Foreldre og veloppdragne barn

[AnonymBruker]

Det fins en mellomting. Noen nevner at det er usunt å ha tydelige rammer og være konsekvent ovenfor barn. Jeg jobber som lærer, og har elever i mellomtrinnet som enda er på barnehagestadiet omtrent ift oppførsel og respekt. Ingen adferdsdiagnoser, men rett og slett dårlig oppdragelse. Vet ikke at man ikke skal slå, vet ikke at man ikke skal rope inne, vet ikke at man ikke skal krabbe på gulvet når man skal spise maten sin, for eksempel. Foreldre er snille og greie, men de er for slappe.

Å forvente normal folkeskikk syns jeg man burde kreve, og være tydelig på. 

Slike barn som ikke følger de samme sosiale normene som andre blir fort mislikt fordi de forstyrrer. Vi ser jo at når vi er "harde" mot slike elever så de oppfører seg, så går det jo alltid bra. 

Anonymkode: ce96b...f06

[moroklompen]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nettopp vært i et sånt forhold der jeg som stefar satte grenser og regler. Men min ex. hadde en oppdragelse som var slapp og konfliktsky. Datteren var frekk,sutrete og grinetet hver dag.  Holdt ut i 5 år sammen med de. Men nå merker jeg at det er bra at jeg bor for meg selv ,da dette gikk ut over mitt humør og psyke.

Anonymkode: 4179a...a99

Det skjønner jeg i grunn ganske godt. Jeg har ikke mye tålmodighet med sutring generelt og er opptatt av at barna lærer i en tidlig alder at det ikke er veien å gå om man er misfornøyd med noe.

[atropos]

Vi setter grenser for barna våre, og har stort sett veloppdragne barn. Men grensene vi setter skal alltid være forståelige for barna. Vi har f.eks dratt fra en fornøyelsespark etter en halv time pga den daværende 3,5 åringen hylte og skrek og var dritsur. Så sa vi til han at når han var så sur og ikke ville høre på oss, ville vi ikke være i parken, da måtte vi hjem. Dagen etter prøvde vi igjen, og det gikk mye bedre. (Hadde årskort) Etter denne episoden har det aldri vært noe hyling når vi skal noe, for han vet at vi gjennomfører konsekvenser. 

Ellers er vi påpasselige med å alltid takk, værsågod og kan jeg få når man ønsker noe, og det har smittet over på barna. 

Hjemme trasses det selvsagt, og det er forsåvidt helt greit, men vi stopper det hvis det går utover andre familiemedlemmer. (Nå hyler du så høyt at vi får vondt i ørene. Hvis du vil hyle må du gå på rommet) Vi har god stemning i heimen og barna våre virker lykkelige. Det er alltid et fang hvis man trenger det og alltid mye kos og klem. Vi er også påpasselig på å fortelle barna at vi er glade i dem. 

Grunnen til at vi har så tydelige grenser er at vi oppdrar verdensborgere. Barna våre skal vokse opp å bli noens kollega, nabo, partner. Det er vår oppgave å lære de samfunnets normer og regler, og det starter med hjelp til selvbeherskelse og normal folkeskikk. Mulig vi er gammeldagse, men det fungerer for oss. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg uttrykte meg uvitende. Fult klar over det.

- Ts

Anonymkode: 9eda0...b23

Du er vel et menneske med sunn fornuft, og da bør jo du kunne skrive om barneoppdragelse selv om du ikke har barn enda .

Anonymkode: 314fb...96a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det fins en mellomting. Noen nevner at det er usunt å ha tydelige rammer og være konsekvent ovenfor barn. Jeg jobber som lærer, og har elever i mellomtrinnet som enda er på barnehagestadiet omtrent ift oppførsel og respekt. Ingen adferdsdiagnoser, men rett og slett dårlig oppdragelse. Vet ikke at man ikke skal slå, vet ikke at man ikke skal rope inne, vet ikke at man ikke skal krabbe på gulvet når man skal spise maten sin, for eksempel. Foreldre er snille og greie, men de er for slappe.

Å forvente normal folkeskikk syns jeg man burde kreve, og være tydelig på. 

Slike barn som ikke følger de samme sosiale normene som andre blir fort mislikt fordi de forstyrrer. Vi ser jo at når vi er "harde" mot slike elever så de oppfører seg, så går det jo alltid bra. 

