Studere medisin som 30-åring?

[AnonymBruker]

På 13.11.2018 den 20.25, AnonymBruker skrev:

....

Og så handler det litt om holdninger blandt medisinerstudentene, eller gjerne i helsemiljøet generelt. Det finnes nemlig stillinger og muligheter, f.eks i kommunehelsetjenesten, men det er ikke fancy nok å bli spesialist i allemennmedisin eller geriatri. Vet om flere som har lyst ut vikariater her uten å få et eneste svar, og da kan også de som nå er ferdig og ikke har gjennomført lis 1 søke. Da hadde de fått erfaring og kontakter, men det skal være blålys og akutt fra dag en, ellers er det ikke interessant. Litt holdningsendring der så hadde nok flere fått verdifull erfaring. 

Anonymkode: 1b0ee...c62

Bare litt nysgjerrig, hvilke stillinger mener du?

For å bli spesialist i allmennpraksis eller geriatri må man gjennomføre LIS1/turnus først. Det er nettopp der køen er. Spesialisering innenfor geriatri er så vidt jeg vet få stillinger, og da skal man helst ha jobbet noen år som generell indremedisiner først. Eller mener du sykehjemsleger? Det er en del som jobber som det rett etter studiet uten å ha gjennomført turnus, men det er uheldig at de minst erfarne jobber med noen av de sykeste pasientene man har.

Kommuner som har utlyst vikariater, er det i allmennpraksis? Da blir ofte de som ikke har gjennomført turnus sett på som uaktuelle kandidater, fordi de er helt ferske og uten erfaring. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/KwG4E/ingen-soekte-paa-legejobb-i-gjoevik  Som lege i allmennpraksis står man økonomisk ansvarlig og uten trygderettigheter på en helt annen måte enn man gjør på sykehus, og det kombinert med manglende klinisk erfaring gjør at mange nyutdannede som venter på turnus er skeptiske til å ta slike vikariat (med god grunn!). Hvis vikariatene er lenger enn et år er nyutdannede ikke kvalifiserte https://helfo.no/nytt-kompetansekrav-for-leger-i-allmennpraksis

Anonymkode: 9c63b...fcd

[AnonymBruker]

På 13.11.2018 den 20.25, AnonymBruker skrev:

......

Og så handler det litt om holdninger blandt medisinerstudentene, eller gjerne i helsemiljøet generelt. Det finnes nemlig stillinger og muligheter, f.eks i kommunehelsetjenesten, men det er ikke fancy nok å bli spesialist i allemennmedisin eller geriatri. Vet om flere som har lyst ut vikariater her uten å få et eneste svar, og da kan også de som nå er ferdig og ikke har gjennomført lis 1 søke. Da hadde de fått erfaring og kontakter, men det skal være blålys og akutt fra dag en, ellers er det ikke interessant. Litt holdningsendring der så hadde nok flere fått verdifull erfaring. 

Anonymkode: 1b0ee...c62

Terper litt på denne, men ble nysgjerrig og måtte sjekke opp regelverket (jobber i en annen del av helsevesenet, og allmennpraksisjaget er helt uaktuelt for meg av flere grunner, så er ikke oppdatert); og ser at iflg denne nettsiden som viser til lovverket har ikke nyutdannede leger som ikke har gjennomført LIS1/turnus lov til å ta vikariater i allmennpraksis https://legeforeningen.no/lokal/hordaland/Nyhet---Vikarservice-for-leger/

Jeg er enig i at ingen kan forvente jobb innenfor feltet sitt nøyaktig der de mest vil. Men problemet er at antallet LIS1-stilllinger ikke står i forhold til søkermassen, og at de som ikke får en slik stilling faktisk er veldig begrenset i hvilke jobber de kan ha. Hva man skal gjøre med søkermassen er en helt annen debatt, uten gode svar.

Anonymkode: 9c63b...fcd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Terper litt på denne, men ble nysgjerrig og måtte sjekke opp regelverket (jobber i en annen del av helsevesenet, og allmennpraksisjaget er helt uaktuelt for meg av flere grunner, så er ikke oppdatert); og ser at iflg denne nettsiden som viser til lovverket har ikke nyutdannede leger som ikke har gjennomført LIS1/turnus lov til å ta vikariater i allmennpraksis https://legeforeningen.no/lokal/hordaland/Nyhet---Vikarservice-for-leger/

Jeg er enig i at ingen kan forvente jobb innenfor feltet sitt nøyaktig der de mest vil. Men problemet er at antallet LIS1-stilllinger ikke står i forhold til søkermassen, og at de som ikke får en slik stilling faktisk er veldig begrenset i hvilke jobber de kan ha. Hva man skal gjøre med søkermassen er en helt annen debatt, uten gode svar.

