Foreldre og veloppdragne barn

[AnonymBruker]

Først vil jeg understreke at jeg selv ikke har barn og at alt jeg skriver nedenfor er utelukkende basert på ting jeg har sett og tolket selv. Jeg vet at jeg som barnløs ikke kan uttale meg 100% om barn og oppdragelse, og at folk med barn selvsagt vet mye, mye mer enn meg.

Jeg har mange barn i familien, fra 2 - 12 år, både gutter og jenter. Jeg har også mange venner som har barn i 2-6 årsalderen.

Jeg ser et klart mønster i hvordan foreldrene velger å oppdra barna, og hvor veloppdragne barna er. "En selvfølgelig" tenker du kanskje, men det er her jeg ønsker å høre andres tanker og meninger. 

De foreldrene som er "slappe", myke og pedagogiske, har barn som skriker og gnåler og herjer. De viser tilnærmet ingen respekt for foreldrene sine, tar ikke nei for et nei, hyler og gjør seg selv stakkarslige når de ikke får det som de vil.

Så er det noen av barna som har foreldre som er veldig konsekvente, sier nei på en ordentlig måte og setter klare grenser. De er ikke "harde", jeg har selv vokst opp med omsorgsvikt og vet godt hvor grensene går, men de er opptatt av å lære barna respekt og folkeskikk. Og de barna er snille, respektfulle og ordentlige. De kan fint herje, mase, tulle, være ulydige, men de tar beskjeder, de vet hva som er greit og ikke, og de oppfører seg slik folk skal oppføre seg.

Og da tenker jeg selvsagt at alt kommer an på oppdragelsen, og når jeg ser barn som oppfører seg som babyer, så blir jeg litt provosert på foreldrene som "lar" de styre alt på den måten.

Men samtidig så tenker jeg jo at "barn er barn". De vet jo ikke bedre. Så barn kan vel bli ufordragelige uansett hvor ordentlig oppdragelsen er?

Anonymkode: 9eda0...b23

[AnonymBruker]

Ja, noen barn blir som de blir helt uavhengig av oppdragelsen. 

Anonymkode: a602e...d46

[Gjest N-Nøff]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg understreke at jeg selv ikke har barn og at alt jeg skriver nedenfor er utelukkende basert på ting jeg har sett og tolket selv. Jeg vet at jeg som barnløs ikke kan uttale meg 100% om barn og oppdragelse, og at folk med barn selvsagt vet mye, mye mer enn meg.

Jeg har mange barn i familien, fra 2 - 12 år, både gutter og jenter. Jeg har også mange venner som har barn i 2-6 årsalderen.

Jeg ser et klart mønster i hvordan foreldrene velger å oppdra barna, og hvor veloppdragne barna er. "En selvfølgelig" tenker du kanskje, men det er her jeg ønsker å høre andres tanker og meninger. 

De foreldrene som er "slappe", myke og pedagogiske, har barn som skriker og gnåler og herjer. De viser tilnærmet ingen respekt for foreldrene sine, tar ikke nei for et nei, hyler og gjør seg selv stakkarslige når de ikke får det som de vil.

Så er det noen av barna som har foreldre som er veldig konsekvente, sier nei på en ordentlig måte og setter klare grenser. De er ikke "harde", jeg har selv vokst opp med omsorgsvikt og vet godt hvor grensene går, men de er opptatt av å lære barna respekt og folkeskikk. Og de barna er snille, respektfulle og ordentlige. De kan fint herje, mase, tulle, være ulydige, men de tar beskjeder, de vet hva som er greit og ikke, og de oppfører seg slik folk skal oppføre seg.

Og da tenker jeg selvsagt at alt kommer an på oppdragelsen, og når jeg ser barn som oppfører seg som babyer, så blir jeg litt provosert på foreldrene som "lar" de styre alt på den måten.

Men samtidig så tenker jeg jo at "barn er barn". De vet jo ikke bedre. Så barn kan vel bli ufordragelige uansett hvor ordentlig oppdragelsen er?

