Kristin Gjelsvik

[Carabilla]

lurker skrev (1 time siden):

Titalls betyr et tall mellom 20 og 90, så det er ikke mange influensere som har lån i den størrelsesorden.

At mange kan få lån til boliger i 10-millionersklassen skyldes at de ofte har høy inntekt, pluss har egenkapital opparbeidet ved år i boligmarkedet. Mange har også en partner som kan ha god inntekt.

 

Huset i Drammen pluss huset i Stavanger ligger på nesten 20 millioner til sammen og Burøe  x paret har 3 eneboliger til nesten 30 millioner derfor jeg spør...vet ikke om noen som tjener 1 million som får sånne summer i lån eller kan leve så fett med slike utgifter som 2 og 3 eneboliger gjør..då derfor jeg lurer på om de thener mye mer enn det som står i ligningen.

 

[lurker]

2 hours ago, Carabilla said:

Huset i Drammen pluss huset i Stavanger ligger på nesten 20 millioner til sammen og Burøe  x paret har 3 eneboliger til nesten 30 millioner derfor jeg spør...vet ikke om noen som tjener 1 million som får sånne summer i lån eller kan leve så fett med slike utgifter som 2 og 3 eneboliger gjør..då derfor jeg lurer på om de thener mye mer enn det som står i ligningen.

 

Jeg kjenner ikke til Burøe-situasjonen, men Kristin og Dennis har ikke hatt lån på 20 millioner på husene.

Jeg kikket hos kartverket, og de hadde pantedokument på 9,5 million på huset i Stavanger. Det betyr at de maksimalt kan ha lånt 9,5 millioner på det, men det betyr på ingen måte at de har lånt så mye.

Huset i Drammen kjenner jeg ikke adressen til, men de kjøpte det vel for under salgssummen vil jeg tro, og brukte egenkapital fra tidligere leilighet, så de hadde mindre gjeld på det enn det de kjøpte i Stavanger.

Så 20 millioner i boliglån har de ikke hatt.

 

At Burøe-familien har 30 millioner i boliggjeld, høres også usannsynlig ut. På hver av eiendommene er det nok en god del verdi som ikke er dekket av lån, de er jo godt voksne folk som har hatt flere ulike boliger de har tjent penger på.

Spesielt når man har bodd i Oslo-området, kan man for eksempel lett ha tjent 5-10 millioner bare på boligsalg de siste 15 årene.

 

[Mariiihøna]

Må bare si at jeg får veldig vondt av Kristin, aner ikke hva hun faktisk har gått igjennom det siste året. Men skulle så inderlig ønske hun bare sa alt og ikke holdt igjen! Men helt nydelig at hun holder det for seg og sine nærmeste for å beskyte sønnen, all respekt. 
Hadde min eks holdt på slik hennes gjør i media og tar offerrollen så til de grader, nei Gud det må være tøft å se på og ikke kunne forsvare eller forklare! 
 

måtte bare si det etter jeg så story på IG der hun gråt og var lei seg over et tøft år. 

[Carabilla]

lurker skrev (9 timer siden):

Jeg kjenner ikke til Burøe-situasjonen, men Kristin og Dennis har ikke hatt lån på 20 millioner på husene.

Jeg kikket hos kartverket, og de hadde pantedokument på 9,5 million på huset i Stavanger. Det betyr at de maksimalt kan ha lånt 9,5 millioner på det, men det betyr på ingen måte at de har lånt så mye.

Huset i Drammen kjenner jeg ikke adressen til, men de kjøpte det vel for under salgssummen vil jeg tro, og brukte egenkapital fra tidligere leilighet, så de hadde mindre gjeld på det enn det de kjøpte i Stavanger.

Så 20 millioner i boliglån har de ikke hatt.

 

At Burøe-familien har 30 millioner i boliggjeld, høres også usannsynlig ut. På hver av eiendommene er det nok en god del verdi som ikke er dekket av lån, de er jo godt voksne folk som har hatt flere ulike boliger de har tjent penger på.

Spesielt når man har bodd i Oslo-området, kan man for eksempel lett ha tjent 5-10 millioner bare på boligsalg de siste 15 årene.

 

Det stemmer absolutt ikke, de leide leilighet i Oslo før de kjøpte sitt første hus i Ski...jeg har ingenting med det å gjøre, men blir så forundret over at noen får lån til å kjøpe så dyre boliger uten en fast inntekt egentlig.  For influensere har ingen garanti for jobb...plutselig kan inntekten forsvinne veldig fort. Jeg kjenner mange med gode jobber og høy egenkapital som får max 3- 4 mill i lån.

Bare derfor jeg lurer på hvordan det er mulig å leve så " fett" uten fast jobb.

[lurker]

8 hours ago, Carabilla said:

Det stemmer absolutt ikke, de leide leilighet i Oslo før de kjøpte sitt første hus i Ski...jeg har ingenting med det å gjøre, men blir så forundret over at noen får lån til å kjøpe så dyre boliger uten en fast inntekt egentlig.  For influensere har ingen garanti for jobb...plutselig kan inntekten forsvinne veldig fort. Jeg kjenner mange med gode jobber og høy egenkapital som får max 3- 4 mill i lån.

Bare derfor jeg lurer på hvordan det er mulig å leve så " fett" uten fast jobb.

 

Vel, man får jo ikke lån uten inntekt, egenkapital og sikkerhet. Når det gjelder Burøe-familien, så googlet jeg litt og ser at de begge har hatt god inntekt i mange år.  De har rett og slett tjent mye penger.
 

Her er noen av tallene jeg fant om inntekten deres hentet fra skatteoppgjøret, for å gi noen eksempler på hva de har tjent:

Ørjan 2018  1 137 559 kroner

Ørjan 2019  813 727

 

Marma 2018 2,5 millioner

Marna 2019 2 659 535

Marna 2020 1 620 901

Marna 2021 2,6 millioner

 

Husk at dette da er alminnelig inntekt, det vil si alle inntekter minus alle fradag, som minstefradrag og lånerenter. De faktiske utbetalingene kan være en god del høyere.

Jeg synes ikke det er rart at noen med disse inntektene får låne mye.

Og, selv om inntekten kan forsvinne, så låner bankene ut når man har inntekt - de har jo sikkerhet i det man kjøper.

