Jeg er så sliten, lei av alt!

[AnonymBruker]

Som overskriften sier... Jeg har ikke noe jobb, får ikke noe jobb, er møkk lei av alt! Sliten i hodet av alle mine tanker, har ikke så mange venner heller.

Har ikke hatt noe særlig til oppvekst og fra jeg var 11 bodde jeg hos fosterforeldre. Jeg er ung ufør, men ønsker ikke å være det lenger da jeg egentlig ikke trenger det og der ikke er lenger noe diagnose. 

Men jeg har ikke energi til noe, jeg vil bare ligge i sengen hele dagen og syntes synd på meg selv, i min egen elendighet. Alle andre rundt meg lykkes og har det så bra, mens lille meg bare er til bry for alle og en hver.. 

Jeg har aldri egentlig snakket med noen om mine tanker og om alt som har foregått i mitt liv siden start til nå. Aldri hatt en psykolog og begynner nå å lure på om jeg er blitt psykisk syk... 

Eneste gnisten i hverdagen er hunden min og det nyfødte tantebarnet mitt, men that´s it. 

Jeg er ikke mett av dage, men jeg er mett av å ha det sånn som jeg har det... Søke på jobber etter jobber og få avslag etter avslag, og samtidig gå å bære på alle tankene jeg har i hodet mitt.... Alle rundt meg sier "Jeg er her for deg om du vil prate", og det er sikkert bare for å ha noe morsomt å sitte å høre på.. Og hvorfor skal jeg åpne meg til folk, som enten sier "vet åssen du har det, ja" eller "Sykt kjipt da, kanskje du skal snakke med en psykolog"... hva hjelper de setningene der for egentlig? 

Vet ikke hvor jeg ville med dette innlegget, og beklager for et rotete innlegg... Men hodet mitt er rotete nå...

J - 26

Anonymkode: 3b5a0...582

[AnonymBruker]

Tør jo forsåvidt heller ikke å fortelle så mye til folk rundt meg, jeg har jo sagt noe... Men vil ikke at de skal tenke at jeg er en ustabil jente som ikke eier nåla i veggen... 

Anonymkode: 3b5a0...582

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som overskriften sier... Jeg har ikke noe jobb, får ikke noe jobb, er møkk lei av alt! Sliten i hodet av alle mine tanker, har ikke så mange venner heller.

Har ikke hatt noe særlig til oppvekst og fra jeg var 11 bodde jeg hos fosterforeldre. Jeg er ung ufør, men ønsker ikke å være det lenger da jeg egentlig ikke trenger det og der ikke er lenger noe diagnose. 

Men jeg har ikke energi til noe, jeg vil bare ligge i sengen hele dagen og syntes synd på meg selv, i min egen elendighet. Alle andre rundt meg lykkes og har det så bra, mens lille meg bare er til bry for alle og en hver.. 

Jeg har aldri egentlig snakket med noen om mine tanker og om alt som har foregått i mitt liv siden start til nå. Aldri hatt en psykolog og begynner nå å lure på om jeg er blitt psykisk syk... 

Eneste gnisten i hverdagen er hunden min og det nyfødte tantebarnet mitt, men that´s it. 

Jeg er ikke mett av dage, men jeg er mett av å ha det sånn som jeg har det... Søke på jobber etter jobber og få avslag etter avslag, og samtidig gå å bære på alle tankene jeg har i hodet mitt.... Alle rundt meg sier "Jeg er her for deg om du vil prate", og det er sikkert bare for å ha noe morsomt å sitte å høre på.. Og hvorfor skal jeg åpne meg til folk, som enten sier "vet åssen du har det, ja" eller "Sykt kjipt da, kanskje du skal snakke med en psykolog"... hva hjelper de setningene der for egentlig? 

Vet ikke hvor jeg ville med dette innlegget, og beklager for et rotete innlegg... Men hodet mitt er rotete nå...

J - 26

Anonymkode: 3b5a0...582

Jeg kan gi deg en diagnose  - deprimert. Å ville ligge i sengen og ikke gjøre en ting er ikke normalt når man er uten diagnose. Det er heller ikke noe sunnhetstegn å henge fast i fortiden når du skal inn i fremiden. Uansett frisk er du ikke.

Kom deg opp og ut og begynn å trene.

Anonymkode: 447b4...c05

[AnonymBruker]

Det er synd å høre at du er så langt nede  Men, så lenge det er liv er det håp og du er bare 26 år! Jeg har hatt depresjoner flere ganger og vært litt som deg, sett svart på ting og ville bare isolere meg. Ble sur når det var fint vær etc. 

