Mister mamma og føler meg så alene. Trenger noen å snakke med, noen svar

[Donout]

Ja, jeg forstår godt at du er skuffet. Det tror jeg alle hadde blitt. Det er rart det der, at enkelte mennesker trekker seg bort når kriser oppstår. Jeg vet ikke om det er en forsvarsmekanisme eller hva det er, kanskje de er redd for å si noe feil? 

Det er jo veldig mange som føler at det hjelper å skrive dagbok. Få ut litt av sorgen. Da jeg mistet noen som stod nær meg så satt jeg dag inn og dag ut med ørepropper med trist musikk på ørene og så gjennom bilder av vedkommende. Tenke igjennom alt. Minnene. Jeg satt meg også inn i bilen, låste dørene og skrek som jeg aldri har skreket før. Det hjalp der og da! 

Ikke steng det inni deg selv. Godt at du har brødrene dine. Og husk, det er ingen skam og gråte!  

[Kk47463kkkkkkkkkkk]

Takk ❤️ Jeg har skrevet litt dagbok, og det har hjulpet. Jeg skal skrive mer. Jeg har ikke orket å se bilder eller å lese samtalen mellom meg og henne, men jeg har jo kjent mye på det og snakker om henne og om dette omtrent hele tiden.. så god du er, takk igjen 

[AnonymBruker]

Min medfølelse til deg i denne vanskelige tiden.

Jeg tror at man møter igjen sine nærmeste som har gått før seg når man dør. Så din mor forlater sine barn, for en stund, og møter igjen sin mor og far, besteforeldre, tanter og onkler og alle. Hun vil følge med dere derfra, mens dere lever ferdig deres liv. For det skal dere, dere har mye liv igjen å leve. Og når dere er ferdig, så venter hun på dere og tar dere opp i flokken på den andre siden. Der har hun tatt av plass til dere ved siden av seg mens hun har ventet tålmodig.

Jeg tror du vil møte henne igjen.

Anonymkode: 25dc8...bd8

[HalldirV2]

På 27.3.2018 den 1.00, Kk47463kkkkkkkkkkk skrev:

For en uke siden begynte min kjære, vakre og alt for unge mamma på palliativ behandling. Hun har vært bevisstløs siden torsdag, jeg har sittet ved siden av henne omtrent siden. Jeg har sovet med henne om natten, holdt henne i hånden, sagt at hun ikke må være redd og at det er greit at hun gir slipp. Hun har som så mange andre i terminalfasen respirasjonssvikt, noe som er veldig tøft og høre på og se.. for to uker siden hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd at jeg kunne miste henne, jeg er selvfølgelig knust. Kjenner at det er et par mennesker, en liten håndfull med folk jeg hadde forventet skulle stille opp når jeg hadde det så tøft som man kan ha det. Men mine to nærmeste venninner (som er veldig klar over situasjonen) er så opptatt med seg selv (og festing og puling og organisering, ikke noe annet) at jeg sa til de at jeg ikke orket å snakke om sånne ting akkurat nå. De har sendt meg et hjerte hver på Facebook annenhver dag, og jeg kjenner at det holder ikke. Samtidig forstår jeg at det er vanskelig å forholde seg til meg, hva skal man gjøre, hva skal man si.. jeg har og to brødre som er sammen 24/7, bor sammen i denne perioden osv. De er som en person. Det har alltid vært meg og mamma. Jeg føler meg så smålig som klager over disse tingene..

hva tror dere skjer når man dør?  

Setter stor pris på hvert eneste svar ❤️

Hei Det var trist å lese kjære deg, ord blir lett fattige i slike situasjoner. Men du spør, hva tror du skjer når du dør? Jeg tror vi alle kjenner svaret, og har opplevd det utallige ganger. Jeg tror det er som når du sover dypt på natta, drømmeløst. Kan du si eller fornemme noe av hvor du var i den søvnfasen? Vi puster inn i det øyeblikket vi blir født, og vi puster ut i det øyeblikket vi forlater verden. Vi går da tilbake til den tilstanden vi var i før vi ble unnfanget, altså ingenting, en drømmeløs og evig dyp søvn. Jeg sier ikke at det er slik, bare at jeg tror det er slik, og kanskje at jeg håper det er slik. Det er noe veldig fredfullt over tanken

Moren din lever dessuten videre gjennom deg og dine søsken, og i deres minne av henne. Lukk øynene, og du kan fornemme henne, lukten av henne, stemmen hennes, smilet hennes, latteren, kanskje også hvordan berøringen hennes føltes. Da er hun på sett og vis til stede igjen. Kroppen blir til jord, slik jeg skal bli, du skal bli og alle andre. Alt levende! Og gjennom det oppstår, eller næres, nye levende ting, som trær og blomster. 

Sorgen du føler på nå kan ingen ord lette, det er en prosess du må gjennom, og da sammen med dine nærmeste. Samle dere, sitt i stillhet og søk hugen etter minner, lykkelige og glade minner. Fortell hverandre om disse, gråt sammen, klem hverandre! Jeg tror nok brødrene dine ønsker dette, selv de kanskje ikke er like åpne om det. En dag TS, en dag sitter du å forteller dine barn om deres mormor, for de vil vil undre seg og spørre, og de vil glede seg over alle minnene du har spart, og slik lever mammaen din videre gjennom dem, også etter du er død. Da vil minnene om din mor, deres mormor, flettes sammen og forenes med minnene etter deg. En vakker tanke egentlig Ønsker deg alt godt.

[Stinejenta]

Hei, sender deg en klem.. 

Jeg mistet min mor flr 2 år siden mens jeg gikk gravid med mitt første barn.. 

Helt forferdelig , det gjør fortsatt vondt , men det går merkelig nok litt bedre . Jeg savner henne hver dag , og drømmer om at hun er her med oss og barna mine.. 

Livet er dessverre ikke rettferdig , men man må finne en måte å takle det på.. tro meg , det vil du klare men det er ikke lett å se nå.. 

jeg skjønner hva du mener med venner og lite støtte. Jeg fikk vel støtte når mamma døde men raskt etter går alle tilbake til sitt og ingen spør en stund etter hvordsn det egentlig går.. Kjenner det irriterer meg at alle tror det går så bra og atan er helt ferdig med sorgen , selv om ingen spør. Jeg tror helt ærlig ikke de skjønner når man ikke opplever det selv. Jeg kan også tenke tilbake til da mim venninde mistet sik mor på ung skolen, vi spurte vel ikke så mye i ettertid vi heller , å fulgte det opp. Selv om min daværende venninde sikkert sleit og hadde mye vondt, var vi opptatt med vårt.. vondt å innse men jeg har kanskje vært lignende selv, selv om vi da var yngre..

 

Ønsker deg alt godt og lykke tip med tiden som kommer , det vil bli bedre , men det tar tid.. vær snill mot deg selv , og ga vare på minnene! 

Klem fra en som har opplevd det samme

[Kk47463kkkkkkkkkkk]

Tusen tusen takk for at du tok deg tid @Stinejenta. Jeg kjenner jo ingen som har vært igjennom det samme, de sa sykepleierne også. At vi er så unge og ingen vet hvordan de skal forholde seg.. det er jo ikke så mye noen kan gjøre eller si som hjelper, men det er ikke så mye jeg hadde forventet heller.. jeg finner en slags styrke i å vite at jeg har meg selv da..  skulle ønske jeg hadde samboer eller barn på vei, men alt til sin tid..