Anonymkode: ce96b...f06

Har de ikke gått i barnehage, eller fullført de første skoleårene? Ingen av eksemplene dine tolereres i småbarnsavdelingen til toåringen vår. Enig i at foreldrene har ansvaret, men hvorfor klarer ikke pedagogene å kontrollere atferden i skolesettingen når de har barna hele dagene år etter år? Kan det være flere enn foreldrene som er slappe på grensesettingen?

Anonymkode: be7e1...fb5

[atropos]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har de ikke gått i barnehage, eller fullført de første skoleårene? Ingen av eksemplene dine tolereres i småbarnsavdelingen til toåringen vår. Enig i at foreldrene har ansvaret, men hvorfor klarer ikke pedagogene å kontrollere atferden i skolesettingen når de har barna hele dagene år etter år? Kan det være flere enn foreldrene som er slappe på grensesettingen?

Anonymkode: be7e1...fb5

Det er foreldrene som sitter med hovedansvar for oppdragelsen. Ikke pedagogen og assistentene som er i barnehagen med ansvar for en hel flokk alene. Det er relativt lett å følge opp konsekvenser på småbarns, men når barna kommer på storbarns, er det 18-24 barn fordelt på maksimalt tre voksne. Da sier det seg selv at det er vanskelig å holde klare konsekvenser for det enkelte barn. Flokken svømmer kanskje i samme retning, men det enkelte barn kan ta seg ganske mange friheter. 

Jeg har jobbet på småbarns, storbarns og jobber nå på skole og ser at det er vanskeligere og vanskeligere å holde styr på de barna som ikke har grunnleggende folkeskikk fra hjemme. Mange barn er frekke mot lærere( selv i første klasse der jeg jobber), slår andre barn/voksne, hyler og skriker i timene og har kronisk utestemme. Det gir dårlig læringsmiljø...

[Gjest N-Nøff]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

og slik skapes følelsesmessige problemer og personlighetsforstyrrelser i voksen alder.

Anonymkode: c89c1...a1f

Det må såklart være en balanse tilstede, men å ha klare grenser har vist seg å forme trygge barn og etter hvert voksne. Å vite hva som er greit og ikke greit, lov og ikke lov, og det som barn å ikke snakke i munnen på voksne er ikke annet enn fullstendig sunt. Barn som river ned ting, slår eller oppfører seg som et "problembarn" skriker etter grensesetting. Men det må såklart være rom for egne meninger, til en viss grad.

Og foreldrene trenger ikke å vinne med alt. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, atropos skrev:

Det er foreldrene som sitter med hovedansvar for oppdragelsen. Ikke pedagogen og assistentene som er i barnehagen med ansvar for en hel flokk alene. Det er relativt lett å følge opp konsekvenser på småbarns, men når barna kommer på storbarns, er det 18-24 barn fordelt på maksimalt tre voksne. Da sier det seg selv at det er vanskelig å holde klare konsekvenser for det enkelte barn. Flokken svømmer kanskje i samme retning, men det enkelte barn kan ta seg ganske mange friheter. 

Jeg har jobbet på småbarns, storbarns og jobber nå på skole og ser at det er vanskeligere og vanskeligere å holde styr på de barna som ikke har grunnleggende folkeskikk fra hjemme. Mange barn er frekke mot lærere( selv i første klasse der jeg jobber), slår andre barn/voksne, hyler og skriker i timene og har kronisk utestemme. Det gir dårlig læringsmiljø...

Læreren min var alene med 21 stk i første klasse, dette var andre halvdel av 80-tallet. Det var ikke problematferd. Var virkelig hele foreldregruppen så gode oppdragere den gang? Jeg må si at jeg lurer på hvilke forandringer som har skjedd. 

Anonymkode: be7e1...fb5

[AnonymBruker]

I følge boken "relasjoner med barn" finnes det autoritære, ettergivende og tydelige voksne , der tydelige er det "riktige."

Hos oss sliter vi litt med at mannen er for autoritær. Dårlig på å takle barnets følelser på en god måte. Jeg får vondt av ungen og kompenserer med å bli for ettergivende. Jobber med å bli mer tydelig. Å oppdra barn er det vanskeligste jeg har vært borti... Barn påvirker oss så sterkt. Som forelder har man også mindre energi enn en gjennomsnittlig pensjonist og det er derfor vanskelig å reagere korrekt i alle situasjoner. Det er mye lettere og vurdere andre utenfra. Ikke er du påvirket av følelser og antagelig mye mer opplagt. 