At inntekten for å betjene lånet kan forsvinne over natta kan skje alle, uansett yrke. Man kan bli ufør eller partner kan dø eller bli ufør.

 

[Gjest Heike72]

Carabilla skrev (17 timer siden):

Det stemmer absolutt ikke, de leide leilighet i Oslo før de kjøpte sitt første hus i Ski...jeg har ingenting med det å gjøre, men blir så forundret over at noen får lån til å kjøpe så dyre boliger uten en fast inntekt egentlig.  For influensere har ingen garanti for jobb...plutselig kan inntekten forsvinne veldig fort. Jeg kjenner mange med gode jobber og høy egenkapital som får max 3- 4 mill i lån.

Bare derfor jeg lurer på hvordan det er mulig å leve så " fett" uten fast jobb.

De kan vel ha store forholdsvis faste inntekter fra samarbeid de har over tid og kan vise til gode inntekter flere år tilbake i tid + at de sikkert har oppsparte midler og god egenkapital. Det holder det. De har nok ikke så usikker inntekt som du tror og de tjener veldig mye på enkelte samarbeid. De får nok ikke andre kriterier for lån enn oss andre, så det betyr jo at de sitter veldig godt i det økonomisk.

[misspaulings]

Carabilla skrev (På 4.5.2023 den 13.09):

Kanskje litt generelt spørsmål,  men hvordan kan de fleste influensere få titalls millioner i lån? De fleste store influensere tjener rundt 1 million i året, men vet om flere som sitter på flere eirndommer f.eks Marna og Ørjan og kristin og Dennis + flere...

Tjener nesten 700 k selv og hadde 800k i egenkapital og fikk låne max 3 mill. Har en sikker og fast jobb i helsevesenet. 

Jeg forstår ingenting.

De fleste reiser i tillegg på dyre ferier, shopper dyre klær,  har dyre biler osv.

Absolutt ingen misunnelse, men bare lurer på hvordan det er mulig bare? Influensere har jo veldig usikker inntekt og annonsører kan plutselig forsvinne og det er begrenset hvor mye folk gidder å se de samme i tvruta hele tiden også.

Kan noen forklare dette til meg?

 

Det er jo ikke noe stort mysterium eller komplisert regnestykke for lån i ditt tilfelle. Man får låne maks 5 x inntekt = nesten 3,5 mill. Evt. Tjener du kanskje mellom 6,7-6,9 k siden du skriver nesten, da er maks lån 3,35-3,45 mill. Så har du helt sikkert noe studielån siden du har den inntekten innenfor helse, som må trekkes fra og da er du nede på max 3 mill i ekstra lån.

Hvis man er TO influensere (eller vanlige folk) som tjener 1 mill hver kan man potensielt låne 10 mill sammen. Andre her har vist til at eks. Marna og Ørjan tjente mer enn dette igjen og derav kan få ganske høye lån.

[lillehammeren]

Det fins sikkert egne forum for diskusjoner rundt økonomi og lån.

Endret 6. mai 2023 av lillehammeren

[PissiPus]

Ble tråden om Dennis slettet?

[Gjest Heike72]

PissiPus skrev (7 timer siden):

Ble tråden om Dennis slettet?

Den ble stengt på ubestemt tid. Kanskje pga tilstanden han er i akkurat nå.

[Klump]

Så Kristin med nye kjæresten her for noen uker siden. Virket veldig lykkelig. Unner henne det🤩

[Nana]

Woody56 skrev (På 29.4.2023 den 10.16):

Jeg synes Kristin er en tøff dame med bein i nesa som jeg liker godt, men det jeg personlig reagerer på er hvor mye hun gir uttrykk for at hun har behov for egentid og fest som småbarnsmamma. Jeg kjenner ingen kvinner som er så lite med sitt barn som henne. Jeg regner ikke med at barnet er med på saker hvor alkohol er i bildet.

Nå er kanskje denne situasjonen endret seg, siden Dennis har lagt seg inn selv, men i en periode så reiste hun masse og levde livet. Jeg har kanskje vært borte fra barna mine tre helger om året de siste fem årene og elsker virkelig å være med de. Vi er alle forskjellige, men jeg setter ikke barn til verden fordi jeg ønsker masse egentid og å selvrealisere meg selv. Det gjorde jeg i 20-årene før jeg fikk barn. Savnet etter mine er stort når jeg ikke er med de. Alkohol drikker jeg også kun 3-4 ganger om året, og aldri med barna tilstede. 

Selvfølgelig er det viktig å ta vare på seg selv som småbarnsmamma, men jeg observerer et samfunn der mange har blitt mer og mer egoistiske. 

Vet ikke hvilken samværsordning de har nå, men i utgangspunktet skulle det være 50/50. Vil anta at hun har mer samvær nå når far sliter - han ble sitert på at han ikke hadde sett barnet på lenge. Og det er jo foreldrene hans som har innredet rom til barnebarnet, kjøper leker, maler og står for overnattinger.

Uansett - det du skriver her er et perfekt eksempel på dobbeltmoralen som kvinner blir utsatt for. Hun har behov for egentid, hun har behov for å feste etc. I det som har utspilt seg mer eller mindre offentlig så ser vi tydelig at det er far som har hatt behov for å ha egentid (flytte til Stavanger og åpne bar) og å feste. Men han har kanskje ikke uttalt det? Derimot uttaler han det stikk motsatte av det handlingene hans tilsier.

Kristin, derimot, er klar på at for at hun skal kunne være en god mor, så trenger hun stimuli utenfra.

Alle er ulike, men både fra personlig erfaring, gjennom venner og kollegaer, så ser jeg et tydelig mønster der noen går totalt opp i barna. Fordi det er riktig for dem. Men - det eneste de snakker om er barna. Hva de har gjort, hva de sier, spiser, trener, og for all del, fødselshistorier på repeat i kantinen - ingen skrupler med det. Dette er også ofte de samme som konstant klager, ber om å få jobbe i romjul og dagene før skjærtorsdag «for å komme seg bort litt».

Det er absolutt ikke uvanlig å treffe en venninne (småbarnsmor) til en konsert eller lignende og det første vedkommende sier er «åh, jeg må ha meg et glass vin» - og så kommer historien om hva som skjedde fra barna stod opp og kastet bleiene veggimellom til de ble hentet fra barnehage og at mor må klare å ta igjen den halvtimen hun kom for sent på jobb grunnet levering og ditto halvtime pga henting. 
Fordi - far har en jobb der han ikke bare kan slippe alt han har i hendene (men merkelig nok klarer han det etter en evt skilsmisse).