Anonymkode: 9eda0...b23

Du har barn som tåler tilsnakk og barn som trenger en annen tilnærmingsmåte. Barn er mildt sagt forskjellige, MEN.. et stort men... Jeg har aldri møtt barn, av foreldre som praktiserer fri oppdragelse, som har vært omgjengelige på noen som helst måte. Så det hjelper ikke akkurat! 

[AnonymBruker]

Det virker ikke som om du har noe særlig peiling på pedagogikk hvis du tror det handler om å være slapp og myk. Men det er jo en typisk uttalelse fra folk som ikke har snøring om ulike pedagogiske tilnærmelser. 

Anonymkode: 004d5...1e7

[AnonymBruker]

Hvordan kunne du tenkt deg å bli oppdratt, ts?

Jeg ble slått og behandlet som en idiot. faren min var knallhard, jeg ble aldri møtt som medmenneske, jeg ble aldri møtt som individ

Jeg lærte at man må behandle andre mennesker som sarte individer som ikke tåler noe før de blir aggressive eller sure. 

Per idag behandler jeg andre mennesker som dritt, fordi jeg selv ble behandlet som dritt. Jeg skylder ingen mennesker noe, ingen var der for å støtte meg, så jeg er ikke her for å støtte andre.

Anonymkode: 65eea...839

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på hvordan barn reagerer på oppdragelse også. Stebarnet har vært en engel og trengt veldig lite irettesettelse. Fellesbarnet er veldig egenrådig og lar det gå sport i å være ulydig. Lite respekt for om vi blir strenge, h*n synes det er veldig morsomt å f.eks observere reaksjoner ved illskriking innendørs og gir seg først ved konsekvent bæring ut på gangen igjen og igjen. 

Vi må velge kampene litt med fellesbarnet. Overse når h*n klatrer på bordet hjemme f.eks, for alt tilsnakk og fjerning fra bordet virket mot sin hensikt. Det nytter ikke å snakke hardt til barnet.

Jeg hadde sett for meg en annerledes oppdragerstil, men har justert litt når jeg ser hva slags barn jeg jobber med. Å dressere barnet til full lydighet tror jeg vil kreve skyts som ikke er forsvarlig å utsette er lite barn for.

Anonymkode: be7e1...fb5

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker ikke som om du har noe særlig peiling på pedagogikk hvis du tror det handler om å være slapp og myk. Men det er jo en typisk uttalelse fra folk som ikke har snøring om ulike pedagogiske tilnærmelser. 

Anonymkode: 004d5...1e7

 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kunne du tenkt deg å bli oppdratt, ts?

Jeg ble slått og behandlet som en idiot. faren min var knallhard, jeg ble aldri møtt som medmenneske, jeg ble aldri møtt som individ

Jeg lærte at man må behandle andre mennesker som sarte individer som ikke tåler noe før de blir aggressive eller sure. 

Per idag behandler jeg andre mennesker som dritt, fordi jeg selv ble behandlet som dritt. Jeg skylder ingen mennesker noe, ingen var der for å støtte meg, så jeg er ikke her for å støtte andre.

Anonymkode: 65eea...839

Takk for svar begge to, men jeg tror ikke at dere har lest hovedinnlegget mitt veldig nøye.

For det første sier jeg jo at jeg er fult klar over at jeg ikke har peiling. Det er jo nettopp derfor jeg lufter tankene mine. Jeg sier at det jeg skriver er basert på mine inntrykk og tolkninger - jeg vet jo egentlig ingenting!

For det andre, så skriver jeg også at jeg selv har vokst opp under omsorgsvikt. Jeg ble også utsatt for både fysiske avstraffelser og psykisk mishandling. Ingenting av dette hører hjemme i en barneoppdragelse, og når jeg snakker om en konsekvent oppdragelse så tenker jeg på normale grenser, ikke vold og overgrep.

Hele grunnen til at jeg lufter tankene mine, inkludert refleksjon rundt min egen manglende kunnskap, er fordi jeg ønsker å lære. Jeg har ikke peiling på barn og vet ikke om jeg vil ha barn, men jeg vil gjerne lære meg å kjenne bedre.

