For åpen om psykisk sykdom?

[AnonymBruker]

I høst fikk vi inn en ny jente i klassen min på studiet, som startet i andreklasse etter å ha vært sykemeldt i 7 år. Jeg er en sånn person som går bort til de som alltid sitter alene, noe som har gjort at hun har knyttet seg til meg. De andre i klassen kommer aldri bort til hennes skrivebord for å slå av en prat, men hun går rundt til alle og oppleves som ganske plagsom. Hun prater og prater og prater, og tar ikke hensyn til at andre vil ha arbeidsro selv om de signaliserer det ganske tydelig med kroppsspråk.

Helt fra dag 1 har hun vært veldig åpen om at hun har vært borte så lenge fordi hun var deprimert. Hun forteller mye om hva hun mener er grunnen til at hun ble det, hvordan sykdommen har forløpt seg og hva det har medført i hennes hverdagsliv. Jeg synes nesten det blir litt mye, og vet ikke alltid hva jeg skal svare. Selvsagt synes jeg det er tøft av henne å stå fram, men jeg synes hun gjør seg litt svakere enn hva hun trenger og lurer på om jeg burde si fra til henne.

Hun fotfølger meg nærmest hele dagen hver dag, og forteller meg mye på vei hjem fra skolen. Jeg har også hørt ting hun har sagt til folk i klassen: Kjæresten hun var sammen med i 1 år slo opp med henne for 7 år siden, og derfor ble hun deprimert. Hun er nødt til å sove 10 timer hver dag, ellers blir hun dårlig. Hun fikk seg en hund for å få selskap (hun bodde da sammen med en venninne), og den kan ikke være alene hjemme lenger enn fra 9-16. Vi går på et studie som krever at vi er på skolen langt lenger enn det, men hun insisterer på at hun ikke kan la hunden være alene et minutt lenger enn det. Hvis jeg for eksempel inviterer henne hjem til meg på middag må hunden være med, selvom hun har vært med hunden to-tre timer etter hun har kommet hjem fra skolen. Hun forteller høyt til alle at hun har kastet opp flere ganger fordi hun har vært nervøs før presentasjoner. Hun referer høyt fra timer hun har hatt med lege, psykolog, psykiater og bostøtte, og forteller hvilke forskjellige medisiner hun tar. Hun forteller at venninnen flyttet ut fordi hun ikke orket å bo med en deprimert mer etter 5 år.

Forrige uke var vi på studietur, og siden ingen vil inkludere henne, spurte jeg om hun ville bestille hotell med meg. Da vi var på tur, fortalte hun meg, helt uoppfordret, at hun måtte sove med sports-bh, fulldekkende pysjamas, stramt oppsatt hår og to dyner i varmt rom (minimum 24 grader) fordi 1) Hun hatet de feminine trekkene sine, og ville ikke tenke på seg selv som seksuell fordi det minnet henne om sex med eksen. 2) Hun orket ikke å kjenne hud mot hud, altså sine egne armer eller ben mot egen kropp fordi det minnet henne om sex. 3) Kjæresten hennes sov alltid med egen dyne, så hun hadde bare vent seg til å sove med 2 dyner og fikk ikke sove ellers. Dette var selvsagt krise fordi vi var i et land der hotellene rer opp med laken og tynne sengetepper.. Og samtidig babler hun om at hun begynner å dra på åra (fyller snart 30), og gjerne vil få barn innenfor 2-3 år... Hun fortalte at hun ikke lenger kunne ta bussen hjem til familien sin, fordi det var den bussen hun hadde tatt til kjæresten. Psykiateren hadde foreslått hun kunne prøve å ta bussen halvveis så faren kunne plukke henne opp der, men det tålte hun heller ikke. Hun ville ikke bli med ut på byen, fordi hun trengte å sove i 10 timer for å ikke komme i ubalanse. Hun ville heller ikke gå rundt alene, verken om dagen eller kvelden, fordi hun ble redd. Ergo: Jeg fikk heller ikke store muligheten til å bli kjent med flere i klassen (de bodde på andre siden av byen). Hele turen virka hun ekstremt stressa, og gikk rundt og snakket høyt til seg selv om overveielser over ditt og datt nesten hele døgnet. For eksempel var hun ekstremt nervøs rundt om vi skulle gå til stoppet som lå 400 meter unna den ene veien eller det andre stoppet som lå 450 meter unna når vi skulle ta bussen hjem fra toget tre dager senere.. +++++