Så har jeg den andre gruppen venner, som ikke kunne stått mer i kontrast til førstnevnte. Som innlemmer barna i SITT liv, ikke omvendt. Som selvsagt inngår kompromisser, men lever etter mottoet om at hvis de ikke har overskudd og tid til seg selv, så blir de heller ikke en så god forelder som de ønsker å være. Disse setter av tid til konserter (mer enn en gang i året), skiturer, trening - hva enn de nå måtte ha hatt av interesser før de ble mødre.

Det står gjerne ikke 2-4 barn oppstilt i bunader med sure ansikt på Instagram på 17.mai - men de er kanskje på fjellet og står på brett eller ski med barna. De ser barna for de individene de er (det gjør jo også førstnevnte gruppe i den grad de har overskudd), men de mister ikke seg selv i prosessen. Som allerede nevnt - barna blir et kjærkommet tillegg til det livet som allerede er der, men livet og personlige interesser blir ikke snudd totalt på hodet «bare» fordi at de får barn.

Denne gruppen mødre kan fint ha samtaler uten å nevne barna sine i det hele tatt - og det betyr overhodet ikke at de ikke elsker dem, følger dem opp, er til stede og dekker både fysiske og psykiske behov barna måtte ha - men det er bare en del av dem. De har beholdt lidenskapene sine, interessene både faglig og personlig.

Hvis jeg spør førstnevnte gruppe hvordan det går med dem/hvordan de har det/om det er noe nytt, så - i 9,9 av 10 tilfeller svarer de med noe som er relatert til barna. Den og den har vært syk, sånn og sånn har skjedd på skole/i barnehage, mannen har gjort sånn og svigermor har gjort sånn. Hvis jeg da anerkjenner og gjentar «men hvordan går det med DEG», «hva har DU gjort på siden sist» - så er enten svarene det samme som i første omgang, eller en oppramsing av alt de burde ha gjort.

Stiller jeg samme type spørsmål til sistnevnte gruppe mødre, så forteller de om jobben, om kurs den har vært på, aktiviteter, helgeturer, planer etc. Både utstråling, kroppsspråk og måten de snakker på utstråler overskudd. Selv om de også sjonglerer barn og jobb og enten partner/samliv eller evt samværsordninger.
Spør jeg om dem så får jeg svar relatert til dem. Spør jeg om barna så svarer de ang barna - kanskje barna har vært med på fjellturer, sykling og aktiviteter, kanskje mor har reist alene, kanskje en kombinasjon. Kanskje det er bekymringer de vil drøfte og ha innspill på eller kanskje ikke.

Etter min erfaring - basert på et stort privat nettverk samt kun å ha jobbet i store firma (og dermed større «tilgang»/kontaktflate enn i et firma med 150 ansatte), samt erfaring fra organisasjonslivet, og ikke minst kontakt med foreldre gjennom barnehage/skole og fritidsaktiviteter så tror jeg at jeg i løpet av det som holder på å bli et relativt langt liv nå etterhvert, har gjort at jeg har venner og bekjente som utgjør nok mennesker til å danne et visst sammenligningsgrunnlag - selv om det ikke holder vann statistisk sett.

Likevel, på tross av alle ulike personligheter og utgangspunkt, så gjør jeg en grov inndeling i disse to, nevnte gruppene.

Og - det mønsteret jeg også ser er at de som lever og ånder for barna og setter sitt eget liv på pause, kan ha en tendens til å bli bitre på sikt (ikke nødvendigvis, men altså en tendens), de glir lengre og lengre fra partneren sin (kanskje fordi sakte men sikkert så blir barna den eneste felles interessen?). De som befinner seg der, oppdager det gjerne først når barna flytter ut - evt at de har vokst så mye fra hverandre at det ender i samlivsbrudd. Man har vært mor (eller far), men ikke en partner.

Ikke misforstå - brudd skjer i alle leire. Alle kan vokse fra hverandre, ta hverandre for gitt eller miste interessen.

Men - jeg tror at for å få et godt liv, og å være både en interessant partner og en god forelder (syns forresten det er underkommunisert hvor krevende det faktisk er), så trenger man påfyll utenfra. Man trenger å pleie seg selv både mentalt og fysisk fordi det gir overskudd i en hektisk hverdag.

Er det én ting man ikke skal ha dårlig samvittighet for, så er det å putte på sin egen oksygenmaske først - og ta hensyn til egne behov og evt partners behov på lik linje med barnas.

I tillegg så kan jeg ikke unngå å nevne dobbeltmoralen her. Hvor ulike krav og forventninger det blir satt til mødre og fedre.

Det er sjeldent/aldri at mannlige ledere blir spurt hvordan de klarer å sjonglere jobb og familie/barn - men det er et gjentakende spørsmål til kvinner. Det er allment akseptert at mannen ikke reduserer stillingsprosent, at han reiser mye i jobben, trener til triatlon (for å ta eksempel på en sport som krever mye trening) og prioriterer seg selv.

Når en kvinne gjør det samme, blir det fremdeles, i 2023, fort stilt spørsmålstegn, eller som i innlegget jeg siterer, kvinnen blir kalt egoistisk.

Hvis en kvinne (i forholdet mellom Dennis og Kristin så var det Kristin som stod for mesteparten av inntektene) prioriteter jobb og personlig påfyll, så kommer det kjapt en kommentar om hvor heldig hun er som har en mann som backer henne. Hvor ofte (sjeldent) hører vi det motsatte?

Det virker dessverre som Kristin er/blir offer for disse fordommene. Ikke bare driver hun eget firma og tar vare på seg selv - hun fremstiller seg heller ikke som noe offer.

Hadde hun fortalt sannheten (jeg så tilfeldigvis intervjuet med Harm og Hegseth i sted der hun sa at bursdagsmeldingen fra exen på insta, der han erklærte kjærlighet hadde ødelagt dagen hennes, sitat «det var ikke som han ikke hadde noe valg i forholdet», hun sa også at hun selv hadde kjempet for at det skulle fungere og på toppen av alt så hadde meldingen generert en flom av tilbakemeldinger på at de burde blitt sammen igjen, stakkars Dennis, han er så glad i deg etc etc.

