Foreldre og veloppdragne barn

[Wilmus]

Nå har ikke jeg lest alle svarene her, så mulig jeg gjentar litt her, men jeg tror nok oppdragelsen absolutt har endel å si for barnas oppførsel, og helt ærlig, (please ikke ta helt av nå folkens, dette er MIN observasjon) unger av pedagoger er ofte de værste drittungene som er.. Jeg jobber i barnehage selv, så jeg ser mye unger for å forsvare min observasjon.jeg vet ikke hvorfor det er sånn, Im just saying.. Uansett, jeg tror nok også barnets personlighet har mye å si. Jenta mi er ei skikkelig diva-prinsesse (6,5 år) som vil ha hjelp til alt, selv om jeg er "barnehagetante" og setter selvstendighet høyt på agendaen. I tillegg er det en kamp hver gang vi skal være ute, selv om jeg er et utemenneske og alltid har oppfordret til utelek.. Hun er og blir en inneunge... Vet ikke om det er jeg som har feilet på noe der, eller om hun bare rett og slett er sånn. Hun har sine interesser (prinsessekjoler og perler) og jeg har mine.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er vel et menneske med sunn fornuft, og da bør jo du kunne skrive om barneoppdragelse selv om du ikke har barn enda .

Anonymkode: 314fb...96a

Så alle som ikke har tilstrekkelig med kunnskap om noe skal bare helt naturlig forstå? Nå viser jeg jo at jeg hat evnen til å reflektere over mine egne tanker og min egen kunnskap, er ikke det like viktig?

Og hva er verst; å ha lite kunnskap, men fortsette i samme tralten, eller å ha lite kunnskap, men prøve å oppsøke ny/mer i stedet for?

- Ts

Anonymkode: 9eda0...b23

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så alle som ikke har tilstrekkelig med kunnskap om noe skal bare helt naturlig forstå? Nå viser jeg jo at jeg hat evnen til å reflektere over mine egne tanker og min egen kunnskap, er ikke det like viktig?

Og hva er verst; å ha lite kunnskap, men fortsette i samme tralten, eller å ha lite kunnskap, men prøve å oppsøke ny/mer i stedet for?

- Ts

Anonymkode: 9eda0...b23

Det er jo det mest naturlige å oppdra barn, så dermed ser jeg ikke grunnen til at mennesker uten barn, som deg, ikke skal få uttale seg om barneoppdragelse, uten å unnskylde seg " tusen" ganger for alt de ikke vet  .

Anonymkode: 314fb...96a

[AnonymBruker]

Vet du egentlig hva pedagogisk betyr? Om du mener at barn som er oppdratt av pedagogiske foreldre er mer gnålete, skrikete og lar vær å høre etter enn andre barn bør du ta deg en tur i hvilken som helst barnehage eller skole og se hvordan barna hører etter der. Rundt voksne pedagogiske mennesker. 

Anonymkode: ac314...bf8

[Gjest N-Nøff]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Grenser i seg selv er bra og ikke et problem, men barnet må vite at foreldrene er tilstede og ikke har forlatt det i følelsesmessig forstand når grensene er satt og barnet trenger kanskje hjelp til å sette ting i en sammenheng. Hvis man som normalen bare ber et barn holde kjeft når han/hun bråker eller går vekk uten noen videre forklaring eller oppfølging vil ungen kanskje bli stille, men den følelsesmessige reaksjonen (sinne, redsel, osv) vil fortsatt pågå bak masken og forbli uregulert.

Et barn som slår trenger mest av alt at noen ser og snakker med han/hun om hvorfor han/hun slår og anerkjenner følelsene barnet har i tillegg til å få beskjed om at man ikke kan slå andre.

Anonymkode: c89c1...a1f

Ja, nettopp.

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som alltid har lytta til ett nei, og ett som MÅ trasse, tøye grenser og teste alt ut på tross av det samme konsekvennte neiet. 

Oopdragelse har selvsagt enormt mye å si, men det har også personligheten til barnet. Med mitt særa bestemte barn nr 2 føler jeg meg som en elendig mor av og til som ikke får barnet til å sitte i ro, slutte å syte osv jeg finner ikke en oppdragerstil som funker på henne mens han er lett å oppdra, hører på meg og gjør stort sett som han skal. Syntes det er godt å ha disse to for det viser meg så tydelig at barn er forskjellige og at oppdragerstil på ingen måte kan ta æren av alt med barnas fungering. Det gjør det lett å ikke dømme andre

Anonymkode: 86711...b2a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo det mest naturlige å oppdra barn, så dermed ser jeg ikke grunnen til at mennesker uten barn, som deg, ikke skal få uttale seg om barneoppdragelse, uten å unnskylde seg " tusen" ganger for alt de ikke vet  .

