Jeg har havnet i en overfladisk krise :(

[AnonymBruker]

Faen, det er så flaut å innrømme, men jeg er blitt helt besatt (negativt) på mitt eget utseende. Det kom i løpet av julen, da jeg havnet i en dyp depresjon, og tvangstankene forsvant aldri, selv om depresjonen gjorde. Blir 27 år nå i april.

Jeg har aldri brydd meg om utseendet mitt, kun brukt mascara, aldri vært opptatt av å se tab ut, eller måtte skjule kviser og "flekker". Fikk tidlig synlige rynker i pannen som 21 åring, sikkert pga gener. Ser mine søsken også har det, og i tillegg har jeg alltid hatt en veldig livlig mimikk, hever brynene mye når jeg snakker og smiler. Husker det var litt kjipt, men tenkte ikke særlig over det.

I sommer kom posene under øynene, de forsvant litt, men kom alltid tilbake. Nå er de stuck, uansett. Men tenkte ikke over det sånn skikkelig før i julen da depresjonen kom. Da ble jeg besatt. Så kun feil overalt. Prøvde masker, eye patches, kremer, sminke, alt mulig. Går ikke vekk. Igjen, dette er gener. Mamma har alltid hatt dem hun også. 

Problemet er at jeg møter dagen med å se meg i speilet, og bli unaturlig ifra meg av fortvilelse over det jeg ser. Og så ser jeg plutselig andre ting: skygger der det ikke fantes skygger før, fett, linjer. Har begynt å sammenligne med meg bilder fra 3-4 år tilbake, og får lyst å grine hver gang. På de verste dagene vil jeg nesten ikke ut av huset, tenker på det når jeg går offentlig. Det er jo helt på trynet, ingen bryr seg, jeg burde ikke bry meg. Men jeg bryr meg så katastrofalt mye!

Har begynt å ta sol (dumt, med tanke på huden) før første gang på 27 år - som btw er dritskummelt, der jeg ligger å steker på glass over lysrør som knitrer og får meg til å tro glasset skal sprekke.

Har gått til innkjøp av concealer som jeg ikke aner hvordan jeg skal bruke, og jeg går med tanker om å farge håret i stikk motsatt farge enn det jeg har, kun fordi jeg er så misfornøyd med hvordan jeg ser ut akkurat nå. 

Plutselig vil jeg ned i vekt også, selv om jeg veier 57 og er 170 i høyde. Har begynt å telle kalorier, og egentlig gjør jeg ALT jeg før var så glad jeg ikke trengte å stresse med. For jeg brydde meg ikke.

Hva er det som skjer med meg? 😞:( 

Anonymkode: 3b674...0ad

[Englejenta]

Mitt råd til deg er å ikke være så opptatt av å se deg selv i speilet.

Prøv å konsentrer deg om hobby, eventuelt registrer deg som en frivillig for en eller annen organisasjon.

Prøv å hold deg opptatt.

Du er nok fin som du er  , men det er rart når man blir voksen og rynkene begynner å komme så er jo det markante forandringer som har kommet for å bli, og de blir dessverre ikke mindre med årene.

Om man da begynner å henge seg opp i det så kan det fort bli en mani.

Du trenger virkelig noe annet å tenke på.

Sender deg en klem og ønsker deg lykke til 

[AnonymBruker]

Vær så snill å snakk med fastlegen din om dette slik at du får hjelp   Jeg ville bedt fastlegen om henvisning til psykolog. Du kan velge å bestille time hos psykolog med privat praksis om du ønsker det.

Anonymkode: 91bfd...5cd

[AnonymBruker]

Som andre sier; gå til fastlegen din!

Men - jeg har også komplekser i forhold til huden min, nå som den ikke ser ut som da jeg var 20 lengre. Jeg skjønner den! Mitt råd til deg er å gå til hudlege, og hør om det er noe du bør tilføye huden din. Det er ikke sikkert at det du har prøvd har vært det riktige for din hudtype (og ja, solarium er ikke bra - pga. kreftfaren. Vil du ha farge vil det kanskje være bedre med spraytan?). 

Anonymkode: c4cc9...f03

[AnonymBruker]

Jeg burde kanskje bedt om hjelp da depresjonen var på det verste, og den har vel kanskje bare gått over i en annen form nå. Jeg går liksom bare å venter på at alt dette skal gå over av seg selv, men det føles som om det bare blir verre. 

I tillegg har jeg aldri brydd meg et gram før, så det føles som om jeg overbryr meg nå, på et syeklig nivå. Det er slitsomt, og veldig trist. Som om jeg går å forteller leg at verdien min kun ligger i fjeset mitt, noe som er idiotisk. Det er ekkelt å føle på alt dette, det er nytt, men veldig sterkt. 

Skal ta det opp med lege. Men det er ikke teit å komme til en psykolog med et så overfladisk problem? Kommer til å føle meg veldig liten... Vet jo selv hvordan det høres ut.

Takk for fine svar ❤️

Anonymkode: 3b674...0ad

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg burde kanskje bedt om hjelp da depresjonen var på det verste, og den har vel kanskje bare gått over i en annen form nå. Jeg går liksom bare å venter på at alt dette skal gå over av seg selv, men det føles som om det bare blir verre. 

I tillegg har jeg aldri brydd meg et gram før, så det føles som om jeg overbryr meg nå, på et syeklig nivå. Det er slitsomt, og veldig trist. Som om jeg går å forteller leg at verdien min kun ligger i fjeset mitt, noe som er idiotisk. Det er ekkelt å føle på alt dette, det er nytt, men veldig sterkt. 

Skal ta det opp med lege. Men det er ikke teit å komme til en psykolog med et så overfladisk problem? Kommer til å føle meg veldig liten... Vet jo selv hvordan det høres ut.

Takk for fine svar ❤️

Anonymkode: 3b674...0ad

Det er fint at du vil snakke med legen om dette. Det er ikke teit å komme til en psykolog med de problemene som du har fortalt om her. Selv om du kaller det et overfladisk problem, så ser ikke jeg på det du forteller om som noe overfladisk. Du har det ikke bra, og det du erfarer nå kan ha sammenheng med depresjonen. Det er svært viktig at du får hjelp slik at du får det bra igjen. Ta godt vare på deg selv

Anonymkode: 91bfd...5cd