Hva skal man forvente av barnefar?

[Gjest NotNaomi]

2 minutter siden, Anonym979 skrev:

Å joda, han lovet at da skulle det bli helt andre boller, men det ble det ikke.

han gjør vel akuratt det han vil, alt fra å se på tv, sitte på telefon osv.

Jeg fatter ikke sånt jeg,men du er jo etter å ha lest her inne slett ikke den enestexsom oplever det.Du har to barn i likhet med mange her inne.Har ikke disse fedrene fedre selv som har vært tilstede? Ingen gode og normale forbilder? Eller?

Kan du ikke bare si at du tar en venninnedag,handledag eller annet så han får barnet alene? Da må han jo.

[Anonym979]

2 minutter siden, Sillyline skrev:

Da gir du de alenetid mens du drar bort en tur, for da må han pent ta ansvaret. Så klart han ikke gjør det når han vet at du er der og fikser det.

Jo har tenkt mye på det, har bare ikke likt tanken på at guttungen blir en «prøvekanin»😅 men ser absolutt at det kunne vært en løsning

[Gjest NotNaomi]

Akkurat nå, Anonym979 skrev:

Jo har tenkt mye på det, har bare ikke likt tanken på at guttungen blir en «prøvekanin»😅 men ser absolutt at det kunne vært en løsning

Den tanken er litt feil.Mødre må jo også slippe fedrene til og vise dem tillit.Klart han klarer når han har barnet!

[Anonym979]

4 minutter siden, NotNaomi skrev:

Den tanken er litt feil.Mødre må jo også slippe fedrene til og vise dem tillit.Klart han klarer når han har barnet!

Du har rett, burde vise han mere tillitt🤔 kanskje det kan endre noe🤔 er bare når man føler at barnefar ikke har interesse av å lære så er det vanskelig å gi dem tillitt på at de klarer det alene

[Perle]

20 minutter siden, Anonym979 skrev:

Ts?

nei han er ikke tilbakestående, han har bare ikke gjort nok til at jeg hadde følt meg trygg til å overlate barnet hos han i lengre tid

Han har ikke hatt innteresse av å sette seg inn i rutinene til barnet.

Hva er det han er så opptatt med da? "Hjemmeværende" sa du, er det det samme som å klø seg i rompa og å game? 

[Anonym979]

4 minutter siden, Perle skrev:

Hva er det han er så opptatt med da? "Hjemmeværende" sa du, er det det samme som å klø seg i rompa og å game? 

Haha😂 ja akuratt det samme😂 han er jobbsøker

[Gjest GoldenLioness]

1 time siden, Anonym979 skrev:

Ts?

nei han er ikke tilbakestående, han har bare ikke gjort nok til at jeg hadde følt meg trygg til å overlate barnet hos han i lengre tid

Han har ikke hatt innteresse av å sette seg inn i rutinene til barnet.

Gå ut og overlat ungen til han. Med mindre du er redd han dreper ungen så er det beste å bare stole på at han takler det og la han lære på den tøffe måten.

Ofte er det sånn at mødrene blir for opptatt av å gjøre ting på sin måte slik at mannen faktisk bare backer ut fordi alt han gjør blir galt i mors øyne...

[AnonymBruker]

Jeg tror at det eneste som hjelper er å gi ham tillit, og prøve å legge bort nykkene om at alt skal bli gjort på din måte😉

Med det mener jeg at poden ikke nødvendigvis behøver å ha på seg matchende bukse, body og lue, og kanskje tåle å se at han ikke blir tørket med en klut i samme sekund som han griser seg ut. 

Jeg tror at mange fedre er redd for å slippe til, og at de derfor blir passive. De prøver å unngå sure kommentarer og stikk for at de kanskje gjør noe feil, og tenker at det er bedre at mor gjør det selv.

Prøv å trekke deg litt tilbake, når du overlater ansvaret til ham, og skryt av ham når du ser de har et godt samspill. Det vil styrke hans selvfølelse og få ham mer på banen.

Å ta deg en tur ut er en god ide. På den måten blir han bedre kjent med sønnen sin på egenhånd og hans rutiner.

Det er jo en selvfølge at en far skal ta del i sønnens liv, ikke bare sitte passiv foran TV’en. 