- Ts

Anonymkode: 9eda0...b23

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Neinøff skrev:

Du har barn som tåler tilsnakk og barn som trenger en annen tilnærmingsmåte. Barn er mildt sagt forskjellige, MEN.. et stort men... Jeg har aldri møtt barn, av foreldre som praktiserer fri oppdragelse, som har vært omgjengelige på noen som helst måte. Så det hjelper ikke akkurat! 

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er stor forskjell på hvordan barn reagerer på oppdragelse også. Stebarnet har vært en engel og trengt veldig lite irettesettelse. Fellesbarnet er veldig egenrådig og lar det gå sport i å være ulydig. Lite respekt for om vi blir strenge, h*n synes det er veldig morsomt å f.eks observere reaksjoner ved illskriking innendørs og gir seg først ved konsekvent bæring ut på gangen igjen og igjen. 

Vi må velge kampene litt med fellesbarnet. Overse når h*n klatrer på bordet hjemme f.eks, for alt tilsnakk og fjerning fra bordet virket mot sin hensikt. Det nytter ikke å snakke hardt til barnet.

Jeg hadde sett for meg en annerledes oppdragerstil, men har justert litt når jeg ser hva slags barn jeg jobber med. Å dressere barnet til full lydighet tror jeg vil kreve skyts som ikke er forsvarlig å utsette er lite barn for.

Anonymkode: be7e1...fb5

Takk for innspillene deres. Det avhenger nok mye av barnet, som dere sier. Likevel klarer jeg liksom ikke helt å forstå det når jeg ser foreldre som lar barna gjøre som de vil, for så å klage over at de ikke hører etter når foreldrene sier ifra. Er det da en strategi de velger (å la barna få holde fritt på)? Det er jo (for meg) ikke så veldig rart når barna da nekter å høre etter når man først sier nei?

- Ts

Anonymkode: 9eda0...b23

[Zoey]

Noe oppførsel reagerer man på, noe er best å overse. Mange barn reagerer også mye bedre på positiv forsterkning eller kritikk og tilsnakk. I tillegg så er barn i besøks-situasjon ofte litt mer voldsomme enn barn i grå hverdag, spesielt i førskolealder. Det er mye spenning kanskje, glede og forventning, ønske om oppmerksomheten til den man har eller er besøk hos... og de har ikke alltid nok språk til å få det ut, så det kommer ut fysisk. 

På toppen av det hele så kan samme foreldrepar med samme tilnærming til oppdragelse få svært ulike barn. Min beste kilde til dette er min venninne tvillinger på fem, at jeg har tre unger selv og at jeg har flere søsken selv. 

Jeg har en rabagast og en rolig unge og en for ung til å vite helt ennå. De blir oppdradd svært likt, vi ser dem jo an sol individ, men vi har samme regler og stil når det gjelder å sitte ved bordet, pent på stolen, ikke hoppe i sofaen, ikke rope inne, være snille med hverandre og spørre pent osv. 

De lærer i ulik fart, de har ulikt energinivå og de har ulike språkkunnskap. 

Ene barnet mitt snakket i setninger mye tidligere enn det andre og var ikke like utagerende. Kanskje tilfeldig men kanskje en av mange små dråper som til slutt gir et resultat. 

Jeg tror ikke det går an å forenkle det heeelt sånn som du gjør. 

Samtidig tror jeg at alle barn trenger faste rammer og regler som er tydelig kommunisert til dem på en måte de forstår. Uten, så får man barn som ikke vet hva som er forventet, som kan bli forvirret av latter ene gangen man hopper i sofaen og kjeft den neste og dermed ikke vet hva som er riktig eller ikke. 

Men jeg tror man kan være veldig myk og samtidig bestemt. Man kan også velge sine kamper, og la barna vinne små kamper ofte, for i den alderen du snakker om, så oppdager de fri vilje og de utøver den med all lidenskap de klarer å samle sammen. (Les: trassalderen). At noen lar barnet vinne gjennom kan kanskje sees på som at de er slappe.

Men synes dette blir litt for forenklet og generelt til å kunne kommentere helt hvor enig eller ikke jeg er med deg. 