Er i en jobbsøkerprosess selv og jeg får også bare avslag. Regner med du vet det er et veldig tøft jobbmarked selv for oss som er i jobb, og har utdannelse. Det er mange om beinet. 

Kan du studere eller ta noe kurs mens du søker på jobb? Evt drive med noe frivillig arbeid? Jeg har jobbet med hjemløse katter av og til og det er så koselig

En psykolog kan også være en god idè, skader jo ikke å teste. Det finnes også gruppeterapi for folk med depresjon, jeg vet ikke om det kunne vært noe? For min del ble det bare kleint men kan jo funke for noen. Det skader ikke å åpne seg for venner heller, de fleste er ganske forståelsesfulle når det gjelder å ha det vanskelig. 

Nå kommer jeg bare med noen forslag her altså.. men det viktigste er at du får en grunn til å stå opp tror jeg. Om du bare går deg en tur, trener, hva som helst som får deg ut hver dag. Finnes organiserte fjellturer med Norges Turistforening f.eks. 

Lykke til og håper du får det bedre! 

Anonymkode: ce663...c58

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan gi deg en diagnose  - deprimert. Å ville ligge i sengen og ikke gjøre en ting er ikke normalt når man er uten diagnose. Det er heller ikke noe sunnhetstegn å henge fast i fortiden når du skal inn i fremiden. Uansett frisk er du ikke.

Kom deg opp og ut og begynn å trene.

Anonymkode: 447b4...c05

Jeg ser jo ikke mørkt på alt, jeg gråter ikke og er ikke nedfor sånn hele tiden...

Anonymkode: 3b5a0...582

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er synd å høre at du er så langt nede  Men, så lenge det er liv er det håp og du er bare 26 år! Jeg har hatt depresjoner flere ganger og vært litt som deg, sett svart på ting og ville bare isolere meg. Ble sur når det var fint vær etc. 

Er i en jobbsøkerprosess selv og jeg får også bare avslag. Regner med du vet det er et veldig tøft jobbmarked selv for oss som er i jobb, og har utdannelse. Det er mange om beinet. 

Kan du studere eller ta noe kurs mens du søker på jobb? Evt drive med noe frivillig arbeid? Jeg har jobbet med hjemløse katter av og til og det er så koselig

En psykolog kan også være en god idè, skader jo ikke å teste. Det finnes også gruppeterapi for folk med depresjon, jeg vet ikke om det kunne vært noe? For min del ble det bare kleint men kan jo funke for noen. Det skader ikke å åpne seg for venner heller, de fleste er ganske forståelsesfulle når det gjelder å ha det vanskelig. 

Nå kommer jeg bare med noen forslag her altså.. men det viktigste er at du får en grunn til å stå opp tror jeg. Om du bare går deg en tur, trener, hva som helst som får deg ut hver dag. Finnes organiserte fjellturer med Norges Turistforening f.eks. 

Lykke til og håper du får det bedre! 

Anonymkode: ce663...c58

Ja, vet hvor tøft det er.. "Søker noen med 30 års erfaring" typ... Jeg takker flere ganger nei til sosiale arrangementer fordi jeg ikke ønsker å sitte der å være nedfor å virke pessimistisk...

Anonymkode: 3b5a0...582

[DominantHr]

Begynn på en yrkesutdannelse og beveg deg mer/bli fysisk aktivitet. Når pulsen går fra 60 til 120 - 140/min, øker du O2 tilførselen til hjernen med en faktor på 2.

Alt dette vil gi deg nytt livsmot.

[Xcase33]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Som overskriften sier... Jeg har ikke noe jobb, får ikke noe jobb, er møkk lei av alt! Sliten i hodet av alle mine tanker, har ikke så mange venner heller.

Har ikke hatt noe særlig til oppvekst og fra jeg var 11 bodde jeg hos fosterforeldre. Jeg er ung ufør, men ønsker ikke å være det lenger da jeg egentlig ikke trenger det og der ikke er lenger noe diagnose. 

Men jeg har ikke energi til noe, jeg vil bare ligge i sengen hele dagen og syntes synd på meg selv, i min egen elendighet. Alle andre rundt meg lykkes og har det så bra, mens lille meg bare er til bry for alle og en hver.. 

Jeg har aldri egentlig snakket med noen om mine tanker og om alt som har foregått i mitt liv siden start til nå. Aldri hatt en psykolog og begynner nå å lure på om jeg er blitt psykisk syk... 