Kort sagt er jeg mildt frustrert. Egentlig har jeg bare lyst til å unngå henne, som resten av klassen, men får dårlig samvittighet av å tenke på at hun da ville følt seg helt fryst ut og ikke hatt en eneste venn i klassen. Hvordan svarer jeg på tingene hun sier? Føler egentlig ikke jeg burde behandle henne på en annen måte enn jeg ville behandlet noen andre, men psykisk sykdom blir jo så hysjet ned at det ville være en skam å be henne la være å fortelle så mye om det. Synes også hun må annerkjenne at det er mer enn bruddet som førte til sykdommen, hun skylder bare på det. I tillegg begynner jeg å lure på om hun egentlig er klar for å gå på skole igjen når hun overhodet ikke mestrer hverdagen.. Hva skal jeg gjøre?

 

Anonymkode: 87261...0cd

[AnonymBruker]

Du trenger jo hvertfall ikke å legge ut alle disse detaljene fritt ut på Internett.. hva om hun er her inne og leser dette?! 

Anonymkode: 77ced...5b9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger jo hvertfall ikke å legge ut alle disse detaljene fritt ut på Internett.. hva om hun er her inne og leser dette?! 

Anonymkode: 77ced...5b9

1) Bruker anonym bruker og føler jeg har anonymisert nok til at hverken skolen eller hun kan gjenkjennes. 2) Går på skole i utlandet, så hun forstår ikke norsk og har nok aldri hørt om kvinneguiden.

Anonymkode: 87261...0cd

[aiba]

Noen folk må man bare gi opp

de er for uintelligente sosialt sett

[Ichiko]

Vet ikke jeg, TS, hva kan man egentlig gjøre...snakke med henne, går det? Ellers blr du "spist opp" av den jenta.

Må gå og ordne håret mitt, fikk helt bakoversveis.

[AnonymBruker]

Slike mennesker orker jeg ikke. Høres ut som hun tar all plass, og spiser opp andre. Kjente jeg ble matt bare av å lese det du skrev.

Anonymkode: aae93...2da

[Gjest Jegskulleønskeat]

Så slitsomt...

[AnonymBruker]

Fy søren så krevende... 

Anonymkode: c76c0...0e7

[AnonymBruker]

ts

Ja, det er slitsomt. Synes det er vanskelig å avvise henne når hun blotter seg sånn også. Samtidig så har jeg selv erfart at de andre studentene i klassen ikke er så veldig inkluderende, og jeg hadde selv satt pris på om noen strakk ut en hånd til meg om jeg var i samme situasjon. Mistenker også at de andre i klassen setter meg litt i samme bås som henne, selv om jeg egentlig føler jeg har en god tone med de fleste. Begynner jo å lure på om de synes at jeg er slitsom på samme måte som jeg synes hun er det! Tror ikke det, altså. Jeg forteller nesten aldri om meg selv   Bare orker ikke å være støttekontakten hennes, det har hun jo fra før av...

Anonymkode: 87261...0cd

[AnonymBruker]

Jeg ble kjent med en slik person. Det ble bare så alt for alt for mye så jeg har unnått personen så godt jeg har kunnet siste månedene. Jeg er selv åpen om psykisk helse men det er en mellomting mellom å si litt om det så folk forstår og det å gnåle i alle anledninger. Slik jeg ser det gir andres oppmerksomhet en slags rusfølelse for henne og at min og andres "hurra så flink du er" uten å stille kritiske spørsmål en måte å fore avhengigheten på. 