[AnonymBruker]

Hemmeligheten ligger i å anerkjenne barnet samtidig som man setter grenser og dermed veieleder barnet. Igjen og igjen. At barn er snille, rene i tøyet og veloppdragne sier ingenting om hvordan barnet egentlig har det. Barn kan være mestre i skuespill og de lærer å navigere i verden ut fra de forutsetningene de blir gitt.

Anonymkode: c89c1...a1f

[AnonymBruker]

Pedagogikk handler ikke om å være ettergivende, eller noe annet av det du skisserte i første eksempel. 

Anonymkode: 65bd5...a8b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Zoey skrev:

Noe oppførsel reagerer man på, noe er best å overse. Mange barn reagerer også mye bedre på positiv forsterkning eller kritikk og tilsnakk. I tillegg så er barn i besøks-situasjon ofte litt mer voldsomme enn barn i grå hverdag, spesielt i førskolealder. Det er mye spenning kanskje, glede og forventning, ønske om oppmerksomheten til den man har eller er besøk hos... og de har ikke alltid nok språk til å få det ut, så det kommer ut fysisk. 

På toppen av det hele så kan samme foreldrepar med samme tilnærming til oppdragelse få svært ulike barn. Min beste kilde til dette er min venninne tvillinger på fem, at jeg har tre unger selv og at jeg har flere søsken selv. 

Jeg har en rabagast og en rolig unge og en for ung til å vite helt ennå. De blir oppdradd svært likt, vi ser dem jo an sol individ, men vi har samme regler og stil når det gjelder å sitte ved bordet, pent på stolen, ikke hoppe i sofaen, ikke rope inne, være snille med hverandre og spørre pent osv. 

De lærer i ulik fart, de har ulikt energinivå og de har ulike språkkunnskap. 

Ene barnet mitt snakket i setninger mye tidligere enn det andre og var ikke like utagerende. Kanskje tilfeldig men kanskje en av mange små dråper som til slutt gir et resultat. 

Jeg tror ikke det går an å forenkle det heeelt sånn som du gjør. 

Samtidig tror jeg at alle barn trenger faste rammer og regler som er tydelig kommunisert til dem på en måte de forstår. Uten, så får man barn som ikke vet hva som er forventet, som kan bli forvirret av latter ene gangen man hopper i sofaen og kjeft den neste og dermed ikke vet hva som er riktig eller ikke. 

Men jeg tror man kan være veldig myk og samtidig bestemt. Man kan også velge sine kamper, og la barna vinne små kamper ofte, for i den alderen du snakker om, så oppdager de fri vilje og de utøver den med all lidenskap de klarer å samle sammen. (Les: trassalderen). At noen lar barnet vinne gjennom kan kanskje sees på som at de er slappe.

Men synes dette blir litt for forenklet og generelt til å kunne kommentere helt hvor enig eller ikke jeg er med deg. 

Takk for at du delte et så godt svar  Syns at det gav en fin innsikt i det jeg tenker på. Jeg vet at jeg forenklet det veldig i hovedinnlegget, men det var mest for å få frem ytterpunktene av hva jeg har sett av oppdragelse. Burde nok ha fått det bedre frem. Det er ikke meninger som jeg har bestemt meg for å ha, det er mer det jeg har observert.

Men jeg skjønner jo veldig godt nå at barneoppdragelse er et spekter av ulike tilnærmingsmåter, og at det som regel avhenger av barnet.

Anonymkode: 9eda0...b23

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pedagogikk handler ikke om å være ettergivende, eller noe annet av det du skisserte i første eksempel. 

Anonymkode: 65bd5...a8b

Nei, jeg uttrykte meg uvitende. Fult klar over det.

- Ts

Anonymkode: 9eda0...b23

[AnonymBruker]

Kjenner noen som har fullstendig kontroll og kustus på deres unger. Barna har knapt egne meninger eller tør å ytre noe i frykt for å virke "frekke" Dette er foreldre som alltid er konsekvente og "mutte"

Vet ikke om dette er så bra, men så klart så er barna alltid veloppdragne.

Anonymkode: c6022...668

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Kjenner noen som har fullstendig kontroll og kustus på deres unger. Barna har knapt egne meninger eller tør å ytre noe i frykt for å virke "frekke" Dette er foreldre som alltid er konsekvente og "mutte"

Vet ikke om dette er så bra, men så klart så er barna alltid veloppdragne.