Eneste gnisten i hverdagen er hunden min og det nyfødte tantebarnet mitt, men that´s it. 

Jeg er ikke mett av dage, men jeg er mett av å ha det sånn som jeg har det... Søke på jobber etter jobber og få avslag etter avslag, og samtidig gå å bære på alle tankene jeg har i hodet mitt.... Alle rundt meg sier "Jeg er her for deg om du vil prate", og det er sikkert bare for å ha noe morsomt å sitte å høre på.. Og hvorfor skal jeg åpne meg til folk, som enten sier "vet åssen du har det, ja" eller "Sykt kjipt da, kanskje du skal snakke med en psykolog"... hva hjelper de setningene der for egentlig? 

Vet ikke hvor jeg ville med dette innlegget, og beklager for et rotete innlegg... Men hodet mitt er rotete nå...

J - 26

Anonymkode: 3b5a0...582

Hva med å bruke tiden på å utvikle det mellom ørene? ..så kan du få jobb og betalt for å bruke det siden?...dere kvinnfolk er så lite visjonære. 

Å skylde på hvor en kom fra er en dårlig unnskyldning ...selv om du er ufør så kan du utvikle deg. Ellers kan du ta den enkle utveien å bare finne et mannfolk som kan forsørge deg. De finnes jo det jo drøssevis av overalt. Du er egentlig redda så lenge du er kvinnfolk.....så sånn sett skal du være glad for du ikke er mannfolk og har et rotete hode. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Xcase33 skrev:

Hva med å bruke tiden på å utvikle det mellom ørene? ..så kan du få jobb og betalt for å bruke det siden?...dere kvinnfolk er så lite visjonære. 

Å skylde på hvor en kom fra er en dårlig unnskyldning ...selv om du er ufør så kan du utvikle deg. Ellers kan du ta den enkle utveien å bare finne et mannfolk som kan forsørge deg. De finnes jo det jo drøssevis av overalt. Du er egentlig redda så lenge du er kvinnfolk.....så sånn sett skal du være glad for du ikke er mannfolk og har et rotete hode. 

Og dette syntes du var helt greit å skrive til ei som ikke har det helt OK ? Speechless!

Anonymkode: 3b5a0...582

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Xcase33 skrev:

Hva med å bruke tiden på å utvikle det mellom ørene? ..så kan du få jobb og betalt for å bruke det siden?...dere kvinnfolk er så lite visjonære. 

Å skylde på hvor en kom fra er en dårlig unnskyldning ...selv om du er ufør så kan du utvikle deg. Ellers kan du ta den enkle utveien å bare finne et mannfolk som kan forsørge deg. De finnes jo det jo drøssevis av overalt. Du er egentlig redda så lenge du er kvinnfolk.....så sånn sett skal du være glad for du ikke er mannfolk og har et rotete hode. 

Tipper forresten at du ikke jobber med mennesker, for det hadde du vært elendig til... Har ikke skrevet noen ting om min utdannelse eller om jeg faktisk har et fagbrev i noe, så kan du heller fundere litt på det... ;-)

Anonymkode: 3b5a0...582

[Lill3My]

Anbefaler seg å snakke med en psykolog. Jo før jo bedre. For slik som du har det skal du bukke trenge å ha det. Og selv om alt kanskje aldri kan bli "helt bra" kan det likevel bli nye bedre. Og en psykolog kan hjelpe deg nmmed å komme seg videre i livet, få snakket ut, finne noen nestringsstrategier, tiltak og småting som gradvis får livet litt på gli igjen. Har selv slitt mye med angst, depresjon og spisevegring i godt over ti år totalt... Felles for alle gangene jeg har jobbet meg friskere er å ha noe i livet som gir meg mening og glede og mestring. Å finne dette noe er imidlertid ikke lett men psykolog kan virkelig hjelpe deg med å finne ut hva som er viktig for Deg og kanskje med tiden får du faktisk lyst til å gjøre noe, oppnå noe. Og anbefaler også å jevnlig utfordre seg selv.. Feks en gang i uka å gjøre noe nytt. Trenger ikke være noe stort.. Gå en ny tur, finn en ny sang å høre på, teste ut yoga, lære seg å strikke, lage en ny matrett osv osv

 

Ønsker er iallfall lykke til videre og håper du tar steget til å oppsøke psykolog. De er som regel bedre enn sitt rykte og er der utelukkende for å hjelpe DEG

[Gjest making.a.mess]

Hvilket fylke bor du i?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Mrs.Purdey skrev:

Hvilket fylke bor du i?

