Røykfri i 4 år, men...

[AnonymBruker]

...de fire årene har vært de mest gledesløse og uinspirerte så langt i livet. Så nå er jeg altså sunn og frisk, i god form, trent og utad sett er sikkert alt perfekt, men jeg er jo ikke glad. Gleder meg aldri over øyeblikket eller til noe jeg skal gjøre. Jeg levde alltid i øyeblikket som røyker. Jeg savner å røyke og den deilige følelsen av total avslapping etter de to første trekkene av en sigarett. All uro som forsvinner på et blunk og, ja rett og slett følelsen av livsglede. Jeg antar at det er den jeg er nå som er den egentlige meg, men det er så forbaska grått og trist at jeg nesten ikke holder ut. Jeg savner highs and lows, intens glede over solstrålen som treffer ansiktet mitt og duften av fersk kaffe. Alt har liksom mistet glansen. Jeg tror ikke jeg er deprimert for jeg gjør det jeg skal og mer til. Jeg setter meg mål og når dem, og jeg gråter aldri og klager sjelden. Alt er i grunnen helt greit, det er bare som det har lagt seg et filter mellom meg og følelsene mine. Kommer det til å være sånn alltid, tro?

Hva skal jeg gjøre med dette da? Begynne å røyke igjen? Jada, jeg kan dø av det, men dette livet er virkelig ikke mye å ha. Jeg trodde  røykeslutt skulle bli en positiv ting for meg, men neida.    Det er dørgende, drepende fucking gørrkjedelig å være perfekt. Hjelp...?

Anonymkode: b8434...e86

[AnonymBruker]

Det er dette folk ikke forteller deg når du skal slutte å røyke. At selv om abstinensene forsvinner så vil man kunne kjenne et skikkelig sug etter røyk på en annen måte i mange år etterpå. 

Anonymkode: d2012...38c

[AnonymBruker]

Det er altså vanlig? Skjønner godt at de holder tett om det. Jeg hadde i alle fall ikke brydd meg med å slutte hvis jeg hadde visst. Det litt artige midt i dette triste grå er at jeg nå har erfart at ikkerøykere er akkurat så nitriste som jeg syntes da jeg røkte selv... 

Anonymkode: b8434...e86

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

...de fire årene har vært de mest gledesløse og uinspirerte så langt i livet. Så nå er jeg altså sunn og frisk, i god form, trent og utad sett er sikkert alt perfekt, men jeg er jo ikke glad. Gleder meg aldri over øyeblikket eller til noe jeg skal gjøre. Jeg levde alltid i øyeblikket som røyker. Jeg savner å røyke og den deilige følelsen av total avslapping etter de to første trekkene av en sigarett. All uro som forsvinner på et blunk og, ja rett og slett følelsen av livsglede. Jeg antar at det er den jeg er nå som er den egentlige meg, men det er så forbaska grått og trist at jeg nesten ikke holder ut. Jeg savner highs and lows, intens glede over solstrålen som treffer ansiktet mitt og duften av fersk kaffe. Alt har liksom mistet glansen. Jeg tror ikke jeg er deprimert for jeg gjør det jeg skal og mer til. Jeg setter meg mål og når dem, og jeg gråter aldri og klager sjelden. Alt er i grunnen helt greit, det er bare som det har lagt seg et filter mellom meg og følelsene mine. Kommer det til å være sånn alltid, tro?

Hva skal jeg gjøre med dette da? Begynne å røyke igjen? Jada, jeg kan dø av det, men dette livet er virkelig ikke mye å ha. Jeg trodde  røykeslutt skulle bli en positiv ting for meg, men neida.    Det er dørgende, drepende fucking gørrkjedelig å være perfekt. Hjelp...?

Anonymkode: b8434...e86

Jeg har aldri vært nikotinavhengig (eller hasj/weed-avhengig), og burde kanskje holdt kjeft. Men når det har gått så lang tid, da tror jeg det er noe annet enn rusmiddelmangelen som er problemet. En viss sorgreaksjon får man, når man går av et rusmiddel, men fire år varer det ikke.