Igjen, som hun sa - han fremstilte det som at han var et offer, men det «var ikke som om han ikke hadde hatt et reelt valg» for å få forholdet til å fungere. Hun la også til at hun aldri mer skulle sette sine bein i Stavanger mer.

Så - hadde hun fortalt hele sannheten, grått og satt seg selv i tilsvarende «offerposisjon», så hadde hun sluppet å høre noe som helst om at de burde bli sammen igjen/at det var synd på ham. Men, som hun har uttalt flere ganger, hun lar hensynet til barnet gå først og vil derfor unngå offentlig «skittentøyvask».

Det skal noe til å holde på de prinsippene når hun både blir kritisert for å gå fra barnefaren OG fordi hun bruker for mye tid på seg selv (noe som også omfatter inntekten hennes).

Helt til slutt - ikke relatert til Kristin og Dennis, men har dere lagt merke til de som «skryter»/er så takknemlige for at mannen (hovedsakelig mannen), gjør «alt arbeidet utendørs»? Og i tillegg gjerne også setter tingene sine på plass i oppvaskmaskinen, støvsuger etc?

Har dere tenkt over at dette er ikke noe bidrag til forholdet, dette er ting som må gjøres selv om man bor alene. Det er ikke en «tjeneste»/bidrag til forholdet å vaske bilen, skifte dekk, klippe plenen eller å sette inn i oppvaskmaskinen. Likevel hører man gjerne at «han tar alt ute og jeg tar alt inne».

«Alt inne» består av klesvask/tørk/bretting for to voksne + barn, planlegge matpakker, middager (hvis man ikke har matkasse), lage matpakker og middager, ha kontroll på skole- og fritidsaktiviteter, utstyr som skal med, rydde/vaske kjøkken og bad, skifte på senger, ha kontroll på bursdager, presanger - det såkalte fjerde? Eller er det tredje? skiftet.

Sier IKKE at menn generelt ikke deltar i det hele tatt, men jeg syns jeg fremdeles ser tendenser der kvinner tar på seg altfor mye, gjerne som en selvfølge og at mannen er «flink å hjelpe til». Heldigvis er dette mer og mer på vei bort, men hvis man tenker over det så er det fremdeles en vei å gå.

Det er vel nettopp dette Kristin også er «offer» for. Hun forventet lik deltakelse, forventet å ha egentid, og ble derfor sett på som kravstor, egoistisk og at hun prioriterer seg selv foran barnet.

Men strengt tatt - man trenger overskudd for å være en god forelder, og er det noe det er manko på i småbarnsperioden så er det overskudd (dårlig søvn, amming - jeg trenger vel ikke akkurat gå i detaljer på et kvinneforum). Så hvorfor i all verden skal hun kritiseres for å fylle på det HUN trenger for å få overskudd?

Mens det at exen, mens de fremdeles var sammen, flyttet til en annen by, bort fra sitt eget barn og det daglige livet (både andre, tredje og fjerde skiftet) for å åpne bar, som btw er noe av det mest usikre man kan satse på - putt heller pengene i fond eller eiendom - det ble sett på som en slags investering?

Nei, la oss slutte å shame og kritisere og heller heie på at hun faktisk både klarer å stå oppreist, svelge egne skuffelser og kritikk for å skåne barnet - og at hun på toppen av alt ser viktigheten av ikke å miste seg selv, men fylle på der det trengs.

[MissCoverdale]

Nana skrev (1 time siden):

Vet ikke hvilken samværsordning de har nå, men i utgangspunktet skulle det være 50/50. Vil anta at hun har mer samvær nå når far sliter - han ble sitert på at han ikke hadde sett barnet på lenge. Og det er jo foreldrene hans som har innredet rom til barnebarnet, kjøper leker, maler og står for overnattinger.

Uansett - det du skriver her er et perfekt eksempel på dobbeltmoralen som kvinner blir utsatt for. Hun har behov for egentid, hun har behov for å feste etc. I det som har utspilt seg mer eller mindre offentlig så ser vi tydelig at det er far som har hatt behov for å ha egentid (flytte til Stavanger og åpne bar) og å feste. Men han har kanskje ikke uttalt det? Derimot uttaler han det stikk motsatte av det handlingene hans tilsier.

Kristin, derimot, er klar på at for at hun skal kunne være en god mor, så trenger hun stimuli utenfra.

Alle er ulike, men både fra personlig erfaring, gjennom venner og kollegaer, så ser jeg et tydelig mønster der noen går totalt opp i barna. Fordi det er riktig for dem. Men - det eneste de snakker om er barna. Hva de har gjort, hva de sier, spiser, trener, og for all del, fødselshistorier på repeat i kantinen - ingen skrupler med det. Dette er også ofte de samme som konstant klager, ber om å få jobbe i romjul og dagene før skjærtorsdag «for å komme seg bort litt».

Det er absolutt ikke uvanlig å treffe en venninne (småbarnsmor) til en konsert eller lignende og det første vedkommende sier er «åh, jeg må ha meg et glass vin» - og så kommer historien om hva som skjedde fra barna stod opp og kastet bleiene veggimellom til de ble hentet fra barnehage og at mor må klare å ta igjen den halvtimen hun kom for sent på jobb grunnet levering og ditto halvtime pga henting. 
Fordi - far har en jobb der han ikke bare kan slippe alt han har i hendene (men merkelig nok klarer han det etter en evt skilsmisse).

Så har jeg den andre gruppen venner, som ikke kunne stått mer i kontrast til førstnevnte. Som innlemmer barna i SITT liv, ikke omvendt. Som selvsagt inngår kompromisser, men lever etter mottoet om at hvis de ikke har overskudd og tid til seg selv, så blir de heller ikke en så god forelder som de ønsker å være. Disse setter av tid til konserter (mer enn en gang i året), skiturer, trening - hva enn de nå måtte ha hatt av interesser før de ble mødre.

Det står gjerne ikke 2-4 barn oppstilt i bunader med sure ansikt på Instagram på 17.mai - men de er kanskje på fjellet og står på brett eller ski med barna. De ser barna for de individene de er (det gjør jo også førstnevnte gruppe i den grad de har overskudd), men de mister ikke seg selv i prosessen. Som allerede nevnt - barna blir et kjærkommet tillegg til det livet som allerede er der, men livet og personlige interesser blir ikke snudd totalt på hodet «bare» fordi at de får barn.

