Bipolar type 2

[AnonymBruker]

Jeg mistenker å være bipolar type 2. Jeg har siden 11 års alderen slitt med tilbakevendende depresjon og har denne diagnosen, fått i voksen alder. Startet hos psykolog da jeg var 30 og er idag 33. 

Men innimellom disse depresjonene er jeg positiv, starter på diverse prosjekter, har veldig mange gode ideer og kan bli besatt av å starte med eller kjøpe noe. Det er ikke alltid jeg gjør det da. Jeg blir også mer sosial, og tar større sjanser (ikke livsfarlige). Jeg sover også mindre og tankene raser inni hodet. Men jeg har god selvinnsikt og ser disse tingene selv. Kan også sitte i ettertid å le av vanvittige ideer jeg har hatt. Men der og da har jeg ekstremt gode argumenter og prater ustoppelig om det.

Har avsluttet hos psykolog nå, men i epikrisen står det at jeg har en bipolar sårbarhet og kan ikke gå på antidepressiva pga det ( det kan utløse mani hos de som har anlegg for det). Hun har også skrevet at jeg må passe på å få nok mat og søvn, og ikke misbruke rusmidler. Jeg passer godt på dette da jeg har barn. Men har ikke fått diagnosen direkte. Fastlege mener at jeg kan ha diagnosen.

Min far er bipolar type 1 og en umedisinert oppvekst med han har jo naturlig nok ikke gjort ting bedre, men dette kan jo i aller høyeste grad være arvelig. 

Det er visst også mange med type 2 som har blitt feildiagnostisert med tilbakevendende depresjon, da de bare oppsøker hjelp i perioder de er deprimerte. 

Noen som kjenner seg igjen eller har noen tanker?

Anonymkode: d8355...1bf

[AnonymBruker]

Er som å lese om meg selv. Er bipolar type 2. Jeg blir medisinert med lamictal og er stabil. Men før dette slet jeg med depresjon og vonde tanker. Å plutselig kunne jeg bli kreativ og i godt humør. Jeg skulle starte med mange prosjekter å det var bra at jeg var blakk så det aldri ble noe av 😂 jeg ser det jo nå hvis jeg går opp eller ned så jeg kan komme meg inn på et annet spor. 

Anonymkode: 86714...966

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er som å lese om meg selv. Er bipolar type 2. Jeg blir medisinert med lamictal og er stabil. Men før dette slet jeg med depresjon og vonde tanker. Å plutselig kunne jeg bli kreativ og i godt humør. Jeg skulle starte med mange prosjekter å det var bra at jeg var blakk så det aldri ble noe av 😂 jeg ser det jo nå hvis jeg går opp eller ned så jeg kan komme meg inn på et annet spor. 

Anonymkode: 86714...966

Så du mener at jeg bør gå inn for å få denne diagnosen på papiret å få medisiner? Er jo tungt å leve slik som jeg gjør nå😢 ts

Anonymkode: d8355...1bf

[Gjest making.a.mess]

Rart du ikke ble medisinert for bipolar da..   det er jo medisiner for dette som ikke er antidepressiva, men antipsykotiske preparater. 

Noen er bare ikke glad i å gi diagnoser fordi mange pasienter blir opphengt i dette og bruker diagnosen som hvilepute for alskens dumskap. Likevel er diagnoser bra å ha fordi trenger du noe tilrettelegging en gang i tiden til så må man ha diagnose på papir.. 

[SnoopyBoy]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistenker å være bipolar type 2. Jeg har siden 11 års alderen slitt med tilbakevendende depresjon og har denne diagnosen, fått i voksen alder. Startet hos psykolog da jeg var 30 og er idag 33. 

Men innimellom disse depresjonene er jeg positiv, starter på diverse prosjekter, har veldig mange gode ideer og kan bli besatt av å starte med eller kjøpe noe. Det er ikke alltid jeg gjør det da. Jeg blir også mer sosial, og tar større sjanser (ikke livsfarlige). Jeg sover også mindre og tankene raser inni hodet. Men jeg har god selvinnsikt og ser disse tingene selv. Kan også sitte i ettertid å le av vanvittige ideer jeg har hatt. Men der og da har jeg ekstremt gode argumenter og prater ustoppelig om det.

Har avsluttet hos psykolog nå, men i epikrisen står det at jeg har en bipolar sårbarhet og kan ikke gå på antidepressiva pga det ( det kan utløse mani hos de som har anlegg for det). Hun har også skrevet at jeg må passe på å få nok mat og søvn, og ikke misbruke rusmidler. Jeg passer godt på dette da jeg har barn. Men har ikke fått diagnosen direkte. Fastlege mener at jeg kan ha diagnosen.

Min far er bipolar type 1 og en umedisinert oppvekst med han har jo naturlig nok ikke gjort ting bedre, men dette kan jo i aller høyeste grad være arvelig. 

Det er visst også mange med type 2 som har blitt feildiagnostisert med tilbakevendende depresjon, da de bare oppsøker hjelp i perioder de er deprimerte. 

Noen som kjenner seg igjen eller har noen tanker?

