AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #1 Skrevet 30. mars 2018 Hei! jeg studere sykepleien og er nå i praksis. For noen dager siden mistet vi en pasient til døden. Jeg satt sammen med pasienten når det skjedde. Jeg kjenner nå i ettertid at dette har preget meg, noe slike ting naturligvis gjør. Jeg har aldri mistet noen nært meg eller sett en terminal/død person før. Nå kjenner jeg noen ekstreme humørsvigninger. Dette går utover kjærestem stakkars, men han ønsker ikke at jeg skal snakke med han om hendelsen. Får bare lyst til å gråte og er skikkelig nedfor.. har liksom ingen å snakke og bearbeide dette til? er jeg uprofesjonell som tar meg så nært av dette? Jeg er en veldig følsom person.. greier rett og slett å ikke slutte å tenke på dette.. er reaksjonen min unormal? Takk for svar Anonymkode: b3c58...e1b
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #2 Skrevet 30. mars 2018 Du burde kanskje ikke søke mote mot geriatrisk eller palliativ pleie, for å si det sånn. Men det er jo mange andre ting du kan gjøre som sykepleier. Anonymkode: 07dcb...754 3
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #3 Skrevet 30. mars 2018 Jeg hadde også en litt snodig berg-og- dalbane- reaksjon etter første dødsfall. På skolen jeg går vrimler det av lærere som gjerne setter av god tid til å snakke med studentene. Det gjeler både store, små, gode og vonde opplevelser. Du har vel gjerne kontaktrykepleier/hjelpepleier også som kan snakke med deg? Snakk med folk som forstår og har aksept for at døden er en naturlig del av yrket og livet. Noe annet tror jeg ikke vil lønne seg. Det går seg til. Døden er litt diffus for mange ferskinger. Anonymkode: ec5b7...e99 7
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #4 Skrevet 30. mars 2018 Hvis du er i praksis så snakk med veilederen din, det er derfor du har en veileder. Det er ikke unormalt å reagere første gang man ser noen dør. Døden er ikke noe vi snakker om eller ser så mye til lenger, i vårt samfunn. Men det burde så absolutt være noe du snakker med veilederen din om. Helsepersonell er ikke uvant med døden, noen mer vant med den enn andre selvfølgelig (kommer jo an på hvor man jobber), men de fleste synes det er vanskelig i starten. Så går det seg til. Hvis du ikke har noen å snakke med de neste dagene, så skriv det ned. Skriv ned føleleser og reaksjoner. Det kan hjelp deg noe. Anonymkode: 07381...9a6 5
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #5 Skrevet 30. mars 2018 Snakk med kollegaer på jobb eller avdelingssykepleier. Anonymkode: fa330...36c 1
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #6 Skrevet 30. mars 2018 18 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hei! jeg studere sykepleien og er nå i praksis. For noen dager siden mistet vi en pasient til døden. Jeg satt sammen med pasienten når det skjedde. Jeg kjenner nå i ettertid at dette har preget meg, noe slike ting naturligvis gjør. Jeg har aldri mistet noen nært meg eller sett en terminal/død person før. Nå kjenner jeg noen ekstreme humørsvigninger. Dette går utover kjærestem stakkars, men han ønsker ikke at jeg skal snakke med han om hendelsen. Får bare lyst til å gråte og er skikkelig nedfor.. har liksom ingen å snakke og bearbeide dette til? er jeg uprofesjonell som tar meg så nært av dette? Jeg er en veldig følsom person.. greier rett og slett å ikke slutte å tenke på dette.. er reaksjonen min unormal? Takk for svar Anonymkode: b3c58...e1b Studenter skal ikke sitte med dødende det skal erfarne ansatte på avdelingen gjøre, nettopp for å unngå denne typen reaksjoner. Du får ringe noen å snakke med. Døden er en del av livet. Takler du ikke døden, så må du jo ikke søke deg utdannelse der du kommer tett på døende og alvorlig syke mennesker. Anonymkode: d8b61...bf3 5
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #7 Skrevet 30. mars 2018 Du kan også snakke med skolepresten, det må ikke være religiøst. Anonymkode: 52a30...ed4 2
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #8 Skrevet 30. mars 2018 Jeg syns heller ikke du skal prate med kjæresten om slik ,bruk heller fagfolk som kan veilede deg. Prat med de andre på avdelinga eller med ein person innenfor psykiatrien. Få hjelp til å bearbeide deg så du ikkje tar det med deg videre i utdanninga og får problemer med det. Anonymkode: fb148...9c6 1