Denne gruppen mødre kan fint ha samtaler uten å nevne barna sine i det hele tatt - og det betyr overhodet ikke at de ikke elsker dem, følger dem opp, er til stede og dekker både fysiske og psykiske behov barna måtte ha - men det er bare en del av dem. De har beholdt lidenskapene sine, interessene både faglig og personlig.

Hvis jeg spør førstnevnte gruppe hvordan det går med dem/hvordan de har det/om det er noe nytt, så - i 9,9 av 10 tilfeller svarer de med noe som er relatert til barna. Den og den har vært syk, sånn og sånn har skjedd på skole/i barnehage, mannen har gjort sånn og svigermor har gjort sånn. Hvis jeg da anerkjenner og gjentar «men hvordan går det med DEG», «hva har DU gjort på siden sist» - så er enten svarene det samme som i første omgang, eller en oppramsing av alt de burde ha gjort.

Stiller jeg samme type spørsmål til sistnevnte gruppe mødre, så forteller de om jobben, om kurs den har vært på, aktiviteter, helgeturer, planer etc. Både utstråling, kroppsspråk og måten de snakker på utstråler overskudd. Selv om de også sjonglerer barn og jobb og enten partner/samliv eller evt samværsordninger.
Spør jeg om dem så får jeg svar relatert til dem. Spør jeg om barna så svarer de ang barna - kanskje barna har vært med på fjellturer, sykling og aktiviteter, kanskje mor har reist alene, kanskje en kombinasjon. Kanskje det er bekymringer de vil drøfte og ha innspill på eller kanskje ikke.

Etter min erfaring - basert på et stort privat nettverk samt kun å ha jobbet i store firma (og dermed større «tilgang»/kontaktflate enn i et firma med 150 ansatte), samt erfaring fra organisasjonslivet, og ikke minst kontakt med foreldre gjennom barnehage/skole og fritidsaktiviteter så tror jeg at jeg i løpet av det som holder på å bli et relativt langt liv nå etterhvert, har gjort at jeg har venner og bekjente som utgjør nok mennesker til å danne et visst sammenligningsgrunnlag - selv om det ikke holder vann statistisk sett.

Likevel, på tross av alle ulike personligheter og utgangspunkt, så gjør jeg en grov inndeling i disse to, nevnte gruppene.

Og - det mønsteret jeg også ser er at de som lever og ånder for barna og setter sitt eget liv på pause, kan ha en tendens til å bli bitre på sikt (ikke nødvendigvis, men altså en tendens), de glir lengre og lengre fra partneren sin (kanskje fordi sakte men sikkert så blir barna den eneste felles interessen?). De som befinner seg der, oppdager det gjerne først når barna flytter ut - evt at de har vokst så mye fra hverandre at det ender i samlivsbrudd. Man har vært mor (eller far), men ikke en partner.

Ikke misforstå - brudd skjer i alle leire. Alle kan vokse fra hverandre, ta hverandre for gitt eller miste interessen.

Men - jeg tror at for å få et godt liv, og å være både en interessant partner og en god forelder (syns forresten det er underkommunisert hvor krevende det faktisk er), så trenger man påfyll utenfra. Man trenger å pleie seg selv både mentalt og fysisk fordi det gir overskudd i en hektisk hverdag.

Er det én ting man ikke skal ha dårlig samvittighet for, så er det å putte på sin egen oksygenmaske først - og ta hensyn til egne behov og evt partners behov på lik linje med barnas.

I tillegg så kan jeg ikke unngå å nevne dobbeltmoralen her. Hvor ulike krav og forventninger det blir satt til mødre og fedre.

Det er sjeldent/aldri at mannlige ledere blir spurt hvordan de klarer å sjonglere jobb og familie/barn - men det er et gjentakende spørsmål til kvinner. Det er allment akseptert at mannen ikke reduserer stillingsprosent, at han reiser mye i jobben, trener til triatlon (for å ta eksempel på en sport som krever mye trening) og prioriterer seg selv.

Når en kvinne gjør det samme, blir det fremdeles, i 2023, fort stilt spørsmålstegn, eller som i innlegget jeg siterer, kvinnen blir kalt egoistisk.

Hvis en kvinne (i forholdet mellom Dennis og Kristin så var det Kristin som stod for mesteparten av inntektene) prioriteter jobb og personlig påfyll, så kommer det kjapt en kommentar om hvor heldig hun er som har en mann som backer henne. Hvor ofte (sjeldent) hører vi det motsatte?

Det virker dessverre som Kristin er/blir offer for disse fordommene. Ikke bare driver hun eget firma og tar vare på seg selv - hun fremstiller seg heller ikke som noe offer.

Hadde hun fortalt sannheten (jeg så tilfeldigvis intervjuet med Harm og Hegseth i sted der hun sa at bursdagsmeldingen fra exen på insta, der han erklærte kjærlighet hadde ødelagt dagen hennes, sitat «det var ikke som han ikke hadde noe valg i forholdet», hun sa også at hun selv hadde kjempet for at det skulle fungere og på toppen av alt så hadde meldingen generert en flom av tilbakemeldinger på at de burde blitt sammen igjen, stakkars Dennis, han er så glad i deg etc etc.

Igjen, som hun sa - han fremstilte det som at han var et offer, men det «var ikke som om han ikke hadde hatt et reelt valg» for å få forholdet til å fungere. Hun la også til at hun aldri mer skulle sette sine bein i Stavanger mer.

Så - hadde hun fortalt hele sannheten, grått og satt seg selv i tilsvarende «offerposisjon», så hadde hun sluppet å høre noe som helst om at de burde bli sammen igjen/at det var synd på ham. Men, som hun har uttalt flere ganger, hun lar hensynet til barnet gå først og vil derfor unngå offentlig «skittentøyvask».

Det skal noe til å holde på de prinsippene når hun både blir kritisert for å gå fra barnefaren OG fordi hun bruker for mye tid på seg selv (noe som også omfatter inntekten hennes).

Helt til slutt - ikke relatert til Kristin og Dennis, men har dere lagt merke til de som «skryter»/er så takknemlige for at mannen (hovedsakelig mannen), gjør «alt arbeidet utendørs»? Og i tillegg gjerne også setter tingene sine på plass i oppvaskmaskinen, støvsuger etc?

