Ett år etter bruddet - litt vondt, litt rart, på en måte venner

[AnonymBruker]

Det er godt og vel et år siden eksen gikk fra meg. Jeg ser for meg at resten av oppgjøret går greit og at vi klarer å ikke dra venner inn i noe drama under skilsmissen. Ingen oss er helt fornøyd med økonomi og boforhold, men det endrer seg vel når vi få gjort opp alt og ikke er bundet lenger, vi vi er ikke uenige.  

Vi er ikke uvenner, men vi har et litt rart forhold egentlig. Jeg vil sjeldent se ham (han inviterer meg ofte på ting, eller går dit jeg er), men når jeg først treffer ham er det ikke noe problem og egentlig ganske hyggelig. Jeg synes bruddet var vondt, og følte meg lurt, og at han var slem mot meg. Men det var han som gikk i terapi etterpå, ikke jeg. Jeg var nok bitter i starten, ikke minst fordi jeg hadde gledet meg til å bli mor, som i hadde plalagt skulle skje det året, men jeg tror jeg har vist det utad i liten grad. Vi var sammen i mange år og har mange felles nære venner, det blir jo nesten som barn det går ut over hvis man ikke kan komme overens. Han er også nær min famile, særlig min ene søster. Han er ofte sånn at han virker som han beundrer meg, noe som kanskje virker litt rart siden det var han som gikk fra meg. Jeg synes jo ofte han er god på ting også, men jeg føler vel at jeg ikke helt kjenner ham lenger, så det blir vanskelig å si noe om hvorvidt jeg beundrer ham tilbake. Jeg har jo også begynt med noe ting, men ikke forandret personlighet. Han sier at det at han gikk, var en slags 40-årskrise. Han virker som han har det bedre nå enn på slutten da vi var sammen, og gjør ihvertfall litt med tanke på framtida. Da han gikk, var han mye sint, skulle nesten tro at jeg hadde slått opp med ham. Men han fikk jo hjelp, da. 

Jeg tror litt av grunnen til at det tross alt går ganske greit å se ham, er fordi han har forandet utseende en del siden det ble slutt. Det skjedde egentlig nesten over natta. Han anla et stort skjegg som han nå har begynt å gå til barberer for å forme. Altså selve fjeset har blitt så annerledes, at jeg tror jeg ikke helt kobler at det er samme person (han hadde aldri skjegg mens vi var sammen). Han har også forandret jobb, fått ny bestevenn, alt mulig som skjedde rett før/under bruddet vårt. Det er som å snakke med fetteren til eksen min eller noe - det likner, men er ikke det samme. Så når vi snakkes, er det hyggelig, de er kanskje max en kommentar jeg ikke liker. Det er mer når jeg kommer for meg selv at jeg begynner å tenke, og blir stresset eller kanskje lei meg. Jeg begynner å tenke på hvordan vi var som par, og så blir jeg sånn jaha hvorfor måtte han endre alt. Han er opptatt av oss som par, opplever jeg, snakker mye om fortid/oss og det at han synes jeg er flott og alle andre synes jeg er flott osv. Det er merkelig, det hadde på en måte vært lettere hvis han mislikte meg. Istedet sier han ting som at han skulle ønske han hadde like bra familie som min osv. Og det er nok derfor jeg ser ham sjelden, trass i at selve det å se ham er hyggelig. Fordi jeg skjønner liksom ikke. Samtidig som jeg vet at venner håper at de kan invitere oss sammen, og jeg føler meg presset til å si ja neste gang. Noen er jo travle og velger kanskje å se eksen min en gang og så blir det lenge til jeg får sett dem hvis det blir aleine. 

Jeg har et brudd i langvarig forhold tidligere, det var mer dramatisk mye lenger (vi er venner i dag). Så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal liksom forholde meg følelsesmessig til eksen min nå. Han sier at vi er venner og at alt går så fint, jeg er jo ikke direkte uenig i det men får lyst til å legge til "....MEN!". Fordi jeg er jo fortsatt forbanna fordi han gikk. og måten han gikk på. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor han gikk, når han liker meg og mine så godt (og faktisk har begynt å gjenoppta en del av vår gamle vaner etter bruddet). Ikke virker han som han er ute etter noen ny dame heller (ikke at jeg har noe med det eller vil ha ham). Jeg sliter med tanker som "jeg ble forlatt for ingenting. Selv singellivet uten kansje særlig sex er bedre enn å være med meg". Da føler jeg meg ikke særlig høy i hatten. 

Men livet må rusle videre. Det blir ikke meg og han - på den måten. Drømmene våre om barn, og hva vi skulle gjøre når vi hadde spart opp penger, de blir ikke noe av. Svigers var jo et lite helvete, så de gråter jeg ikke over å miste. Men det gjør vondt å slippe "oss". 

Jeg har begynt å date en annen og jeg er ikke sånn som burer meg inne hvis jeg har det vondt - ikke lenge ihvertfall. Men det er kanskje det som er problemet for eksen min - at jeg er for konstruktiv for ham, og ikke har samme mørke erfaringer som han, at han gikk fra meg fordi jeg ikke forsto ham fordi jeg ikke har vært der selv. Ja...det spiller jo egentlig ingen rolle hvorfor man blir avvist, godt gjør det uansett ikke. Jeg håper at når enda et år er gått, så kommer jeg til å se tilbake og tenke: "han? Ja, han data jeg en gang, begynner å bli en stund siden nå". Og at det slutter å være rart. Kanskje jeg etterhvert får barn med noen andre, og glemmer hva jeg planla før. 

Anonymkode: 6f62c...d46