Bruker du andre medikamenter, som antidepressiva?

Har du røyket ulovlige stoffer, frister det neppe å snakke med legen om det, men få en sjekk på vitaminbalanse, og andre standardsjekker. Det KAN være noe helt banalt. Livet er ikke grått når du er avvent for rusmidler. Det er absolutt ikke det, altså.

Anonymkode: 60a52...737

[AnonymBruker]

Skjønner litt hvordan du har det. Bare den deilige følelsen det er å ta en røyk etter man har spist... Sluttet for over 10 år siden, og fremdeles kan jeg savne røyken, spesielt i festlig lag. Men jeg har faktisk prøvd å røyke et par ganger(på fest) og det er IKKE godt lenger i det hele tatt. Nå er jeg kjempeglad for at jeg ikke røyker, man kan jo i veldig mange tilfeller se om en person er røyker. Mange får gul/gusten hud, veldig rynkete munn, fæl hoste og for ikke å glemme den fæle stanken! Største pluss er for meg å slippe den dårlige samvittigheten over å gjøre noe som man blir syk av på en eller annen måte etter hvert.

Anonymkode: e6011...83c

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er altså vanlig? Skjønner godt at de holder tett om det. Jeg hadde i alle fall ikke brydd meg med å slutte hvis jeg hadde visst. Det litt artige midt i dette triste grå er at jeg nå har erfart at ikkerøykere er akkurat så nitriste som jeg syntes da jeg røkte selv... 

Anonymkode: b8434...e86

Har det litt sånn sjøl, ikke i så kraftig grad som deg men 😅 men jeg tar meg selv i å ha lyst på røyk OFTE! Men jeg har gitt meg selv tillatelse til å røyke på fest (det er ikke ofte jeg er på fest) og når jeg besøker «hjemme» altså der jeg bodde før jeg flyttet inn hos samboer 3 timer unna. Når jeg drar «hjem» er det en frisone  første jeg gjør da er å kjøpe meg en pakke på turen dit 😂

Anonymkode: d2012...38c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har det litt sånn sjøl, ikke i så kraftig grad som deg men 😅 men jeg tar meg selv i å ha lyst på røyk OFTE! Men jeg har gitt meg selv tillatelse til å røyke på fest (det er ikke ofte jeg er på fest) og når jeg besøker «hjemme» altså der jeg bodde før jeg flyttet inn hos samboer 3 timer unna. Når jeg drar «hjem» er det en frisone  første jeg gjør da er å kjøpe meg en pakke på turen dit 😂

Anonymkode: d2012...38c

Det skal sies at jeg da til sammen røyker kanskje en helg annenhver mnd, så det er IKKE ofte 😅

Anonymkode: d2012...38c

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg har aldri vært nikotinavhengig (eller hasj/weed-avhengig), og burde kanskje holdt kjeft. Men når det har gått så lang tid, da tror jeg det er noe annet enn rusmiddelmangelen som er problemet. En viss sorgreaksjon får man, når man går av et rusmiddel, men fire år varer det ikke.

Bruker du andre medikamenter, som antidepressiva?

Har du røyket ulovlige stoffer, frister det neppe å snakke med legen om det, men få en sjekk på vitaminbalanse, og andre standardsjekker. Det KAN være noe helt banalt. Livet er ikke grått når du er avvent for rusmidler. Det er absolutt ikke det, altså.

Anonymkode: 60a52...737

Nei, ingenting. Har aldri røkt noe annet enn sigaretter heller. Jeg synes det er så rart, for jeg trodde det skulle bli motsatt og at ting bare skulle bli enda bedre når jeg ikke lenger hadde nikotinet til å dempe ubehag. Jeg tror ikke jeg har mangel på noe for jeg er fysisk sett sprek som en loppe, men jeg kan jo alltids ta en blodprøve for å få vite det sikkert. 

Jeg begynner å lure på om dette er min egentlige personlighet og at det var nettopp for å løfte den et ørlite hakk at jeg en gang i tiden begynte å røyke. At jeg kanskje bare glemt for en trist person jeg en gang var.

