Gå til innhold

Psykisk syk og jeg trenger hjelp.


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg sliter med angst og depresjon og spesielt sosial angst som gjør det helt umulig å få til store ting. Jeg klarer ikke det å feks. Kjøpe ny leilighet, kjøpe ny bil, reparere bil på verksted, ordne med EU kontroll, kjøpe vaskemaskin, oppvaskmaskin, kjøleskap, ordne med ting om noe i huset skades som feks. Få en snekker, elektriker. Får ikke til feks. Å få hjelp til å lage gjerde rundt huset, få noen til å male huset, hjelp til utbedringer av huset. Eller det å kjøpe seg ett TV abonnent. Klarer ikke å snakke med banken eller rent praktiske med alt i livet som er store ting. 

Jeg trenger hjelp til hvis store uforutsigbare ting skjer akkurat når ting skjer. Nå har jeg foreldre som hjelper meg med dette men siden de begynner å bli eldre siden de er over 70 år så tenker jeg hva hvis jeg ikke hadde hatt dem. Det er foreldrene mine som ordner alle disse dagligdagse tinga i livet mitt. 

Jeg kan jo nevne ting som hadde gått helt galt om det ikke var for at jeg har to snille foreldre som hjelper meg 24 timer i døgnet og de bor en halvtime unna der jeg bor. Sånn som feks. En kveld da jeg var i skogen og gikk tur med hundene og bilen kom ikke opp bakken pga. Is og den skled nedover. Det hele endte med at jeg måtte kontakte foreldrene mine som da kom etter noen timer siden de da var ett helt annet sted. De fikk kontakt med viking ol, og ordna med tauing av bilen og alt det praktiske. Hva om jeg ikke hadde dem? Da måtte jeg bare ha vært der siden jeg ikke hadde turt å ringt og ordna dette selv. Helt krise.

Jeg har psykiatrisk sykepleier i kommunen, går til psykolog og jeg har en kronisk psykisk lidelse som gjorde meg ung ufør veldig ung.

Hva gjør jeg om 10 år? Hvis det skjer foreldrene mine siden de er over 70 år? Hva da?

Kommunen beror seg på at foreldrene mine hjelper meg 24 timer i døgnet. Når jeg da spør dem hva som skjer om jeg ikke hadde hatt foreldra mine så bare sier de vet ikke. Altså ingen plan.

Hva gjør dere andre med sosial angst? Må dere være avhengige av foreldrene deres når dere er 50 år og ikke klarer sånne ting selv?

Jeg klarer ellers meg selv. Bor alene. Klarer å kjøpe mat, klær og sko og til lege alene. Men ikke når det skjer store uforutsigbare ting i livet. 

Hva slags hjelp har man krav på? Er det sånn at psykisk syke folk må ha foreldre som stiller opp 24 timer i døgnet i tilfelle det skjer noe?

Jeg blir urolig av dette. De i kommunen sier at ingen i kommunen kan hjelpe meg 24 timer i døgnet. Psykiatriske sykepleieren har selvfølgelig andre pasienter også og fastlegen er ikke tilgjengelig hele døgnet rundt. 

Hele teamet rundt meg sier bare vet ikke og jeg blir gal og usikker og redd og bekymra over å ikke å vite. Men når ikke kommune eller hjelpeapparatet kan hjelpe meg så går jeg snart under.

 

 

Anonymkode: e4fc6...1da

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Herregud, bli voksen. :fnise:

Anonymkode: d3e83...641

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet

De fleste som har samme problemer som deg, legger opp livet etter hva de greier selv. Uten å be om hjelp. Klarer man ikke følge opp en bil: da har man ikke bil. Klarer man ikke kjøpe og følge opp en eiendom: da leier man.

Anonymkode: 772c2...fa3

  • Liker 6
Skrevet
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med angst og depresjon og spesielt sosial angst som gjør det helt umulig å få til store ting. Jeg klarer ikke det å feks. Kjøpe ny leilighet, kjøpe ny bil, reparere bil på verksted, ordne med EU kontroll, kjøpe vaskemaskin, oppvaskmaskin, kjøleskap, ordne med ting om noe i huset skades som feks. Få en snekker, elektriker. Får ikke til feks. Å få hjelp til å lage gjerde rundt huset, få noen til å male huset, hjelp til utbedringer av huset. Eller det å kjøpe seg ett TV abonnent. Klarer ikke å snakke med banken eller rent praktiske med alt i livet som er store ting. 

