voksne som mishandler foreldre

[AnonymBruker]

Det er mye klaging på hvor dårlige mødre er, så dårlige at de man må bryte kontakten. "Gode råd" som å anmelde til politiet, søke om besøksforbud osv. Hva slags mødre er dere selv? Jeg har en voksen datter som mishandler meg psykisk, truer meg fysisk vold, har forsatt meg i stor gjeld, lyver om meg i offentlige etater. Hun stjeler fra meg. Jeg tør ikke presentere henne for min nye omgangskrets etter flytting. Da setter hun straks i gang med å utnytte dem økonomisk, og stjeler fra dem. Hun ringer mitt nettverk, bl. a. fastlege for å snakke nedsettende om meg. Hun har problemer med rus, går fra det ene voldelige forholdet til det andre, har mistet omsorgen for sine barn. Barnebarn som jeg ikke får se fordi hun har klart å snakke nedsettende om meg til barnevernet også. Dette mennesket har jeg løpt etter i alle år, forsøkt å slukke branner, forsøkt å hjelpe på alle måter, med praktisk, økonomisk og psykologisk støtte.  Nå har hun gått inn i et nytt forhold, flyttet fra byen der hennes barn bor. vår kontakt har de siste par årene bestått av at hun har ringt kun når hun har trengt penger og praktisk hjelp. Og stygge sms hvor hun setter de mest alvorlige psykiatriske diagnoser på meg. Jeg har alltid satt hennes behov foran mine, også av hensyn til mine barnebarn som jeg elsker men ikke har fått se på fem år. Til alle dere som er så misfornøyde med deres mødre, ta dere  en god kikk i speilet og forsøk å svare ærlig på hva slags mødre dere selv er, og hvilke mennesker dere er. Fra meg er det ingen sympati å få, jeg har gått fullstendig tom og har slitt meg helseløs. Og en ting jeg aldri trodde at jeg av alle skulle komme til å si: jeg elsker ikke lenger min datter, hun er et monster som bruker opp alle rundt seg til siste dråpe er brukt opp. Tar hun kontakt med meg skal JEG søke om besøksforbud mot henne, for jeg vil aldri se eller høre fra henne mer. Så til alle godt  voksne sutrekjerringer  der ute med slemme mammaer: husk at en dag kan komme da vi mammaer kan komme til å avsky dere minst like sterkt tilbake,  slutter å elske DERE! Kanskje vil deres barn lære og ta etter deres eget atferdsmønster og kutte ut dere slik at dere får smake deres egen medisin.Min dør er er lukket og slik skal det forbli. Jeg mistenker at de fleste av dere som sutrer over slemme mammaer ikke er blitt modne voksne. Unntaket er dere som kommer fra hjem med mishandling, psykisk syke foreldre og rus. Et slikt hjem kommer ikke min datter fra, tvert i mot. Jeg vil anbefale dere å lese en bok med tittelen: Blame it on mother. 

En mor

Anonymkode: 4b2e8...62c

[AnonymBruker]

Trist å høre. Tilsvarende i min familie.

Anonymkode: 56125...dad

[Juniper]

Jeg tror din egen situasjon gjør deg litt blind på det store bildet her. 

For å si det sånn, om ditt barnebarn om noen år ser behovet for å bryte med sin mor, har du da ingen sympati med barnebarnet? 

Det er mange mødre der ute som din datter. Det er idioter, missbrukere, psykisk syke og folk med personlighetsforstyrrelser i alle aldre og av begge kjønn. 
Enkelte personer er giftige for omgivelsene. 
At du blir utnyttet, sjikanert og mishandlet av din datter gjør situasjonen ikke mindre fortvila for de som blir det av egne mødre. Eller fedre, for den sags skyld. 

[AnonymBruker]

Så fordi du har den erfaringen du har så skal ikke man få klage eller kutte kontakten med sin mor? For da er det mest sannsynlig din egen feil? De fleste som kutter kontakten med foreldrene sine har gått igjennom årevis med mishandling. Ofte forstår ikke mødre eller fedre at de ikke har behandlet barnet/barna sine godt nok eller utsatt dem for mishandling. 