Har dere tenkt over at dette er ikke noe bidrag til forholdet, dette er ting som må gjøres selv om man bor alene. Det er ikke en «tjeneste»/bidrag til forholdet å vaske bilen, skifte dekk, klippe plenen eller å sette inn i oppvaskmaskinen. Likevel hører man gjerne at «han tar alt ute og jeg tar alt inne».

«Alt inne» består av klesvask/tørk/bretting for to voksne + barn, planlegge matpakker, middager (hvis man ikke har matkasse), lage matpakker og middager, ha kontroll på skole- og fritidsaktiviteter, utstyr som skal med, rydde/vaske kjøkken og bad, skifte på senger, ha kontroll på bursdager, presanger - det såkalte fjerde? Eller er det tredje? skiftet.

Sier IKKE at menn generelt ikke deltar i det hele tatt, men jeg syns jeg fremdeles ser tendenser der kvinner tar på seg altfor mye, gjerne som en selvfølge og at mannen er «flink å hjelpe til». Heldigvis er dette mer og mer på vei bort, men hvis man tenker over det så er det fremdeles en vei å gå.

Det er vel nettopp dette Kristin også er «offer» for. Hun forventet lik deltakelse, forventet å ha egentid, og ble derfor sett på som kravstor, egoistisk og at hun prioriterer seg selv foran barnet.

Men strengt tatt - man trenger overskudd for å være en god forelder, og er det noe det er manko på i småbarnsperioden så er det overskudd (dårlig søvn, amming - jeg trenger vel ikke akkurat gå i detaljer på et kvinneforum). Så hvorfor i all verden skal hun kritiseres for å fylle på det HUN trenger for å få overskudd?

Mens det at exen, mens de fremdeles var sammen, flyttet til en annen by, bort fra sitt eget barn og det daglige livet (både andre, tredje og fjerde skiftet) for å åpne bar, som btw er noe av det mest usikre man kan satse på - putt heller pengene i fond eller eiendom - det ble sett på som en slags investering?

Nei, la oss slutte å shame og kritisere og heller heie på at hun faktisk både klarer å stå oppreist, svelge egne skuffelser og kritikk for å skåne barnet - og at hun på toppen av alt ser viktigheten av ikke å miste seg selv, men fylle på der det trengs.

La oss også slutte å shame og kritisere dem som faktisk trives med å "bare være mamma". Mange av dem jeg kjenner som prioriterer barna foran alt annet gjør det fordi de trives med det. Tenker vi generelt kan slutte å mene så mye om hva andre gjør. Kristin får åpenbart overskudd av å være sosial og ha en del voksentid, og da prioriterer hun det. Andre får overskudd av å bake boller med ungene og prioriterer deretter. Det ene er ikke bedre enn det andre. 

[Tripptrapp1]

Carabilla skrev (På 5.5.2023 den 4.02):

Det stemmer absolutt ikke, de leide leilighet i Oslo før de kjøpte sitt første hus i Ski...jeg har ingenting med det å gjøre, men blir så forundret over at noen får lån til å kjøpe så dyre boliger uten en fast inntekt egentlig.  For influensere har ingen garanti for jobb...plutselig kan inntekten forsvinne veldig fort. Jeg kjenner mange med gode jobber og høy egenkapital som får max 3- 4 mill i lån.

Bare derfor jeg lurer på hvordan det er mulig å leve så " fett" uten fast jobb.

En kommentar til at de inne har «fast jobb», så har jo de fleste av dem det. De er (fulltids)ansatt i egen AS.

Jeg syns forøvrig at det er gode spørsmål du stiller. Det er altfor lite åpenhet om influencerøkonomien. På en måte rart at ikke media tar tak i dette - jeg tror faktisk at det er mange som hadde vært interessert i dette temaet! - men de tør gjerne ikke i frykt for å oute noen eller tråkke på noen tær.. 

[Hedy Lamarr]

Nana skrev (3 timer siden):

Vet ikke hvilken samværsordning de har nå, men i utgangspunktet skulle det være 50/50. Vil anta at hun har mer samvær nå når far sliter - han ble sitert på at han ikke hadde sett barnet på lenge. Og det er jo foreldrene hans som har innredet rom til barnebarnet, kjøper leker, maler og står for overnattinger.

Uansett - det du skriver her er et perfekt eksempel på dobbeltmoralen som kvinner blir utsatt for. Hun har behov for egentid, hun har behov for å feste etc. I det som har utspilt seg mer eller mindre offentlig så ser vi tydelig at det er far som har hatt behov for å ha egentid (flytte til Stavanger og åpne bar) og å feste. Men han har kanskje ikke uttalt det? Derimot uttaler han det stikk motsatte av det handlingene hans tilsier.

Kristin, derimot, er klar på at for at hun skal kunne være en god mor, så trenger hun stimuli utenfra.

Alle er ulike, men både fra personlig erfaring, gjennom venner og kollegaer, så ser jeg et tydelig mønster der noen går totalt opp i barna. Fordi det er riktig for dem. Men - det eneste de snakker om er barna. Hva de har gjort, hva de sier, spiser, trener, og for all del, fødselshistorier på repeat i kantinen - ingen skrupler med det. Dette er også ofte de samme som konstant klager, ber om å få jobbe i romjul og dagene før skjærtorsdag «for å komme seg bort litt».

Det er absolutt ikke uvanlig å treffe en venninne (småbarnsmor) til en konsert eller lignende og det første vedkommende sier er «åh, jeg må ha meg et glass vin» - og så kommer historien om hva som skjedde fra barna stod opp og kastet bleiene veggimellom til de ble hentet fra barnehage og at mor må klare å ta igjen den halvtimen hun kom for sent på jobb grunnet levering og ditto halvtime pga henting. 
Fordi - far har en jobb der han ikke bare kan slippe alt han har i hendene (men merkelig nok klarer han det etter en evt skilsmisse).

Så har jeg den andre gruppen venner, som ikke kunne stått mer i kontrast til førstnevnte. Som innlemmer barna i SITT liv, ikke omvendt. Som selvsagt inngår kompromisser, men lever etter mottoet om at hvis de ikke har overskudd og tid til seg selv, så blir de heller ikke en så god forelder som de ønsker å være. Disse setter av tid til konserter (mer enn en gang i året), skiturer, trening - hva enn de nå måtte ha hatt av interesser før de ble mødre.

