Vrang mor og mormor

[AnonymBruker]

Min mor har alltid vært noe vrang og vanskelig. Da jeg vokste opp ble det unnskyldt med PMS, men det er ikke blitt noe bedre med alderen. Det er mange år siden det kunne skyldes på PMS, men problemet synes å øke. Det går i stor grad utover min far, men heller ikke vi barna eller barnebarn slipper unna. 

Hun virker på en måte som hun blir bitrere og bitrere dess mer hun har og får. Hun og min far er "gullpensjonister", og de har det svært romslig økonomisk. De har begge god helse, og reiser mye. De har et stort og godt nettverk. Min far er veldig flink til å hjelpe til, og det er vi barn også. Hun har flotte barnebarn. Men i stedet for å glede seg over alt hun har blir hun mer og mer selvsentrert og smålig. 

Når vi er på hytten alle sammen virker det som hun er livredd for å yte noe mer enn noen andre, og holder på en måte oppsikt med hva hver av oss bidrar med, og pisker oss gjerne rundt. Helt unødvendig, for vi søsken er ikke redde for å ta i et tak, og tar så gjerne det meste av stellet automatisk. Det er ingen som trenger å fortelle oss at vi skal lage mat, vaske opp, og så videre. Vi gjør det med smil og latter. Bare koselig det! Vi gjør det sammen, jeg og mitt søsken, og våre ektefeller bidrar også. Men siden slikt går av seg selv må hun stadig finne på noe. Jeg og mitt søsken er ikke vanskelig da heller, men hun leter liksom etter noe å klage på, og finner hun ingenting kan hun dra opp gamle "forseelser",  eller hun begynner å hakke på min far eller barnebarn. Og nåde den som kommer hjem fra fisketur eller annen moro 10 minutter etter at middagen var klar! Selv om de kommer til den tid som var avtalt. 

Nå valgt vi å utsette å dra på hytta til torsdag, rett og slett fordi jeg synes en uke med henne begynner å bli for mye. Da får jeg meldinger som antyder at jeg burde ha dårlig samvittighet. 

Jeg ser ingen grunn til at min mor skal bli vrangere og bitrere. Hun har ALT, og så mye å være takknemlig for. Jeg føler at jeg må ta det opp med henne etterhvert, for barnebarn begynner å reagere veldig på urimeligheten hennes, og jeg frykter at snart blir det ingen felles hytteturer, for ingen orker. Men hvordan tar jeg det opp? Jeg er redd for at hun bare vil bli selvmedliden for det som hun vil ta som kritikk. Det er det jo forsåvidt også, men jeg har ikke lyst til å gjøre vondt verre, og likevel kan jeg ikke bare la dette fortsette med å utvikle seg. 

Anonymkode: 0290b...67b

[AnonymBruker]

Personlighetsforstyrrelse kansje? Hørest veldig ut som svigermoren min forresten. Hun er også slik.

Anonymkode: e82b3...76a

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Personlighetsforstyrrelse kansje? Hørest veldig ut som svigermoren min forresten. Hun er også slik.

Anonymkode: e82b3...76a

Jeg tror egentlig ikke at hun har personlighetforstyrrelse. Jeg tror mer på at hun innerst inne bærer på en usikkerhet eller bitterhet ovenfor noe, og tar det utover oss andre. Hun kan også være søt og snill, omtenksom og kjærlig, men så er det som om noe bobler frem i henne, og gir utslag i slik ufin oppførsel. 

Anonymkode: 0290b...67b

[saltvann]

Ta det opp med henne!

[AnonymBruker]

Hun kommer sikkert ikke til å ta det pent, men hvis resultatet av å ikke skjerpe seg er at dere begrenser kontakten, kan det være hun tar seg sammen likevel. Eneste som funket på min mormor var god, gammeldags grensesetting. Når urimelig oppførsel førte til at vi dro hjem, var faktisk det gamle skinnet i stand til å holde surmulingen for seg selv, viste det seg. 

