Jeg sliter sånn sosialt

[AnonymBruker]

Har hatt sosial angst i mange år og det har bare blitt verre og verre. Hadde ikke noe særlig symptomer før, var ubekvem i sosiale settinger men jeg klarte å skjule det slik at ingen kunne se på meg at jeg hadde angst. Nå har det blitt skikkelig ille, jeg får masse kroppslige symptomer når jeg får angst. Jeg klarer ikke å sitte rundt et bord med andre mennesker og prate. Det er det aller verste. Det blir for intimt og jeg blir så nervøs, skjelver, både i stemmen og på hendene, får hjertebank og vil bare løpe derfra. De eneste jeg klarer å slappe av 100% rundt er nærmeste familie. Dette setter så mange begrensninger , jeg kan liksom aldri være med på noe sosialt (med mindre jeg er full, da forsvinner angsten.) Jeg har prøvd å gå i angst gruppe også, men da skjer det samme. Jeg klarer ikke å prate for jeg begynner å skjelve. Det er så flaut. Hva faen skal man gjøre? Jeg orker ikke å ha det sånn resten av livet.

Anonymkode: b6336...4f7

[AnonymBruker]

Foreslår at du stopper med den banningen for det første, det er ikke greit. 

Det å gå i terapi og få hjelp om du sliter så med -angsten- din er nok lurt. Det er sikkert vondt å leve med. 

Anonymkode: 1c489...e20

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreslår at du stopper med den banningen for det første, det er ikke greit. 

Det å gå i terapi og få hjelp om du sliter så med -angsten- din er nok lurt. Det er sikkert vondt å leve med. 

Anonymkode: 1c489...e20

Jeg har gått til psykolog av og på i 15 år uten at det har hjulpet

Anonymkode: b6336...4f7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått til psykolog av og på i 15 år uten at det har hjulpet

Anonymkode: b6336...4f7

Ok da er det kanskje ikke mer å gjøre når du sier du har gått så lenge til psykolog. 

Anonymkode: 1c489...e20

[AnonymBruker]

https://tv.nrk.no/serie/helene-sjekker-inn/MDHP12700517/sesong-2/episode-5 ta en titt ts. kansje det er nyttig?

Anonymkode: 0f9e7...1a6

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreslår at du stopper med den banningen for det første, det er ikke greit. 

Det å gå i terapi og få hjelp om du sliter så med -angsten- din er nok lurt. Det er sikkert vondt å leve med. 

Anonymkode: 1c489...e20

Hvorfor er ikke banning greit?!

Anonymkode: c7c12...f8b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er ikke banning greit?!

Anonymkode: c7c12...f8b

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Exophora

Anonymkode: 1c489...e20

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått til psykolog av og på i 15 år uten at det har hjulpet

Anonymkode: b6336...4f7

Hvorfor har det ikke hjulpet, Ts? 

Du og psykologen(e) kan jo neppe ikke ha diskutert det. Dere har hatt 15 år å gjøre det på.

Hvilken innstilling har du til hvordan du skal bli frisk? Altså: hvordan ser du for deg veien til å bli frisk, og hvor stor andel av jobben er du innstilt på å stå for? 50%? 75%? 100%? 

Anonymkode: d5878...402

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet knallhardt like lenge som deg med å bli kvitt den sosiale angsten. Har gjennomført all behandling og medisiner som har blitt foreslått for meg. All eksponeringstrening har hatt motsatt effekt for meg - det gjorde meg bare enda dårligere.

Har aldri vært vekke fra en behandlingstime - selv ikke ved sykdom. Jeg har snakket, snakket og snakket for å prøve å komme til bunns i hva som ligger bak angsten min. Vi har sett det fra mange forskjellige synsvinkler og feilet og feilet gang på gang. Noen ganger har det vært små fremskritt, men når jeg har trodd at jeg er på bedrings vei, har angsten slått tilbake for fullt.

Jeg skjønner utrolig godt din fortvilelse, det er ikke slik at alle de som ikke blir frisk, ikke gjør nok selv for å bli bedre. Noen ganger kan det rett og slett være at man gjør for mye.

For ett par år siden ble vi enig om å avslutte behandling hos psykolog, og heller kun gå til fastlegen for støttesamtaler ett par ganger i måneden. Fikk beskjed om å være snill med meg selv, ikke presse meg så hardt og rett og slett prøve å akseptere at jeg på dette tidspunktet i livet var der jeg var. Ta en pause fra behandling og snakking - jeg var så vant til å analysere hverdagen min at jeg til slutt ikke kunne gjøre noe uten å tenke igjennom; hva - hvorfor - følelser - tanker - automatiske tanker osv. Og dette hjalp meg ikke lenger med å komme meg videre i livet.  

Jeg må prøve å leve - med de begrensninger jeg har. Ikke bare eksistere og ha behandling og sykdom i fokus.  Heller prøve å fokusere på det jeg faktisk har klart og klarer. Se det positive med meg og "dyrke" det. Det høres så lett ut, men jeg vet hvor utrolig vanskelig det kan være. Fremganger kom først da jeg begynte å akseptere at jeg har begrensinger. At det er greit, men at det ikke trenger å bety at det vil være sånn for alltid. Livet er en reise - det er i bevegelse hele tiden.

Mange ganger har jeg spurt meg selv om hva det egentlig vil si å være frisk. Alle mennesker har utfordringer i livet sitt. Ingen er perfekt, og ingen synes at hver dag i livet er en dans på roser. Ja jeg er syk, men jeg er også på veldig mange områder frisk. Og jeg har tro på at med å ha fokus på det friske, kan denne delen av oss vokse, og overskygge det syke. 

Jeg kan ikke ha besøk, gå på besøk, kjøre bil med andre eller jobbe. Det sosiale er med dette veldig begrenset. Men oppi dette finnes det ting jeg faktisk klarer og er god til. Akkurat nå er dette mer enn godt nok. Og sakte men sikkert opplever jeg at denne tenkningen hjelper meg i min recovery - og jeg mestrer ting jeg ikke klarte for en tid tilbake. 

Anonymkode: cec4d...017

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har hatt sosial angst i mange år og det har bare blitt verre og verre. Hadde ikke noe særlig symptomer før, var ubekvem i sosiale settinger men jeg klarte å skjule det slik at ingen kunne se på meg at jeg hadde angst. Nå har det blitt skikkelig ille, jeg får masse kroppslige symptomer når jeg får angst. Jeg klarer ikke å sitte rundt et bord med andre mennesker og prate. Det er det aller verste. Det blir for intimt og jeg blir så nervøs, skjelver, både i stemmen og på hendene, får hjertebank og vil bare løpe derfra. De eneste jeg klarer å slappe av 100% rundt er nærmeste familie. Dette setter så mange begrensninger , jeg kan liksom aldri være med på noe sosialt (med mindre jeg er full, da forsvinner angsten.) Jeg har prøvd å gå i angst gruppe også, men da skjer det samme. Jeg klarer ikke å prate for jeg begynner å skjelve. Det er så flaut. Hva faen skal man gjøre? Jeg orker ikke å ha det sånn resten av livet.

Anonymkode: b6336...4f7

Har du prøvd andre terapiformer enn kun eksponeringterapi ? 

Å eksponere når man har angst er helt feil framgangsmåte, enda alle andre mener det motsatte. Det er når man har FRYKT for noe altså er redd eksponering er bedre. Men det er en forskjell på angst og frykt det er ikke det samme. Angst er irrasjonelle og sterke følelser/ reaksjoner på noe som ikke er farlig, altså det går mer på at man ikke håndterer de sterke følelsene som svinger i en når man står ovenfor diverse situasjoner og mennesker. Frykt går mer på at man er reelt redd for høyder, bilulykker og at føneren skal eksplodere igjen. Feks. Føneren min eksploderte når jeg skulle tørke håret mitt en dag, det jeg gjør er å kjøpe ny føner og fortsette å føne håret, fordi det var bare en uheldig og sjelden hendelse som skjer når man bruker en gammel føner som ikke er så godt behandlet...

Jeg mener at man må kurere angst på en annen måte, kanskje kognitiv terapi ? Jeg skal begynne i det og det går på å endre tanker og følelser osv. En ting som er viktig med angst er at man ikke må skyve vekk tankene og følelsene og bare la de komme og akseptere de, det pleier å hjelpe noen ganger også puste øvelser. Og det er viktig å sove godt. Jeg tror en form for sport eller hard trening også vil hjelpe deg å bli mer sliten og slappe av siden du bruker opp overflødig energi og tar følelsene utover en aktivitet. 

Jeg tror det ligger mer til bunns med angsten din for det sosiale. Djevelen ligger i detaljene, hvis du setter deg ned og reflekterer så kanskje du ser ting i et annet perspektiv og finner små ting som gjør en viktig og stor helhet. Det kan være så lite som en person som har brukt feil måte å snakke til deg på og har virket negativ, en voksen osv som påvirker tankemønsteret uten at en vil det selv.

Ønsker deg lykke til med å bli frisk. 

Anonymkode: 1edda...dee

[Pipaluk]

Kanskje behandlingsopplegget til Modum Bad for sosial angst kan være verdt å prøve ? Et kriterie for å få plass er at man har prøvd «alt» i spesialisthelsetjenesten. Du har gått til psykolog i femten år så da burde du absolutt få et tilbud.

har det vært vurdert medisiner?