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #9 Skrevet 30. mars 2018 Når jeg mister en bruker er det som å miste en av familien. Sørger lenge etterpå. Når man jobber tett på mennesker utvikler man familiære følelser, og man skal være rimelig kald ved å ikke bry seg. Håper aldri jeg kommer så langt at ikke jeg reagerer på at men nesker jeg gir omsorg dør. Vi ansatte bruker hverandre fra å uttrykke sorg og fortvilelse. Og de aller fleste får en skikkelig reaksjon når men vi bryr oss om dør. Det betyr jo større man jobber med hjerte og med det faktisk gir kjærlighet til brukere. Og ingenting er vel bedre enn det. Mange klemmer til TS hilsen en om etter 20år i helsevesenet enda ikke takler døden uten å få alvorlig sorgreaksjon. Anonymkode: 0ebac...d7a 1
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #10 Skrevet 30. mars 2018 Ta kontakt med en psykolog. Du får raskt time. Ikke bruk opp kjæresten din til slikt. Anonymkode: 7e191...fe5 1
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #11 Skrevet 30. mars 2018 Snakk med intern- og/eller ekstern veileder? Kanskje også leder der du er i praksis? Studievenninne/kamerat? Nå er jeg vernepleier men jeg kjenner jeg blir provosert over at de lar en student være alene med en terminal pasient. Vet ikke hva slags år du går, men ingen av mine kolleger i praksis ønsket at jeg skulle være alene med noen som var døende, til tross for at jeg har sett mange døende og døde mennesker og ikke synes det er spesielt ubehagelig. Anonymkode: b4e18...237 1
AnonymBruker Skrevet 30. mars 2018 #12 Skrevet 30. mars 2018 Er du på jobb eller i praksis? Dersom du er i praksis (i påsken?) snakker du med veileder evt kontaktlærer, dersom du er på jobb snakekr du med en kollega eller leder. Dersom du er i praksis er det rart at du ble satt alene med en terminal pasient, men er du på jobb er det noe må du regne med da du går som en av bemanningen. For øvrig mister man ikke en pasient til døden, pasienten dør. Anonymkode: d887b...950
AnonymBruker Skrevet 31. mars 2018 #13 Skrevet 31. mars 2018 Snakk med veileder/kontaktspl. Det er de som skal være der for deg. Helt normalt. Anonymkode: aafcd...f2e
AnonymBruker Skrevet 31. mars 2018 #14 Skrevet 31. mars 2018 Hei, jeg er også spl. student og går 1. året. Jeg jobber også ved siden av på et sykehjem og har vært nær pasienter som har gått bort. Personlig så berøres ikke jeg så mye av slike dødsfall fordi man vet at sykehjem er siste stopp for de, så man forventer at det skal skje. Det kan selvfølgelig være vanskelig for mange å vite hvordan de skal takle disse hendelsene og da anbefaler jeg å snakke med lærerveileder om dette/praksisveileder. Vi har ihvertfall fått beskjed om dette... Ikke hør på de andre som sier at du ikke bør bli sykepleier; døden er nok noe man må vende seg til hvis man er ganske følsom på akkurat dette. Anonymkode: 54843...18c 2
melatonin Skrevet 31. mars 2018 #15 Skrevet 31. mars 2018 Kjære deg, du har virkelig lov å gå igjennom alle følelse som dukker opp uten at det betyr at det kommer til å legge en stopper for deg. Å være student er hardt og krevende, og så i tillegg bli satt (alene?) hos en terminal. Jobb deg gjennom dette ved å snakke med veileder og på refleksjonsvakter. Selv om du reagerer slik nå så betyr det ikke at du kommer til å få så kraftig reaksjon neste gang. Man endrer perspektiver. Jeg har sett mange få lov å slippe, og jeg sier at de får lov å slippe. For selv om det er trist og vondt ser jeg det slik at etter et langt liv kommer som regel døden som en venn for en sliten kropp. Og å gjøre den siste ferden verdig og fredelig for pasient og pårørende, har fått meg til å se at det er noe av det viktigste jeg gjør. Å få slippe kan være godt for den syke. Ikke la deg skremme helt unna eldreomsorg i allefall. Vi må håndtere dødsfall flere ganger i året ja, men å gjøre alderdom og døden verdig er veldig givende. Du er tøff, jobb deg igjennom og voks på denne erfaringen. Og merk deg dette: Den som ubemerket klarer å jobbe med dødsfall, den bør finne seg et nytt yrke. Du er ikke uproff. Jeg gråter sjeldent, men tårer i øynene har jeg når livet ebber ut og pårørende sitter å gråter. Og for dem er det og godt å se at vi og har følelser. Jeg går og tar meg 10 min på toalettet eller går rundt huset i frisk luft etterpå, jeg er kun et menneske. Og på en slik plass er stor sett de ansatte flinke til å ta vare på hverandre, spesielt de som må stå i situasjonen. Det betyr så meget hvordan du kommer inn i denne verden. Det betyr enda mer hvordan du forlater den. 3 1