Anonymkode: 6845f...0e8

[Anonym979]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at det eneste som hjelper er å gi ham tillit, og prøve å legge bort nykkene om at alt skal bli gjort på din måte😉

Med det mener jeg at poden ikke nødvendigvis behøver å ha på seg matchende bukse, body og lue, og kanskje tåle å se at han ikke blir tørket med en klut i samme sekund som han griser seg ut. 

Jeg tror at mange fedre er redd for å slippe til, og at de derfor blir passive. De prøver å unngå sure kommentarer og stikk for at de kanskje gjør noe feil, og tenker at det er bedre at mor gjør det selv.

Prøv å trekke deg litt tilbake, når du overlater ansvaret til ham, og skryt av ham når du ser de har et godt samspill. Det vil styrke hans selvfølelse og få ham mer på banen.

Å ta deg en tur ut er en god ide. På den måten blir han bedre kjent med sønnen sin på egenhånd og hans rutiner.

Det er jo en selvfølge at en far skal ta del i sønnens liv, ikke bare sitte passiv foran TV’en. 

Anonymkode: 6845f...0e8

Takk for masse gode råd😃

[AnonymBruker]

Jeg opplevde også at det var mest jeg som var sammen med babyen i starten. Barnefaren og jeg var samboere, så han hadde barnet rundt seg hele tiden, men likevel ble det mest meg som puslet med barnet, lekte og alt. Han skiftet bleier om jeg ba om det, nektet ikke, men det var liksom sånn hele tiden at han måtte mases på eller bes om å gjøre noe. Det var liksom ikke snakk om å sjekke barnet selv og si "Her trengs det ny bleie, jeg går og ordner det". Det var jeg som måttte sjekke bleien, finne ut om det var behov for skift eller ei, og så be faren om å skifte om jeg nå ville det.

Barnets far hadde også en hobby som krevde en hel del tid i hele sommerhalvåret. Barnet var født på våren. Så hele det første halvåret til barnet, så var jeg stort sett alene med stell, pass og omsorg i alle helgene. Da var barnefar avgårde på egne hobbytreff. Han virket generelt uinteressert i barnet, og jeg var dypt skuffet. Jeg klagde lite, men sa i fra en sjelden gang i blant uten at noen forandring skjedde.

Jeg tror aldri det gikk opp for barnefaren hvor stor skade han gjorde på forholdet, mine følelser og respekten for han, denne oppførselen hadde. Å ikke engasjere seg i sitt eget barn, å overlempe all jobb til meg, frekt og freidig etter at vi begge var enige om å få barn..... det ødela mine følelser for han iallfall.

Dette pågikk helt frem til barnet rundet omtrent 8 måneder. Da begynte barnet å vise mer personlighet, og blant annet viste barnet nå stor gjensynsglede og lo mot faren sin når han kom hjem fra jobben om dagene. Dette virket. Fra å være en liten bylt som bare lå og vrælte, bæsjet og spiste eller ammet, ble det nå et BARN med personlighet. Et lite menneske. Fra da av ble faren straks mere interessert, og jeg begynte like etterpå også å kreve av han at han tok sin halvpart av våkenetter. Dette gjorde han i én uke før han begynte å sutre, men tok seg raskt sammen da jeg påpekte at jeg hadde gjort det hver natt i 9 måneder uten å klage en eneste gang....

Alt i alt - barnet måtte rett og slett bli et lite menneske, ikke bare en bylt som lå der, før barnefaren fikk øya opp.

Til tross for at følelsene mine ble ødelagt i de første sårbare månedene etter fødselen, holdt jeg ut og var sammen med barnefaren i 15 år til. For barnets skyld.

Anonymkode: 09959...5d2

[Anonym979]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde også at det var mest jeg som var sammen med babyen i starten. Barnefaren og jeg var samboere, så han hadde barnet rundt seg hele tiden, men likevel ble det mest meg som puslet med barnet, lekte og alt. Han skiftet bleier om jeg ba om det, nektet ikke, men det var liksom sånn hele tiden at han måtte mases på eller bes om å gjøre noe. Det var liksom ikke snakk om å sjekke barnet selv og si "Her trengs det ny bleie, jeg går og ordner det". Det var jeg som måttte sjekke bleien, finne ut om det var behov for skift eller ei, og så be faren om å skifte om jeg nå ville det.