Din datter er syk. Jeg anbefaler deg og snakke med en psykolog eller lignende for å vite hvordan du skal forholde deg til datteren din. Å blant annet låne ut penger til en med rusproblemer er noe man ikke bør gjøre. Jeg har erfaring med rusmisbruk i nær familien. Jeg kuttet kontakten, men holdt dørene åpne vis noe skulle endre seg. Jeg avviste all rop om hjelp, lån av penger eller annet. Etter mange år som rusmisbruker klarte denne personen å bli rusfri. Atferden var som natt og dag. Da var det godt for denne personen å ha noen å prate med og støtte seg på. En som ikke dømte, selv om det var vanskelig når det stod på. 

Uansett, din situasjon kan være annerledes enn andres og det er dumt å dømme andre slikt. Det er også mulig at det er ting i oppveksten hennes som har gjort at hun havnet der hun er. 

 

 

Anonymkode: 4831a...55a

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke mange forstår hvor stygge voksne barn kan være mot sine foreldre. Da tenker jeg ikke på de som kutter kontakten av ulike årsaker, men rett og slett er direkte onde eller utnytter til egen vinning. Ofte er det en av flere søsken som driver på, så det har neppe noe med dårlig oppvekst å gjøre. Jeg har jobbet mange år i helsevesenet og ser folk som kommer med en gang foreldrene er innlagt på sykehus og skal leke den omsorgsfulle sønn/datter, og så får man høre etterpå av pasienten eller andre i familien at de egentlig kun er ute etter penger eller eiendeler, eller å få umyndiggjøre foreldrene så de kan plasseres på sykehjem, huset selges og pengene fordeles. Det er "barn" som stjeler fra sine foreldre, smykker, penger og verdisaker. Noen mishandler dem psykisk i årevis, nekter å invitere med på store dager, snakker nedsettende til dem, truer med alt som skal skje om forelderen ikke gjør som de befaler, anklager for helt urimelig ting, låser dem inne. Noen slår sine gamle foreldre, skrur av varmen når det er kaldt eller nekter å hjelpe dem med å få tak i mat. Det er mange grusomme historier, ikke alle er snille med sine barn, men mange er jammen ikke snille med den eldre slekt heller. Har selv en tante som psykisk terroriserte min bestemor i mange år, styrte mann og barn bort fra henne, ødela store dager og familiesammenkomster. Hun fikk tilsnakk mange ganger av oss andre, men fortsatte like fult. Etter bestemors død har ingen kontakt med henne lenger, nå er hun selv gammel og hjelpetrengende, håper hun har fått litt innsikt i hvor fælt hun har oppført seg. Nei det er mye grusomme folk der ute. Gjør det som er best for deg ts, ta vare på deg selv. Klem fra meg 

Anonymkode: fa9d9...873

[AnonymBruker]

Du kan virkelig ikke legge føringer for hva andre skal føle og mene basert på dine egne erfaringer alene. Det har du null grunnlag til. Det er tragisk å høre om din skjebne, men dette er noe du må bearbeide hos en profesjonell. 

Min mor var faktisk alvorlig psykisk syk, schizofren. Hun var likevel en helt formidabel mor, har intet vondt å si om henne! Men det blir likevel feil av meg å si at dermed må alle barn av mødre med schizofreni også være fornøyd med sin oppvekst, ettersom min var helt uproblematisk!

Anonymkode: 9f592...53d

[Occulta]

Jeg har vokst opp med en mor og en søster som er slik som du beskriver din datter. Jeg har fortsatt kontakt med dem men ikke lenger på deres premisser. Jeg har null toleranse for bullshit lenger og sender dem på dør sporenstreks dersom de ikke klarer å oppføre seg. Det virker som at det har funket... foreløpig

[En mor]