Anonymkode: c6022...668

og slik skapes følelsesmessige problemer og personlighetsforstyrrelser i voksen alder.

Anonymkode: c89c1...a1f

[AnonymBruker]

Barn trenger grensesetting - og foreldre har den oppgaven. Neglisjerer de det, så vil det gå utover dem selv i form av barn som ikke kan te seg, og det vil gå utover barna i neste runde.

Så din observasjon er korrekt - det er selvsagt ikke slik at barn bare "finner ut" hvordan man skal oppføre seg.

Anonymkode: cf50b...197

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg understreke at jeg selv ikke har barn og at alt jeg skriver nedenfor er utelukkende basert på ting jeg har sett og tolket selv. Jeg vet at jeg som barnløs ikke kan uttale meg 100% om barn og oppdragelse, og at folk med barn selvsagt vet mye, mye mer enn meg.

Jeg har mange barn i familien, fra 2 - 12 år, både gutter og jenter. Jeg har også mange venner som har barn i 2-6 årsalderen.

Jeg ser et klart mønster i hvordan foreldrene velger å oppdra barna, og hvor veloppdragne barna er. "En selvfølgelig" tenker du kanskje, men det er her jeg ønsker å høre andres tanker og meninger. 

De foreldrene som er "slappe", myke og pedagogiske, har barn som skriker og gnåler og herjer. De viser tilnærmet ingen respekt for foreldrene sine, tar ikke nei for et nei, hyler og gjør seg selv stakkarslige når de ikke får det som de vil.

Så er det noen av barna som har foreldre som er veldig konsekvente, sier nei på en ordentlig måte og setter klare grenser. De er ikke "harde", jeg har selv vokst opp med omsorgsvikt og vet godt hvor grensene går, men de er opptatt av å lære barna respekt og folkeskikk. Og de barna er snille, respektfulle og ordentlige. De kan fint herje, mase, tulle, være ulydige, men de tar beskjeder, de vet hva som er greit og ikke, og de oppfører seg slik folk skal oppføre seg.

Og da tenker jeg selvsagt at alt kommer an på oppdragelsen, og når jeg ser barn som oppfører seg som babyer, så blir jeg litt provosert på foreldrene som "lar" de styre alt på den måten.

Men samtidig så tenker jeg jo at "barn er barn". De vet jo ikke bedre. Så barn kan vel bli ufordragelige uansett hvor ordentlig oppdragelsen er?

Anonymkode: 9eda0...b23

Jeg tror dine tanker stemmer ganske godt med virkeligheten. Vi har en konsekvent og klar måte å oppdra på og det er liten tvil hva som forventes av dem og de er stort sett veloppdragne og viser respekt. De gangene de oppfører seg på en uakseptabel måte henter de seg kjapt inn igjen ved ett enkelt tilsnakk. Vi har brukt mye ting på å få dem til å forstå at man oppfører seg ordentlig og har man en dårlig dag/er sint/lei seg så er det helt Ok men det er ikke Ok å være frekk, sutre, hyle, snakke tilbake osv. Barna er veldig forskjellige så jeg er usikker på om barn må ha en viss type personlighet for å oppføre seg ordentlig da våre er forskjellige som natt og dag i temperament og i personlighetene generelt. Vi ser mange rundt oss med barn som ikke hører, konstant avbryter voksne, utagerer, sutrer og generelt er litt slitsomme å være rundt. Den rød tråden blandt foreldrene er at de er slik du beskriver. Jeg syntes synd på barna da de rett og slett ikke blir forberedt på verden og at de ikke kommer til å bli behandlet med de samme silkehanskene av andre. I tillegg føler jeg at foreldrene ikke er så linje til å hjelpe dem med å regulere følelsene sine og samtidig sette grenser for hvordan de skal håndtere dem. Min erfaring er at man må tidlig begynne med grensesetting og jeg blir rett og slett litt oppgitt når jeg ser 3 åringer som hyler og bærer seg, avbryter og generelt skaper situasjoner hvor man ikke kan ha en samtale med foreldrene mens foreldrene igjen og igjen sier at er ikke skal gjøre det og truer med konsekvenser som de aldri fyller opp og stort sett prøver å dytte enten telefonen eller iPaden i hendene til barna for å distrahere dem. 