Anonymkode: d1dcc...af1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun kommer sikkert ikke til å ta det pent, men hvis resultatet av å ikke skjerpe seg er at dere begrenser kontakten, kan det være hun tar seg sammen likevel. Eneste som funket på min mormor var god, gammeldags grensesetting. Når urimelig oppførsel førte til at vi dro hjem, var faktisk det gamle skinnet i stand til å holde surmulingen for seg selv, viste det seg. 

Anonymkode: d1dcc...af1

Ja det er kanskje det som må til. Problemet er også et min far forsvarer henne, uansett. Jeg og mitt søsken er enige om at dette er et problem, og et økende problem, men pappa forsvarer, selv om han er hakkekylling nr 1. Dersom jeg pakker og reiser vil begge mine foreldre antagelig mene at det er jeg som er vanskelig, men jeg har også et ansvar overfor mine barn, i å ikke la dem oppleve slik urimelig oppførsel, og så late som det er ok. 

Sist mine foreldre passet barna ringte barna gråtende, og hadde blitt skjelt ut for en filleting. Helt urimelig i forhold til hva som var gjort (den ene hadde svart mormor utydelig), og også den som ikke hadde gjort noe fikk en voldsom skyllebøtte. Og min far støttet min mor, som vanlig, istedenfor å roe ned situasjonen.

Det føles veldig usikkert å la dem være med barna nå, for jeg er redd slike usaklige utbrudd går på selvfølelsen til barna, og det føles ikke ok å måtte trøste med at mormor og morfar er EGENTLIG veldig snille, og EGENTLIG veldig glad i dem, når de ikke opplever det slik. 

Anonymkode: 0290b...67b

[AnonymBruker]

Hadde ALDRI latt de passe barna. At mormor er sur og gretten skal ikke gå ut over barnebarna. 

Anonymkode: 71310...235

[Silfen]

Det er enkelte sykdommer som kommer sakte og fører til personlighetsendringer. Kan du være sikker på at slikt er utelukket? Siden dette kommer over tid og forverrer seg ...

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Silfen skrev:

Det er enkelte sykdommer som kommer sakte og fører til personlighetsendringer. Kan du være sikker på at slikt er utelukket? Siden dette kommer over tid og forverrer seg ...

Nei, sikker kan jeg ikke være, men som nevnt har hun vært slik alltid. Det er bare mer av det nå. Som barn fikk jeg og mitt søsken streng beskjed om å gå varsomt i dørene når min mor hadde "PMS". Mulig hun hadde det, men det er jo samme humøret vi ser fremdeles, og PMS kan hun ikke skylde på lenger. 

Anonymkode: 0290b...67b

[AnonymBruker]

Hytten faktisk.  

Anonymkode: cc48e...3d3

[AnonymBruker]

Vanskelig å si

 Hun kan jo være bipolar, eller ha andre psykiske tilstander som påvirker henne. Du mener det er noe som plaget henne, kanskje du kan spørre? Det kan være at hun hadde en dårlig barndom hun aldri har fått bearbeidet, at hun giftet seg med feil mann, at hun har en pessimistisk og negativ innstilling av natur, at hun har opplevd traumer og er "sjalu" på dere spm er så lykkelige, hvem vet. Kan ha blitt utsatt for overgrep, aldri blitt sett av foreldre, ha mistet et barn....

Kanskje faren din vet hvorfor hun er sånn? Kan hende hun hadde hatt godt av terapi for å legge vekk de negative og vonde følelsene?

Anonymkode: 01b76...9e0

[AnonymBruker]

Det eneste som funker på sånne mennesker er adferdsterapi.

Anonymkode: ea474...047

[madsegen]

Kommer de til å synes at det er du som er den vanskelige og vrang, ja. Men hvorfor skal du bry deg om det?  Oppfører de seg vanskelige og respektløst så drar man eller dropper å være med. Kanskje de ikke kommer å forstå noen gang, har man i det minste stått opp for seg selv og viser deg selv og resten av familien at dette er uakseptabelt oppførsel og det godtar du ikke!

Endret 26. mars 2018 av madsegen

[AnonymBruker]

Fordelen er at du og ditt søsken, med familie, kan utgjøre en felles front. Utfordringen er at hun neppe ser seg selv, og at dere ikke har støtte i far. 

