Overdriver jeg?

[AnonymBruker]

Har en syk far, fikk påvist uhelbredelug kreft for fire måneder siden. De siste ukene har han slitt med depresjon, tankekjør og har pga fysisk tilstand flyttet på instirusjon. Dette tærer også på oss som står rundt. Jeg skal til legen fredag og regner med det ligger an til gradert sykmelding, fordi jeg ikke greier å være effektiv og konsentrert på jobb (diskuterte dette med legen for en måned siden og fikk beskjed om å komme tilbake npr det var aktuelt). 

Så kverner det i hodet mitt. Overdriver jeg situasjonen? Jeg vet at alle skal dø en gang. Pappa er 60, jeg er inforstått med at det går mot slutten. Men det er måten det skjer på jeg sliter med å forstå/takle. Bør jeg ta meg sammen og stå løpet ut på jobb? 

Det verste jeg vet er å syte om det til andre. Flere av vennene mine har mistet foreldre helt plutselig. Om ikke lenge er det min tur. Føler liksom at denne fasen mot slutten er for tung, jeg har tid til å forberede meg. 

Anonymkode: 5442b...079

[Gjest Mass]

Jeg har gått gjennom det samme. Uhelbredelig kreft hos min far. Det var en stor påkjenning å stå i det fordi at man vet bare at det går mot slutten, men om det er en uke eller 10 måneder vites ikke. Man går i beredskap og beredt på "telefonen" som kommer til å komme, og man ser personen bli svakere og svakere på ganske kort tid. For ikke å snakke om at den syke er sterkt preget av dette.

Jeg synes det var en forferdelig tid, og det ble omtrent en "lettelse" når det var over og man kunne forholde seg til sorgen, tapet og veien videre. 

Så jeg synes ikke at du overdriver. 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke at du overdriver. Faren din, som ikke er pensjonist engang er i ferd med å dø. Je forstår godt at du ikke makter å prestere 100% på jobb i denne situasjonen. 

Klem til deg <3 

Anonymkode: a4d68...09b

[Gjest Verv]

Trist å høre om din far. Forstår deg godt. Dette er allerede blitt en sorg mht den alvorlige diagnosen, og alderen tatt i betrakning.