AnonymBruker Skrevet 31. mars 2018 #16 Skrevet 31. mars 2018 Gratulerer, du er menneskelig. Ikke hør på de som mener du visstnok er uegnet til å jobbe i et felt grunnet dette. Dette kan skje mange, og ofte er det uforventet. Snakk med veilederen din, kontaktperson på praksisstedet, kontaktperson på universitetet/høgskolen din, medstudenter, evt. kollegaer og få en liten debrief. Så vil du etter hvert legge det bak deg. Det bør egentlig være rutine når man opplever slikt for første gang som student i praksis. Anonymkode: e72c3...35d 2
Hårstrikk79 Skrevet 31. mars 2018 #17 Skrevet 31. mars 2018 På 30.3.2018 den 15.15, AnonymBruker skrev: Når jeg mister en bruker er det som å miste en av familien. Sørger lenge etterpå. Når man jobber tett på mennesker utvikler man familiære følelser, og man skal være rimelig kald ved å ikke bry seg. Håper aldri jeg kommer så langt at ikke jeg reagerer på at men nesker jeg gir omsorg dør. Vi ansatte bruker hverandre fra å uttrykke sorg og fortvilelse. Og de aller fleste får en skikkelig reaksjon når men vi bryr oss om dør. Det betyr jo større man jobber med hjerte og med det faktisk gir kjærlighet til brukere. Og ingenting er vel bedre enn det. Mange klemmer til TS hilsen en om etter 20år i helsevesenet enda ikke takler døden uten å få alvorlig sorgreaksjon. Anonymkode: 0ebac...d7a Kan jeg spørre hvor du jobber?
Serafin Skrevet 1. april 2018 #18 Skrevet 1. april 2018 På 30.3.2018 den 14.44, AnonymBruker skrev: Hei! jeg studere sykepleien og er nå i praksis. For noen dager siden mistet vi en pasient til døden. Jeg satt sammen med pasienten når det skjedde. Jeg kjenner nå i ettertid at dette har preget meg, noe slike ting naturligvis gjør. Jeg har aldri mistet noen nært meg eller sett en terminal/død person før. Nå kjenner jeg noen ekstreme humørsvigninger. Dette går utover kjærestem stakkars, men han ønsker ikke at jeg skal snakke med han om hendelsen. Får bare lyst til å gråte og er skikkelig nedfor.. har liksom ingen å snakke og bearbeide dette til? er jeg uprofesjonell som tar meg så nært av dette? Jeg er en veldig følsom person.. greier rett og slett å ikke slutte å tenke på dette.. er reaksjonen min unormal? Takk for svar Anonymkode: b3c58...e1b Jeg har fulgt en del pasienter inn i døden som assistent på en overvåkningsavdelingen på sykehus. I starten er det mange tanker og det kan hende at tenker mye på et dødsfall når det skjer. Når man steller de er det egentlig ikke så ubegagelig som man innbiller seg. Det er en veldig fredfull og fin stemning. Og det er meningsfullt å gjøre den avdøde pen og fin slik at pårørendr kan ta en siste avskjed På spørsmål om du er uprofesjonell: Både ja og nei. Det er normalt å reagere på en slik måte. At man blir tankefull og reflekterer over at en pasient har dødd er greit. Men du skal gjøre en jobb som fremtidig sykepleier. Og da kan du ikke tillate deg å ta med deg jobben hjem. Du har et liv utenom jobben din. Jeg tenker at en profesjonell empati, der du viser omtanke, men ikke lever deg helt inn i pasintens lidelse er fint. Travelbee sier noe om dette i sine teorier.
AnonymBruker Skrevet 1. april 2018 #19 Skrevet 1. april 2018 På 30.3.2018 den 14.47, AnonymBruker skrev: Du burde kanskje ikke søke mote mot geriatrisk eller palliativ pleie, for å si det sånn. Men det er jo mange andre ting du kan gjøre som sykepleier. Anonymkode: 07dcb...754 Seriøst, alle mennesker er i bevegelse. TS kan lære mye om seg selv og sine reaksjoner av dette. Etterhvert kan hun kanskje håndtere et dødsfall mer profesjonellt. Vi lærer alle underveis, hun er fortsatt bare sykepleierstudent. Anonymkode: 47cb2...3c1 1
AnonymBruker Skrevet 1. april 2018 #20 Skrevet 1. april 2018 Blir helt satt ut hvordan folk kan få for seg og helt seriøst mene at en ikke egner seg til yrket om man har følelser. HELT NORMALT! Vi er alle forskjellige. Jeg vet ikke selv hvordan jeg vil reagere når jeg engang skal oppleve døden som sykepleier, men jeg er rimelig trygg på at uansett så er det menneskelig. Døden blir man aldri vant med, og heldigvis for det at man ikke går rundt som en følelsesløs robot. Anonymkode: aafcd...f2e 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå