Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Når fikk dere diagnosen og hvordan lever dere med den? Har dere utd/jobb, barn? Kjenner ingen andre som har den. Lurte på om noen ønsker å skrive noen ord om sine erfaringer. 

Anonymkode: e5aba...78d

[AnonymBruker]

Jeg har den, fikk den først når jeg var 20, så ble den fjernet og fikk den tilbake når jeg var 25. Har flere diagnoser tillegg. Har aldri jobbet, eller tatt noen høyere utdanning enn videregående. 

Anonymkode: 1d54a...7e6

[Gjest aell]

Fikk diagnosen som 18-åring, og nå nærmer jeg meg 20 år. Har i tillegg tilbakevendende depressiv lidelse. Går på videregående, og planlegger foreløpig å studere om 1 år. Da jeg vil ha et friår før studiene. Livet mitt er for å være ærlig et rent helvete. Svinger utrolig mye i humøret, sliter med å opprettholde vennskap, og sliter veldig med å fungere i hverdagen. Av og til hater jeg meg selv, og av og til elsker jeg meg selv. Slik føler jeg det også for andre mennesker. Denne forferdelige lidelsen har ført til selvmordsforsøk, hvor det seneste selvmordsforsøket faktisk var i tidlig januar i år. Dog har jeg ikke lenger noen behandler, da vedkommende avsluttet behandlingen for noen uker siden, så jeg har klart meg selv siden første uken i mars. Det går for så vidt ikke bra i det hele tatt. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, aell skrev:

Fikk diagnosen som 18-åring, og nå nærmer jeg meg 20 år. Har i tillegg tilbakevendende depressiv lidelse. Går på videregående, og planlegger foreløpig å studere om 1 år. Da jeg vil ha et friår før studiene. Livet mitt er for å være ærlig et rent helvete. Svinger utrolig mye i humøret, sliter med å opprettholde vennskap, og sliter veldig med å fungere i hverdagen. Av og til hater jeg meg selv, og av og til elsker jeg meg selv. Slik føler jeg det også for andre mennesker. Denne forferdelige lidelsen har ført til selvmordsforsøk, hvor det seneste selvmordsforsøket faktisk var i tidlig januar i år. Dog har jeg ikke lenger noen behandler, da vedkommende avsluttet behandlingen for noen uker siden, så jeg har klart meg selv siden første uken i mars. Det går for så vidt ikke bra i det hele tatt. 

Hvordan kan behandleren avslutte så tidlig? Var det ved psyk? Har flere ganger søkt via fastlegen for å komme til nye samtaler der, men virker som eneste veien inn er via legevakten om man prøver å ta livet av seg eller går berserk. Hvordan går det med studiene for deg? Jeg fikk det ikke til, men fikk heller ikke diagnosen før senere. Alt var bare kaos og jeg fant ikke ut av hvor det var meningen at jeg skulle være hen i livet. Er det å ha fått diagnosen til hjelp for deg, at du forstår deg selv bedre? 

Anonymkode: e5aba...78d

[Minitroll]

8 timer siden, aell skrev:

Fikk diagnosen som 18-åring, og nå nærmer jeg meg 20 år. Har i tillegg tilbakevendende depressiv lidelse. Går på videregående, og planlegger foreløpig å studere om 1 år. Da jeg vil ha et friår før studiene. Livet mitt er for å være ærlig et rent helvete. Svinger utrolig mye i humøret, sliter med å opprettholde vennskap, og sliter veldig med å fungere i hverdagen. Av og til hater jeg meg selv, og av og til elsker jeg meg selv. Slik føler jeg det også for andre mennesker. Denne forferdelige lidelsen har ført til selvmordsforsøk, hvor det seneste selvmordsforsøket faktisk var i tidlig januar i år. Dog har jeg ikke lenger noen behandler, da vedkommende avsluttet behandlingen for noen uker siden, så jeg har klart meg selv siden første uken i mars. Det går for så vidt ikke bra i det hele tatt. 

Du er ikke 20 år ennå, men virker som om du har god innsikt i egen sykdom. Dette er en stor fordel for deg, og kan absolutt hjelpe deg videre til et bedre liv. Ikke gi deg

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har den, fikk den først når jeg var 20, så ble den fjernet og fikk den tilbake når jeg var 25. Har flere diagnoser tillegg. Har aldri jobbet, eller tatt noen høyere utdanning enn videregående. 

Anonymkode: 1d54a...7e6

Har du fått innvilget stønad, så du har noe å leve av? Går det bra i det daglige?

Anonymkode: e5aba...78d

[AnonymBruker]

Er 31 år, fikk diagnosen for halvannet år siden. Diagnosen ga veldig "mening", og jeg forstod mer av hva jeg sliter med.

Jeg har fullført en mastergrad og er i 100% jobb. Men når ting er turbulent rundt meg, så sliter jeg med å følge opp jobben, og er i perioder sykemeldt. Har for eksempel to medlemmer i familien som er relativt alvorlige syke, og dette tar jeg såpass tungt at jeg blir veldig deprimert  (de står meg svært nær). Følelser blir veldig, veldig sterke hos meg. Triste vonde følelser blir ekstreme, til den grad at jeg ikke har lyst til å leve lenger. Men jeg agerer ikke på disse følelsene, da jeg vet at de alltid går over (altså, at den verste "toppen" avtar, og det blir mer håndterlig). I yngre alder hadde jeg noen halvhjertede selvmordsforsøk. Heldigvis kjenner jeg også glede og gode følelser også veldig sterkt. Men følelsene kan svinge voldsomt. Bare innen noen timer kan alt være snudd på hodet. Men de rundt meg merker ikke dette. Er hodet mitt som kjører i ett, er nesten umulig å slå av tankene. Utad er jeg stort sett blid og sprudlende.

I tenårene og fram til midten av tjueårene var jeg veldig destruktiv. Tok mye dop, brukte sex for å komme meg "bort", rotet meg bort i inkassogjeld. Hadde generelt veldig lite styr på livet.

Men så fikk jeg barn, da. Høres ikke ut som de beste forutsetningene, men det fikk meg til å "skjerpe" meg. Plutselig hadde jeg noen andre jeg måtte sette foran meg. Jeg kvittet meg med inkassogjeld og tok utdanning. Sluttet selvfølgelig med dop, og festet mye mer moderat  (da når jeg hadde barnevakt, og det var ikke ofte). Fikk orden på økonomien osv. 

Ting har gått ganske bra. Er så heldig at jeg har en håndfull veldig gode og nære venninner, som betyr veldig mye for meg. En jobb jeg trives i med fine kollegaer. Jeg vil si at ingen andre enn min nåværende kjæreste får "føle" på diagnosen min. Jeg kan fortelle venninner om følelser osv, men det er den eneste måten de "merker" det på. Kollegaer aner ingenting, og jeg tror de ville fått sjokk om de fikk vite det. Jeg framstår ikke som en person med alvorlige problemer (er jo en alvorlig diagnose). Foreldre merker det til en viss grad, de kjenner meg jo godt. Jeg tar meg for eksempel fort nær av ting, kan bli veldig såret for noe og en sjelden gang si at jeg ikke vil ha noe mer med de å gjøre. De er heldigvis forståelsesfulle og lager ikke noen sak ut av det. Men når jeg var yngre var jeg veldig aggressiv, og det var veldig vanskelig å "håndtere" meg. 

Kjæresten merker det i form av at jeg kan få en ekstrem angst for å bli forlatt. Jeg overtolker ofte ting, og da løper følelsene løpsk og jeg har vanskelig for å håndtere de. Jeg vil si at det er veldig, veldig vanskelig å være i et forhold med meg. Så jeg vil nok si at de som lider under denne sykdommen er meg selv og kjæresten  (har alltid hatt det vanskelig i kjærlighetsrelasjoner, er nok der skoen trykker mest).

Alt i alt vil jeg si det er veldig vanskelig å leve med dette, for min egen del altså. Men jeg har kommet en lang vei fra der jeg var. Men det har vært skikkelig tøft. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, for jeg vil gjerne slippe disse intense følelsene. Men jeg jobber med det hele tiden.

Ble et veldig langt innlegg det her. Men jeg føler det er greit å fortelle det. Er en så utrolig stigmatisert sykdom, men vi med diagnosen er jo fortsatt mennesker. Og vi er ikke alle like, heller.

Anonymkode: 3446b...ada

[AnonymBruker]

Er en personlighetsforstyrrelse en sykdom?  Bare lurer jeg. 

Anonymkode: e8cc1...d89

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er en personlighetsforstyrrelse en sykdom?  Bare lurer jeg. 

Anonymkode: e8cc1...d89

Sykdom og sykdom. Men de kaller det vel for en psykisk lidelse? Hvis jeg ikke tar helt feil.

Anonymkode: 3446b...ada

[Gjest aell]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan behandleren avslutte så tidlig? Var det ved psyk? Har flere ganger søkt via fastlegen for å komme til nye samtaler der, men virker som eneste veien inn er via legevakten om man prøver å ta livet av seg eller går berserk. Hvordan går det med studiene for deg? Jeg fikk det ikke til, men fikk heller ikke diagnosen før senere. Alt var bare kaos og jeg fant ikke ut av hvor det var meningen at jeg skulle være hen i livet. Er det å ha fått diagnosen til hjelp for deg, at du forstår deg selv bedre? 