Anonymkode: 249e2...120

[atropos]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Læreren min var alene med 21 stk i første klasse, dette var andre halvdel av 80-tallet. Det var ikke problematferd. Var virkelig hele foreldregruppen så gode oppdragere den gang? Jeg må si at jeg lurer på hvilke forandringer som har skjedd. 

Anonymkode: be7e1...fb5

Jeg tror ikke alle foreldre var like gode den gang, men majoriteten hadde nok en tydeligere grensesetting enn i dag. I dag har jeg et inntrykk av at mange barn får drive litt fritt. Det har også med størrelser på klassene å gjøre. Jeg jobber på en liten bygdeskole med under ti elever i klassen. Der har jeg selvsagt ikke noe problem med læringsmiljøet. Men har en venninne som jobber i første klasse i Oslo. Hun har 28 elever alene, der sju av elevene trenger å følges opp litt ekstra. (Ingen diagnoser, så ikke krav på assistent) Da er det umulig å holde styr på alle elever. 

Det er også forskjell på at elevene/barna hører på en autoritær person i bhg/skole og at de har god oppdragelse. Jeg har ikke noe problem med å sette meg i respekt hos barn, men det hjelper jo lite hvis de respekterer meg, men driter i skoleassistenten ute i friminuttet.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Neinøff said:

Det må såklart være en balanse tilstede, men å ha klare grenser har vist seg å forme trygge barn og etter hvert voksne. Å vite hva som er greit og ikke greit, lov og ikke lov, og det som barn å ikke snakke i munnen på voksne er ikke annet enn fullstendig sunt. Barn som river ned ting, slår eller oppfører seg som et "problembarn" skriker etter grensesetting. Men det må såklart være rom for egne meninger, til en viss grad.

Og foreldrene trenger ikke å vinne med alt. 

Grenser i seg selv er bra og ikke et problem, men barnet må vite at foreldrene er tilstede og ikke har forlatt det i følelsesmessig forstand når grensene er satt og barnet trenger kanskje hjelp til å sette ting i en sammenheng. Hvis man som normalen bare ber et barn holde kjeft når han/hun bråker eller går vekk uten noen videre forklaring eller oppfølging vil ungen kanskje bli stille, men den følelsesmessige reaksjonen (sinne, redsel, osv) vil fortsatt pågå bak masken og forbli uregulert.

Et barn som slår trenger mest av alt at noen ser og snakker med han/hun om hvorfor han/hun slår og anerkjenner følelsene barnet har i tillegg til å få beskjed om at man ikke kan slå andre.

Anonymkode: c89c1...a1f

[AnonymBruker]

Har en venninne som er veldig pedagogisk og praktiserer TiO. Synes det var flott da hun fortalte om det. Men nå, men en 4 åring som utagerer (les: slår, klyper, lugger, biter) og hun sitter der og bare sier «nei,nei, det gjør vondt når du gjør XX», så tror jeg faktisk at man må finne en god blanding. Jeg er selv strengt oppdratt (sitte pent ved bordet, ikke hyle, ikke utøve vold, osv), samtidig som jeg har fått ros og kjærlighet. 

Anonymkode: d1409...29a

[minister-mio]

ts, hva legger du i å være pedagogisk? 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Barn trenger grensesetting - og foreldre har den oppgaven. Neglisjerer de det, så vil det gå utover dem selv i form av barn som ikke kan te seg, og det vil gå utover barna i neste runde.

Så din observasjon er korrekt - det er selvsagt ikke slik at barn bare "finner ut" hvordan man skal oppføre seg.

Anonymkode: cf50b...197

Enig i at barn trenger grenser, men etter at jeg fikk barn selv har jeg moderert meg noe. Jeg lar nemlig barnet vinne gjennom noen ganger, slik at enkelte grenser ikke er konsekvente hver dag. Dette er bevisst og det er da ting som jeg ikke anser superviktige. (Feks er tannpuss ikke forhandlingsbart, heller ikke varme klær, og det er aldri lov å stå på stolen ved måltider, og hun skal takke for gaver feks, men barnet kan feks få være oppe litt lenger i blant, eller gå med andre klær enn de jeg har lagt frem eller slippe tran en gang i mellom. Sjansen for at hun får viljen sin øker dersom hun argumenterer godt). 

Årsaken er at jeg vil at barnet skal oppleve at det kan påvirke en situasjon, at det har innflytelse. Jeg ble selv oppdratt slik at jeg kunne tøye reglene, men det var nok mest fordi min mot var sliten, ikke som bevisst pedagogikk, men det har ført til at jeg føler jeg kan påvirke ting, jeg gir ikke så lett opp. Jeg ønsker ikke et barn el voksen som bare føyer seg i ett og alt, ikke stiller spørsmål ved hvorfor ting er som de er.