Anonymkode: 9c63b...fcd

Jeg vet altså om flere som jobber som vikarer både på legevakt, sykehjem, fastlege og dps uten LIS1. Du kan ikke ha din egen fastlegeliste, men det finnes nok måter å ordne seg på likevel. Og det handler ikke om spesialiseringsstillinger, det handler om å skaffe seg erfaring som gjør deg mer ettertraktet i neste søkerrunde. Er du først blitt kjent et sted og har interesse for et felt der det mangler folk (som allmennmedisin) så kan noen legge inn et godt ord for deg hos samarbeidende sykehus. Eks på lege uten lis1 på legevakt https://www.bt.no/nyheter/innenriks/i/OnAz2E/Knallhard-konkurranse-for-ferske-leger

Forstår godt at det er frustrerende at kampen om stillingen er beintøff, men det kommer ikke til å bli bedre. Samfunnet kan ikke lage stillinger bare fordi folk har lyst på stilling, markedet må regulere seg her som andre steder. Bare å se på tallene fra søkerrundene hvem som får jobb og tilpasse seg deretter. 

Anonymkode: 1b0ee...c62

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det for å spare penger?

Anonymkode: 0c981...87f

Nja, det er ikke så enkelt som det. Det handler delvis om at leger selv ønsker å ha færre vakter  (vakt to dager vs bare én dag hvis vakta er på 19 timer i stedet for 12 timer). Det handler om at leger i spesialisering skal få nok erfaring i vaktarbeid. Det kan være for få i vaktsjiktet - det handler delvis om økonomi, men på mindre sykehus kan det være for lite jobb på dagtid til at man kan fylle flere stillinger.

I løpet av disse 19 timene skal det egentlig bære mulighet for hvile på en vanlig vakt, om jeg ikke husker feil, men mange steder er det ikke slik i praksis. Da er det snakk om økonomi, selvsagt. 

Anonymkode: 51f54...a6a

[AnonymBruker]

På 12.11.2018 den 17.55, AnonymBruker skrev:

Hva tenker dere medisinstudenter i Norge med perfekte karakterer fra videregående om disse som drar til Polen, Ungarn etc med 3,5 i snitt og så stiller likt med dere på arbeidsmarkedet etterpå? De har jo knapt hatt mulighet til å føre en samtale med en pasient uten å ha tolk i mellom. De presser jo ned deres lønn og karrieremuligheter uten egentlig å ha fortjent å studere medisin med så dårlige vitnemål som de har hatt fra vgs.

Anonymkode: 0c981...87f

Man har da ikke automatisk dårlig vitnemål selv om man ikke har nesten 6 i snitt rett fra vgs. Men er enig i at språk og praksis er utrolig viktig, og at det svekker nivået på utdanningen når man ikke kan forstå pasientene (og for så vidt helsevesenet i landet man har praksis i) sitt språk.

Anonymkode: 20aa2...1d2

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man har da ikke automatisk dårlig vitnemål selv om man ikke har nesten 6 i snitt rett fra vgs. Men er enig i at språk og praksis er utrolig viktig, og at det svekker nivået på utdanningen når man ikke kan forstå pasientene (og for så vidt helsevesenet i landet man har praksis i) sitt språk.

Anonymkode: 20aa2...1d2

Tror ikke de fleste ønsker å sitte igjen med 1 mill i studielån om de hadde hatt gode  nok karakterer til å komme inn i Norge. Om man har gode karakterer men ikke gode nok til Norge finnes det muligheter i Skandinavia og ellers i Vest-Europa som er både gratis/billig og gir en bedre utdannelse, lettere å lære språket osv.

Anonymkode: 0c981...87f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke de fleste ønsker å sitte igjen med 1 mill i studielån om de hadde hatt gode  nok karakterer til å komme inn i Norge. Om man har gode karakterer men ikke gode nok til Norge finnes det muligheter i Skandinavia og ellers i Vest-Europa som er både gratis/billig og gir en bedre utdannelse, lettere å lære språket osv.

