Krevende vennine

[AnonymBruker]

Har ei som jeg har kjent noen år nå som er ei kjekk jente og vi trivdes godt sammen til hun ble litt mye. 

Hun sliter psykisk, og jeg har selvfølgelig støttet henne mye når hun har gått gjennom tunge perioder men nå er det slik at om en samtale ikke handler om henne så gidder hun ikke å delta noe særlig. Jeg forstår at det er nok mye som skjer i hodet hennes men føler vennskapet har blitt veldig ensidig på grunn av dette.  

Hvis vi skal noe er det alltid på hennes premisser, akkurat som om hun er "viktiger" enn andre. Litt vanskelig å forklare men feks om vi skal en plass så er det bedre vi kjører dobbel så langt slik hun slipper å ta buss e.l. Prøver å gi andre dårlig samvittighet om de ikke kjører henne hjem siden hun ikke har lappen selv og slike ting.

Synes dette er veldig dumt fordi hun er en del av vår vennering men de fleste har blitt lei av henne. Hun er ikke en person man kan si noe til heller uten at verden går under,vi har prøvd, fordi da er vi "slemme" som ikke forstår at hun har det vanskelig. Og om noen sier noe hun ikke er enig i, nei da er det nærmest skriking og masse fælt som kommer. 

Har blitt sånn nå at jeg unngår å invitere henne mye pga dette.. vet ikke hva jeg skal gjør? 

Anonymkode: 69e76...2e9

[AnonymBruker]

Virker som hun bruker sykdommen som undskylding til å få det som hun vil. Dere må sette ned foten, det er ikke bare hun som bestemmer🙄. Og det er ikke riktig at hun gir dere dårlig samvittighet for at dere ikke kan kjøre henne hjem. 

Hva slags ting er det dere sier til henne sånn at verden går under? 

Hvis hun blir fornærmet av at de ikke er enig med henne, får de si at da får vi være enige om at vi er uenige om det temaet. 

Lurt å passe på at det er bussforbindelse, men om dere bor nære hverandre og hun spør pent, gjør det vil ikke noe om hun sitter på/eller at dere alle samkjører. De som sitter på, kan betale sjåføren en liten slant. 

Får hun hjelp for sine psykiske problemer? Har hun ikke vært slik før? 

Anonymkode: 084b2...b14

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker som hun bruker sykdommen som undskylding til å få det som hun vil. Dere må sette ned foten, det er ikke bare hun som bestemmer🙄. Og det er ikke riktig at hun gir dere dårlig samvittighet for at dere ikke kan kjøre henne hjem. 

Hva slags ting er det dere sier til henne sånn at verden går under? 

Hvis hun blir fornærmet av at de ikke er enig med henne, får de si at da får vi være enige om at vi er uenige om det temaet. 

Lurt å passe på at det er bussforbindelse, men om dere bor nære hverandre og hun spør pent, gjør det vil ikke noe om hun sitter på/eller at dere alle samkjører. De som sitter på, kan betale sjåføren en liten slant. 

Får hun hjelp for sine psykiske problemer? Har hun ikke vært slik før? 

Anonymkode: 084b2...b14

Ja er det vi føler også. Om vi nevner noe om oppførselen så er det noe av det verste vi kan si og som sagt da er vi slemme og alt dette.

Ja, det har flere prøvd men hun fortsetter bare med å heve stemmen og "gir" seg ikke med mindre noen blir skikkelig sinte eller enig med henne.  

Vi bor ikke nær hverandre , er nesten en halvtime å kjøre hver vei, og hun tilbyr aldri å betale noe for det. 

Ja, hun går til psykolog og har vært innlagt osv så hjelp får Hun, men føler ikke noe som helst bedring. Hun var syk da vi traff henne men ikke på dette nivået om forstår hva jeg mener.

Anonymkode: 69e76...2e9

[AnonymBruker]

Noen som har noe tips, gått gjennom lignende ? 

Anonymkode: 69e76...2e9

[AnonymBruker]

Jeg har også en slik venninne. Og hadde ikke hun vært enestående og fantastisk når hun har sine gode perioder, så hadde jeg ikke giddet å holde på dette vennskapet.