Har venninner som er beinharde med ungene, feks «4-åringen (som griner pga innbilte monstre) får ikke komme opp i sengen om natten, for da har vi det sikkert gående til han er syv». De forklarer det alltid med at det er viktig med grenser. Men jeg opplever at disse barna virker mer utrygge (noe barnehage og skole bekrefter i følge disse foreldrene)..vet jo selvsagt ikke om det har noen sammenheng. Grenseløst er jo heller ikke bra, men jeg mener overdreven fokus på grenser heller ikke er optimalt.

Anonymkode: fd9cb...6c9

[Gjest Verv]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner noen som har fullstendig kontroll og kustus på deres unger. Barna har knapt egne meninger eller tør å ytre noe i frykt for å virke "frekke" Dette er foreldre som alltid er konsekvente og "mutte"

Vet ikke om dette er så bra, men så klart så er barna alltid veloppdragne.

Anonymkode: c6022...668

Min mening her er at foreldrene høres ut som å utøve en elendig barneoppdragelse - å ha fullstendig kontroll og kustus på sine barn, slik at de er redd for å ytre seg og mene noe, høres mer ut som skadelidende oppdragelse enn utviklende. Barn bør da bli hørt og sett, for å utvikle seg som individer med selvtillit, kunnskap og tillit til andre mennesker, ikke minst å føle seg verdifull, for å nevne noe. Dette er da vel ikke pedagogikk men kanskje mer som maktovergrep i mine øyne? Trist å høre, uansett. Synd i barna. 

[AnonymBruker]

Du snakker om barn som ikke opplever grensesetting og blir utrygge. Set er noe helt annet enn en pedagogisk tilnærming. Jeg synes du misbruker ordet litt.

Anonymkode: be1c7...5ce

[Zoey]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Enig i at barn trenger grenser, men etter at jeg fikk barn selv har jeg moderert meg noe. Jeg lar nemlig barnet vinne gjennom noen ganger, slik at enkelte grenser ikke er konsekvente hver dag. Dette er bevisst og det er da ting som jeg ikke anser superviktige. (Feks er tannpuss ikke forhandlingsbart, heller ikke varme klær, og det er aldri lov å stå på stolen ved måltider, og hun skal takke for gaver feks, men barnet kan feks få være oppe litt lenger i blant, eller gå med andre klær enn de jeg har lagt frem eller slippe tran en gang i mellom. Sjansen for at hun får viljen sin øker dersom hun argumenterer godt). 

Årsaken er at jeg vil at barnet skal oppleve at det kan påvirke en situasjon, at det har innflytelse. Jeg ble selv oppdratt slik at jeg kunne tøye reglene, men det var nok mest fordi min mot var sliten, ikke som bevisst pedagogikk, men det har ført til at jeg føler jeg kan påvirke ting, jeg gir ikke så lett opp. Jeg ønsker ikke et barn el voksen som bare føyer seg i ett og alt, ikke stiller spørsmål ved hvorfor ting er som de er.

Har venninner som er beinharde med ungene, feks «4-åringen (som griner pga innbilte monstre) får ikke komme opp i sengen om natten, for da har vi det sikkert gående til han er syv». De forklarer det alltid med at det er viktig med grenser. Men jeg opplever at disse barna virker mer utrygge (noe barnehage og skole bekrefter i følge disse foreldrene)..vet jo selvsagt ikke om det har noen sammenheng. Grenseløst er jo heller ikke bra, men jeg mener overdreven fokus på grenser heller ikke er optimalt.

Anonymkode: fd9cb...6c9

Liker stilen din. 

Jeg gjør mye av det samme, men har ikke bevisst vært av samme grunn. 

Barn som er redde og lei seg for alltid den trøsten de trenger, enten det er å ligge i sengen vår, eller at vi går ut og lyser med lommelykt i den skumle busken. Jeg tenker at dersom jeg ikke tar følelsene til barna mine alvorlig, hvem gjør det da? 

Og jeg lar dem også vinne kamper med forhandlinger. Oftest handler det om hva de skal ha på seg, i blant kan det være om å spise maten sin (ikke spise opp, men spise litt. Ble tvunget til å skrape tallerken når jeg var liten, så det er en av de tingene jeg unngår) eller hvilken film de skal se om to av dem er uenige. 