Anonymkode: f3232...a07

[moroklompen]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tror dine tanker stemmer ganske godt med virkeligheten. Vi har en konsekvent og klar måte å oppdra på og det er liten tvil hva som forventes av dem og de er stort sett veloppdragne og viser respekt. De gangene de oppfører seg på en uakseptabel måte henter de seg kjapt inn igjen ved ett enkelt tilsnakk. Vi har brukt mye ting på å få dem til å forstå at man oppfører seg ordentlig og har man en dårlig dag/er sint/lei seg så er det helt Ok men det er ikke Ok å være frekk, sutre, hyle, snakke tilbake osv. Barna er veldig forskjellige så jeg er usikker på om barn må ha en viss type personlighet for å oppføre seg ordentlig da våre er forskjellige som natt og dag i temperament og i personlighetene generelt. Vi ser mange rundt oss med barn som ikke hører, konstant avbryter voksne, utagerer, sutrer og generelt er litt slitsomme å være rundt. Den rød tråden blandt foreldrene er at de er slik du beskriver. Jeg syntes synd på barna da de rett og slett ikke blir forberedt på verden og at de ikke kommer til å bli behandlet med de samme silkehanskene av andre. I tillegg føler jeg at foreldrene ikke er så linje til å hjelpe dem med å regulere følelsene sine og samtidig sette grenser for hvordan de skal håndtere dem. Min erfaring er at man må tidlig begynne med grensesetting og jeg blir rett og slett litt oppgitt når jeg ser 3 åringer som hyler og bærer seg, avbryter og generelt skaper situasjoner hvor man ikke kan ha en samtale med foreldrene mens foreldrene igjen og igjen sier at er ikke skal gjøre det og truer med konsekvenser som de aldri fyller opp og stort sett prøver å dytte enten telefonen eller iPaden i hendene til barna for å distrahere dem. 

Anonymkode: f3232...a07

Mente ikke å bli anonym over her. Generelt vil jeg si at mye av oppdragelsen jeg ser i Norge er slapp, konfliktsky og veldig preget av å gjøre barna sine bjørnetjenester ved å ikke sette grenser.

[AnonymBruker]

Oppdragelse har noe å si, men personlighet har mer. Det tror jeg de fleste flerbarnsforeldre opplever som et litt sjokk. Man tror man har langt mer å si gjennom oppdragelse enn det man har. Da snakker jeg ikke om ytterligheter som "fri oppdragelse" og "ekstrem vold", men innenfor de rammene de fleste av oss foreldre befinner seg. 

Feilen man ofte gjør er å se viltre unger og "myke foreldre" + mildt strenge foreldre + veloppdragne barn og tenke at ungene er viltre fordi foreldrene er myke, og at ungene er lydige fordi foreldrene er strenge.

I virkeligheten er det også omvendt. Om du har barn som nokså lett godtar korrekser, da bruker du selvsagt det. Om du har barn som i offentligheten lager vanvittige timinutters-scener hvis du hever stemmen, ja da prøver du gjerne andre ting. Og du velger dine kamper.

Barn oppdrar foreldrene i nestenlike stor grad som omvendt ...

Anonymkode: da860...885

[AnonymBruker]

7 minutter siden, moroklompen skrev:

Mente ikke å bli anonym over her. Generelt vil jeg si at mye av oppdragelsen jeg ser i Norge er slapp, konfliktsky og veldig preget av å gjøre barna sine bjørnetjenester ved å ikke sette grenser.

Jeg har nettopp vært i et sånt forhold der jeg som stefar satte grenser og regler. Men min ex. hadde en oppdragelse som var slapp og konfliktsky. Datteren var frekk,sutrete og grinetet hver dag.  Holdt ut i 5 år sammen med de. Men nå merker jeg at det er bra at jeg bor for meg selv ,da dette gikk ut over mitt humør og psyke.

Anonymkode: 4179a...a99