Som du også nevner, blir hun alltid i sentrum. Hun skal bestemme hvilke steder vi skal gå på (alltid hjemme hos henne i et skittent og rotete hus, for hun klarer ikke å gå ut i offentligheten), alle samtaler dreier seg alltid om henne og hennes issues. Det hender at hun husker på å spørre meg hvordan det går med barna, eller noe annet, men når jeg har sagt en setning om det, har hun liksom krysset det av plikt-lista si, og er fri til å dreie samtalen over på seg og sitt igjen. Før hadde vi en god venninnegruppe som møttes jevnlig, men når hun krangler med noen av oss (som skjer jevnlig, f.eks. hvis en av oss prøver å be henne søke hjelp), er vi andre svikere hvis vi har kontakt med denne personen. Vår stabile venninnegruppe har blitt splittet opp, pga at min psykisk ustabile venninne har voldsom sterk personlighet. Hun har ingen familie som hun har kontakt med, så det er vi få venninnene hun har som må stille opp når det er noe hun trenger hjelp til, eller høytider skal feires, eller penger skal lånes.

Jeg løser dette ved å avtale møter med mine andre venninner utenom ("i smug", om du vil). Jeg kan ikke la en psykisk syk venninne bestemme hvem jeg skal få lov til å være sammen med, og hva vi skal gjøre. Så er jeg flink til å foreslå ting: "I dag skal jeg på kino! Blir dere med?" Da blir det ikke slik at hun alltid styrer møtene våre, da får hun heller takke nei, og så avtaler jeg å besøke henne hjemme hos henne en annen dag i stedet.

Det er et slit til tider, men samtidig viktig å være der for en venninne som ikke har andre enn oss få gjenværende venninnene...

Anonymkode: 28869...9c8

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også en slik venninne. Og hadde ikke hun vært enestående og fantastisk når hun har sine gode perioder, så hadde jeg ikke giddet å holde på dette vennskapet.

Som du også nevner, blir hun alltid i sentrum. Hun skal bestemme hvilke steder vi skal gå på (alltid hjemme hos henne i et skittent og rotete hus, for hun klarer ikke å gå ut i offentligheten), alle samtaler dreier seg alltid om henne og hennes issues. Det hender at hun husker på å spørre meg hvordan det går med barna, eller noe annet, men når jeg har sagt en setning om det, har hun liksom krysset det av plikt-lista si, og er fri til å dreie samtalen over på seg og sitt igjen. Før hadde vi en god venninnegruppe som møttes jevnlig, men når hun krangler med noen av oss (som skjer jevnlig, f.eks. hvis en av oss prøver å be henne søke hjelp), er vi andre svikere hvis vi har kontakt med denne personen. Vår stabile venninnegruppe har blitt splittet opp, pga at min psykisk ustabile venninne har voldsom sterk personlighet. Hun har ingen familie som hun har kontakt med, så det er vi få venninnene hun har som må stille opp når det er noe hun trenger hjelp til, eller høytider skal feires, eller penger skal lånes.

Jeg løser dette ved å avtale møter med mine andre venninner utenom ("i smug", om du vil). Jeg kan ikke la en psykisk syk venninne bestemme hvem jeg skal få lov til å være sammen med, og hva vi skal gjøre. Så er jeg flink til å foreslå ting: "I dag skal jeg på kino! Blir dere med?" Da blir det ikke slik at hun alltid styrer møtene våre, da får hun heller takke nei, og så avtaler jeg å besøke henne hjemme hos henne en annen dag i stedet.

Det er et slit til tider, men samtidig viktig å være der for en venninne som ikke har andre enn oss få gjenværende venninnene...

Anonymkode: 28869...9c8

Uff høres tungt ut. Godt du har funnet en mellomvei om man kan kalle det det. Tingen er med min vennine så sier hun ikke nei til fellesting, og blir veldig fornærma om noen av oss planlegger noe uten henne. 

Det er slik her og. Hun har lite av familie hun har kontakt med så blir oss som må "ta vare på" henne. Men kjenner at det begynner å bli for slitsomt, spesielt når hun stadig forlanger mer og mer både oppmerksomhet, tid og alt egentlig..  

Føles ikke greit å vurdere å kutte ned tiden med henne, men er heller ikke greit at man sitter og føler seg sliten eller dårlig hver gang man har vært med noen. 

Anonymkode: 69e76...2e9