Det eneste jeg og mannen min er hjertens enige om er at de ikke vinner frem ved å bli sinte, hyle og skrike. Men "Nei, mamma, jeg vil ha dinosaurgenseren!" er helt okey, om den er ren og vi ikke skal i kirken. 

Har ikke tenkt over at dét kan bygge selvtillit. 

[AnonymBruker]

Ser for tiden på den svenske serien Bonusfamilien. Og irriterer meg grønn over hovedpersonen Lisa som overhode ikke skjønner at man skal være foreldre for sine barn og ikke bestevennene deres...

godt eksempel på elendig pedagogikk etter mitt syn....

Anonymkode: 6bc74...cd7

[AnonymBruker]

Vi passer egentlig veldig godt inn i det mønsteret.

Vi har tre barn, og har alltid praktisert oppdragelse med klare regler og konsekvenser. Det er ikke snakk om noe nazi, men nok til at de forstår at nå er det nok. Sier vi at vi tar fra de Ipaden i en uke, så gjør vi det. Sier vi at de ikke får bli med meg og handle, så får de ikke det. Sier jeg at de ikke får godteri FØR vi går inn i butikken, så får de ikke det. Men konsekvensene er alltid knyttet opp mot valg: du kan bli med på butikken, men du får ikke noe, du kan sitte fint, eller vi tar Ipaden osv.

Barna er selvsagt ikke alltid bare snille og greie, men vi som foreldre velger våre kamper. Er det et mål at barna ikke skal høres? De får herje på til en viss grad, før vi ber de roe ned. Da også i fare for å skade seg selv og hverandre.

Poenget er at de oppfører seg høflig og fint når vi er ute blant folk/ har besøk. Vi har alltid fått gode tilbakemeldinger fra bhg og skole, på at barna har mye empati og kan ta i mot beskjeder fra de voksne.

Eldste barnet er nå så godt som voksent, og vi ser (får tilbakemeldinger på) at h*n har blitt en trygg og god person, som står for egne meninger og stiller opp for andre.

Men jeg tror også at stemningen i hjemmet og lynnet til foreldrene spiller en stor rolle. Både mannen min og jeg er personer med lite sinne, og vi vippes ikke så lett av pinnen. Vi praktiserer mer beskjeder enn kjeft. Vi har det godt sammen og barna ser at foreldrene er velfungerende sosialt. Jeg vil påstå at vi har et harmonisk hjem, uten store konflikter og mye krangling. Det tror jeg har mye å si for hvordan barna oppfører seg.

De hører hva vi sier, men ser hva vi gjør.

Anonymkode: 87a23...117

[AnonymBruker]

Ts her. Ser at det har komt mange gode svar, skal sette meg ned og lese gjennom de senere i dag når jeg har tid.

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du snakker om barn som ikke opplever grensesetting og blir utrygge. Set er noe helt annet enn en pedagogisk tilnærming. Jeg synes du misbruker ordet litt.

Anonymkode: be1c7...5ce

9 timer siden, minister-mio skrev:

ts, hva legger du i å være pedagogisk? 

Skal prøve å gjøre meg så tydelig som mulig. I hovedinnlegget formulerer jeg meg dårlig. Det var ikke meningen å sidestille "pedagogisk" med "slapp", beklager det. Årsaken til at det ble slik var at jeg tenkte konkret på et par foreldre der begge er utdannet lærere. De hever så og si aldri stemmen, og det er forsåvidt ikke problematisk. Det jeg reagerer på er at de lar ungene gjøre akkurat hva de vil, med tidvise "nei, slutt med det der" i musestemme. Jeg har sett familien i både formelle selskapssituasjoner, men mest av alt i  hverdagssituasjoner. Slik har det vært siden barna ble født. Nå er barna i skolealder, og det hyles og herjes og grines hele tiden, ingen av de reagerer på foreldrene (eller andre), og dersom det en av hundre ganger faktisk blir en konsekvens, så legger de seg ned og sier at det var ikke deres feil eller at mor/far er stygge med dem eller at det er synd på dem. Foreldrene deres kaller dette en pedagogisk måte å oppdra barna på, men jeg forstår det ikke selv.

For meg er en pedagogisk oppdragelse bygd på tilpasning til barnet. Klare og tydelige grenser, men åpenhet for individuelle forskjeller, personlighet og følelser. Men når jeg ser f.eks det jeg beskriver i forrige avsnitt, så blir jeg usikker og det var litt derfor jeg startet tråden.

- Ts

Anonymkode: 9eda0...b23