Hva har det å si?

Anonymkode: 3b5a0...582

[AnonymBruker]

Shit, nesten så jeg kunne skrevet alt det der selv..bortsett fra det med fosterforeldre. Jeg har venninner men ikke venninner man kan ringe spontant også finne på noe. Er så trist. Jeg startet å gå på dps i fjor og snakker med en terapaut én gang i uka. Føler ikke det hjelper sånn veldog, men hun gir meg masse bra øvelser for å få vekk det verste tankekjøret. Jeg er også 26 år men er ikke ufør men går på aap fordi jeg ikke får meg heltidsjobb. Utrolig frustrerende!!! Kan jrg spørre hvor i landet du holder til?:)

Anonymkode: 39ffd...5be

[Xcase33]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Og dette syntes du var helt greit å skrive til ei som ikke har det helt OK ? Speechless!

Anonymkode: 3b5a0...582

Ifg din tolkning tydeligvis ikke ....er man ufør og har mye tid så bør man finne motivasjonen til å bruke den tiden til å bli god til noe. Det var det jeg sa ...at du tolker det annerledes vel det får stå på din regning. Du er tydeligvis ikke enig i det ? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Xcase33 skrev:

Ifg din tolkning tydeligvis ikke ....er man ufør og har mye tid så bør man finne motivasjonen til å bruke den tiden til å bli god til noe. Det var det jeg sa ...at du tolker det annerledes vel det får stå på din regning. Du er tydeligvis ikke enig i det ? 

Joa, men når man har prøvd i lengre perioder uten å lykkes så når man nesten bunn! 

Anonymkode: 3b5a0...582

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eneste gnisten i hverdagen er hunden min og det nyfødte tantebarnet mitt, men that´s it. 

Men dette er da noe. Ikke thats it, men mye. De to forholdene der er store. Prøv å fokuser mest på dette, og ikke det andre.

Ja, hvorfor ikke legge en plan, ala det herdominant foreslår. Ta deg tid, ikke vær utålmodig og prøv å legg en detaljert plan der du belønner deg selv for de små stegene underveis.Og husk at du trenger ikke være best, bare bra nok:)

Yrkesutdannelse er ikke dumt. Er det noe du kunne tenke deg innenfor dette? Frisør, Barne- og ungdomsarbeider, eller noe annet? Sats på svennebrev/fagbrev og bli lærling en plass. Her er en oversikt over alt du kan ta fagbrev i: https://utdanning.no/interesseoversikt#/utdanninger/?level=vgs

Når du har prøvd det samme over lengre tid uten å lykkes, er det kanskje på tide å prøve noe annet.

Ikke gi opp, ts <3 

Anonymkode: 2cdcc...2ea

[Grovmel]

20 minutter siden, Xcase33 skrev:

Hva med å bruke tiden på å utvikle det mellom ørene? ..så kan du få jobb og betalt for å bruke det siden?...dere kvinnfolk er så lite visjonære. 

Å skylde på hvor en kom fra er en dårlig unnskyldning ...selv om du er ufør så kan du utvikle deg. Ellers kan du ta den enkle utveien å bare finne et mannfolk som kan forsørge deg. De finnes jo det jo drøssevis av overalt. Du er egentlig redda så lenge du er kvinnfolk.....så sånn sett skal du være glad for du ikke er mannfolk og har et rotete hode. 

Tror du virkelig det bare er kvinnfolk som har depresjon og har liten motivasjon? Dette rammer mange. Det er i en del av tilfellene også rent fysisk av årsak, at folk blir deprimert og noen ganger henger psyken og fysikken sammen. 

 

Men er litt enig i at det kan være godt verdt å prøve å pushe seg selv. For hvis du f eks står opp hver morgen å trener bein hardt, så er det stor sjans for at resten av hverdagene blir enklere. Fysisk slit, er ofte noe som resulterer til at ting blir lettere. 

 

Å finne en som kan forsørge er en lett utvei ja, men det bedre må da være å kunne bli selvstendig selv og ikke avhenge av noen andre. 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som overskriften sier... Jeg har ikke noe jobb, får ikke noe jobb, er møkk lei av alt! Sliten i hodet av alle mine tanker, har ikke så mange venner heller.

Har ikke hatt noe særlig til oppvekst og fra jeg var 11 bodde jeg hos fosterforeldre. Jeg er ung ufør, men ønsker ikke å være det lenger da jeg egentlig ikke trenger det og der ikke er lenger noe diagnose. 

