Antidepressiva

[Gjest Moonshadow]

De fleste hadde begynt på pillene før de kom på huset og etter de som jobbet der så hvordan vi ble, fikk ikke nye begynne med de mens de var der.

[ivanka]

har det slått deg at det kan ha noe med å gjøre hvilket spesifikt legemiddel man bruker? det er forskjellige virkestoffer i de forskjellige ssri-merkene.

[Gjest Bellatrix]

Jeg har tenkt til å be legen om antidepressiva. Jeg trenger rett og slett å slappe av litt. Jeg er inne i en vanskelig prosess og bekymrer meg så mye for ting at jeg (bokstavelig talt) blir syk.

Selvfølgelig skal manikke bruke antidepressiva hvis man ikke virkelig trenger det, men noen ganger er det nødvendig. På samme måte som at man ikke bør dytte i seg smertestillende i hjytt og gevær, men noen ganger er smertene så store at man ikke klarer seg uten.

[Gjest Moonshadow]

har det slått deg at det kan ha noe med å gjøre hvilket spesifikt legemiddel man bruker? det er forskjellige virkestoffer i de forskjellige ssri-merkene.

Det er godt mulig. Men etter selv og ha testet to typer og fått samme virkning, så tørr ikke jeg teste noen flere.

[ivanka]

nei, sjønner jo det.

men det er altså ikke sånn at 92% av ssri-brukere blir suicidale av disse medisinene.

så jeg tror det må være en eller flere andre faktor(er) med i spillet her.

var alle (tidligere) rusmisbrukere?

[Gjest Moonshadow]

På kolektivet var vi det ja.. Det var jo ett rehabiliteringshjem.

[ivanka]

du ser at det blir litt spesielle omstendigheter å generalisere ut fra ikke sant?

blir litt vanskelig å sidestille utgangspunktet til noen som har kødda med hjernens kjemi over lengre tid med noen som har en biologisk betinget depresjonstilstand fra naturens side f.eks.

[Gjest Moonshadow]

Spessiel, ja. Men veldig mange av de som begynner på lykkepille, gjør det etter xtc bruk faktisk. Blitt mye ungdom med depresjoner etter partydop bølgene.

[ivanka]

ja, det er jeg fullstendig klar over. mdma ødelegger jo fullstendig serotoninbalansen i hjernen.

[Gjest Moonshadow]

ja' date=' det er jeg fullstendig klar over. mdma ødelegger jo fullstendig serotoninbalansen i hjernen.[/quote']

Den gjør det. Noe man veldig godt merker etter kort tids bruk.

[ivanka]

kanskje det bør forskes mer på hvordan ssri virker på tidligere ecstasybrukere.

men jeg vil fortsatt hevde at å generalisere fra dem til resten av befolkningen blir galt. det er en gruppe med spesielle problemer med serotoninet, og da er det ikke så rart om de generelt reagerer noe annerledes på serotoninreopptakshemmere enn andre med mer naturlige serotoninproblemer.

[Gjest Moonshadow]

kanskje det bør forskes mer på hvordan ssri virker på tidligere ecstasybrukere.

men jeg vil fortsatt hevde at å generalisere fra dem til resten av befolkningen blir galt. det er en gruppe med spesielle problemer med serotoninet, og da er det ikke så rart om de generelt reagerer noe annerledes på serotoninreopptakshemmere enn andre med mer naturlige serotoninproblemer.

De bør i allefall bli mer forsiktig med å gi pillen til ungdom som har brukt e. Virker som de tror den er løsningen for alle. Mange Leger gir ut lykkepillen alt for lett.

[ivanka]

De bør i allefall bli mer forsiktig med å gi pillen til ungdom som har brukt e.

høres nesten sånn ut.