Det står gjerne ikke 2-4 barn oppstilt i bunader med sure ansikt på Instagram på 17.mai - men de er kanskje på fjellet og står på brett eller ski med barna. De ser barna for de individene de er (det gjør jo også førstnevnte gruppe i den grad de har overskudd), men de mister ikke seg selv i prosessen. Som allerede nevnt - barna blir et kjærkommet tillegg til det livet som allerede er der, men livet og personlige interesser blir ikke snudd totalt på hodet «bare» fordi at de får barn.

Denne gruppen mødre kan fint ha samtaler uten å nevne barna sine i det hele tatt - og det betyr overhodet ikke at de ikke elsker dem, følger dem opp, er til stede og dekker både fysiske og psykiske behov barna måtte ha - men det er bare en del av dem. De har beholdt lidenskapene sine, interessene både faglig og personlig.

Hvis jeg spør førstnevnte gruppe hvordan det går med dem/hvordan de har det/om det er noe nytt, så - i 9,9 av 10 tilfeller svarer de med noe som er relatert til barna. Den og den har vært syk, sånn og sånn har skjedd på skole/i barnehage, mannen har gjort sånn og svigermor har gjort sånn. Hvis jeg da anerkjenner og gjentar «men hvordan går det med DEG», «hva har DU gjort på siden sist» - så er enten svarene det samme som i første omgang, eller en oppramsing av alt de burde ha gjort.

Stiller jeg samme type spørsmål til sistnevnte gruppe mødre, så forteller de om jobben, om kurs den har vært på, aktiviteter, helgeturer, planer etc. Både utstråling, kroppsspråk og måten de snakker på utstråler overskudd. Selv om de også sjonglerer barn og jobb og enten partner/samliv eller evt samværsordninger.
Spør jeg om dem så får jeg svar relatert til dem. Spør jeg om barna så svarer de ang barna - kanskje barna har vært med på fjellturer, sykling og aktiviteter, kanskje mor har reist alene, kanskje en kombinasjon. Kanskje det er bekymringer de vil drøfte og ha innspill på eller kanskje ikke.

Etter min erfaring - basert på et stort privat nettverk samt kun å ha jobbet i store firma (og dermed større «tilgang»/kontaktflate enn i et firma med 150 ansatte), samt erfaring fra organisasjonslivet, og ikke minst kontakt med foreldre gjennom barnehage/skole og fritidsaktiviteter så tror jeg at jeg i løpet av det som holder på å bli et relativt langt liv nå etterhvert, har gjort at jeg har venner og bekjente som utgjør nok mennesker til å danne et visst sammenligningsgrunnlag - selv om det ikke holder vann statistisk sett.

Likevel, på tross av alle ulike personligheter og utgangspunkt, så gjør jeg en grov inndeling i disse to, nevnte gruppene.

Og - det mønsteret jeg også ser er at de som lever og ånder for barna og setter sitt eget liv på pause, kan ha en tendens til å bli bitre på sikt (ikke nødvendigvis, men altså en tendens), de glir lengre og lengre fra partneren sin (kanskje fordi sakte men sikkert så blir barna den eneste felles interessen?). De som befinner seg der, oppdager det gjerne først når barna flytter ut - evt at de har vokst så mye fra hverandre at det ender i samlivsbrudd. Man har vært mor (eller far), men ikke en partner.

Ikke misforstå - brudd skjer i alle leire. Alle kan vokse fra hverandre, ta hverandre for gitt eller miste interessen.

Men - jeg tror at for å få et godt liv, og å være både en interessant partner og en god forelder (syns forresten det er underkommunisert hvor krevende det faktisk er), så trenger man påfyll utenfra. Man trenger å pleie seg selv både mentalt og fysisk fordi det gir overskudd i en hektisk hverdag.

Er det én ting man ikke skal ha dårlig samvittighet for, så er det å putte på sin egen oksygenmaske først - og ta hensyn til egne behov og evt partners behov på lik linje med barnas.

I tillegg så kan jeg ikke unngå å nevne dobbeltmoralen her. Hvor ulike krav og forventninger det blir satt til mødre og fedre.

Det er sjeldent/aldri at mannlige ledere blir spurt hvordan de klarer å sjonglere jobb og familie/barn - men det er et gjentakende spørsmål til kvinner. Det er allment akseptert at mannen ikke reduserer stillingsprosent, at han reiser mye i jobben, trener til triatlon (for å ta eksempel på en sport som krever mye trening) og prioriterer seg selv.

Når en kvinne gjør det samme, blir det fremdeles, i 2023, fort stilt spørsmålstegn, eller som i innlegget jeg siterer, kvinnen blir kalt egoistisk.

Hvis en kvinne (i forholdet mellom Dennis og Kristin så var det Kristin som stod for mesteparten av inntektene) prioriteter jobb og personlig påfyll, så kommer det kjapt en kommentar om hvor heldig hun er som har en mann som backer henne. Hvor ofte (sjeldent) hører vi det motsatte?

Det virker dessverre som Kristin er/blir offer for disse fordommene. Ikke bare driver hun eget firma og tar vare på seg selv - hun fremstiller seg heller ikke som noe offer.

Hadde hun fortalt sannheten (jeg så tilfeldigvis intervjuet med Harm og Hegseth i sted der hun sa at bursdagsmeldingen fra exen på insta, der han erklærte kjærlighet hadde ødelagt dagen hennes, sitat «det var ikke som han ikke hadde noe valg i forholdet», hun sa også at hun selv hadde kjempet for at det skulle fungere og på toppen av alt så hadde meldingen generert en flom av tilbakemeldinger på at de burde blitt sammen igjen, stakkars Dennis, han er så glad i deg etc etc.

Igjen, som hun sa - han fremstilte det som at han var et offer, men det «var ikke som om han ikke hadde hatt et reelt valg» for å få forholdet til å fungere. Hun la også til at hun aldri mer skulle sette sine bein i Stavanger mer.

Så - hadde hun fortalt hele sannheten, grått og satt seg selv i tilsvarende «offerposisjon», så hadde hun sluppet å høre noe som helst om at de burde bli sammen igjen/at det var synd på ham. Men, som hun har uttalt flere ganger, hun lar hensynet til barnet gå først og vil derfor unngå offentlig «skittentøyvask».

Det skal noe til å holde på de prinsippene når hun både blir kritisert for å gå fra barnefaren OG fordi hun bruker for mye tid på seg selv (noe som også omfatter inntekten hennes).