Anonymkode: 0c981...87f

Karakterkravene er omtrent like som i Norge både i Sverige og Danmark. Storbritannia bør man unngå, det blir svært dyrt mtp brexit. I Vest-Europa for øvrig er heller ikke bedre enn Øst-Europa, da brorparten av legene som har studert i utlandet har studert i Øst-Europa, noe som kan gjøre det lettere å få jobb, da legene kan ha kjennskap til universitetet. Det er derfor smartest å studere på universiteter med mange nordmenn, og de fleste nordmenn som studerer medisin i utlandet studerer i Øst-Europa. I tillegg får man automatisk norsk autorisasjon som lege etter endt utdanning hvis man studerer i Polen. Dette får man ikke i Vest-Europeiske land. Ellers må man ha turnus/Lis1 i Danmark, hvis man velger å studere der, noe som gjør det til et mindre gunstig valg. Vil ellers legge til at kvaliteten på en del universiteter i Øst-Europa kan være høy, selv om man ikke kan snakke samme språk som pasientene i praksis. Rent faglig vil mange universiteter ha høy kvalitet. Det er langt ifra slik at Norge har de beste universitetene, og storbyer som Budapest og Praha har nok vel så gode universiteter. Jeg er dog enig i at det er en ulempe at medisinstudentene i Øst-Europa ikke kan språket når de er i praksis, men det er en del som tar f.eks siste års praksis i Norge.  

Anonymkode: 63936...c18

[AnonymBruker]

Sportiva skrev (På 2.4.2018 den 22.50):

TS her.

Først og fremst, takk for dere har tatt dere tid til å svare! Jeg skrev innlegget og dro på påskeferie (uten laptop), så jeg har hatt noen dager til å gå motivasjonen min mer etter i sømmene og vurdere om jeg skal tørre dette. Jeg har hørt beretninger om folk med barn som har gjennomført tøffe utdannelser, så jeg håpet vel egentlig å høre flere av disse og et rungende JA fra folk her, men jeg ser jo at diskusjonen heller har blitt tilføyd noen gode nyanser. Det er bra!

Jeg har allerede en god utdannelse, også med gode utsikter, og trives relativt godt på jobben, så det er ikke mistrivsel som driver meg til å se meg rundt etter annet å gjøre. Jeg vil helst unngå å bruke klisjeer som "drøm" og "lidenskap" ettersom det maler et urealistisk bilde av studier og jobb i helsevesenet - det er jeg klar over, men jeg alltid angret på den beslutningen at jeg hoppet av medisin for ti år siden. Jeg klandrer meg selv ikke, jeg var virkelig syk, men jeg følte så på skammen over å mislykkes at jeg ikke torde å prøve igjen. Nå føler jeg at tiden begynner å renne ut og jeg er redd for å angre resten av livet hvis jeg ikke gjør noe med saken nå! 

Jeg skrev innledningsvis at jeg ikke liker stress, ikke at jeg ikke håndterer det. Jeg takler godt perioder med høyt tempo og mye stress, men ikke en hverdag med det. Sånn sett vet jeg jo hva studiene krever, og er ikke veldig bekymret for det. Hverdagen som sykehuslege ser jeg for meg som potensielt veldig stressende, så jeg gleder meg ikke til LIS1/turnus, men jeg ser for meg en post i distriktet etterhvert, så jeg håper å unngå rotteracet i det lange løp. Flytting er ikke noe problem for noen av oss, men det er klart at mini sikkert vil ha en mening om dette når hen blir større. Dette er allikevel et problem jeg ikke orker å ta på forskudd - jeg må bare satse på at det ordner seg.

Jeg ser allikevel at noen gjør gode poenger ut av min sårbarhet og potensielle konflikter med mannen. Jeg har nok en underliggende sårbarhet, som mange med tidligere angst- og depresjonslidelser kanskje kan kjenne seg igjen i. Jeg vil ikke gi for mye personlig informasjon, men jeg har gjennomgått to svært tøffe hendelser de siste fem årene og taklet dette godt, selv om jeg naturligvis har kjent på vonde følelser og grått mine tårer. Det å få barn har også gjort meg mer robust, men jeg ser absolutt at sårbarheten min kan påvirke meg på et eller annet tidspunkt.

Mannen min er også mer positivt innstilt enn jeg først gav uttrykk for. Han er nok bare litt redd for hvordan hverdagen vår vil endres og for at dette nye og spennende skal skape avstand mellom oss. Med sparepenger og deltidsjobb blir ikke økonomien helt skakkjørt, men det blir nok ingen dyre ferier eller oppussingen i de årene. 

Hvis du har kommet så langt, takk for at du fortsatt leser. Som du ser, så er det egentlig meg selv jeg forsøker å overtale gjennom teksten. Jeg tar gjerne imot flere innspill eller erfaringer, og takker øvre makter for at jeg ikke må ta beslutningen NÅ. En ekstra takk til dere som sier at alderen ikke er et hinder - det føltes litt ekstra godt  

God natt!

Hei, TS!

Jeg vet at dette er en gammel tråd, men jeg lurer på om du fortsatt er her på forumet og om du kan tenke deg å fortelle hvordan det går med deg?

