noen kan hjelpe meg, komme med konstruktive tilbakemeldinger, hva som helst.

Anonymkode: 66f10...b65

[AnonymBruker]

Jeg synes du skriver veldig bra. Ta en kopi av dette og la psykologen lese det. Evt snakk med fastlegen om dette, kanskje du kunne hatt mere nytte av å bruke den kommunale tjenesten. Jeg opplever å bli sett på en helt annen måte i kommunens psykiatri enn hos psykolog. Jeg får nå mulighet til å påvirke samtalene i fht hva jeg har behov for i stede for å følge en metode psykologen hadde bestemt seg for skulle virke (for det gjorde meg verre). 

Anonymkode: e0c76...612

[AnonymBruker]

Det viktigste i terapi er relasjonen til terapeuten. Det ser ikke ut til at din og terapeutens relasjon er særlig god, da du ikke klarer å snakke fritt om det du ønsker, som jo er poenget i terapi. Om du går privat vil jeg sterkt anbefale deg å finne en ny terapeut. 

Jeg har også unnvikende personlighetsforstyrrelse, men jeg har lært meg å sette grenser for meg selv. Dette er en situasjon der du kan øve på dette. Å sette grenser og å tørre å si sin mening er viktig for din tilfriskning.

Anonymkode: 76616...1fa