Anonymkode: 314fb...96a

Jeg vil da påstå at dette er et minst like uvitende utsagn. Det kan godt være at å få og å oppdra barn er helt naturlig for de fleste, det er tross alt av biologisk instinkt, men det betyr ikke at det faller alle like naturlig. Det blir som å si at absolutt alle har et fornuftig og rasjonelt og kunnskapsfylt forhold til mat bare fordi det er naturlig for alle å spise.

Anonymkode: 9eda0...b23

[AnonymBruker]

Du har sikkert rett på generell basis men selv har jeg "slappe" foreldre og jeg og søsknene mine har alltid fått høre hvor snille og rolige vi var når vi var små. Jeg ville i allefall ikke lage noe "styr" siden jeg var sjenert og ville unngå unødig oppmerksomhet. 

Anonymkode: e4d59...52c

[AnonymBruker]

I hjemmet vårt har vi tydlige grenser, men også mye latter og kjærlighet. Barna er med på å bestemme ting fra mat vi skal spise til regler vi bør ha i hjemmet vårt,  men jeg som mor har siste ord. Det hender ofte de er ulydige og Selfølgelig herjer de av og til men de stopper når jeg sier i fra. Vi har mange samtaler om alt mellom himmel og jord, og jeg har opplevd at jeg har trygge gode barn som jeg får mye skryt av og som kommer til meg med alle sine problem store eller små. Så jeg har alltid tenkt at vi har en god familie.  Helt til jeg traff han jeg dater. Da fikk jeg høre at jeg var altfor mye hønemor og jeg var utrulig streng, og barna hans syns jeg var så streng, og jeg burde løsne tøylene. Jeg må innrømme den svei 😳 En hver foreldre gjør sitt beste og det den tror er rett, men en vet jo aldri... 

Anonymkode: 0ca5a...0d5

[Vera Vinge]

Selvsagt har foreldrenes oppdragelsstil noe å si for hvordan barna er, men ikke alt. Foreldre med mer enn ett barn ser jo nettopp det at et hvert barn er forskjellige, og mens den ene stort sett gjør som man sier, må den andre kanskje håndteres på en helt annen måte. Det kan ligge utrolig mye jobb fra foreldrene bak et barns oppførsel selv om barnet finner på mye rart - man vet jo ikke noe om hvordan barnet ville vært med lite konsekvente foreldre f.eks. Så jeg syns man skal kjenne en familie godt før man feller sin dom.

Men, blant familier jeg kjenner ser jeg jo at noen barn har mer krevende personligheter enn andre, og hvor jeg tenker at foreldrene der burde jobbet ekstra hardt med å være konsekvente (og samtidig velge sine kamper, selvsagt), rose ønsket oppførsel og i det hele tatt hatt en bevisst strategi for hvordan de oppdrar barnet sitt. Men at foreldrene ofte blir så slitne av barna at de kapitulerer i stedet for å sette seg i førersetet. Så blir barna antakelig enda mer ustyrlige enn de hadde blitt med tydeligere grenser.

Jeg ser at vi som foreldre nok oppfattes av noen som litt strenge på enkelte ting. Vi kjefter ikke mye på barna og er ikke sånn generelt strenge i hverdagen, og de får masse kos og positiv oppmerksomhet, men vi sier f.eks. nei til å kjøpe leker på lekebutikken bare fordi vi er innom en lekebutikk, til at barna skal ha med seg usunn mat i matpakka, at de ikke kan velge noe annet til middag om det er noe de ikke liker, de får ikke løpe og rope inne, forventer normal folkeskikk, at de tar hensyn til andre framfor bare seg selv, ja, egentlig spesielt på områder hvor vi syns det er viktigere hensyn i det store bilder enn hva barnet måtte ønske akkurat der og da. Men, jeg vet samtidig at mine barn ikke har verdens mest krevende personligheter i utgangspunktet, så det er klart det hadde vært en helt annen jobb enn om jeg hadde barn av et annet kaliber. Det kan jo være barn nr tre krever noe helt annet av oss når han kommer. Men jeg ser hvertfall en helt klar motivasjon i å være konsekvent og lære barnet noen grunnprinsipper for hvordan man kan fungere godt i en familie eller annen gruppe, da de får mye positive tilbakemeldinger på oppførselen sin fra barnehage og foreldre til venner. Og heldigvis oppfører de seg stort sett eksemplarisk når vi er sammen med andre, og tar heller ut oppførsel som er resultat slitenhet e.l. hjemme.  