[Gjest Anonymous]

Og det dere kommer fram til nå er vel at legene BØR være forsiktige med å skrive ut antidepressiva uten å kjenne godt nok til pasienten sin.

det er naivt å tro at ikke antidepressiva er en bedre løsning enn frisk luft for en med klinisk depresjon, men samtidig ER det mange faktorer som spiller inn (som Ivanka også sier - selv om jeg kanskje misforstår deg om jeg synes du virker litt "for" positiv til slike preparater). DERFOR trenger pasienten en utredning, og legen må sette seg inn i de nyeste statistikkene osv. Et godt eksempel på det er jo hva Slim beskriver av bivirkninger om man har brukt e i forveien, feks.

For en venn av meg ble forresten ikke løsningen på depresjonen antidepressiva/psykolog, men antidepressiva og filosof. Han trengte en ny innstilling til livet og verden og slikt, hadde ikke traumer og sånt som måtte bearbeides. Så når og i hvilken sammenheng man skriver ut resept er ikke gitt heeelt av seg selv.

[Gjest En med erfaring]

Etter å ha slitt med deprisjon selv, kan jeg si med sikkerhet at det er ingen som vet hva de snakker om før de har opplevd en depresjon selv.

Både jeg og mannen min hadde store problemer i forbindelse med at vi hadde gjeldsproblemer. Vi hadde slitt økonomisk i så mange år at vi ikke orket mer. Dette endte med deprisjon for oss begge. Mennen min var sykemeldt i et helt år fra jobben, mens jeg var sykemeldt i tre måneder, men ikke samtidig som han. Vi fikk antidepressiva hos legen vår, samtidig som han ga oss skikkelig oppførlging. Dette hjalp oss i den verste perioden, før vi fikk orden på problemene våre. Det er ingen tvil om at dette opplegget hjalp oss begge.

Selv om det hjalp oss, er det ikke sikkert dette er løsningen for alle. Jeg snakker kun av egen erfaring.

Til dere som tror dere vet hva dere snakker om. Ikke kom med velmenende råd hvis dere ikke har peiling. Det vanskeligste for oss var å få familie og venner til å forstå hva vi slet med. Vi ble rådet til å ta en tur i skogen for å få frisk luft, prøve å rett og slett ta oss sammen eller som min svoger sa: "alle kan være litt trøtte og slitne om høsten". Dette hjelper ikke i det hele tatt.

[Gjest Koriander-ikke innlogget]

Det er korrekt at man ser en sammenheng mellom bruk av antidepressiva og selvmord. Det virker imidlertid ikke som sammenhengen er like klar for alle her i forumet..

Hvis du er skikkelig deprimert er du oftest så langt nede og har så lite evne til å gripe fatt i situasjonen at selvmord ikke er et aktuelt tema for deg. Antidepressiva gjør at du kommer deg litt mer ovenpå, og mister litt av "trøstesløsheten" som depresjonen medfører. Personer som er LITT bedre vil få et sterkere bilde av at situasjonen ikke er bra, og at dette må de gjøre noe med.... for noen av disse ser dessverre selvmord ut som en løsning. Selvmordsrisikoen er altså en sidevirkning av at du blir bedre av behandlingen.

- Selvfølgelig understreker dette bare at man sjelden blir bra av piller alene, men at dette er en komplisert sykdom som også krever oppfølging av fagpersonell. Det blir likevel litt for lettvint å si at pillene har skylden.

[Gjest Anonymous]

Det er korrekt at man ser en sammenheng mellom bruk av antidepressiva og selvmord. Det virker imidlertid ikke som sammenhengen er like klar for alle her i forumet..

Hvis du er skikkelig deprimert er du oftest så langt nede og har så lite evne til å gripe fatt i situasjonen at selvmord ikke er et aktuelt tema for deg. Antidepressiva gjør at du kommer deg litt mer ovenpå, og mister litt av "trøstesløsheten" som depresjonen medfører. Personer som er LITT bedre vil få et sterkere bilde av at situasjonen ikke er bra, og at dette må de gjøre noe med.... for noen av disse ser dessverre selvmord ut som en løsning. Selvmordsrisikoen er altså en sidevirkning av at du blir bedre av behandlingen.