Jeg har også hatt problemer med angst og depresjoner, men har begynt å drømme om å bli fastlege her i Oslo.

Tror at det er realistisk å komme inn på studiet, men ettersom jeg har slitt såpass mye med psyken er jeg redd for at det er feil valg for meg. Har du noen erfaringer å komme med? Er det realistisk å få jobb som fastlege er sted på Østlandet, tror du?

Anonymkode: 6f0a4...0a9

[Solstrålen.]

AnonymBruker skrev (På 13.11.2018 den 21.08):

Hvorfor er odontologi bedre? Det utdannes da mange i utlandet der også. Hva med sivilingeniør ved NTNU istedet?

Anonymkode: 0c981...87f

Fordi det er gode arbeidstider og fri hver helg. Fri høytider osv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2018 den 20.05):

Jeg er 28 og går tredjeåret nå. Jeg er blandt de eldste, men det er som regel noen ved hvert kull som er 30/40+. Blir kanskje litt vanskeligere å få venner (jeg var 25 ved oppstart, og det var "akkurat innafor" til å bli venn med de fleste årsmodellene føler jeg)!   Jeg tar ikke studielån pr nå, og har ikke gjort det så langt disse årene. Jeg kan ta om jeg ønsker resten av studiet, men klarer meg veldig greit uten. Jeg har en annen utdannelse fra før av selv, som jeg kan jobbe som på dag/kveld og helg. Jeg rekker å jobbe såpass mye at jeg har ca 360 000 i året nå som student (jeg jobber nok definitivt mest på kullet). Er det en mulighet for å beholde en viss stilingsprosent på jobben din som du kan ta når det passer deg? Er f.eks ofte "fritimer" på 3-4 timer, eller at du begynner 12 osv. 

Det skal sies at jeg er en som ikke trenger å lese mye sammenliknet med en del andre på kullet, mange bruker 14 t dagen i mnd før eksamen + maaange timer ukentlig utenom. 

Det skal også si at selv om utdannelsen går greit (mange sliter underveis!) så er det jobben du skal ende opp med, som i stor grad er preget av stress, dårlig tid, dårlig lønn sammenliknet med ansvar og arbeidsmengde og stadig økende press. Dette er nesten uavhengig av hvilken retning du går. I tillegg er arbeidsmengden ofte utrolig stor, er du klar for å jobbe "nattevakter" som begynner kl 16 og er ferdig kl 09? Det er vanlig, og du har gjerne 4-5 slike på rad! Ingen arbeidsmiljølov her i gården! 

Anonymkode: 93e44...e0b

Tror ikke det å få venner er første pri for å studere når man har bikket 30, kommer alltids overens med noen i gruppa hvis man ønsker det.

Anonymkode: f5fb9...efd

[AnonymBruker]

Sportiva skrev (På 28.3.2018 den 18.35):

Skal jeg tørre?

Jeg har en samboer og en toåring, samt en mastergrad som har gitt meg spennende jobber, men ikke jobber jeg anser som spesielt meningsfulle. 

Jeg startet på medisin rett etter videregående, men hoppet raskt av fordi jeg hadde angst og depresjoner på den tiden. I mellomtiden har jeg gått i behandling, studert andre fag og jobbet, men jeg har aldri klart å gi slipp på akkurat den drømmen. Nå er jeg nokså stabil og disiplinert, og tror jeg vil kunne håndtere studieløpet bedre, selv om jeg heller ikke nå er glad i stress. Vi ønsker oss ikke flere barn, men samboeren min ser ikke veldig lyst på å skulle forsørge oss i flere år (jeg får kun to år med studielån). Han kommer dog til å gjøre det, dersom jeg bestemmer meg for å satse på nye studier. 

Er jeg for gammel? Noen andre som har studert med barn? Og vil hverdagen som student og nyutdannet være forenelig med familieliv? Andre tanker eller innspill?

Hei! Jeg lurer på om du fulgte drømmen?

Anonymkode: 6d0d0...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2018 den 19.53):

Jeg er 30 år, med barn og vi flyttet til utlandet for at jeg kunne studere medisin. Har heller ikke nok finansiering fra Lånekassen, men nok av midler i bakhånd heldigvis. Er ferdig når jeg er 35.

 

Jeg har gjort mye jeg angrer på, men det å studere medisin er ikke en av dem. Gjør det!

Anonymkode: 6fdee...6d2

Så fantastisk at du fulgte drømmen din. 
Hvordan har det gått? Var det skummelt å flytte med barna? Gikk det bra med dem? Kan jeg spørre hvilken land det er du studerer/studerte i?  
 

 

Anonymkode: 549fb...bde