Hva har hjulpet deg mest med din angst?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har så lenge jeg kan huske slitt med at jeg har angst for alt, altså absolutt alt. Alt som inkluderer at jeg må gå ut døren hjemmefra, spesielt alene. Jeg er ikke redd for å dø eller noe, men redd for hva folk tenker om meg - og det er utrolig slitsomt. Jeg har gått til psykolog og følte at det hjalp veldig mye, spesielt eksponeringsterapi. Jeg ble skrevet ut fra DPS for snart et år siden og føler at jo lengre tid som går, jo flere steg tilbake går jeg. Følte jeg gikk 100 skritt frem og har gått 99 skritt tilbake og klarer ikke å komme meg ut døren lenger. Jeg unngår alt og alle, tar ikke opp telefonen når venninnene mine ringer i frykt for at de skal spørre om vi skal møtes. Jeg har visst også en engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse som ikke akkurat hjelper meg med å overvinne denne dritten.

Er det noen som har hatt/har det lignende og kan komme med tips og triks for hva jeg kan gjøre for å komme ut av denne dritt-tilstanden? Jeg er så lei..  

Anonymkode: 09080...63c

[AnonymBruker]

Det går fram og tilbake hele tiden her. Det som har hjulpet meg mest, er eksponeringsterapi, og gruppeterapi. 
I gruppen jobbet vi sammen, utfordret og heiet på hverandre, og støttet hverandre. For meg hjalp det veldig å se at jeg ikke var alene. 
En annen ting som hjelper meg veldig, er åpen dialog med noen få venner. Dem vet hva jeg sliter med, og er helt fantastiske til å både presse litt, tilrettelegge, forstå og slikt. Dem vet at jeg hater prate i telefon, så dem sender ofte bare meldinger. Dem vet også at dagsformen min varierer, og det holder si "har ikke en så god dag i dag" om dem vil finne på noe og det er helt greit da. Ingen sure miner, ikke noe mas, bare "ok, vi tar det en annen dag!". Det å vite at dem er så forståelsesfull oppmuntrer meg til å presse meg selv litt ekstra. Jeg vet at om jeg utfordrer meg selv til å finne på noe med dem, og angsten tar overhånd, så er det greit. 

Anonymkode: 326f8...4a2

[Serendipity.x]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går fram og tilbake hele tiden her. Det som har hjulpet meg mest, er eksponeringsterapi, og gruppeterapi. 
I gruppen jobbet vi sammen, utfordret og heiet på hverandre, og støttet hverandre. For meg hjalp det veldig å se at jeg ikke var alene. 
En annen ting som hjelper meg veldig, er åpen dialog med noen få venner. Dem vet hva jeg sliter med, og er helt fantastiske til å både presse litt, tilrettelegge, forstå og slikt. Dem vet at jeg hater prate i telefon, så dem sender ofte bare meldinger. Dem vet også at dagsformen min varierer, og det holder si "har ikke en så god dag i dag" om dem vil finne på noe og det er helt greit da. Ingen sure miner, ikke noe mas, bare "ok, vi tar det en annen dag!". Det å vite at dem er så forståelsesfull oppmuntrer meg til å presse meg selv litt ekstra. Jeg vet at om jeg utfordrer meg selv til å finne på noe med dem, og angsten tar overhånd, så er det greit. 

Anonymkode: 326f8...4a2

Tusen takk for svar! Gikk du i gruppeterapi gjennom DPS som psykologen henviste deg til, eller gikk du gjennom fastlege? Driver man med eksponeringsterapi i gruppeterapien også? Må bare spørre  Jeg har vært litt negativ til å begynne i gruppeterapi, men nå er jeg nesten villig til hva som helst for å ikke måtte ha det som nå resten av livet, det er jo ikke noe liv. Jeg prøver å være åpen med de nærmeste vennene mine, men selv om de forstår at jeg har angst, så virker det ikke som om de forstår hvor mye det er og hvordan det faktisk påvirker meg. Det er super bra at vennene dine er så forståelsesfulle! Jeg tror jeg må ha en liten samtale hvor jeg kanskje forklarer de litt nærmere hva som faktisk skjer i hjernen min og hvordan jeg tenker når jeg heller unngår de enn å ta opp telefonen - eller utsetter å svare på sms-er. At jeg faktisk bare trenger å si som deg: "har ikke en så god dag i dag". For problemet mitt er jo også alt tankespinnet jeg har rundt hva jeg skal si til de når de kontakter meg.

Aaah, glemte å krysse for AB. Angst!! hahaha.

Endret 12. mars 2018 av Serendipity.x

[AnonymBruker]

Jeg fikk angst for plasser med mange mennesker, og for ukjente steder, etter å ha blitt terrorisert av en eks i flere år. Jeg fant ut hva som var mine trygghetselementer, og så benyttet jeg meg av dem for å utfordre angsten. For min del hadde jeg noen sikre soner, der jeg følte meg trygg, og så hadde jeg noen mennesker jeg følte meg trygg med. Målet mitt ble da å utvide "sikre soner", på en måte som gjorde at jeg holdt angsten på et levelig nivå. Det gjorde jeg ved hjelp av de trygge menneskene mine. 

De første årene gikk jeg ingen "utrygge steder" uten å ha av mine trygge mennesker med meg. Etter å ha gått der mange ganger med dem klarte jeg å utfordre meg selv til å gå alene. 

Jeg har en fantastisk venninne som gikk opp alle veier rundt der jeg bodde med meg, i større og større utstrekning. Vi gikk tur og pratet, og alle disse ukjente "skumle" veiene ble velkjente og trygge litt etter litt. På den måten innlemmet jeg hele nærområdet i min "sikre sone". Å gå på kino og teater likedan. Jeg gjorde det sammen med dem til jeg klarte å ikke lenger se på det som utrygge steder. 

Hvordan man takler angsten kommer nok litt an på hvilken angst man har, men dette fungerte for meg iallefall. Nå er jeg kommet dit at jeg av og til kan føle på angsten, men jeg har så mange opplevelser av å ha mestret lignende, så jeg klarer å holde den på et nivå som ikke stopper meg. 

Anonymkode: 1c03e...af2

[AnonymBruker]

Unnvikende pf blir man aldri helt kvitt. Du kan komme langt med behandling som du føler fungerer for deg, og så sies det at man "vokser det litt av seg". Jeg tror man med årene finner løsninger som gjør at man får et ok liv side om side med angsten. Ønsker deg lykke til, hilsen en som også har diagnosen. 

Anonymkode: 9255f...f30