Helt til slutt - ikke relatert til Kristin og Dennis, men har dere lagt merke til de som «skryter»/er så takknemlige for at mannen (hovedsakelig mannen), gjør «alt arbeidet utendørs»? Og i tillegg gjerne også setter tingene sine på plass i oppvaskmaskinen, støvsuger etc?

Har dere tenkt over at dette er ikke noe bidrag til forholdet, dette er ting som må gjøres selv om man bor alene. Det er ikke en «tjeneste»/bidrag til forholdet å vaske bilen, skifte dekk, klippe plenen eller å sette inn i oppvaskmaskinen. Likevel hører man gjerne at «han tar alt ute og jeg tar alt inne».

«Alt inne» består av klesvask/tørk/bretting for to voksne + barn, planlegge matpakker, middager (hvis man ikke har matkasse), lage matpakker og middager, ha kontroll på skole- og fritidsaktiviteter, utstyr som skal med, rydde/vaske kjøkken og bad, skifte på senger, ha kontroll på bursdager, presanger - det såkalte fjerde? Eller er det tredje? skiftet.

Sier IKKE at menn generelt ikke deltar i det hele tatt, men jeg syns jeg fremdeles ser tendenser der kvinner tar på seg altfor mye, gjerne som en selvfølge og at mannen er «flink å hjelpe til». Heldigvis er dette mer og mer på vei bort, men hvis man tenker over det så er det fremdeles en vei å gå.

Det er vel nettopp dette Kristin også er «offer» for. Hun forventet lik deltakelse, forventet å ha egentid, og ble derfor sett på som kravstor, egoistisk og at hun prioriterer seg selv foran barnet.

Men strengt tatt - man trenger overskudd for å være en god forelder, og er det noe det er manko på i småbarnsperioden så er det overskudd (dårlig søvn, amming - jeg trenger vel ikke akkurat gå i detaljer på et kvinneforum). Så hvorfor i all verden skal hun kritiseres for å fylle på det HUN trenger for å få overskudd?

Mens det at exen, mens de fremdeles var sammen, flyttet til en annen by, bort fra sitt eget barn og det daglige livet (både andre, tredje og fjerde skiftet) for å åpne bar, som btw er noe av det mest usikre man kan satse på - putt heller pengene i fond eller eiendom - det ble sett på som en slags investering?

Nei, la oss slutte å shame og kritisere og heller heie på at hun faktisk både klarer å stå oppreist, svelge egne skuffelser og kritikk for å skåne barnet - og at hun på toppen av alt ser viktigheten av ikke å miste seg selv, men fylle på der det trengs.

Jeg er enig i det meste du skriver her, bare så det er sagt. Men de skulle jo begge flytte til Stavanger, det var de enige om, Dennis flyttet bare litt før Kristin. Så det blir feil å si at han «flyttet bort fra sitt eget barn», det var vel noe de gjorde for å få kabalen til å gå opp med bygging av nytt hus i Stavanger, oppstart av bar, salg av gammelt hus i Drammen, barnehageplass osv. Jeg skjønner faktisk godt at Dennis hadde behov for noe eget etter å ha vært et slags påheng til Kristin i alle år, det var vel uansett på tide at han fant sin sin egen nisje. (Så gikk det fryktelig galt, men det er en helt annen historie.)

Så jeg er enig i at vi ikke skal shame Kristin, men vi trenger heller ikke shame Dennis for det at han flyttet før henne.

[Carabilla]

Hedy Lamarr skrev (2 timer siden):

Jeg er enig i det meste du skriver her, bare så det er sagt. Men de skulle jo begge flytte til Stavanger, det var de enige om, Dennis flyttet bare litt før Kristin. Så det blir feil å si at han «flyttet bort fra sitt eget barn», det var vel noe de gjorde for å få kabalen til å gå opp med bygging av nytt hus i Stavanger, oppstart av bar, salg av gammelt hus i Drammen, barnehageplass osv. Jeg skjønner faktisk godt at Dennis hadde behov for noe eget etter å ha vært et slags påheng til Kristin i alle år, det var vel uansett på tide at han fant sin sin egen nisje. (Så gikk det fryktelig galt, men det er en helt annen historie.)

Så jeg er enig i at vi ikke skal shame Kristin, men vi trenger heller ikke shame Dennis for det at han flyttet

Ønsker de det beste og at de finner gode løsninger fremover.

Ingen grunn til å shame noen uansett.

 

[Sparks]

Hedy Lamarr skrev (23 timer siden):

Jeg er enig i det meste du skriver her, bare så det er sagt. Men de skulle jo begge flytte til Stavanger, det var de enige om, Dennis flyttet bare litt før Kristin. Så det blir feil å si at han «flyttet bort fra sitt eget barn», det var vel noe de gjorde for å få kabalen til å gå opp med bygging av nytt hus i Stavanger, oppstart av bar, salg av gammelt hus i Drammen, barnehageplass osv. Jeg skjønner faktisk godt at Dennis hadde behov for noe eget etter å ha vært et slags påheng til Kristin i alle år, det var vel uansett på tide at han fant sin sin egen nisje. (Så gikk det fryktelig galt, men det er en helt annen historie.)

Så jeg er enig i at vi ikke skal shame Kristin, men vi trenger heller ikke shame Dennis for det at han flyttet før henne.

Et påheng? Tror nok han trivdes godt med å være ‘et påheng’ og leve av henne/hennes suksess. 

[Sansa20]

Blir gøy med podcast 🥰

[Hedy Lamarr]

Sparks skrev (15 timer siden):

Et påheng? Tror nok han trivdes godt med å være ‘et påheng’ og leve av henne/hennes suksess. 

Om han trivdes med det eller ei har jeg ikke uttalt meg om, det blir bare spekulasjoner. Og har heller ingenting med saken å gjøre. De var enige om å flytte til Stavanger, og om Dennis har trivdes eller ei med å være «et slags påheng» (som jeg skrev) så ønsket han tydeligvis på det tidspunktet å bygge opp sin egen karriere uavhengig av Kristins. Og det kan vel de fleste forstå behovet for. 

[Anonym90059005]

Lage singelpodcast også er hun ikke singel? Hun rakk jo knapt å føle på singellivet, han nye var jo typ første daten hennes som singel.