Takk for tilbakemeldinger, alle hadde noe bra å komme med synes jeg. Spesielt du som bl.  a skriver om voksne barn som besøker på sykehus for å leke snille, du beskriver slike personer på en prikk!  Jeg var innlagt på sykehus med alvorlige symptomer fra hjertet. Da kom min datter selvsagt på besøk, det forverret min situasjon og fylte meg med skrekk. Hun stjal alt hun kom over, fra meg, andre pasienter, mat fra sykehuset, en søsterklokke..Hun tok min tel, utga seg for å være lege og ringte inn falske resepter. Også i mitt navn. Det ligger mye sorg i det jeg skriver, ikke fordømmelse. Jeg vet at jeg ikke var en perfekt mor, det er ingen. Men jeg var god nok. Under min datters oppvekst hadde vi et godt forhold utover det vanlige, mye latter, humor, kos, lek, turer mm. Hun har alltid vært mitt alt, jeg ser at jeg har hat vanskeligheter med å sette grenser. Fordi jeg var redd for å såre hennes sjel. For mye kjærlighet, det finnes ikke, tenkte jeg og øste ut, forgudet henne. Jeg har utviklet bl.a hjertesykdom som i følge legene er utløst av mange sjokk og store påkjenninger over lang tid. Jeg har ikke lenger tillit til mennesker, hun har ødelagt alt rundt meg. Til de som virkelig har blitt mishandlet under oppveksten, dere har all rett til å ta avstand fra mishandlere! Slik jeg også gjør, men med omvendt fortegn! Ingen skal finne seg i å bli brukt og mishandlet. Jeg skriver fordi dette med barn som mishandler sine foreldre er et tema som er skambelagt, skjult og med store mørketall. Vi må ha fokus på dette også, den omvendte problemstillingen! En del av min datters taktikk er å påstå seg grovt mishandlet av meg. Det er flere som henne der ute, jeg sluker ikke historier om tragiske barndommer lenger, er skeptisk. For det finnes mange fordeler ved å klage på en forferdelig barndom. Ansvarsfraskrivelse fra egne valg og handlinger. Til dere som har klart å bryte med virkelige mishandlere, sterkt gjort! Jeg vet hvor mye det har kostet å bryte med min datter, det er så smertefullt at det nesten er mer fristende å bli i dette forholdet, bare for å kunne se henne en gang i blant. Det er sammensatt, og stor ambivalens er et av problemene når det gjelder ens eget barn. Det er ikke sikkert at hun er syk. Det er mulig at hun er sosiopat, en arbeidsdiagnose ved 16 års alder, men som aldri ble satt. Personligheten er ikke ferdig utviklet før 18 års alder, diagnosen kunne derfor ikke settes. Sosiopati er ingen sykdom, det er ondskap for ondskapens skyld. Min datter oppfyller alle kriterier jeg har sett på sjekklister, og i samsvar med alle mine opplevelser i forb. m. mishandlingen. Den er kalkulerende, satt i system og intelligent gjennomført. Så ha det så bra du kan ungen min, jeg tør ikke se deg mer. Mitt største ønske er at du skule ha det bra, kanskje har du det på din måte.

En mor

[En mor]

2 timer siden, Juniper skrev:

Jeg tror din egen situasjon gjør deg litt blind på det store bildet her. 

For å si det sånn, om ditt barnebarn om noen år ser behovet for å bryte med sin mor, har du da ingen sympati med barnebarnet? 

Det er mange mødre der ute som din datter. Det er idioter, missbrukere, psykisk syke og folk med personlighetsforstyrrelser i alle aldre og av begge kjønn. 
Enkelte personer er giftige for omgivelsene. 
At du blir utnyttet, sjikanert og mishandlet av din datter gjør situasjonen ikke mindre fortvila for de som blir det av egne mødre. Eller fedre, for den sags skyld. 

Jeg er ikke  blind for de som virkelig mishandles av sine foreldre. Jeg vil sette fokus på at det skjer andre veien også.  Som jeg skriver i mitt innlegg. Og om mine barnebarn kutter kontakten med sin mor? Det har de gjort og har min fulle forståelse og støtte. Det ene barnebarnet mitt går jevnlig til psykolog. Han pleier å ta kontakt med meg i smug stakkar liten, hans sorg er for stor. Han elsker sin mamma, det gjorde så vondt å bli sviktet. Han støtter seg til psykologen som heter det samme som mammaen hans. Og han tror på Gud, og at Gud vil hjelpe mamma slik at de kan ses igjen. Han er bare ti år! Hvordan skal det gå med barnebarna mine på sikt som voksne. Jeg kunne vært der for dem, de ville det men fikk ikke. Pga all bakvaskelsen og løgnene. Tro du meg, jeg elsker mine barnebarn, jeg kan ta barneperspektivet. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan virkelig ikke legge føringer for hva andre skal føle og mene basert på dine egne erfaringer alene. Det har du null grunnlag til. Det er tragisk å høre om din skjebne, men dette er noe du må bearbeide hos en profesjonell. 