Nå har jeg bare ditt innlegg å forholde meg til, og man skal ikke slenge om seg med diagnoser. Men tanken om psykisk sykdom slo meg. Både mtp at de måtte skylde på PMS på den måten, og irrasjonell oppførsel nå. Kanskje din far vet noe, og forsøker å beskytte? 

Jeg ser mange, som alltid i slike tråder, slenger ut at man bare får droppe slike mennesker, og kjøre hardt mot hardt... Så enkelt er det ikke i nære relasjoner. Mitt svar er alltid noe midt i mellom. Man må vise raushet, og omsorg for nær familie, og ikke minst forsøke å sette seg inn i deres situasjon, og hva som ligger bak slik oppførsel. Samtidig er det viktig at du skjermer deg selv, og ikke minst dine barn. 

Herunder si fra, "vi blir i tre dager, på grunn av xx og xx som skjedde sist". "vi var enige om at du ikke skulle xx, så nå drar vi hjem". "Vi avtalte at vi skulle være hjemme til 17, beklager at middagen ble ferdig før, men nå synes jeg du er urimelig og dette er ikke et trivelig miljø for oss". Får man urimeligheter og kjefting tilbake fjerner man seg fra situasjonen, og/eller svarer saklig, og faller ikke til et nivå med kjefting og smelling. 

Anonymkode: c0b36...d6e

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hytten faktisk.  

Anonymkode: cc48e...3d3

Bergen, regner jeg med... hender dialekten (dialekta?) smitter over på skriftspråk. 

Hva tenkte du? Hvorfor ikke utdype? 

Anonymkode: c0b36...d6e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordelen er at du og ditt søsken, med familie, kan utgjøre en felles front. Utfordringen er at hun neppe ser seg selv, og at dere ikke har støtte i far. 

Nå har jeg bare ditt innlegg å forholde meg til, og man skal ikke slenge om seg med diagnoser. Men tanken om psykisk sykdom slo meg. Både mtp at de måtte skylde på PMS på den måten, og irrasjonell oppførsel nå. Kanskje din far vet noe, og forsøker å beskytte? 

Jeg ser mange, som alltid i slike tråder, slenger ut at man bare får droppe slike mennesker, og kjøre hardt mot hardt... Så enkelt er det ikke i nære relasjoner. Mitt svar er alltid noe midt i mellom. Man må vise raushet, og omsorg for nær familie, og ikke minst forsøke å sette seg inn i deres situasjon, og hva som ligger bak slik oppførsel. Samtidig er det viktig at du skjermer deg selv, og ikke minst dine barn. 

Herunder si fra, "vi blir i tre dager, på grunn av xx og xx som skjedde sist". "vi var enige om at du ikke skulle xx, så nå drar vi hjem". "Vi avtalte at vi skulle være hjemme til 17, beklager at middagen ble ferdig før, men nå synes jeg du er urimelig og dette er ikke et trivelig miljø for oss". Får man urimeligheter og kjefting tilbake fjerner man seg fra situasjonen, og/eller svarer saklig, og faller ikke til et nivå med kjefting og smelling. 

Anonymkode: c0b36...d6e

Nemlig beskytte seg selv og barna. Og da må man faktisk sette hard mot hard. For ellers så godtar man oppførselen. Og det viktigste man bruker unødvendig mye tid og stress-har på det. Noen ganger er det beste å ha minium eller null kontakt. Man hadde aldri godtat sånn oppførsel av andre, hvorfor skal man godta det av familie? 

Anonymkode: cc48e...3d3

[Godklump1]

Har du snakket ordentlig med faren din om dette? Han kjenner henne vel best? Hva sier han? Virker veldig bitter og usikker på noe som du sier. Huff, ikke greit at noe sånt skal ødelegge familieidyllen! 

 

[Duckie]

Jeg synes det er drøyt å skulle begynne å gi tildels alvorlige psykiske diagnoser på en person basert på den lille informasjonen vi har fått her. Jeg er godt kjent med diagnosene som har blitt nevnt og det er i mine øyne ingenting som skal tilsi at moren her burde hastes til en psykolog for å få noe sånt på papiret.