Anonymkode: d8355...1bf

Bipolar er veldig arvelig. Men det vil ikke si at du har det are fordi faren din har det. Min far har bipolar type2. Jeg har sliti mye med depresjoner og var i akutteam på et pungt. Der spurte de om psykiske lidelser i familie, og jeg fortalte om pappa. Jeg ble satt på medisiner mot bipolar. Og det var dette som ble utgangspunkt, og sett på ved behandling. De fant ut av at jeg hadde bipolar. Jeg bruke medisiner mot bipolar, men de har ingen effekt på humøret mitt. Jeg har ikke bipolar, men er deprimert. Min far fant ut av senere at han ikke var bipolar, han var feildiagnotisert. Det er en veldig vanskelig diagnose å stille. Mange psykiatre gjør feil, og de tar først og fremst utgangspunkt i om du har foreldre med dette eller ikke. Dette vil altså si at jeg har fått en diagnose for noe jeg ikke har. Men uansett, det er godt mulig at du har dette. Men de kan også gjøre feil.

[SnoopyBoy]

1 minutt siden, SnoopyBoy skrev:

Bipolar er veldig arvelig. Men det vil ikke si at du har det are fordi faren din har det. Min far har bipolar type2. Jeg har sliti mye med depresjoner og var i akutteam på et pungt. Der spurte de om psykiske lidelser i familie, og jeg fortalte om pappa. Jeg ble satt på medisiner mot bipolar. Og det var dette som ble utgangspunkt, og sett på ved behandling. De fant ut av at jeg hadde bipolar. Jeg bruke medisiner mot bipolar, men de har ingen effekt på humøret mitt. Jeg har ikke bipolar, men er deprimert. Min far fant ut av senere at han ikke var bipolar, han var feildiagnotisert. Det er en veldig vanskelig diagnose å stille. Mange psykiatre gjør feil, og de tar først og fremst utgangspunkt i om du har foreldre med dette eller ikke. Dette vil altså si at jeg har fått en diagnose for noe jeg ikke har. Men uansett, det er godt mulig at du har dette. Men de kan også gjøre feil.

Det er bedre å ha en diagnose på å være deprimert, om medisinene fungerer, enn å få en diagnose på bipolar 2. Jeg ville veldig gjerne i millitæret, men i og med at jeg ble stilt med denne diagnose rett i forkant, kunne jeg ikke dette. Det er også en god del utdannelser du ikke kan ta. Men nå vet jo ikke jeg hvor gammel du er. 

[Gjest making.a.mess]

Og ja du burde få noe for dette. Det finnes også noen preparater som kan tas ved behov eller brukes periodvis, kontra antidepressiva som ofte må tas en god stund før ønsket virkning. Antidepressiva flater også ut humøret og noen preparater gir økt angst. Ville ikke tatt det. Flere medisiner mot bipolar er «snillere» enn antidepressiva. 

[AnonymBruker]

Kjenner også meg selv godt igjen. Går på Wellbutrin og Lamictal for BP2. Medisinene gjør at jeg ikke går i kjelleren, men er også mye flatere i humøret. Begynner jeg med noe som f.eks lære et språk så går jeg 120% inn for det og skal bare drive med det. Det er ikke noe særlig å ha diagnosen med tanke på all stigmatisering, men samtidig så er det en lettelse med tanke på alle depresjonene jeg har hatt og alt det kjipe jeg har gjort mot meg selv. 

Anonymkode: 2ed96...528

[AnonymBruker]

17 minutter siden, SnoopyBoy skrev:

Det er bedre å ha en diagnose på å være deprimert, om medisinene fungerer, enn å få en diagnose på bipolar 2. Jeg ville veldig gjerne i millitæret, men i og med at jeg ble stilt med denne diagnose rett i forkant, kunne jeg ikke dette. Det er også en god del utdannelser du ikke kan ta. Men nå vet jo ikke jeg hvor gammel du er. 

Jeg er 33. Men som jeg var inne på, så kan antidepressiva være farlige for de som er bipolar eller har anlegg for det. For de kan utløse mani. Ts

Anonymkode: d8355...1bf

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så du mener at jeg bør gå inn for å få denne diagnosen på papiret å få medisiner? Er jo tungt å leve slik som jeg gjør nå😢 ts

Anonymkode: d8355...1bf

Ja livet mitt ble hvertfall mange ganger bedre med medisin. Det å få diagnosen på papiret gjør deg ikke til et annet menneske, du vil fortsatt være deg. Men med muligheten til å få tilpasset hjelp. 

Anonymkode: 86714...966

[AnonymBruker]

Må legge til at medisinen ikke er en fasit, men et hjelpemiddel. Du må samtidig jobbe med deg selv, gjerne sammen med psykolog, for å kartlegge når du går i kjelleren og hva det er som trigger deg.

Anonymkode: 86714...966

[AnonymBruker]

Ja, jeg skjønner at jeg ikke blir frisk av medisin. Men det kan kanskje gjøre at fallet ikke blir så høyt. 

Anonymkode: d8355...1bf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg skjønner at jeg ikke blir frisk av medisin. Men det kan kanskje gjøre at fallet ikke blir så høyt. 

Anonymkode: d8355...1bf

Det funker for meg hvertfall 😊

Anonymkode: 86714...966

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så du mener at jeg bør gå inn for å få denne diagnosen på papiret å få medisiner? Er jo tungt å leve slik som jeg gjør nå😢 ts

Anonymkode: d8355...1bf

Det er ikke bare bipolare som får tilbud om stemningsstabiliserende medisin som ikke er tradisjonelle antidepressiva, så en diagnose trenger du ikke annet enn at det selvsagt må fastslås at det er gjentatte kliniske depresjoner du har.

I og med at du sliter med tilbakevendende deprejoner og frarådes antidepressiva, må du be legen om et alternativt behandlingsopplegg. Det er ikke bra for deg, ikke for livet ditt, fremtiden din, hjernen og kroppen din med stadige depresjoner. Du trenger profesjonell hjelp.  

Anonymkode: 498cb...918