Men en sånn kjeftemamma håper jeg at jeg aldri kommer til å bli, og det er jo lite som tyder på at det hjelper heller (at man sprekker i blant er noe annet, og helt menneskelig, mener jeg). Da har jeg mye mer tro på å rose den oppførselen man ønsker (utrolig effektivt hos mine barn) og vise at man mener nei når man har sagt nei. Og nå er det ekstremt sjelden jeg har blitt så desperat at jeg har truet med ting, dvs. å ta fra goder, men om jeg gjorde det, ville jeg gjennomført det hvis advarsler om det ble ignorert. I seg selv skaper jo trusler en veldig negativ dynamikk, og hvis barnet i tillegg vet at det ikke blir gjennomført, blir det jo bare tull.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil da påstå at dette er et minst like uvitende utsagn. Det kan godt være at å få og å oppdra barn er helt naturlig for de fleste, det er tross alt av biologisk instinkt, men det betyr ikke at det faller alle like naturlig. Det blir som å si at absolutt alle har et fornuftig og rasjonelt og kunnskapsfylt forhold til mat bare fordi det er naturlig for alle å spise.

Anonymkode: 9eda0...b23

Det jeg mener er at du har like stor rett til å ha meninger om barneoppdragelse som noen som har egne barn. Altså må du få uttale deg uten at du trenger å oppføre deg servilt, ala "unnskyld for min uvitenhet".

Anonymkode: 314fb...96a

[Biloba]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg mener er at du har like stor rett til å ha meninger om barneoppdragelse som noen som har egne barn. Altså må du få uttale deg uten at du trenger å oppføre deg servilt, ala "unnskyld for min uvitenhet".

Anonymkode: 314fb...96a

Klart man kan ha meninger om barneoppdragelse uten å ha prøvd å oppdra barn, men hun har heller ikke satt seg inn i barneoppdragelse på et teoretisk grunnlag. Da er det ikke unaturlig å komme med et slikt forbehold når hun henvender seg til personer som i hvertfall har et eget erfaringsgrunnlag som strekker seg ut over å observere foreldre-barn-interaksjoner i noen timer fra tid til annen.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Biloba skrev:

men hun har heller ikke satt seg inn i barneoppdragelse på et teoretisk grunnlag.

Dette vil gjelde størsteparten av verdens foreldre. I den vestlige verden derimot vil mange foreldre lese FOR mange bøker om barneoppdragelse, og ender opp totalt forvirret  .

Anonymkode: 314fb...96a

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg understreke at jeg selv ikke har barn og at alt jeg skriver nedenfor er utelukkende basert på ting jeg har sett og tolket selv. Jeg vet at jeg som barnløs ikke kan uttale meg 100% om barn og oppdragelse, og at folk med barn selvsagt vet mye, mye mer enn meg.

Jeg har mange barn i familien, fra 2 - 12 år, både gutter og jenter. Jeg har også mange venner som har barn i 2-6 årsalderen.

Jeg ser et klart mønster i hvordan foreldrene velger å oppdra barna, og hvor veloppdragne barna er. "En selvfølgelig" tenker du kanskje, men det er her jeg ønsker å høre andres tanker og meninger. 

De foreldrene som er "slappe", myke og pedagogiske, har barn som skriker og gnåler og herjer. De viser tilnærmet ingen respekt for foreldrene sine, tar ikke nei for et nei, hyler og gjør seg selv stakkarslige når de ikke får det som de vil.

Så er det noen av barna som har foreldre som er veldig konsekvente, sier nei på en ordentlig måte og setter klare grenser. De er ikke "harde", jeg har selv vokst opp med omsorgsvikt og vet godt hvor grensene går, men de er opptatt av å lære barna respekt og folkeskikk. Og de barna er snille, respektfulle og ordentlige. De kan fint herje, mase, tulle, være ulydige, men de tar beskjeder, de vet hva som er greit og ikke, og de oppfører seg slik folk skal oppføre seg.

Og da tenker jeg selvsagt at alt kommer an på oppdragelsen, og når jeg ser barn som oppfører seg som babyer, så blir jeg litt provosert på foreldrene som "lar" de styre alt på den måten.

Men samtidig så tenker jeg jo at "barn er barn". De vet jo ikke bedre. Så barn kan vel bli ufordragelige uansett hvor ordentlig oppdragelsen er?

Anonymkode: 9eda0...b23

Jeg ble nysgjerrig på hva du legger i ufordragelig. Har du noen konkrete eksempler på det om med barnets alder? 

Anonymkode: 3269e...256

[AnonymBruker]

Søsken er ofte ganske ulike. Ulike barn trenger ulik oppdragelse. Det er ikke alltid lett å være to eller tre ulike mammaer eller pappaer samme tid. Og når en har et barn som er viljesterkt og til dels utagerende, så må en av og til velge sine kamper. Det du ser av oppdragelse som virker for slapp er kanskje bare en liten del av et større bilde. Foreldrene kan allerede den dagen hatt mange kamper gående og vært langt tøffere eller mere konsekvente enn det du får se. Og noen ganger kan foreldre la ting passere i en setting fordi de vet at å gripe inn sterkt nå vil gjøre at situasjonen eskalerer, og det er ikke alltid tid og sted for det. 

Anonymkode: 3269e...256