Anonymkode: bfe67...604

[Gjest Jegskulleønskeat]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ts

Ja, det er slitsomt. Synes det er vanskelig å avvise henne når hun blotter seg sånn også. Samtidig så har jeg selv erfart at de andre studentene i klassen ikke er så veldig inkluderende, og jeg hadde selv satt pris på om noen strakk ut en hånd til meg om jeg var i samme situasjon. Mistenker også at de andre i klassen setter meg litt i samme bås som henne, selv om jeg egentlig føler jeg har en god tone med de fleste. Begynner jo å lure på om de synes at jeg er slitsom på samme måte som jeg synes hun er det! Tror ikke det, altså. Jeg forteller nesten aldri om meg selv   Bare orker ikke å være støttekontakten hennes, det har hun jo fra før av...

Anonymkode: 87261...0cd

Skjønner deg godt. Det får jo være grenser til utlevering fra hennes side, og på en veldig klagete måte. Jeg forstår at hun har det vanskelig, men jeg forstår også at du blir lei. 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ts

Ja, det er slitsomt. Synes det er vanskelig å avvise henne når hun blotter seg sånn også. Samtidig så har jeg selv erfart at de andre studentene i klassen ikke er så veldig inkluderende, og jeg hadde selv satt pris på om noen strakk ut en hånd til meg om jeg var i samme situasjon. Mistenker også at de andre i klassen setter meg litt i samme bås som henne, selv om jeg egentlig føler jeg har en god tone med de fleste. Begynner jo å lure på om de synes at jeg er slitsom på samme måte som jeg synes hun er det! Tror ikke det, altså. Jeg forteller nesten aldri om meg selv   Bare orker ikke å være støttekontakten hennes, det har hun jo fra før av...

Anonymkode: 87261...0cd

Kanskje hun bare har blitt litt hjernevasket av at alt hun har gjort i 7 år er å sove masse å være deprimert. Kan jo ikke være lett å skulle leke normal over natta heller. Ville konsekvent ledet samtalen over på noe annet dagligdags når hun begynner å mase om alt dette her. Kanskje hun avklimatisererer seg etter en stund med mer normal input. 

Anonymkode: 47fba...ac5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

ts

Ja, det er slitsomt. Synes det er vanskelig å avvise henne når hun blotter seg sånn også. Samtidig så har jeg selv erfart at de andre studentene i klassen ikke er så veldig inkluderende, og jeg hadde selv satt pris på om noen strakk ut en hånd til meg om jeg var i samme situasjon. Mistenker også at de andre i klassen setter meg litt i samme bås som henne, selv om jeg egentlig føler jeg har en god tone med de fleste. Begynner jo å lure på om de synes at jeg er slitsom på samme måte som jeg synes hun er det! Tror ikke det, altså. Jeg forteller nesten aldri om meg selv   Bare orker ikke å være støttekontakten hennes, det har hun jo fra før av...

Anonymkode: 87261...0cd

Siden du er den eneste vennen, så bør du, for din egen skyld og for henne, fortelle henne at andre opplever det som veldig privat. Alt hun forteller dra det private  det går an å si det på en pen måte. Vær konsekvent. Se henne i øynene.  Si hun ender opp alene, om det skal dreie seg om henne gelé tiden. Spør du meg,  så har hun ikke fått den hjelpen hun trenger

Anonymkode: 650d3...e81

[puppi]

Vi har sikkert alle hatt en sånn person i klassen/på kullet. En person som byr veldig mye på seg selv, men ikke på en måte som er interessant for andre. 

Tvert om.

«Jeg er ikke interessert i å høre hele livshistorien din og alt du måtte slite med, fremmede menneske».

Tipper hun i tillegg har litt merkelig utseende.

[AnonymBruker]

Jeg hadde trukket meg unna. Jeg har lært at andre ikke er viktigere enn meg selv, og lar meg ikke spise opp av andres issues lengre.  

Anonymkode: ef71d...a4d