Jeg trenger hjelp til hvis store uforutsigbare ting skjer akkurat når ting skjer. Nå har jeg foreldre som hjelper meg med dette men siden de begynner å bli eldre siden de er over 70 år så tenker jeg hva hvis jeg ikke hadde hatt dem. Det er foreldrene mine som ordner alle disse dagligdagse tinga i livet mitt. 

Jeg kan jo nevne ting som hadde gått helt galt om det ikke var for at jeg har to snille foreldre som hjelper meg 24 timer i døgnet og de bor en halvtime unna der jeg bor. Sånn som feks. En kveld da jeg var i skogen og gikk tur med hundene og bilen kom ikke opp bakken pga. Is og den skled nedover. Det hele endte med at jeg måtte kontakte foreldrene mine som da kom etter noen timer siden de da var ett helt annet sted. De fikk kontakt med viking ol, og ordna med tauing av bilen og alt det praktiske. Hva om jeg ikke hadde dem? Da måtte jeg bare ha vært der siden jeg ikke hadde turt å ringt og ordna dette selv. Helt krise.

Jeg har psykiatrisk sykepleier i kommunen, går til psykolog og jeg har en kronisk psykisk lidelse som gjorde meg ung ufør veldig ung.

Hva gjør jeg om 10 år? Hvis det skjer foreldrene mine siden de er over 70 år? Hva da?

Kommunen beror seg på at foreldrene mine hjelper meg 24 timer i døgnet. Når jeg da spør dem hva som skjer om jeg ikke hadde hatt foreldra mine så bare sier de vet ikke. Altså ingen plan.

Hva gjør dere andre med sosial angst? Må dere være avhengige av foreldrene deres når dere er 50 år og ikke klarer sånne ting selv?

Jeg klarer ellers meg selv. Bor alene. Klarer å kjøpe mat, klær og sko og til lege alene. Men ikke når det skjer store uforutsigbare ting i livet. 

Hva slags hjelp har man krav på? Er det sånn at psykisk syke folk må ha foreldre som stiller opp 24 timer i døgnet i tilfelle det skjer noe?

Jeg blir urolig av dette. De i kommunen sier at ingen i kommunen kan hjelpe meg 24 timer i døgnet. Psykiatriske sykepleieren har selvfølgelig andre pasienter også og fastlegen er ikke tilgjengelig hele døgnet rundt. 

Hele teamet rundt meg sier bare vet ikke og jeg blir gal og usikker og redd og bekymra over å ikke å vite. Men når ikke kommune eller hjelpeapparatet kan hjelpe meg så går jeg snart under.

 

 

Anonymkode: e4fc6...1da

Har du vurdert å få deg en verge? 

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Jo mere hjelp du får til å fikse slike ting jo mere tak får angsten i deg. Du må lære at det går helt fint å gjøre ting selv. Lag en liste og øv deg på en og en ting. Selv de som bor i psykiatriske omsorgsboliger må gjøre ting på egenhånd og de har tunge diagnoser. Det er hardt å si det men du må begynne å ta tak. 

Anonymkode: 8d254...932

  • Liker 6
Gjest supernova_87
Skrevet

Hvordan ser det ut med tanke på bedring av angsten da? Blir det noe bedre? Opplever du at behandlingen du får med psykiatrisk sykepleier og psykolog har noen virkning?

Sosial angst er jo noe det er fullt mulig å gjøre noe med. Det er enkelt, eller en quick fix men det er helt oppnåelig. Det finnes flere forskjellige behandlingsmetoder som er effektive mot denne type psykisk lidelse. Og om en av behandlingsformene ikke virker så kan du minne deg selv på at det finnes andre du kan prøve ut. 