Min mor var faktisk alvorlig psykisk syk, schizofren. Hun var likevel en helt formidabel mor, har intet vondt å si om henne! Men det blir likevel feil av meg å si at dermed må alle barn av mødre med schizofreni også være fornøyd med sin oppvekst, ettersom min var helt uproblematisk!

Anonymkode: 9f592...53d

Jeg må bare spørre deg, hvordan klarte hun å fungere som mor med alvorlig schizofreni? Min mor hadde dette, og fungerte ikke i det hele tatt...

Anonymkode: c9a74...6c7

[AnonymBruker]

Det er trist at folk viser pigger slik som deg, når man forsøker å ta opp et viktig tema. Kanskje er du selv en som mishandler, jeg leser stor mangel på empati og forståelse for problematikken i ditt innlegg. Og på den måten er det vel du selv som legger føringer for hva andre skal mene og tenke, snarere enn meg. Det er moralsk forkastelig å forsøke å trykke ned noen som er eller har blitt mishandlet slik du prøver på. Jeg kan forsikre deg om at du ikke lykkes hverken når det gjelder meg eller andre som opplever mishandling, vi kjenner taktikken din. Jeg legger ikke føringer for hva andre skal mene og føle. Jeg setter fingeren på et stort problem som ikke mange snakker om, den omvendte mishandlingen. Altså når voksne barn mishandler sine foreldre. Dette er et stort problem og vel så  smertefull mishandling som alle andre former for mishandling. Vi som mishandles av voksne barn har også rett til å ha en stemme!!!! Og at man skal være kritisk og ikke tro på alle som påstår seg mishandlet av sine foreldre, det er en velkjent taktikk mishandlere bruker for å skaffe seg sympati, samt å fraskrive seg ansvar for egne handlinger. Tenk deg en f. eks kriminell som skal stå til svars for en voldtekt for domstolen. Det første han og advokaten hans vil skylde på er moren hans. Altså: Jeg har rett til å gi oss som mishandles av våre voksne barn en stemme. Jeg har rett til å uttrykke min mening om at noen som påstår seg mishandlet som barn ikke snakker sant bestandig. Det er lov å tenke logisk og kritisk. 

Anonymkode: 4b2e8...62c

[AnonymBruker]

Mennesker som er shizoferne fungerer ikke i hverdagen. De kan ikke ta vare på seg selv, langt mindre et barn. Jeg kan ikke begripe hvordan du kan oppleve barndommen din som uproblematisk. Det er en logisk svikt i innlegget ditt.

Anonymkode: 4b2e8...62c

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at din oppvekst hos en shizofren mor var uproblematisk? Jeg hadde en far med denne sykdommen og det var så langt i fra uproblematisk.Det var et helvete. Dessuten er dette en arvelig sykdom, jeg er redd for at jeg selv kan utvikle sykdommen. Dette faktumet gjør ikke akkurat ting bedre. 

Anonymkode: 4b2e8...62c

[AnonymBruker]

Jeg har en tante som er bipolar. Det er en arvelig sykdom som dessverre har gått videre til en av hennes døtre samt et av barnebarna. Barnebarnet var halvveis i medisinstudiet da sykdommen brøt ut. Tragisk! I tillegg til sorgen over deres sykdom, alle deres lidelser, så får sykdommen store praktiske konsekvenser. Den som er syk klarer ikke se konsekvensene av sine handlinger. De setter penger over styr, eier ikke selvinnsikt. Dette har tæret så mye på vår familie at vi andre nå har begrenset kontakt med de syke, vi orker ikke mer og er utslitte. Noe lignende har jeg sett skje med noen i nabolaget som hadde en shizofren i sin familie. Det er godt at det finnes støttegrupper for pårørende. Og nødvendig. Psykiske lidelser er ALDRI uproblematiske. Det får store konsekvenser for både den som er syk, og de som elsker dem. Så hvorfor var akkurat ditt tilfelle så uproblematisk? Er vi som er i lignende situasjon dumme eller? Så jeg spør med hvilken rett du har til å dømme oss ut fra dine erfaringer som jeg synes virker ikke troverdig.

Anonymkode: 4b2e8...62c

[AnonymBruker]

Alvorlige psykiske lidelser er bare tragisk og fælt. Helt sinnsykt  og skadelig for barn dersom de ikke får hjelp.  

Anonymkode: 4b2e8...62c