Anonymkode: e5aba...78d

Det var ved en allmennpsykiatrisk poliklinikk. Her hvor jeg bor går de fleste med psykiske lidelser til denne DPSen, og det er i grunn vanlig å gå til denne poliklinikken frem til man er "frisk". Fastlegen søkte meg inn til utredning og behandling ved BUP da jeg var 16, og endte opp på DPS da jeg ble 18 år. Først fikk jeg en utrolig flott psykolog som ga meg diagnosen, og hjalp meg med symptomene mine. Han sluttet i jobben i juni, og jeg fikk en ny behandler i august (2017). Den nye psykologen jeg fikk var lite til hjelp, og jeg slet med å forholde meg til vedkommende. Dog prøvde jeg så godt jeg kunne, men det var ikke godt nok. Denne psykologen sa plutselig (for noen uker siden) at han ikke lengre kunne hjelpe meg, da han ikke visste hvordan. Da alt han/vi hadde prøvd ikke hadde fungert, da jeg fremdeles hadde daglige selvmordstanker, utviste selvmordsatferd (hadde blant annet et selvmordsforsøk noen få uker før dette), og generelt sett ikke hadde noen nevneverdig bedring i helsetilstanden. Han valgte derfor å avslutte behandlingen da jeg ikke klarte å nyttiggjøre meg av den. Fikk riktig nok beskjed om å ta kontakt med legevakt/fastlege når jeg fikk selvmordsplaner. 

Skolegangen går sånn halvveis. Sliter med å møte opp til timene, å konsentrere meg, samtidig så har jeg det ofte såpass vanskelig at jeg ikke klarer å jobbe med skoleoppgaver av den grunn. Får dessverre ingen tilrettelegging av skolen, men jeg kommer meg garantert gjennom videregående til tross for dette, da jeg øyeblikk er ferdig. Skal ha friår før jeg begynner på høyere  utdanning, hvis jeg i det hele tatt klarer å begynne på dette. Noe jeg frykter at jeg ikke kommer til å klare, da depresjonene og EUPFen gir et så høyt symptomtrykk at jeg ikke kommer til å klare å studere før jeg blir bedre. På grunn av manglende hjelp fra helsevesenet, er det dog lite sannsynlig at dette kommer til å skje. 

Diagnosen er litt til hjelp, da jeg har fått et navn på det jeg sliter med. Jeg klarer i større grad i skille EUPF fra hva som egentlig er personligheten min. Symptomene mine har derfor blitt litt enklere å forholde seg til. 

9 timer siden, Minitroll skrev:

Du er ikke 20 år ennå, men virker som om du har god innsikt i egen sykdom. Dette er en stor fordel for deg, og kan absolutt hjelpe deg videre til et bedre liv. Ikke gi deg

Takk for fine ord. Jeg skal nok fortsette å prøve:-)

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du fått innvilget stønad, så du har noe å leve av? Går det bra i det daglige?

Anonymkode: e5aba...78d

Jeg fikk innvilget AAP i 2011; går på det fortsatt, blir nok fort ufør her, dessverre. Har som sagt 3 psykiske diagnoser i tillegg til eupf, og 3 fysiske, så blir ikke ufør kun på grunn av eupf. Går vel egentlig ikke så greit i hverdagen, nei. Har mye oppfølging og får ikke ha ansvar for medisiner selv.

Anonymkode: 1d54a...7e6

[Consider me..]

Jeg har. Fikk diagnosen først som 30 åring. Har barn, men har aldri klart å holde lenge på en jobb. Den er tøff å leve med. Vil i perioder bare dø. Engster meg for fremtiden, hvordan skal jeg holde ut i så mange år fremover.

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen da jeg var 35. Hadde da gått på DPS sammenghengende i flere år før jeg fikk diagnosen, og noen uker senere ble jeg avsluttet med begrunnelsen at h*n ikke kunne gjøre noe mer for meg.  Senere har denne diagnosen blitt fjernet og jeg fikk isteden ADHD på papiret. For en stund siden var jeg inne i en veldig dårlig periode i igjen, og ble henvist til ambulerende team ved DPS.  Etter noen samtaler ville de tilby meg ny behandler, men kun vis jeg avsluttet behandlingen/medisiner mot adhd. For denne diagnosen mente de at jeg ikke hadde... de valgte å stå ved personlighetsforstyrrelsen jeg fikk hos dem for flere år tilbake. Selv da jeg forklarte at medisiner hadde hjulpet meg valgte de å stå på sitt. Jeg kunne ikke gå med på ultimatumet deres og takket nei.

Heldigvis har jeg en fantastisk fastlege som er gull verdt!

Dessverre er det fremdeles mange som mener at de med den diagnosen ikke kan hjelpes.

Anonymkode: 4f463...800