En av tingene i tillegg til samtalene, og behandlingen du gjør der, er faktisk det å øve seg på ting. Utfordre seg selv litt og litt. Har dette blitt noe bedre de siste årene, f.eks om du ser tilbake i tid var det ting du ikke klarte å gjøre, men som du klarer nå? Og hvis det, er ikke det et godt signal om at ting du ikke klarer nå kan du klare i fremtiden? Ikke overlat alt ansvaret til dine foreldre, vær aktiv. Når de hjelper deg med noe spør om hvordan de gjorde det, se om dere kan prøve ut å løse disse tingene sammen. Gjør dette mens de er her. F.eks om dere skal skaffe noe i en butikk, bli med i butikken, se hvordan de gjør det. Øv deg. 

Snakker du med behandleren din om at dette gjør deg usikker og engstelig? Livet er et usikkert prosjekt, og det kan virke som en sannhet du bare ikke tåler, men hvordan forholder du deg til å prøve å akseptere at det ikke er alt i livet man kan forutse?

AnonymBruker
Skrevet
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo mere hjelp du får til å fikse slike ting jo mere tak får angsten i deg. Du må lære at det går helt fint å gjøre ting selv. Lag en liste og øv deg på en og en ting. Selv de som bor i psykiatriske omsorgsboliger må gjøre ting på egenhånd og de har tunge diagnoser. Det er hardt å si det men du må begynne å ta tak. 

Anonymkode: 8d254...932

Enig, og kanskje få verge også som var nevnt. 💗 

Anonymkode: aaeec...636

Skrevet

Høres ut som du har gitt opp håpet om å bli bedre av sosialangsten/fobien din. Det syns jeg er forferdelig trist..

Hjelper ikke eksponeringsterapi? 

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Hvis ikke eksponeringsterapi virker kan det være det ligger andre ting enn angst i bunn. Er du utredet av spesialist?

Anonymkode: 8d254...932

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Du har da klart å ta lappen TS?

Kan du forklare hvor det helt konkret stopper opp for deg når det gjelder alt det andre? Er det det at du ikke vet hvor du skal lete, hvor du skal ringe, hvordan du skal gjøre det osv? Er det å ta selve telefonen som er vanskelig? Annet?

Anonymkode: f8381...e26

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud, bli voksen. :fnise:

Anonymkode: d3e83...641

Voksen fra sosial angst?:vetikke:

Anonymkode: e4fc6...1da

  • Liker 11
AnonymBruker
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

De fleste som har samme problemer som deg, legger opp livet etter hva de greier selv. Uten å be om hjelp. Klarer man ikke følge opp en bil: da har man ikke bil. Klarer man ikke kjøpe og følge opp en eiendom: da leier man.

Anonymkode: 772c2...fa3

Klarer man ikke å leie, da bor man på gata. Klarer man ikke å bo på gata. Ja hvor bor man da?:vetikke:

Anonymkode: e4fc6...1da

AnonymBruker
Skrevet
3 timer siden, Hårstrikk79 skrev:

Høres ut som du har gitt opp håpet om å bli bedre av sosialangsten/fobien din. Det syns jeg er forferdelig trist..

Hjelper ikke eksponeringsterapi? 

Hvis man da har prøvd i snart 50 år i sosialangst?:vetikke: ja da blir man faktisk frisk over natta. :vetikke:

Anonymkode: e4fc6...1da

AnonymBruker
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

De fleste som har samme problemer som deg, legger opp livet etter hva de greier selv. Uten å be om hjelp. Klarer man ikke følge opp en bil: da har man ikke bil. Klarer man ikke kjøpe og følge opp en eiendom: da leier man.

Anonymkode: 772c2...fa3

Hva gjør man om man ikke klarer buss, tog eller taxi da?:vetikke: da blir man fanget i sitt eget hjem:vetikke:

 

Anonymkode: e4fc6...1da

AnonymBruker
Skrevet
3 timer siden, Grandidosa83 skrev:

Har du vurdert å få deg en verge? 

En verge :vetikke: kan ikke stille opp 24 timer i døgnet.

Anonymkode: e4fc6...1da

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
3 timer siden, Hårstrikk79 skrev:

Høres ut som du har gitt opp håpet om å bli bedre av sosialangsten/fobien din. Det syns jeg er forferdelig trist..

Hjelper ikke eksponeringsterapi? 

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis ikke eksponeringsterapi virker kan det være det ligger andre ting enn angst i bunn. Er du utredet av spesialist?

Anonymkode: 8d254...932

Nå gikk det med flere svar i samme svarfelt.

