Søke hjelp eller ikke?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med meg selv og har gjort det i mange år nå. Men nå er ting så ille at jeg ikke klarer å tenke over det en gang, blitt litt apatisk til hele tilværelsen. Det største problemet mitt er ensomhet, jeg har ingen å støtte meg på eller å bare tilbringe tid sammen med. Jeg har vurdert å søke hjelp, men jeg er så redd for at det ikke vil hjelpe meg. Om jeg blir tvunget til å åpne meg opp og kjenne på alle følelsene og tankene om nåtiden og fremtiden, så er jeg redd jeg ville brutt helt sammen uten mulighet for å komme meg opp igjen. Og ingenting ville blitt bedre, fordi problemet med ensomheten vil fortsatt være der, så jeg må da være helt alene om alle de vonde følelsene. Jeg vet ikke om jeg takler det, men denne tilværelsen begynner også å bli drøyt for meg. Og ting nå gjør at jeg isolerer meg mer og mer, selv om det skulle være nesten umulig slik jeg allerede lever. Jeg tenker at uansett hva jeg gjør, så er ting helt håpløst.

Er det noen som har noen råd til hva jeg kan gjøre? Eller noen som har vært i en lignende situasjon som har noen ord om hva jeg kan forvente meg av hjelp, om jeg velger å oppsøke det? Jeg orker snart ikke mer og vil bare få den lille gnisten til å bli motivert for å gjøre ting bedre for meg selv. 

Anonymkode: 83c53...fd5

[Sh999]

Kjære deg. Jeg vil absolutt råde deg til å søke hjelp, noen ganger er det som må til, å våge å sette ord på og kjenne på det vonde. At det er vondt før det blir bedre. Slik situasjonen er nå, vil det jo ikke bli bedre. Du må rett og slett våge å forandre på situasjonen og "tåle" å gjerne bli pushet litt. Håper du søker hjelp, jeg tror det vil bli en god invistering for deg på sikt. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Sh999 skrev:

Kjære deg. Jeg vil absolutt råde deg til å søke hjelp, noen ganger er det som må til, å våge å sette ord på og kjenne på det vonde. At det er vondt før det blir bedre. Slik situasjonen er nå, vil det jo ikke bli bedre. Du må rett og slett våge å forandre på situasjonen og "tåle" å gjerne bli pushet litt. Håper du søker hjelp, jeg tror det vil bli en god invistering for deg på sikt. 

Men hvordan skal det kunne bli bedre når jeg må stå helt alene i det hele, tenker jeg. Ikke nødvendigvis at jeg trenger noen å prate med det vonde om, men bare ha noen der. Jeg har kjent på de vonde følelsene før mens jeg var alene da også, og det er så vondt og vanskelig. Nå er ting litt verre enn det og da blir jeg litt red.. Drar til psykologen, får alt frem også drar jeg hjem og sitter der helt for meg selv liksom. Jeg ønsker å bli bedre og ønsker å få det bedre, og det er nok veien å gå, men så er jeg redd og nervøs for det... 

Anonymkode: 83c53...fd5