Anonymkode: b8434...e86

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner litt hvordan du har det. Bare den deilige følelsen det er å ta en røyk etter man har spist... Sluttet for over 10 år siden, og fremdeles kan jeg savne røyken, spesielt i festlig lag. Men jeg har faktisk prøvd å røyke et par ganger(på fest) og det er IKKE godt lenger i det hele tatt. Nå er jeg kjempeglad for at jeg ikke røyker, man kan jo i veldig mange tilfeller se om en person er røyker. Mange får gul/gusten hud, veldig rynkete munn, fæl hoste og for ikke å glemme den fæle stanken! Største pluss er for meg å slippe den dårlige samvittigheten over å gjøre noe som man blir syk av på en eller annen måte etter hvert.

Anonymkode: e6011...83c

10 år du! Det er bra jobba med tanke på at suget fortsatt er der. Jeg tror jeg slutta av feil grunner. Det kom ikke egentlig som et ønske innenfra meg selv eller av dårlig samvittighet for hva jeg gjorde mot meg selv. Jeg gav etter for fordømmelsen og de sure blikkene jeg fikk, og fikk helt noia for at jeg skulle lukte ekkelt og være til plage for andre. Kanskje det er en trassig liten dritt inni meg et sted som er sur fordi han han ikke ble hørt da avgjørelsen om å slutte  ble tatt.

Anonymkode: b8434...e86

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ingenting. Har aldri røkt noe annet enn sigaretter heller. Jeg synes det er så rart, for jeg trodde det skulle bli motsatt og at ting bare skulle bli enda bedre når jeg ikke lenger hadde nikotinet til å dempe ubehag. Jeg tror ikke jeg har mangel på noe for jeg er fysisk sett sprek som en loppe, men jeg kan jo alltids ta en blodprøve for å få vite det sikkert. 

Jeg begynner å lure på om dette er min egentlige personlighet og at det var nettopp for å løfte den et ørlite hakk at jeg en gang i tiden begynte å røyke. At jeg kanskje bare glemt for en trist person jeg en gang var.

Anonymkode: b8434...e86

Dette henger jo ikke på greip, for aktiviteten røyking er ikke noe som gjøre deg mer sprudlende, interessant eller glad egentlig. 

Men jeg er selv eksrøyker. Sluttet for nesten syv år siden. Før den tid hadde jeg røykt siden jeg var 16.

Jeg sørget tapet av meg selv når jeg slutta. Røyking var noe jeg brukte sikkert mellom 1-3 timer av hver dag på, ikke i effektiv røyking, men i røykepauser, prat under røykepauser osv. Det var derfor blitt en veldig stor del av identiteten min. Dette var meg, på godt og vondt. 

Kanskje jeg ikke har det som deg fordi jeg faktisk sørget (jeg kødder ikke, jeg gikk gjennom alle de klassiske fasene, og jeg følte at jeg tapte identitet.) og på en måte sørget ferdig og var såpass bevisst på at jeg måtte finne noe å fylle hullet i identiteten min på, for at det ikke skulle mangle noe der. 

...høres det helt teit ut? Litt kanskje. Jeg drikker vin. Men festrøyker ikke. Jeg gjør ting grundig, inklusive å slutte med dem

Anonymkode: e9230...400

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Har det litt sånn sjøl, ikke i så kraftig grad som deg men 😅 men jeg tar meg selv i å ha lyst på røyk OFTE! Men jeg har gitt meg selv tillatelse til å røyke på fest (det er ikke ofte jeg er på fest) og når jeg besøker «hjemme» altså der jeg bodde før jeg flyttet inn hos samboer 3 timer unna. Når jeg drar «hjem» er det en frisone  første jeg gjør da er å kjøpe meg en pakke på turen dit 😂

Anonymkode: d2012...38c

Lucky you  Jeg misunner dere som greier å ta en røyk et par ganger i året og lar det bli med det. Sulle ønske jeg kunne gjøre det, men jeg er dessverre en av de som går i gang igjen av en eneste liten sigarett. Det hender at jeg ser noen på gata som røyker. Da går jeg bak han og snuser så lenge jeg kan uten å bli tatt for en gærning, men det er altså det nærmeste en røyk jeg kommer.