Eksponeringsteripi i snart 50 år har ikke hjulpet meg.:vetikke:

Anonymkode: e4fc6...1da

AnonymBruker
Skrevet

Høres jo ut som du har bestemt deg for at ingenting fungerer. Foreldrene dine vil mest sannsynlig dø før deg, det må du være forberedt på. 

Hva er det som gjør at det er så ille å ringe etter f.eks en bergingsbil? Du skrev du hadde hunder, hva gjør du hvis de blir syke og du plutselig må til dyrlegen ? Å male huset ved man kommer ca hvert 10 år, så det burde heller ikke være umulig å få til. 

Anonymkode: dfe04...19c

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres jo ut som du har bestemt deg for at ingenting fungerer. Foreldrene dine vil mest sannsynlig dø før deg, det må du være forberedt på. 

Hva er det som gjør at det er så ille å ringe etter f.eks en bergingsbil? Du skrev du hadde hunder, hva gjør du hvis de blir syke og du plutselig må til dyrlegen ? Å male huset ved man kommer ca hvert 10 år, så det burde heller ikke være umulig å få til. 

Anonymkode: dfe04...19c

Jo noe har jo fungert. Jeg tør å kjøre bil, handle klær, kjøpe mat og å bo for meg selv. Jeg tør også å gå ut sammen med hundene da de hjelper på sosial angsten å være sammen med dem derfor tør jeg å dra til dyrlegen med dem. De er jo med meg. 

Men det å kjøre bil, handle klær, kjøpe mat og å bo for meg selv trenger jeg ikke å snakke med andre mennesker og slipper å forklare hva jeg vil. Og etter at jeg hele livet mitt har blitt fortalt at jeg misforstår alt så er jeg faktisk redd for å gjøre noe feil. 

Anonymkode: e4fc6...1da

AnonymBruker
Skrevet

Det kommer til å gå fint. Ikke vær redd fordi om kommunen sier at de ikke vet. De tenker nok at det er bra for deg og prøve ting selv, før de setter inn hjelpetiltak, for å ikke overta fra deg ferdigheter du kunne mestret, det er normal måte å jobbe på. Men det er ikke som om det ikke finnes tilbud, hvis de ser at du trenger det. Verge, boveileder, støttekontakt osv. 

Ville begynt med små skritt for å bli mer selvstendig. F eks ville jeg fått meg et medlemskap i viking eller naf, du kan gjøre det over nettet. De har også av og til hatt ekstra gode tilbud til uføre. Det er veldig enkelt å ringe dem for hjelp, du kommer til et sentralbord, gir bilnummeret og de ordner opp. De har vært kjempehyggelige mot meg, hver gang jeg har ringt, selv om ting som å ha låst nøkkelen inn i bilen for 3 gang 😊 

Å ringe håndtverkere liker ikke jeg heller så godt. Sender ofte mail eller sms, det tror jeg de også synnes er greit. Finner litt store, gjerne lokale, velrenomerte firmaer, siden jeg føler at siden jeg er litt usikker og grønn er litt lettlurt. Ville bedt foreldrene dine om noen navn, og laget en liste over hvilke de bruker. Håndtverkere er gjerne ekstra hyggelige mot meg når de kjenner faren min, de liker jo faste kunder.  😊

Bare ta en ting av gangen. Du får jo til mye allerede, og det fleste andre voksne er heller ikke så selvsikre som de later som, man bare finner ut av ting etterhvert som ting skjer, og så blir det enklere neste gang.

 

Anonymkode: 7ed56...434

  • Liker 2
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

En verge :vetikke: kan ikke stille opp 24 timer i døgnet.

Anonymkode: e4fc6...1da

Nei, men en del av tingene du skisserer er ikke ting du trenger 24/7 «dekning» for å få hjelp med. Da tenker jeg på økonomiske spørsmål, større gjøremål og andre nødvendigheter knyttet til person/bolig.

Du vil aldri få samme oppfølgning av kommunen som det dine foreldre har gitt deg. Sånn er det bare. Derfor tror jeg det er lurt at du starter planleggingen med å sette sammen et opplegg for deg selv så fort som mulig. 

En kombinasjon av verge, støttekontakt og psykiatrisk oppfølgning er jo det som realistisk vil være tilbudet du kan få.

  • Liker 3

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...