Barnets far hadde også en hobby som krevde en hel del tid i hele sommerhalvåret. Barnet var født på våren. Så hele det første halvåret til barnet, så var jeg stort sett alene med stell, pass og omsorg i alle helgene. Da var barnefar avgårde på egne hobbytreff. Han virket generelt uinteressert i barnet, og jeg var dypt skuffet. Jeg klagde lite, men sa i fra en sjelden gang i blant uten at noen forandring skjedde.

Jeg tror aldri det gikk opp for barnefaren hvor stor skade han gjorde på forholdet, mine følelser og respekten for han, denne oppførselen hadde. Å ikke engasjere seg i sitt eget barn, å overlempe all jobb til meg, frekt og freidig etter at vi begge var enige om å få barn..... det ødela mine følelser for han iallfall.

Dette pågikk helt frem til barnet rundet omtrent 8 måneder. Da begynte barnet å vise mer personlighet, og blant annet viste barnet nå stor gjensynsglede og lo mot faren sin når han kom hjem fra jobben om dagene. Dette virket. Fra å være en liten bylt som bare lå og vrælte, bæsjet og spiste eller ammet, ble det nå et BARN med personlighet. Et lite menneske. Fra da av ble faren straks mere interessert, og jeg begynte like etterpå også å kreve av han at han tok sin halvpart av våkenetter. Dette gjorde han i én uke før han begynte å sutre, men tok seg raskt sammen da jeg påpekte at jeg hadde gjort det hver natt i 9 måneder uten å klage en eneste gang....

Alt i alt - barnet måtte rett og slett bli et lite menneske, ikke bare en bylt som lå der, før barnefaren fikk øya opp.

Til tross for at følelsene mine ble ødelagt i de første sårbare månedene etter fødselen, holdt jeg ut og var sammen med barnefaren i 15 år til. For barnets skyld.

Anonymkode: 09959...5d2

Skjenner det igjen, skjønner godt den skuffelsen, og at det skader forholdet. Mange ganger tenker jeg for meg selv hvorfor jeg gidder. Guttungen nærmer seg 9 måneder nå og personligheten hans er godt igang, men er ikke stort forandring hos barnefaren fordet, men kan jo komme etterhvert, håper jeg.

ikke dårlig å holde ut i 15 år for barnets skyld.

[AnonymBruker]

Man bør kunne forvente (og kreve) at far gjør alt du gjør, til enhver tid. Er du også hjemmeværende? Uansett, hvis han er hjemme, bør han ta alt ansvar. Bare overlat det til ham. Bær barnet inn til han i senga om morgenen, og si: Han må stelles, kles og vi må spise frokost. Jeg tar en dusj. Etterpå må du taTeodor i dag, jeg har tenkt å gjøre ditten og datten av husarbeid, ta meg en tur til byen, dra og trene, gjøre noen ærend. Det passer godt med en trilletur i ...11-tiden , for da kan jeg amme rett før, og han kan sove. Handler du da inn til middag, så kan jeg lage den, vi spiser ca. kl.15, passer det for deg? Har du noen andre avtaler i dag, hvis ikke stikker jeg ut igjen i ettermiddag. Hvilke planer har du i morgen?

Hver dag må man ha en form for plan for dagen, du, han og barnet. Si til han rett ut at dette er altfor skjevt, at du føler deg som en alenemor, at dette blir krise når dere begge begynner å jobbe igjen, at det er i barnets og hans interesse at han kommer mer på banen. Hvis ikke er dere ikke en familie lengre. Ta en tur til familievernkontoret hvis det ikke blir endring. Men du må legge til rette for endring. Og vinkle det slik at det ikke er fordi du er lat, du har for mye å gjøre, du blir sliten, du klarer det ikke (for det gjør du jo). Det er fordi det blir bedre for alle tre at ting er bedre fordelt.

Anonymkode: 7ac34...1d5

[AnonymBruker]

Hei,

Vi er et par midt i 30 åra. Mannen har en mulig 40 års krise og vurderer brudd og innkjøp av motorsykkel. Prioriterer jobb, og jobber 160%. Dag, kveld og sen kveld..må han legge barnet så er han sur fordi han er så opptatt. Barnet merker jo dette.. Synes det er kjempevanskelig, jeg er jo ulykkelig av å bare være alene hjemme med barnet. Det går mot brudd tror jeg.  Han var også slik som mannen til Ts. tviler på han trillet barnet i det hele tatt når det var lite.

Virker som visse menn ikke er interessert i arbeidet som innebærer å ha familie. 

Anonymkode: 8c0df...713