Anonymkode: b8434...e86

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette henger jo ikke på greip, for aktiviteten røyking er ikke noe som gjøre deg mer sprudlende, interessant eller glad egentlig. 

Men jeg er selv eksrøyker. Sluttet for nesten syv år siden. Før den tid hadde jeg røykt siden jeg var 16.

Jeg sørget tapet av meg selv når jeg slutta. Røyking var noe jeg brukte sikkert mellom 1-3 timer av hver dag på, ikke i effektiv røyking, men i røykepauser, prat under røykepauser osv. Det var derfor blitt en veldig stor del av identiteten min. Dette var meg, på godt og vondt. 

Kanskje jeg ikke har det som deg fordi jeg faktisk sørget (jeg kødder ikke, jeg gikk gjennom alle de klassiske fasene, og jeg følte at jeg tapte identitet.) og på en måte sørget ferdig og var såpass bevisst på at jeg måtte finne noe å fylle hullet i identiteten min på, for at det ikke skulle mangle noe der. 

...høres det helt teit ut? Litt kanskje. Jeg drikker vin. Men festrøyker ikke. Jeg gjør ting grundig, inklusive å slutte med dem

Anonymkode: e9230...400

Ikke i det hele tatt. Skjønner godt hva du mener og du gjorde sikkert helt rett. Selv sluttet jeg bare og passet på å holde meg så opptatt at jeg ikke rakk å hverken tenke eller savne. Det virket lurt der og da, men det spørs om det ikke hadde vært smartere å gjøre som deg, for nå føles det som jeg har mistet meg selv. Syv år er imponerende. Like lenge som et middels ekteskap  

Anonymkode: b8434...e86

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke i det hele tatt. Skjønner godt hva du mener og du gjorde sikkert helt rett. Selv sluttet jeg bare og passet på å holde meg så opptatt at jeg ikke rakk å hverken tenke eller savne. Det virket lurt der og da, men det spørs om det ikke hadde vært smartere å gjøre som deg, for nå føles det som jeg har mistet meg selv. Syv år er imponerende. Like lenge som et middels ekteskap  

Anonymkode: b8434...e86

Kanskje det ikke er for sent? 

Det jeg gjorde var å nesten ta en AA-approach. Hei, jeg heter Line, jeg er en røyker. Det er det jeg er, jeg er en røyker. 

Derfra måtte jeg si at nå skal jeg bli eksrøyker. Dette holdt jeg fast ved de fleste røykfrie ukene. Og det var vondt. Jeg savnet å være røykeren. Det var enklere. For det var vanskelig å kjempe med sluttingen. Jeg måtte slutte pga en alvorlig operasjon og "kunne" har begynt igjen etter noen måneder med full rekonvalens. Men når jeg først sluttet så bestemte jeg meg for at det skal være for godt. 

Jeg har forsøkt å fokusere på det positive. Blant annet bruker jeg fortsatt årssummen av røykingen min på noe jeg har skikkelig lyst til, eller lyst på. 

Pengene jeg hadde ellers kastet bort brukte jeg først på lappen på tung motorsykkel. Også reiser jeg på tur årlig. Og tenker at det er i stedet for røykingen. 

Hei, jeg er Line. Jeg er X år, kommer fra Y og jeg kjører motorsykkel. Også elsker jeg storbyferier. 

Og det har dekket hullet. 

(Har du vurdert hypnose?) 

Men, om du har samme problem, bare forsinket..må du kanskje først anerkjenne tapet, velge veldig bevisst om du ønsker å opprettholde det tapet eller ei. Og først når du helt for deg selv har valgt å fortsette å være eksrøykeren... Så kan du forsøke å erstatte den delen eller hullet i identiteten din. 

Lykke til uansett. Husk at det sitter i hodet, og du er sjefen over hodet. Ikke omvendt. Du kan lure hjernen din med på nesten alt. 

 

 

Anonymkode: e9230...400