- Selvfølgelig understreker dette bare at man sjelden blir bra av piller alene, men at dette er en komplisert sykdom som også krever oppfølging av fagpersonell. Det blir likevel litt for lettvint å si at pillene har skylden.

[Gjest Anonymous]

Det er et godt poeng, Koriander. Kanskje det derfor ikke bare er "kødding med kjemi" i forbindelse med dobbeltdiagniser rus/psykiatri som gjør folk suicidale ved bruk av antidepressiva? Men at man kommer opp på et nivå hvor man ser sin egen situasjon - samtidig som man ikke ser noen vei ut av den.

Jeg har tenkt på dette før; vet feks at det er "vanlig" at pasienter begår selvmord når de er på vei inn i en ny depresjon etter å ha hatt en god periode, så vidt jeg vet uavh av medisiner. Man VET hvor j..lig det kommer til å bli med en ny depresjon, samtidig som man fortsatt har "styrke" nok til å handle. Her er det selvsagt viktig å ikke generalisere! Det er forskjell på de som er klinisk depressive og stadig opplever nye tilbakefall/depresjoner, og de som blir syke pga en ytre påkjenning. Jeg vil tro at i det siste tilfelle er det "lettere" å føle seg frisk når man kommer seg på beina igjen, mens en som er klinisk syk stadig har angst for å bli dårlig igjen. Men nå føler jeg at det ikke skal mye til før jeg begynner å generalisere selv

[Lassie]

Interessant diskusjon! Det er skrevet masse lurt her, og noe ikke fullt så lurt.

Jeg har egen personlig erfaring både til en forholdsvis kraftig depresjon og til bruk av antidepressiva. (Har begynte nedtrappingen nå, faktisk, og sålangt går det veldig bra!)

Jeg var totalt imot antidepressiva. Da jeg hadde det som verst med depresjonen og gikk til legen, så ville jeg ikke ta imot antidepressiva som han foreskrev til meg. Men heldigvis klarte legen å overbevise meg, da han syntes etter våre samtaler at jeg virket suicidal. Så etter en del om og men så godtok jeg å prøve pillene. Nå er jeg utrolig glad for at jeg gjorde det, for de hjalp meg i min verste periode.

Jeg begynte på pillene mens jeg ventet på å komme til time hos psykolog, så det var ikke kun pillene jeg gikk på. Mens jeg ventet på time hos psykolog hadde jeg veldig tett oppfølging av legen min, hadde time der ca 1 gang pr. uke fram til jeg begynte hos psykologen. I mitt tilfelle fikk jeg mer ut av timene med legen min enn jeg fikk med psykologen jeg gikk til.

Pillene hjalp meg med å komme gjennom hverdagen. Lykkepiller er det slettes ikke, man blir ikke lykkelig av å bruke medisiner. Men det visste jeg, og det bør alle få vite også. Antidepressiva er mer som krykkepiller - de er som en krykke som holder deg oppe fra å falle helt under jorda. Men de gjør deg ikke frisk, og de er der kun for å gi deg en ekstra "puff" når du har det som vanskeligst.

Antidepressiva passer ikke alle. En jeg kjenner som prøvde dem hadde det ikke greit med dem - begynte å få ville drømmer og ble litt dårligere. Men da hun byttet merke ble det mye bedre og det funket. Men profesjonelle leger ser jo an personene, og de skriver ikke ut antidepressiva til deg etter å ha snakket med deg i 5 minutter. Først har de en lang samtale med deg og gjør en "utredning" av din "grad" av depresjon. Lettere nedstemthet kan løses ved mosjon og Johannesurt, men en sterk depresjon løses ikke like "lett". Det har kommet en del fram i media de siste årene at legene altfor lett skriver ut antidepressiva til folk, men det kan jo også være at folk faktisk føler sykdommen er blitt mer "godtatt" i samfunnet så flere tør å søke hjelp?! (Vet iallfall at med meg selv så tok det over et år før jeg gikk og ba om hjelp...)