Dette har blitt et så innarbeidet reaksjonsmønster at hun ikke tenker over at hun gjør det og hvordan det oppleves. Hvordan håndterer du disse episodene når de skjer? Jeg ville ha tatt tak i de episodene som dukker opp når de dukker opp, både for bevisstgjøring og for å vise ovenfor barna at dere ikke godtar oppførselen, spesielt om det går utover de uten grunn. Deretter ville jeg ha tatt opp problemet i etterkant når partene har roet seg, gjerne på kvelden etter at barna har lagt seg, på en rolig måte og forklare hvordan det oppleves for dere. Om det ikke går inn, si at det oppleves så sterkt at dere faktisk vurderer å kutte ned på kontakten. Få også med deg søskenet ditt. Det kommer til å være ubehagelig og sikkert skape sure miner, men blir forhåpentligvis bedre etterhvert. Ingen liker å bli konfrontert med ubehageligheter, men her går det utover alle og håper også foreldrene dine klarer å se at situasjonen er lite gunstig etter hvert.

[lyx22]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min mor har alltid vært noe vrang og vanskelig. Da jeg vokste opp ble det unnskyldt med PMS, men det er ikke blitt noe bedre med alderen. Det er mange år siden det kunne skyldes på PMS, men problemet synes å øke. Det går i stor grad utover min far, men heller ikke vi barna eller barnebarn slipper unna. 

Hun virker på en måte som hun blir bitrere og bitrere dess mer hun har og får. Hun og min far er "gullpensjonister", og de har det svært romslig økonomisk. De har begge god helse, og reiser mye. De har et stort og godt nettverk. Min far er veldig flink til å hjelpe til, og det er vi barn også. Hun har flotte barnebarn. Men i stedet for å glede seg over alt hun har blir hun mer og mer selvsentrert og smålig. 

Når vi er på hytten alle sammen virker det som hun er livredd for å yte noe mer enn noen andre, og holder på en måte oppsikt med hva hver av oss bidrar med, og pisker oss gjerne rundt. Helt unødvendig, for vi søsken er ikke redde for å ta i et tak, og tar så gjerne det meste av stellet automatisk. Det er ingen som trenger å fortelle oss at vi skal lage mat, vaske opp, og så videre. Vi gjør det med smil og latter. Bare koselig det! Vi gjør det sammen, jeg og mitt søsken, og våre ektefeller bidrar også. Men siden slikt går av seg selv må hun stadig finne på noe. Jeg og mitt søsken er ikke vanskelig da heller, men hun leter liksom etter noe å klage på, og finner hun ingenting kan hun dra opp gamle "forseelser",  eller hun begynner å hakke på min far eller barnebarn. Og nåde den som kommer hjem fra fisketur eller annen moro 10 minutter etter at middagen var klar! Selv om de kommer til den tid som var avtalt. 

Nå valgt vi å utsette å dra på hytta til torsdag, rett og slett fordi jeg synes en uke med henne begynner å bli for mye. Da får jeg meldinger som antyder at jeg burde ha dårlig samvittighet. 

Jeg ser ingen grunn til at min mor skal bli vrangere og bitrere. Hun har ALT, og så mye å være takknemlig for. Jeg føler at jeg må ta det opp med henne etterhvert, for barnebarn begynner å reagere veldig på urimeligheten hennes, og jeg frykter at snart blir det ingen felles hytteturer, for ingen orker. Men hvordan tar jeg det opp? Jeg er redd for at hun bare vil bli selvmedliden for det som hun vil ta som kritikk. Det er det jo forsåvidt også, men jeg har ikke lyst til å gjøre vondt verre, og likevel kan jeg ikke bare la dette fortsette med å utvikle seg. 

Anonymkode: 0290b...67b

Kvinner i den alderen kan også få svingninger i hormoner som påvirker humøret deres og gjør dem crazy

Min mer 52 og har hatt det siden jeg kan huske

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Godklump1 said:

Har du snakket ordentlig med faren din om dette? Han kjenner henne vel best? Hva sier han? Virker veldig bitter og usikker på noe som du sier. Huff, ikke greit at noe sånt skal ødelegge familieidyllen! 

 

Hallo, hun sier jo at faren er totalt på moren sin side. 

 

Anonymkode: 574f6...4fd