Men jeg har ikke energi til noe, jeg vil bare ligge i sengen hele dagen og syntes synd på meg selv, i min egen elendighet. Alle andre rundt meg lykkes og har det så bra, mens lille meg bare er til bry for alle og en hver.. 

Jeg har aldri egentlig snakket med noen om mine tanker og om alt som har foregått i mitt liv siden start til nå. Aldri hatt en psykolog og begynner nå å lure på om jeg er blitt psykisk syk... 

Eneste gnisten i hverdagen er hunden min og det nyfødte tantebarnet mitt, men that´s it. 

Jeg er ikke mett av dage, men jeg er mett av å ha det sånn som jeg har det... Søke på jobber etter jobber og få avslag etter avslag, og samtidig gå å bære på alle tankene jeg har i hodet mitt.... Alle rundt meg sier "Jeg er her for deg om du vil prate", og det er sikkert bare for å ha noe morsomt å sitte å høre på.. Og hvorfor skal jeg åpne meg til folk, som enten sier "vet åssen du har det, ja" eller "Sykt kjipt da, kanskje du skal snakke med en psykolog"... hva hjelper de setningene der for egentlig? 

Vet ikke hvor jeg ville med dette innlegget, og beklager for et rotete innlegg... Men hodet mitt er rotete nå...

J - 26

Anonymkode: 3b5a0...582

Jeg har det akkurat som deg og blir like gammel som deg om snart fire dager...

Ble singel i fjor fra et langvarig og trygt forhold med mye kjærlighet der vi nesten var gift. 

Har nesten ikke venner og de jeg prøver å få kontakt med får jeg nesten ikke respons fra. Ingen vil være venn med meg. Og alle andre gifter seg og får barn. Det er jo sånn historien er og krever av oss. Man leser det overalt og ser det i alle filmer. Og det er aldri noe snakk om vanskelige brudd og at noen er ufrivillig alene og mislikt fordi ingen er glad i deg eller vil ha deg. Du blir stort sett dårlig behandlet og opplevelser stort sett en verden full av hat. 

Er sykmeldt. Alt ble så vanskelig og har slitt hele livet mitt. Og etter 8 måneder med mas og uutholdelig venting skal jeg til min første behandling i terapi om nesten ti dager. Og håper virkelig at det er hjelpen jeg trenger.

Har stått på som f og prøvd å finne løsninger. Men mislykkes med alt i livet. Og er deprimert og utslitt. Trynet mitt henger og folk ser at noe er galt... 

 

Anonymkode: f7bbe...c04

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som overskriften sier... Jeg har ikke noe jobb, får ikke noe jobb, er møkk lei av alt! Sliten i hodet av alle mine tanker, har ikke så mange venner heller.

Har ikke hatt noe særlig til oppvekst og fra jeg var 11 bodde jeg hos fosterforeldre. Jeg er ung ufør, men ønsker ikke å være det lenger da jeg egentlig ikke trenger det og der ikke er lenger noe diagnose. 

Men jeg har ikke energi til noe, jeg vil bare ligge i sengen hele dagen og syntes synd på meg selv, i min egen elendighet. Alle andre rundt meg lykkes og har det så bra, mens lille meg bare er til bry for alle og en hver.. 

Jeg har aldri egentlig snakket med noen om mine tanker og om alt som har foregått i mitt liv siden start til nå. Aldri hatt en psykolog og begynner nå å lure på om jeg er blitt psykisk syk... 

Eneste gnisten i hverdagen er hunden min og det nyfødte tantebarnet mitt, men that´s it. 

Jeg er ikke mett av dage, men jeg er mett av å ha det sånn som jeg har det... Søke på jobber etter jobber og få avslag etter avslag, og samtidig gå å bære på alle tankene jeg har i hodet mitt.... Alle rundt meg sier "Jeg er her for deg om du vil prate", og det er sikkert bare for å ha noe morsomt å sitte å høre på.. Og hvorfor skal jeg åpne meg til folk, som enten sier "vet åssen du har det, ja" eller "Sykt kjipt da, kanskje du skal snakke med en psykolog"... hva hjelper de setningene der for egentlig? 

Vet ikke hvor jeg ville med dette innlegget, og beklager for et rotete innlegg... Men hodet mitt er rotete nå...

J - 26

Anonymkode: 3b5a0...582

Det er aldri for sent å skrive en ny historie. Men eneste som kan få det til er deg. Du må finne noe du kjenner litt glede med og bygge på det. Du er 26 år, og har mange år igjen. Lag deg et godt liv, du fortjener det!

Anonymkode: 291dc...26c