Jeg fikk mange råd om å ut og mosjonere, bevege meg og komme meg ut i frisk luft. Dette var velmenende råd fra nære, men med den depresjonen jeg hadde så funket ikke noe sånt. Det siste jeg tenkte på var å gå ut av døra og begynne å trene! Jeg ville helst grave meg ned under dyna og bli der for alltid. Da satt depresjonen for hardt til at mosjon og Johannesurt kunne hjelpe meg.

På bakgrunn av at psykologen ikke klarte å hjelpe meg noe særlig, så er det faktisk ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag om jeg ikke hadde fått antidepressiva. Jeg, som var en knallhard motstander av antidepressiva, sitter nå og forteller om hvor positivt jeg har syntes det har vært med å bruke det. For meg. Ikke sikkert det er like positivt med alle, men slik er det med alle medisiner. Alle medisiner har bivirkninger, og folk reagerer forskjellig på forskjellige medisiner.

Jeg forstår at det er mange mennesker som ikke helt skjønner hva det vil si å være depressiv. Jeg hører om folk som tror de er det fordi de har vært litt nedfor et par dager, jeg har hørt folk som kommenterer at de var depressive da kjæresten gjorde det slutt eller etter de strøk på eksamen. Disse vet ikke hva de snakker om. Slikt provoserer meg. Tror folk at jeg var sjukmeldt i 3 mnd og suicidal fordi jeg flyttet fra kjæresten? Da har de misforstått totalt hva det vil si å være depressiv. En sterk depresjon er noe langt værre enn kjærlighetssorg.

Nå har jeg rablet ned mye her, hvor fornuftig alt er vet jeg ikke, men jeg snakker iallfall rundt min personlige erfaring med depresjon og bruk av antidepressiva. Ellers synes jeg Ivanka skriver mye fornuftig - som alltid.

Som sagt først i innlegget så har jeg nå begynt nedtrappingen av antidepressiva. Jeg har gått på det siden oktober 2003, og føler meg nå klar til å slutte. Føler ikke jeg trenger dem lenger. Legen min gjorde meg oppmerksom på at jeg måtte ta kontakt med en gang om jeg følte jeg ble dårligere, fordi noen kan bli det når de begynner nedtrappingen. Rett og slett fordi da slutter de for tidlig - før de egentlig er klare for det. Jeg er klar over at det kan skje med meg også, men sålangt går det veldig bra og jeg er utrolig glad for den hjelpen jeg har fått fra antidepressivaen og legen min. Trenger jeg den lenger så er det greit, men jeg vet at jeg klarer å si ifra når jeg vil prøve å slutte og derfor bekymrer det meg ikke så mye.

Jeg er på vei til landet Frisk - og gleder meg. Det er ingen skam å ha brukt hjelpemidler for å komme dit, det betyr bare at jeg er et sterkt menneske som tar vare på meg selv!

[Gjest Anonymous]

Antidepressiva gis ikke bare ved depresjon, personlig tar jeg seroxat mot panikkangst. Vel er det bivirkninger. Veldig sløv og tiltaksløs er jeg blitt, alt er meg revnende likegyldig. Men, jeg fungerer i hverdagen, er tilbake i jobb, og gleden av å få være frisk er sterk. Så lenge alternativet er å ligge til sengs med fullstendig utmattende panikkanfall, ute av stand til å ta til meg næring og uten noen kontakt med andre mennesker, uten å kunne fungere i hverdagen på noe annet punkt. Så tar jeg seroxaten min med god samvittighet, bivirkninger eller ikke. For noen er alternativet så mye verre . Kan jo bare snakke for meg selv jeg da, men vet at det er mange med meg som er avhengig av disse pillene for å takle hverdagen. Da er det slitsomt med forståsegpåere som skal mene noe om situasjonen din. Syns nå folk kan være glad de er friske jeg, istedetfor å irritere seg over andres pillebruk. All respekt for de som klarer seg på frisk luft og johannesurt, men min erfaring med lykkepiller er svært positiv :-)